Hei,
Helt ny her så vet ikke helt om innlegget kan passe, men lurer på om andre kan kjenne seg igjen i situasjon hvor barnet har kommet i en alder hvor de vil bli med hverandre hjem etter bhg.
Datteren min er 3,5 år og har nå blitt bedt med hjem til en vi ikke aner noe om. Aldri snakket med foreldrene, tvert i mot blitt oversett hver gang jeg hilser på moren -før mor plutselig stopper meg forrige uke og gir beskjed om at sønnen hennes på 5år vil ha besøk av datteren vår. Hun skulle finne nr mitt og sende meg en sms sa hun før hun fortet seg videre: -p
Jeg har ikke lyst til å sende datteren min til fremmede, og neste gang jeg så henne i bhg. og hun ga datteren min beskjed om at vi skulle finne en dag snart så sa jeg at jeg skulle bli med. Hun så ut til å stusse litt på det, spurte datteren min om det var sånn, og 3åringen bekreftet at det ble fint!
"Ja, kanskje greit første gangen.." Svarte moren.
Datteren min leker ikke med denne gutten i bhg, og jeg blir kanskje litt paranoid, men er det andre der ute som også er litt "føre var"? Jeg vil jo helst ikke Være uhøflig, men heller det enn å sette barnet mitt i en situasjon jeg ikke er trygg på.
Hvis barnet ditt ikke leker med det andre barnet, hvorfor skal hun bli med hjem da? Vil hun det selv?
Her begynte poden å være med venner hjem fra bhg. da han var ca 3,5 år, men da venner han leker med i bhg. Jeg tror ikke du har noe å være redd for, men jeg ville også blitt med om jeg var deg.
Enig, syns ikke du er paranoid. Når de er så små som 3,5 år er det greit å være med første gangen ja, sånn har vi også gjort det med venner som var med hjem og når vi var med første gangen. Etter de har fylt 4 så har det vært greiere å bare sende dem, men her vi bor er det litt mindre forhold, og "alle kjenner alle".
Minstemann hos oss har hatt et ønske om at jeg blir med de første gangene han har besøkt venner i barnehagen han ikke har vært hos før. Tror vel egentlig ikke vi begynte noe særlig med besøk før han var 4 år.
Med eldstemann var det vel egentlig ikke noe besøk før han var 5 mener jeg å huske.
Når de er så små som 3,5, så tenker jeg at det er helt greit at en av foreldrene er med.
Nei, det er akkurat det jeg også stusser på! De Gjør jo ikke det..: -p
3åringen ser sånn veldig opp til de større barna og synes det er stor stas selvom hun pleier leke med de gjevngamle. (Hun er veldig moden for alderen.)
Hun har Vært hjemme hos flere av venninnene sine, uten oss, uten at vi har ofret det én tanke, men så får jeg altså en sånn skurrende følelse på dette.. hmm.. Takk, ja jeg får bli med
Helt greit å bli med første gangen de skal på besøk til andre ja. Særlig når de er så små som hun er. Det hadde jeg også gjort, hvis jeg ikke kjente foreldrene.
Dette er også en plass hvor stortsett "alle kjenner alle" , utenom oss som er forholdsvis nyinnflyttede.
Takk for alle svar! Godt å høre jeg ikke er paranoid, men at det er forståelig at jeg blir med
Takk, ja jeg kommer til å bli med inntil jeg føler meg trygg på dem tenker jeg Og om de synes det gjør noe at jeg er der så får de enten slutte å invitere, eller ha gutten sin her - om barna fortsatt vil leke sammen da☺
Hun blir 4 nå til sommeren, veldig selvstendig og utadvendt, og er alene hos venner uten problem:) Men noen ganger kan man få en "uforklarlig" uro/skurring på enkelte uten å vite hvorfor.. Tror det er viktig å ikke avfeie denne følelsen fordi man f.eks vil Være høflig. Men fint å høre at flere uansett ville Vært med når hun er så ung som hun er : )
Jeg har ikke blitt med når min ebarn har begynt å vær emed folk hjem. Men de har blitt spurt på en litt annen måte enn du beskriver her, og barnehagen forteller at det er barn de har lekt mye med.
Har spurt bhg. om de leker sammen, og det avkrefter de at de Gjør. Datteren min sier selv at han ikke vil - hun er jo bare 3.
Men nå når det har blitt bestemt at de skal ha playdate så virker begge barna veldig gira på det. Skal forhøre meg litt om foreldrene. Takk for råd!☺👍
Jeg er fortsatt med yngste hos oss som nå er 5,5. Kanskje spesielt i bursdagsselskaper og steder med mange folk hvor han føler seg usikker.
Anbefaler også som Lavender sier, ta en prat med barnehagen også.
Vi har hatt med en gutt hjem, som har vært veldig usikker. Og da har vi hatt prat med foreldre og barnehage. Sånne besøk skal jo være trivelig. Og man skal være trygg på at barna har det bra sammen og får noe ut av besøket.
