Hva betaler man de som hjelper til under konfirmasjonen? De må ta i mot mat, koke ris og kaffe, dekke på koldtbord og kaker, rydde opp, vaske opp, holde ordnen og system i ca 5 timer.
Jeg gjorde dette for en venninne i fjor og fikk en blomst og en melkesjokolade :-) Hadde absolutt ikke forventet noe i det hele tatt, det er jo bare hyggelig å hjelpe til! Jeg var alene på kjøkkenet forøvrig, men det var tapasbuffet så folk forskynte seg selv. Dersom man skal ha noen til å servere, må man jo ha flere.
Hvis det er noen du ikke kjenner som du har hyret inn, blir det sikkert annerledes.
Vi var to som var hjelpere i en dåp nå i helgen. 42 gjester og koldtbord.Vi fylte på, ryddet bort, laget klar kaffe og vasket opp først etter maten og så etter kaffen. Forventet ingen ting, men fikk en flott blomsterbukett og en flaske vin et par dager etterpå. Ja, også fikk vi plukke med mat hjem så vi slapp å lage middag. :knegg: Var der fra klokken 13 til 18.Koselig.
Ble nettopp spurt om råd ang. det samme. Vi kom frem til at tarifflønn for ufaglært servitør er et godt utgangspunkt. Tror det er ca 150 kr pr. time. Dette var et tilfelle som ikke kunne sortere under vennetjeneste.
Jeg må betale, så jeg vil gjerne ha forslag til pris. Vennetjenester har vi ikke muligheter til da alle er opptatte denne dagen. Det er snakk om 18-19 åringer som vanligvis tjener 140-150 kr timen på ekstrajobb og til vanlig går på vgs.
Jeg ville betalt hvis jeg skulle hatt hjelp, og ville gitt minst 100 kr timen, hvis alt var tilrettelagt og de bare skulle få mat ut og inn og sånne ting. Hvis det hadde vært snakk om å lage mat (altså mer ansvar, om du skjønner) ville jeg gitt mer. Hvis de pleier å få 140-150 kroner ville jeg gitt det.
Jeg tenker jeg betaler hvis det er et oppdrag de utfører for meg, hvis det er en vennetjeneste gjør jeg det samme eller tilsvarende tilbake. For meg blir det helt galt å ta i mot sånn hjelp uten å yte gjengjeld, og jeg ville i hvert fall ikke spurt aktivt om hjelp uten enten betaling eller gjengjeld.
Nå synes ikke jeg det er koselig å stå på kjøkkenet, jeg synes det er koselig å være invitert som gjest. Hvis noen synes det er hyggelig å stå på kjøkkenet er det så sin sak. Men det kan man bare forutsette hvis de selv har bedt om det (for meg er det veldig rart å spørre om arbeidshjelp og forutsette at man gjør den som jobber en tjeneste. For jeg kjenner en som synes det er en ære å få vaske opp for henne :blånn: )
Ifht hvor mange du trenger kommer det an på hvor erfarne de er på sånt. Til bordservering på en restaurant regner man ca 15 gjester pr servitør. Det trenger man ikke for å servere buffet, men når de skal rydde og vaske opp også, tenker jeg jeg ville hatt to stykker. Blir det for mange, går man lett i veien for hverandre. To er også greit i tilfelle en av dem plutselig blir syk eller noe, og det er fint for dem på kjøkkenet at de kan være to og hjelpe hverandre.
Pay it forward tenker jeg i sånne situasjoner. Jeg hjelper når jeg kan hjelpe, og så kan andre hjelpe meg når jeg trenger hjelp og de har muligheten. Den venninna jeg hjalp i fjor kan ikke hjelpe meg når vi har konfirmasjon om tre år (hun har konfirmant samme dag), men hun hjalp meg da jeg var utbrent for noen år siden.
Jeg liker ikke å ta i mot hjelp å aldri gi noe tilbake (hvem gjør vel det), men det trenger ikke være samme tjenesten tilbake, det kan godt være noe annet. Og ei venninne av meg har så dårlig helse at hun aldri får hjulpet tilbake, men det kunne ikke falle meg inn å ikke stille opp for henne i slike situasjoner likevel.
Vi betalte 500.- i form av Spendon gavekort og en flaske vin sist. Vi var 40 gjester og to som hjalp til. Tenker det blir omtrent det samme i år. Tenker spørre to-tre venninner av eldste.
Ellers hadde jeg gladelig gjort dette for andre som en vennetjeneste og ikke forventet noe betaling.
Pay it forward hadde landa meg i bunnløs gjeld. :knegg: For meg er det langt lettere å betale noen anstendig lønn, enn å håpe at jeg kan hjelpe dem igjen en annen gang. Sjansen er liksom så dårlig for det.
Det skjønner jeg godt! Da jeg var utbrent, betalte vi oss ut av alt mulig. Men noe gikk ikke å betale for, blant annet ei venninne som tok minstemann en hel helg da jeg var fullstendig slått ut og mannen utslitt. Ingen sum hadde vært stor nok. Så da tillot jeg meg å ta i mot og tenke at jeg skulle gjøre noe for henne senere. Og det har jeg heldigvis fått mulighet til. Men om jeg ikke hadde det, hadde det likevel gledet henne å få lov til å hjelpe i den situasjonen.