Det ser visst ut til at vi får det fra august av. Jeg er sånn småskeptisk, mens mann og barn er veldig giret på dette. Jeg har hørt både gode erfaringer og mindre gode erfaringer fra andre vertsfamilier. Har noen her erfaringer med dette? Tips som kan være lurt å tenke på for å få det til å gå så knirkefritt som mulig?
Vi var vertsfamilie da jeg var ungdom, og jeg har selv vært på utveksling.
Det gikk ikke så bra med hun som bodde hos oss. Hun var fra USA, og kom fra svært trange kår. Hun var ikke vant til å forholde seg til regler og syntes det var veldig vanskelig at moren min ville ha beskjed om hvor hun var (sånn omtrentlig) og når hun var tilbake. Hun flyttet fra oss etter 3 måneder og byttet deretter vertsfamilie mange ganger.
Jeg bodde i en aldeles fantastisk familie da jeg var på utveksling. I lokal målestokk hadde min familie gode økonomiske rammer, men som nordmann var det litt av et sjokk. Og det hadde jeg garantert godt av.
Ja, tre ganger de siste årene. Vi har vært velkomstfamilie, og dermed ikke hatt dem boende fullt år. De to som var her et helt skoleår hadde vi i 2-3 måneder før de fikk permanent familie, sistemann var her i den australske skoleferien november-januar.
Førstemann var ingen knall-match. Det handlet nok mest om personligheten hans (han byttet vertsfamilie fem ganger etter oss, visst) og en del ting han strevde med. Det gikk nå på et vis.
Andremann var super og vi har god kontakt fremdeles. Tredjemann var også en likandes kar, men veldig ung for alderen.
Jeg kan godt ha utvekslingsstudent igjen, men vi kommer til å vente til egne barn er litt eldre. Det handler mest om at vi mister mye av alenetiden vår med tenåring i hus, og det syntes vi var litt slitsomt.
Tips:
-Tydelige regler og forventninger fra første dag. Gjerne skriftlig, siden det er veldig mye info de skal ta inn i begynnelsen. Type hva man forventer av husarbeid, innetider etc.
-Snakk norsk som hovedspråk fra første dag. Det er ordentlig vrient å bytte når man har etablert engelsk som dialogspråk.
-Etabler kontakt med foreldrene hjemme.
Ja, og så ville jeg vært skeptisk til sørøstasiatiske jenter. Det høres litt ille ut, men vi har jo hatt en del kontakt med andre vertsfamilier de tre gangene vi har hatt student. Det har hatt en tendens til å skjære seg for mange av de som har tatt i mot jenter fra Thailand, Taiwan og Hong Kong. Jeg har hørt at det handler om at mange ikke har en egenmotivasjon for utvekslingen, men at det er noe sosial status og forventninger bak.
Eller kanskje bare for stor kulturkollisjon, ikke vet jeg.
Men det har vært moro, altså! Vi har bedre erfaring med AFS enn med Explorius ifht oppfølging fra organisasjon, men har vel landet på at det er greit å ikke ha veldig store forventninger til det uansett.
Ikke erfaring selv, men min onkel og tante hadde utvekslingsstudent fra Tyskland når jeg var ungdom. Både de og ungene syns det var en fin opplevelse og de har fortsatt kontakt nå over 20 år etter.
Jeg har bodd 10 år i USA (amerikansk far). Mens vi bodde der hadde vi 5 utvekslingsstudenter. Jeg var da i alder 7 til 12 år. Det var gjennom ASSE (eksisterer de enda?). Jeg husker det som stort sett fint med en storesøster/bror, og jeg tror mine sosiale foreldre trivdes godt med det. Ellers hadde de vel ikke gjentatt det 4 ganger.
Passer nok ikke oss nå med 4 barn i alder 2-17 år. Dessuten tror jeg ikke jeg er rett type person.