Eg har 2012-barn sjølv og er midt oppi den bli med hjem-greia. Her er det heilt normalt at foreldre blir med inn og drikker kaffe og prater saman når ungane leiker.
Ja? For jeg ville heller ikke reagert på at foreldrene ble med. Bare hyggelig det! Men moren hans kommenterte det i dag igjen da mannen min leverte i bhg. Hun har aldri så mye som hilst på han heller, men han følte hun ville kommentere at det at jeg ble med var vel greit "denne første gangen". Litt rart synes vi da: -p
Takk for råd! Datteren vår er veldig trygg, jeg som er skeptisk😉 Men man hører jo så mye rart, og jeg ser ikke noen grunn til at to barn som i utgangspunktet ikke leker sammen i bhg skal pushes til playdate. (Nå har jo moren hans pisket opp stemningen så nå vil de jo). Og når moren ikke virker noe vennlig så blir vi litt usikre på motivet. Kan jo for alle del Være at det ikke er noe galt, men synes det Bør Være forståelig at man vil Være med. Fremmede er det de er, og datteren min synes ikke det Gjør noe om jeg er med så ser ikke problemet.
Vi er litt der nå, men fra andre siden. Fire-snart-femåringen har vært med to av venninnene hjem ganske ofte fra de var rundt 3,5-4, men der kjente vi foreldrene litt og de lekte sammen konstant i barnehagen, så det har aldri vært noe problem. Vi har heller aldri blitt med henne til noen av dem, eller foreldrene til oss. Det blir ofte en kaffe ved henting, men ikke sånn at de er der hele tiden. Nå vil hun gjerne ha med noen andre i barnehagen hjem, noe vi egentlig vil oppmuntre til siden hun er litt "låst" til to venninner, men her kjenner vi ikke foreldrene eller barna fra før, og er litt usikre på hvordan vi går frem. Tenker at det da er naturlig å invitere dem med foreldre i første omgang, særlig den ene som er 2012-barn (vår er 2011). Jeg ville blitt med og sett hvordan det gikk, så merker dere fort om noe er litt rart eller om ungene leker fint sammen.
Jeg ser den.
Det kan jo være noe så enkelt som at denne gutten har hatt et stort ønske om å leke sammen med jenta deres, og kanskje pratet om henne hjemme. Og så har foreldrene der sagt at da kan de invitere henne hjem da. :)
Ja det er noe med hvordan ting blir sagt/gjort.
Det ble jo nesten som en kommando fra henne, hvor jeg ikke rakk svare ordentlig, Før hun var forbi meg bortover veien! Tidligere har hun oversett meg fullstendig hver gang jeg har hilst..
Også synes både jeg og mannen det er litt betenkelig hvorfor det skal gjøre noe om jeg er med. Hun reagerer jo tydeligvis på det.
Er som nevnt Før ikke sikkert at det er noe galt her, men så lenge vi ikke er komfortabel med situasjonen så blir jeg med👍
Ja, får jo tro og håpe det er sånn - bare rart når de aldri leker i bhg.
Han vil jo ikke når hun har spurt, hun er veldig sosial og kan godt leke fint med alle. Jaja, vi får se om de fortsatt inviterer når beskyttende mor trenger seg på da: -p
Ja, litt sånn som her. Hun har to veldig gode venninner i bhg som hun har Vært alene hos noen ganger, pluss da x-antall bursdagsselskap med alle de andre 2012-barna. Har alltid gått helt fint og hun er en virkelig trygg unge så det er deilig:)
Kjenner ikke foreldrene til alle de hun har Vært i bursdag hos heller, men der er det lagt opp til at de foreldrene som vil bli Gjør det, og vi er helt komfortabel med situasjonen.
Om vi skulle ha blitt kjent med noen nye her så ville vi også ha invitert med foreldre - også står de fritt til å velge selv☺
Ja, i første barnebursdagen for eldste i fjor presiserte vi i invitasjonen at foreldrene gjerne måtte bli med hvis de ønsket det. Ikke så mange gjorde det, men det er greit å ha muligheten, og vi fulgte selv i de første bursdagene hun var i. Nå får vi ikke lov lenger, da. :humre: Jeg tenker uansett at når vi skal invitere disse "nye" barna med hjem, sender jeg en melding der jeg sier at x gjerne vil ha med y hjem på besøk, og kanskje de vil være med første gangen siden hun ikke har vært hos oss før. Da er det litt lettere for dem å si nei/ikke svare enn hvis jeg spør i garderoben foran ungene selv.
Så klart du skal bli med om det føles riktig for deg og datteren din, du er ikke sær. Det jeg imidlertid synes er nokså sært, er at denne moren kommenterer det (gjentatte ganger) som noe rart/negativt at du ønsker å være med første gangen. Hun burde heller tatt det som en hyggelig anledning til at dere voksne også kan bli litt bedre kjent.
Det er helt vanlig å være med i starten når de er små. Når det er sagt kan det være mange grunner til at hun reagerte som hun gjorde som er helt legitime. Som Poly sier, kanskje hun er sjenert? Kanskje sønnen hennes ikke er det og de aldri har hatt behov for være med ham? Ta det som en mulighet for både deg og datteren din å etablere et nytt vennskap, tenker jeg.
Eg må innrømme at eg sikkert fort kunne blitt oppfatta som både knapp og usikker i ein situasjon kor Ungen ønska å invitere eit barn heim, det eg ikkje kjende foreldra. Eg synest det er vanskeleg å navigere i uskrivne regler og normer, mellom foreldre. Ein del er veldig frimodige og tar slike nye sosiale situasjoner lett, men eg er ikkje god på slikt og veit at eg kan virke arrogant og kort i small talk-situasjoner, fordi eg er ukjend med det. Eg sett i alle fall stor pris på at foreldre blir med utan at eg må ta initiativet, slik at eg får blitt litt kjend med dei.
Ja, vi har tenkt tanken når hun overser og ikke hilser.
Men så ser jeg henne i neste sekund snu seg og vinke til en bak meg Før hun roper en beskjed. Og hun er tydeligvis ikke sjenert når hun nå flere ganger tar opp at jeg må bli med. Ikke vet jeg :- p
Ja,kan godt Være hun er usikker på meg på en eller annen måte . Men da er det vel litt rart at hun da i det hele tatt ber datteren min over. Begge ungene virket først veldig overrasket da de hørte det da de leker med andre på sin alder. Og hun har tydeligvis ingen lyst til å bli kjent med meg/oss foreldrene heller. Vi får jo se da når/om vi får en invitasjon 😊
Ja klart ting kan bli litt knotete i garderoben,ofte de samme kleine frasene etc😄 Om barna våre hadde vist hverandre interesse, moren hadde Vært interessert I å bli kjent, barna hadde Vært I samme alder/skulle starte på skolen sammen, samme fritidsaktiviteter eller et eller annet så hadde jeg skjønt det. Men nei da!
Moren Gjør tvertimot sitt ytterste for å understreke at det i hvert fall ikke var meg hun hilste på ved en anledning her i vinter hvor jeg hilste tilbake. Hehe, mye rart.. Får høres hva de i bhg. sier😊
Ja, sant: -p Mulig hun moren synes det er sært jeg blir med, men for oss er det uaktuelt å sende datteren vår avgårde med fremmede folk som vi ikke engang vet hvor bor. -Blir jo ikke mindre skeptisk til denne tanken når mor reagerer sånn på at jeg kommer.
Jeg kunne fint sagt "jeg har ikke inntrykk av at barna leker noe særlig sammen, så jeg tror vi venter med det til de evt blir venner", men jeg er herdet på bli med hjem karusellen etterhvert.
Ja, enig.. Hun dukket opp fra intet da jeg sto med hode nede i barnevognen og Før jeg rakk registrere henne så sto hun over meg og sa " X vil ha y på besøk, de kan hoppe på trampolinen eller noe!"
Jeg ble så overrasket at jeg fikk frem "hvem ?" i det jeg fikk henne i fokus , det overhørte hun og sa at hun skulle finne nr. mitt på nettet før hun forsvant videre. Neste gang jeg så henne sto hun i gangen og fortalte datteren min at hun skulle Være med hjem.
(Det var da jeg sa jeg skulle være med) Men helt enig med deg, hadde det ikke kommet så brått på så ville nok det Vært svaret fremfor "hvem? !" :p
Og jeg har problemer med å komme på noen legitime grunner, spesielt når hun gjentatte ganger kommenterer hvor "rar" Enmamma er som vil bli med. Jeg synes bare det er snålt, og hadde reagert og gjort som Enmamma.
Jeg også. Først ignorere en person (muligens av sjenanse, men selektiv sjenanse, siden hun tydeligvis ikke er sjenert for andre), deretter mer eller mindre "erklære" at datteren, på 3,5 år skal bli med hjem til hennes 5 år gamle gutt, som hun aldri leker med, uten å engang vente på svar, for så å uttrykke forundring og nærmest motvilje mot at mor vil være med, og understreke eksplisitt at det bare gjelder første gangen.
Garderobestress eller ikke, jeg hadde også reagert. Du får se om det kommer noen sms med invitasjon, eller om hun dropper hele greia når mor må være med. Da får det i tilfelle bli deres problem. Hvis du er med dit så får jeg håpe hun har vett på å rette opp det merkelige førsteinntrykket.
Takk, godt å høre! Jeg er verken vanskelig å prate med og legger stort sett godviljen til jeg altså, men dette blir snålt.
Mannen min og jeg satt å diskuterte i går og er enige om at hvis det blir en playdate hvor jeg får et øyeblikk med mor så tar jeg opp at barna ikke leker sammen. Sønnen hennes vil jo ikke i bhg! Samme for meg om det blir kleint, føler ikke jeg skylder henne å tråkke forsiktig. -Så fort gjort at det blir med den ene playdaten😜
Det kan vel like gjerne ha vært en bekreftelse på at hun syns det er greit og viser forståeles for at barnet vil ha med moren sin i starten, ikke en avvisning av at det absolutt må begrenses til denne første gangen.