Men for den rette familien er det flott! Foreldrene mine har varierende mendge kontakt med våre. Jeg har noen av de på facebook, men ikke så mye kontakt. De var fra Norge, Sverige, Finland, Tyskland og Danmark.
Det Shute sier. Har hatt studenter, men bare på korttidsopphold - en måneds tid og sånn. Viktig å fortelle om hvordan vi gjør det i vår familie, og man kan gjerne jevnlig ta opp om det er noe de tenker på ifht norsk kultur og som de lurer på. Ikke forutsette at "alle vet" hvordan ting er/ foregår/ hva man forventer. Selv alle nordmenn har ikke samme mening om det.
Jeg opplever generelt at ungdommene vi har hatt boende har hatt et høyt servicenivå hjemme, enten av mor eller hushjelp, at de kan være litt umodne og mindre fornuftige/ selvstendige enn norske ungdommer fordi de ofte kommer fra land hvor voksne har større autoritet enn hos oss, og hvor de i mindre grad "tenker sjæl". Altså at de må fortelles at man forventer at de rydder rommet selv, at skittentøyet skal på vaskerommet, at hos oss gir vi beskjed om hvor vi skal og når vi kommer hjem, osv. Jeg ble spurt av en ungdom om å vaske skoene hennes, men sånt forventer jeg jo at min ungdom gjør selv, f.eks.
Det er ikke nødvendigvis uvilje, men at de ikke har kunnskap om vår kultur. Og det tenker jeg er viktig at vertsfamilien bidrar med. Jeg har OGSÅ opplevd at de samme ungdommene ønsker å være åpne og fleksible, og at de deltar hvis de skjønner at det er det vi tenker at de skal som en del av familien.
Så er det kjempeviktig at de blir dratt inn i familien fra start av. Det verste er ikke en ungdom som stakk med venner uten å si fra. Det verste er en ungdom som bare sitter på rommet og tekster med vennene hjemme. Jeg har hatt - og anbefaler - samtaler med familien hjemme, sier at vi passer på ungdommen som vårt eget barn og at det er fint om vi voksne snakker sammen hvis noe skulle oppstå. F.eks. hadde jeg en prat med en foresatt om å inndra mobiltelefon for en som bare satt på rommet. Det fikk jeg ja til, ungdommen syntes det var drit urettferdig, - og kom ut av rommet sitt :ja:
Kan også være en ide å hjelpe dem inn i en fritidsaktivitet de kan gå til selv (fortrinnsvis), gjerne som en slags oppfølging av en interesse de har hjemmefra. Spille i skolekorps er jo kjempeinkluderende, idrettslag, speider og 4H er begge varierte aktiviteter som finnes mange steder i verden (4H har mye store ungdommer, og har også internasjonal utveksling). Det gir dem en arena å bli kjent med folk utenom klassen, og gir også familien litt "egentid".
Jeg er på andre siden nå, og skal sende min 17-åring på andre siden av "dammen" etter sommeren. Det var nyttig å lese hvordan det er å ta inn en fremmed ungdom også fra dere som har gjort det, vi prøver jo å forberede henne litt på hvordan det er å skulle komme inn i en ny familie i et land med en annen kultur. Vi har opprettet kontakt med vertsfamilien, som for øvrig virker å være en utrolig hyggelig familie, og ikke minst sosiale.
Er med i CISV, som driver med utveksling av barn og unge. Den generelle tilbakemeldingen om de norske utsendingene er at de er gode i engelsk sammenlignet med dem fra andre land, og de er modne og med "hue på rett plass". Kan være greit å vite, hvis usikkerheten kommer snikende. :klemme:
Nå har vi vært til intervju, og etterpå blitt godkjent som vertsfamilie. Etter hvert vil vi bl.a. få kontaktinfo til studenten. Vi har, i motsetning til de fleste, hele tiden visst hvilken student vi ville få, og dermed har prosessen hittil kanskje ikke vært like spennende for oss.