Hvor leser du dette? Det står vel ingen steder at hun kommenterer flere ganger at enmamma er rar?
Jeg syns som sagt det både er greit og vanlig at foreldre er med små barn på playdates, men om noen har dårlige social skills eller kommunikative evner, så betyr ikke det de har tenkt til å kidnappe barnet og selge det til nærmeste sirkus, altså. Selvfølgelig kan denne mammaen være både frekk, dum og rar, men jeg syns ikke noe av det som kommer frem i denne tråden nødvendigvis gjør henne til det.
Nei, moren har ikke sagt at jeg er rar men hun har bemerket at jeg blir med nå flere ganger. Først til meg i det jeg sa det, så til datteren min, igjen til meg og datteren min da vi gikk ut av døren til bhg også da til mannen min neste dag.
Og da har hun samtidig understreket at "det er vel greit denne første gangen!", hver gang. Ikke så lett å beskrive stemningen, men jeg oppfatter henne nesten som irritert. Hun himler med øynene, og selvsagt kan det Være at hun er usikker/sjenert, men vi synes det er litt rart.
Å gå fra og ikke ville ha kontakt (fremdeles ikke ville ha kontakt) til å spleise to barn som har lite til felles også på denne dominerende måten synes jeg er spesielt.
Jeg synes det er helt normalt at man er med når det er små barn eller i allefall første gang, men min erfaring er at foreldre (og barn) er så veldig ulike der at måten hun reagerer på godt kan være basert på at hennes erfaring er en annen enn din. F.eks. er det en gutt i storebrors klasse hvor moren insisterte på at en av foreldrene var med første gang gutten skulle komme og leke hos oss, selv om de altså var såpass gamle (det er første og eneste skolegutt jeg har opplevd det med, men det var selvsagt helt greit det også, det er alltid hyggelig å bli bedre kjent med foreldrene til barnas venner), mens foreldrene til lillebrors bestevenn (4 år) sendte ham hit på for å leke uten å bli med inn og uten at vi kjente hverandre mer enn gjennom litt småprating i garderoben.
Ja, og datteren vår har også vært alene i bursdager/på besøk hos flere av 2012-barna hvor jeg kun har småpratet litt med de i garderoben.Vi har vel egentlig aldri tenkt på noen "kjøreregler" da de andre gangene har Vært så naturlig.
Men her finner vi ingen årsak til at datteren skal dra på besøk. Barna er som sagt ikke opptatt av hverandre, de snakker eller leker ikke sammen. Og mor vil tydeligvis ikke ha noe med oss foreldrene å Gjøre.
Det er helt greit å si nei på vegne av barnet ditt altså. Jeg sa nei til noen forespørsler om å ha med barnet mitt hjem da han var 3-4 år gammel fordi foreldrene ikke snakket norsk. Nå som han er 5 besøker han de han vil selv om han ikke kan snakke med foreldrene.
Jeg skulle gjerne ha sagt nei, men ble litt overrumplet og barna er nå innstilt på dette. Så selvom ikke vi ser poenget for dette treffet så får jeg bare bli med denne gangen. Om de fortsatt ikke leker sammen etter playdaten, og moren kommanderer ny dag, så vil jeg si nei og begrunne med at de ikke leker. Eller som en annen her skrev; at vi avventer til de evt. blir bedre venner/leker mer I bhg.
Skjønner godt at du ikke ville ha barnet ditt (da på 3-4år) hos noen som ikke kunne kommunisere med han. Forsto de andre foreldrene det?
Haha, jeg synes ikke det er noe rart at hun ikke vil ha mora på slep. For da må hun sitte og prate med deg, mens fordelen med å ha venner med hjem nettopp er at da leker ungene sammen, i stedet for at ditt eget barn henger i leggen. Og hvis man synes det er vanskelig å snakke med folk man ikke kjenner, er det klart at det ikke hjelper på å ha dem sittende i sofaen.
Så - jeg skjønner godt at du opplever det som du gjør, men det kan være gode grunner til at hun har det som hun har det, også. Man kan fint være sjenert med noen og ikke med andre. Et mulig utfall av å streve med det sosiale kan jo være at man oppfattes som litt brå og kantete.
Kan godt være hun har grunner til å være avvisende, overser meg og himler med øynene. At hun har sine grunner til å invitere et yngre barn som sønnen ikke leker med, hun aldri selv har snakket med og som hun ikke vil ha kontakt med foreldrene til.
Men da får hun ikke velge og vrake gitt! Vi kommer som en pakke-deal😉
Om noen hadde bemerket mitt valg, gjentatte ganger og i ulike settinger (samtidig som de himlet med øynene), hadde jeg antatt at de syntes jeg var litt snål/rar/"rar".
Ja, eller at hun I hvert fall vil jeg skal føle at hun synes jeg er rar.
Virker jo veldig overdrevet å skulle himle sånn med øynene som hun gjør. Om hun tror det vil få meg til å ombestemme meg å la datteren min dra alene må hun tro igjen.
Nei enig i det.Barna vil nå som moren hans har snakket om det, men jeg merker på datteren min at hun er litt lettet over at jeg blir med.
(Ikke overrasket om hun også synes moren hans virker spesiell.. )
Om moren kommer med noe mer motstand ift at jeg blir med så dropper vi det.
Jeg synes det virker som om du overhodet ikke har lyst til å sende datteren på besøk dit og at du er veldig negativt innstilt til denne mammaen, og da tenker jeg at du bare kan takke pent nei til hele greia. Du beskriver jo en ganske usympatisk måte å oppføre seg på, synes jeg, så da er det bare å la være. Selv om det ut fra historien din høres ut som at du er mye mer negativ til denne playdaten enn det datteren din er, eller har jeg misforstått?
Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om moren. Eneste jeg har erfart er at hun av en eller annen grunn har et behov for å markere seg på en heller dominerende måte overfor meg. Datteren min er veldig utadvendt, men ble overrasket over interessen da han (som hun selv sier) aldri vil leke med henne i bhg. Hun virket glad og lettet for at jeg sa jeg blir med henne, og da ble hun nok litt mer spent. Synes derfor det et litt vrient å skulle trekke oss. Ikke verdens undergang om vi drar, men blir nok ikke fler treff.
Helt ærlig så synes jeg at du virker veldig negativ overfor denne moren. På hvilken måte er hun dominerende overfor deg? Du har jo dannet deg et utrolig lite hyggelig bilde av henne for dere har hatt mulighet til å bli kjent så jeg synes du bare skal droppe besøket der når du har så tydelige negative forventninger til besøket. Jeg ville ikke ønsket å få besøk av noen som hadde en så negativ oppfatning om meg, så jeg synes du skal avlyse hele greia. Og kanskje prøve å være litt mindre forutinntatt mot foreldrene til ditt barns potensielle venner ved neste korsvei.
Men nå er vel essensen i det hele at denne moren ikke VIL ha besøk av enmamma ;)
Jeg hadde nok hatt vanskelig for å si nei til en invitasjon der ungene allerede er giret opp til besøk, men jeg skjønner jo at det ikke frister så veldig å besøke denne damen. Dog ville det være uaktuelt å sende treåringen min med hjem til en annen unge han ikke leker med og der moren ikke virker spesielt sosialt eller vennlig innstilt.
Det er kjipt med sånne bondefangede settinger, men hvis du drar på besøk, så har du ihvertfall gjort ditt for at det skal bli en god relasjon!
At hun overser meg og ikke hilser synes jeg har vært spesielt siden oppstartet der i august. Den ene gangen var jeg på vei ut av porten og skulle til å lukke den, men ble stående å holde den da jeg så henne. "Hei" sier jeg da høyt og tydelig med et smil, hvor jeg da blir møtt med himling med øynene Før hun strener forbi og lar meg lukke porten selv. Dominerende synes jeg f.eks hun er når hun står over meg på den måten hun Gjør og gir meg beskjed om playdaten uten at jeg rekker svare annet enn "hvem". Og når hun da ved neste øyeblikk gir beskjed til datteren min om at hun skal komme på besøk. Hadde det ikke vært for at barna nå er innstilt på å treffes hos han så ville vi droppet det.
Skulle gjerne hatt høyere forventninger til treffet, men litt vanskelig når jeg Ikke engang er ønsket der.
Ja, det er akkurat det! Og jeg tar selvsagt ingen hensyn til hennes ønsker om å ikke ha meg med når hun I utgangspunktet ikke har grunn til å invitere datteren vår til seg. Da får hun Vær så god sitte der og himle så mye hun vil med øynene til meg, kunne ikke brydd meg mindre om hun synes det blir kleint.
Men har hun sagt at hun ikke vil, eller er det du som tolker at hun ikke vil? Jeg synes du tar veldig mye for gitt - hvis hun virkelig himler og er så helt fullstendig sosialt og relasjonelt inkompetent som innleggene dine sier, så synes jeg virkelig at du bare skulle avlyse hele greia. Det er liksom ganske tydelig at du synes mammaen er helt dust og tillegger henne utrolig mange dårlige egenskaper bare ved måten du tolker hennes kroppsspråk, så jeg synes virkelig du bare burde la være.
Har du tenkt over at hun kanskje har invitert datteren din bare for å være hyggelig?
Jeg vet ikke jeg, men ta med i regnskapet at noen mennesker blir helt dust i enkelte sosiale sammenhenger fordi de er usikre. Gi det en sjanse, det er gode odds for at det faktisk blir et hyggelig besøk.
Jeg ville gitt det en sjanse, men er enig i at moren opptrer spesielt slik du beskriver det. Jeg er også enig i at det sikkert er styrete å ha med foreldre når man ber barn med hjem fra barnehagen (har faktisk aldri opplevd det, altså i direkte være med hjem situasjoner), men om man vil unngå det bør man ikke be mye yngre barn som barnet ditt ikke leker med en gang.
Jeg ser for meg at denne moren tenker på at hun da må servere middag til deg også og konversere deg også hele ettermiddagen, og at det var mer enn hun hadde tenkt seg i utgangspunktet. Trenger ikke å være noe mer galt enn det liksom.
Når barna er så små er det bedre å avtale en playdate i en helg eller etter middagstid, synes jeg. Man kan alltid si at det passer litt dårlig å bli med hjem akkurat denne uka, men hva med at vi tar en tur på besøk til dere eller møtes på lekeplass X på søndag formiddag? Så blir du med og blir litt kjent med denne moren og barnet i en setting hvor man har litt bedre tid enn man har i en levere/hente-situasjon, og det er heller ikke en setting hvor moren må prestere noe for dere. Men som de andre sier - kun hvis du har lyst og tenker at dette være et par hyggelige timer for datteren din.
Når hun ved fire anledninger setter spørsmålstegn ved at jeg må bli med og pressiserer hver gang at det får bli denne første gangen så reagerer både jeg og mannen min ja. Når man da legger dette sammen med at hun har oversett hver hilsen fra meg siden august så synes jeg nesten det må være greit å dra noen slutninger som at hun ikke vil ha kontakt : -p
Ja og det var det jeg tenkte, i begynnelsen. Men nå har det gått snart ni måneder og hun fortsetter snu seg med ryggen til meg når hun prater med andre, himler med øynene og overser meg. Poenget her er at om hun ikke vil ha noen kontakt så ikke inviterer datteren vår som uansett ikke har kontakt med sønnen hennes.
Hun jobber tidligvakter og henter som meg i 14-15tiden, og hun sa "hoppe på trampolinen", så det tviler jeg på at hun føler på. Ja jeg ser for meg at barna hadde hatt det hyggelig, men så tror jeg nok de ville gått tilbake til de faste lekekameratene tilbake i bhg.
Men god ide med helg/ lekeplass for første playdate. Flere hun leker med som vi har hatt lyst til å invitere.
Ja det er rart. Frem til nå har jeg ikke brydd meg så mye med det, men nå når hun plutselig oppsøker datteren vår føler vi oss tvunget til å ta en vurdering av henne og situasjonen.
jeg skal være ærlig og si at jeg synes det du skriver om denne mammaen er ganske rart. Skal du ikke bare la dette ligge? - du tillegger henne veldig mye negativt og leser mye ut av situasjoner hvor det så vidt jeg har forstått er slik at dere overhodet ikke kjenner hverandre enda og ikke har hatt en samtale. Kan du ikke bare avblåse det hele?
Som foreldre er man nødt til å ta vurderinger for å sikre sine barns interesser. At vi ikke har snakket sammen må hun ta på sin kappe. Når det kommer til barna våre så har vi ikke råd til å la tvilen komme noen til gode.
Det er som sagt ikke verdens undergang om vi drar på en playdate. Da har jeg gjort mitt for at barna, som nå er innstilt på dette, blir fornøyd. Så blir det nok med det!
Jeg vet ikke, aner jo ingenting om de når hun aviser hvert minste forsøk på kontakt/vennlighet fra meg.
Jeg ser ikke hva barna får ut av dette treffet og hun Gjør ingen forsøk på å forklare interessen for playdaten.
Datteren min har heller aldri hoppet på trampoline før og han er jo mye større og villere enn henne. (Observert i bhg) Om mor har tenkt å la de leke for seg selv, om det er årsaken til at jeg ikke er ønsket der, så er jeg ikke komfortabel med det.
Ellers er jeg veldig enig med pøbelsara her, ser jeg. Jeg skjønner at det kan virke litt rart og ubehagelig sånn som du beskriver situasjonen, men jeg synes også du skal trekke pusten og vurdere om du har latt dine negative følelser styre i overkant mye.
Mannen min og jeg har diskutert og kommet frem til at når situasjonen er som den er så er dette beste løsning for datteren vår og oss. Om moren hans ikke er enig så får hun la Være å invitere.
Vi har jo etablert at det er helt greit å bli med barna på playdate i starten, men du fremstiller det litt som om du tror de skal skade datteren din på noe vis. Det er ikke sikkert du mener å fremstille det slik, og det i seg selv er jo et godt eksempel på at kommunikasjon ikke alltid er så lett. Man har alltid sin egen virkelighet som bakteppe for hvordan man tolker noe, og når andre har andre tradisjoner og måter å gjøre ting på, kan de virke uforståelige.
Det er jo virkelig ingen big deal. Du har fått svar på at ja, det er helt greit å være med. Ja, slik du legger det frem så fremstår ikke den andre moren som i møtekommende. Også får du jo bare vente på invitasjonen da, bli med og se om det blir hyggelig. Det er ingen vits i å overanalysere noe mer en det.
Enig. Jeg skjønner egentlig ikke poenget med å dra det ut så mye mer enn det. Javel, hun oppførte seg rart, du har bestemt deg for å bli med første gangen, og det er i følge de fleste som mener noe om saken både forståelig og greit. Så får det være opp til den andre mora om hun vil invitere eller ikke. Det kan bli hyggelig, det kan bli kleint, det vil tiden vise.
Om hun er sjenert, usikker, uhøflig, har noen imot HI, har noen agenda, hva hun må ha tenkt og muligens kanskje trodd og følt, om hun har problemer i ekteskapet, stress på jobben, eller kommuniserer med klarsynte Esmeralda som forteller henne hva hun skal gjøre, det kan man alltids mane fram mange slags teorier om. Det blir uansett bare gjetninger, der HI, som har opplevd henne (men ikke snakket med henne), er litt bedre kvalifisert enn oss som bare leser, men likevel temmelig lite fruktbart. Det fører bare til at man gjør en mye større greie ut av det enn nødvendig. Drar du dit så finner du vel ut hvorfor de har invitert datteren din. Noe må dere jo snakke om når dere sitter der likevel. Ser liten vits i å gjette noe mer og gjøre det til en stor sak.
Bare pass på at du ikke overfører din magefølelse og skepsis til din datter, for unger snapper opp sånt veldig fort. Lykke til!
Ja, det er definitivt helt innafor å være med som voksen. Utfordringen her er vel at du ikke egentlig vil dette? Det er jo lov å si nei hvis det føles helt feil.
Jeg bare svarer så godt jeg kan på de kommentarene som kommer her. Veldig fornøyd med gode råd og tilbakemeldinger:)
Du oppfattet meg rett. Jeg vet ikke hva denne moren som oppfører seg slik overfor meg ville gjort mot datteren min. Jeg tåler både himlingen med øynene og å bli oversett, men vil ikke sette datteren min alene i tilsvarende posisjon hvor hun kunne ha følt seg hjelpesløs. Hun er bare 3.
Datteren min virker lettet over at jeg blir med, og kan da glede seg, så får vi bare se om det kommer en invitasjon.
Når hele deg stritter slik imot, så ville jeg sagt nei, tror jeg.
Jeg er for øvrig enig med Pøbel. Jeg har aldri foretatt en helthetsvurdering mht foreldre som har bedt mitt barn bli med hjem (og jeg har som sagt ikke pleid å bli med). Min erfaring etter to barnehagebarn er at det stort sett er folk med ting på stell som inviterer andre med hjem, men såklart finnes det sikkert unntak.
Vel, det er som jeg har sagt flere ganger ikke verdens undergang å ta en tur slik at barna kan leke en ettermiddag. Nå er jo sannsynligheten stor for at det ikke blir noe av uansett, så samme kan det være.
Jo vi ble nødt til å ta en vurdering her. Når hun oppfører seg sånn som hun har gjort, og barna ikke har vist noen interesse for hverandre, så må vi være såpass våkne at vi stiller spørsmålstegn og tar noen forhåndsregler. Aldri Vært nødvendig Før - og forhåpentligvis blir det ikke nødvendig siden.
At hun skal Være stygg mot jenta mi. Sette henne i en farlig situasjon på trampolinen.
Noen mennesker er bare stygge mot andre, husker det selv fra da jeg var liten. Ser ikke vitsen i å ta noen sjanse her og lar definitivt ikke tvilen komme henne til gode.
Men er det så nøye da? Hun har en dårlig magefølelse og vil helst bli med. Det holder vel?
Hadde jeg hatt en dårlig magefølelse for noen jeg ikke kjente ville jeg også blitt med treåringen min dit første gangen, uten at jeg nødvendigvis var redd for at de skulle kidnappe henne og selge henne til menneskesmuglere. En mistanke om at de, på grunn av litt spesiell oppførsel eller brysk eller uvant måte å snakke på, kan få ungen til å føle seg utrygg/ukomfortabel er vel grunn nok når ungen ikke er eldre enn 3 år.
Er det uforståelig at man ikke har lyst til å overlate treåringen til noen man oppfatter som utrivelige? Eller er det den klassiske holdningen om at "de tar ikke skade av det", og dermed er det greit?
Hun har ikke Asperger eller noe da? De kan, trist nok, ofte bli misforstått fordi de sier ting nokså kjølig.
Jeg hadde bare sagt det jeg, at det kom overraskende at sønnen hennes ville ha med jenta hjem, siden hverken hun hadde snakket om han eller barnehagen sier at de leker sammen.
Jeg tenker at det er greit jeg er med slik at jeg kan ta med henne hjem dersom det skjærer seg, hadde jeg sagt.
Og jeg tar ikke så mye for å si sånne ting som "Når du sier det på denne måten så synes jeg du virker fiendtlig innstilt til hele greien. Er du sikker på at du har lyst til dette? Dette er ikke viktig hverken for datteren min eller oss, så jeg stusser på hele greia. Er det sønnen din som har veldig lyst? Du må forklare meg litt mer her."
Jeg absolutt hater dobbeltkommunikasjon og hadde nok blitt temmelig irritert og spurt om hva hun mente med "det er greit første gangen". Lett å tolke det som at datteren din skal være på tilkallingslista for sønnen hennes uten at dere har noe med det liksom.
Nok en gang, jeg ser ikke vitsen med å gjette på om hun kanskje har Asperger eller hva som kan være grunnen til at hun oppfører seg slik, eller tolke ting som blir sagt i hytt og vær. Man har en dårlig magefølelse, på grunnlag av pussig oppførsel (som det sikkert nok er en eller annen grunn for, men som jeg ikke skjønner poenget med å prøve å gjette seg fram til, siden sjansen for å gjette riktig er så mikroskopisk), og det er greit nok. Dermed blir man med første gangen, så ungen skal føle seg trygg, og for å se hvordan tonen er hjemme der. Så får man vurdere etterpå om det var suksess eller ikke, og om det er noe poeng i å gjenta besøket.
Hvorfor så mye hokus-pokus og spekulasjoner om ting man ikke har noen som helst forutsetning for å vite noe om?
Vi har jo ikke noen som helst grunnlag for å vite noe om det, men når noen nevner pussig oppførsel på et forum i en diskusjonstråd, så er det aldeles betimelig å nevne ikkefarlige grunner som kan gi pussig oppførsel, slik at den som forteller om det kan tenke over det. Om de vil.
Jeg tenker at når noen starter en tråd hvor de forteller om pussig oppførsel på dette forumet, så kan man fritt spekulere i hvorfor denne oppførselen oppstår og hvorvidt den observerende av denne oppførselen har observert riktig, om dette er noe å ta på vei for eller ikke, hva er normalt og hva er unormalt og hvordan ville man selv ha reagert. Man må finne seg i at alle mener noe om problemstillingen og gjerne også at de gjentar seg selv til det kjedsommelige. Dessuten kan alle som svarer i tråden gjerne også bidra meg egne historier og gi gode råd og fortelle hva man selv mener er rett og feil eller om man mener at HI overdramatiserer/har rett/tar feil/må skjerpe seg/må slutte å tvære på samme problemstilling/komme med mer info om situasjonen. Dessuten må man også være forberedt på at medforumistene diskuterer seg imellom hvorvidt dette er en problemstilling man skal diskutere videre eller ei.
velkommen til FP! :knegg:
Og for øvrig mener jeg at HI bør legge godviljen til. De færreste himler med øyene og overser folk bevisst.
Man står selvsagt fritt til å spekulere i alle mulige retninger, på samme måte som at jeg står fritt til å ytre at jeg ikke skjønner vitsen med det. :geip:
Ja det er nettopp det.Jeg føler at hun er utrivelig og har ikke giddet spekulere så mye i hvorfor da jeg ikke kjenner henne.
Om hun har en sykdom, er sjenert, mener det snilt eller noe annet som har blitt diskutert her inne -det aner jeg ikke.
Eneste jeg må ta hensyn til er datteren min og hva jeg mener er best for henne. Man må jo gjerne diskutere om mine opplevelse er reelle, men nå er det jo flere enn jeg som reagerer på moren. Mannen min har fått samme følelsen av henne og vi er derfor synkrone i avgjørelsen.
Ja, nettopp det. Jeg har ikke spekulert så mye I hvorfor hun er sånn som hun er mot meg, mer opptatt av hvorfor hun nå inviterer datteren min. Lagde vel egentlig denne tråden både for noen råd men også litt for å høre om andre prioriterer magefølelsen eller velger å "la tvilen komme en til gode". Vi lærer datteren vår å følge magefølelsen.
-Jeg tror som sagt det er en god grunn til at datteren min vil ha med meg. Den kontante måten moren ga beskjed på i gangen om at hun skulle bli med de hjem gjorde henne nok litt nervøs og hun så lettet ut da jeg skjøt inn at jeg ble med.
Pøbelsara, det er fint å prøve å nyansere, men det er lov å reagere negativt på uvennlig adferd, er det ikke? Jeg ville definitivt reagert veldig negativt på adferd som beskrevet, og det tenker jeg er en helt riktig og sunn reaksjon. Hvem liker å bli oversett for så å bli kommandert for så å bli himlet med øynene over? Om vi har som premiss at beskrivelsen av morens adferd er korrekt, så er det altså en sunn reaksjon å ikke bare la det fare uten å vurdere hele situasjonen. For min del ville jeg ikke tenkt at hun var farlig, men at hun var uhøflig og at det ikke ble aktuelt å diktere en treårings fritid på den måten.
Veldig enig i dette. Jeg adresserer ganske ofte usagte greier, og i dette tilfellet hadde jeg definitivt satt ord på morens adferd og invitert til en mer direkte dialog.
Jada man kan godt spekulere i det uendelige om man vil det. ...
Er hun ekkel mot meg fordi jeg er 15år yngre, hun synes jeg er pen, godt likt, bedre jobb, har en kjent mann, flottere hus.Kanskje. Eller er hun syk, sjenert -eller bare slem? Mulig. Fortsatt ikke ok å sende datteren min dit alene synes jeg.
Interessant å se hva man ville gjort i mitt sted og med de opplevelsene jeg beskriver.
Åh, jeg vet! :hyper: Hun er selvsagt ute etter den kjente mannen din. :nemlig: Planen er å innynde seg hos din datter for å etter hvert få bedre kontakt med han, samtidig som hun selvsagt avskyr deg. :knegg:
