Der leser jeg om himling med øynene, rar oppførsel av foreldre osv.
Så jeg skal fortelle dere om meg. For jeg blir nok av noen oppfattet som litt rar å prate med, og ingen, har faktisk sagt noe til meg, utenom min gode venninne som også er bruker her inne.
Hun sa at første gang hun snakket med meg virket jeg arrogant. Takk for den du. Vi møttes i 1999 tror jeg.
Mange møter siden, mange samtaler med kolleger, venner, familie, osv.
Så kommer det altså for en dag, i fjor. Jeg skal holde et fremlegg for medstudentene mine. Etter at jeg er ferdig så sier en av de: Trixie, du må slutte å lukke øynene, og himle når du snakker, du virker arrogant og litt rar.
Så der altså. Jeg er altså sånn. Når jeg snakker med noen, så lukker jeg øynene, skakker på hodet og halvveis humler med øynene, og jeg merker det ikke selv. Moro. Jeg som ikke er arrogant engang. Tror jeg? :rar:
Jeg vet om ei som gjør det. Altså, himler med øynene mens hun snakker, eller gjerne lytter til andre som snakker. Jeg har lagt merke til at det virker utilsiktet, men jeg kan også se at andre blir usikre av det. Jeg har tenkt på det som en lett for form for tics? Noen barn har jo sånne i en fase, men noen vokser det jo ikke av seg.
Mannen min synes jeg var superoverlegen og arrogant da vi møttes. Alle i hans gjeng syntes det. Realiteten var at jeg var sjenert og ikke turte hilse først, fordi de var så kule (etter mitt syn).
Jeg tror ikke det er tics. Jeg har sett mange gjøre det, det virker mer som en slags "konsentrasjons-uvane"? De jeg kjenner som gjør det gjør det minst i uformelle samtaler og mer når de blir nervøse eller sjenert. Typ i presentasjoner, eller de må snakke i store forsamlinger.
Ja kanskje det er sånn Tallulah. Jeg har hørt det i situasjoner jeg skal prestere så det kan stemme. Men skjønner jo at det er rart. Og hvorfor har ingen sagt noe før? Jeg merker jo ikke at jeg gjør det heller.
Og vi har jo mange presentasjoner på studiene, jeg holder møter på jobb osv. Moro.
Håper ikke dere tror jeg er helt rar altså, jeg er ikke det.
Jeg er muligens litt himlete jeg og. Og ikke spesielt lett å komme inn på. Har jeg blitt fortalt. Jeg føler bare at jeg er veldig beskjeden og sjenert, men jeg blir mer oppfattet som kald og utilgjengelig. Dette har en kollega fortalt meg for et par år siden. Hun mente at noen kanskje syntes jeg var litt skummel. Og det har jo aldri vært meningen.
Min søster gjør også dette. Hos henne kan det muligens være snakk om tics, selv om jeg egentlig aldri har tenkt slik på det. Er en del tics ute og går i familien (faren min har mye, men på en helt annen måte, og flere av hans søsken), sønnen hennes har en mulig Tourettes-diagnose på grunn av mye tics og diverse annet. Så det er vel ikke utenkelig at det er noe sånt hos henne også.
Hm, det har jeg aldri lagt merke til?
Bare ikke bruk denne informasjonen til å bli usikker, du fremstår ikke rar. :niks: Øve foran speilet, kanskje? Ta opp presentasjoner på video? (Det øvde vi på i lærerstudiet, mange artige uvaner å ha. En medstuden begynte å plukke nesehår når han var usikker ...).
Jeg tror aldri jeg har lagt merke til at folk har himlet med øynene mens vi snakker sammen, med mindre de har himlet for å gjøre nettopp det, og understreke et poeng.
Da jeg studerte, for mange år siden nå, hadde vi en foreleser som var rett og slett fascinerende i sin mangel på øyekontakt med studentene, dog. Hun sto alltid forrerst i rommet, festet øynene på taklista, og mens hun snakket, vandret øynene langs listene i taket, rundt og rundt. Det tok sin tid å venne seg til, for å si det slik, og lære hjernen til at man skulle høre på hva dama sa, i stedet for å sitte febrilsk å undre på hva dama scannet taket etter. :knegg:
Ei kollega av meg kan finne på skremme vikarer skikkelig - når hun konsentrerer seg, eller må tenke litt på noe, sånn plutselig, ser hun skikkelig sint og streng ut, selv om hun er en riktig så hyggelig person. Jeg kom over henne her om dagen, hun sto i garderoben og leste en melding på telefonen, da måtte jeg bare si det til henne, for det var så påfallende, at hadde jeg ikke kjent deg nå, hadde jeg vært sikker på at du sto her og var dritsint. Hun er klar over dette sjøl, men det er visst ikke så lett å gjøre noe med.
Det er nok mange som gjør det uten å tenke seg om.
Men at det kan tolkes som noe mer for noen som ikke kjenner deg bør også være noe man bør regne med og tenke på.
Jeg blir også oppfattet som veldig streng og sikkert utilgjengelig. Men jeg er virkelig ikke det. Er klar over at jeg ser streng ut, men får liksom ikke endret det. Det er trekkene mine som er sånn. Jeg ler og smiler mye også, men er ikke en sånn som smiler hele tiden.
Jeg ser også streng ut hele tiden. Morsk-rynken mellom øynene går aldri vekk.
I år har jeg en elev som helt ukritisk kommer med tilbakemeldinger til meg om hva jeg gjør. Det er både interessant og ekkelt. Jeg har oppdaget mye jeg gjør som jeg aldri har merket tidligere, men som jeg helt sikkert har gjort i flere år. Blant annet lyden "emmmm..." støtt og stadig, også vrir jeg litt på nesa i ny og ne. Det er flere andre ting og, men det liker jeg ikke å snakke om. :knegg:
Jeg lurer egentlig på hvordan man himler med øynene. Har man øynene åpne eller igjen? Er det liksom selve øynene man beveger, eller er det øyenbrynene? Begge deler?
Det pøbelsara viser ,sånn oppfatter jeg det. I mitt miljø er det en del bruk av himling som understreking av et poeng, og det betyr som regel "helt dust!!" eller noe i den retningen. Så det er ikke bra å himle med øynene uten at man vet det selv, da vil budskapet kunne forstyrres en god del. Er en forelder i klassen som himler mye, har vent meg til det etter hvert - men vedkommende gjorde et spesielt inntrykk i begynnelsen før jeg skjønte at vedkommende alltid gjør det. Tror ikke det er tics, mer en uvane.
Det er gjerne greit å bli gjort oppmerksom på hvordan man kan oppfattes av andre, (hilsen Den Utilgjengelige, Skumle, Lukkede Isdroningen), og i hvert fall i presentasjonssituasjoner og møter og lignene er det KJEMPELURT å ha kontroll på blikket sitt, (igjen, hilsen "Hvis det blikket ditt kunne drept noen hadde du vært massemorder!"), men folk kan gjerne vise litt slack og gidde å legge merke til hva man sier og gjør innimellom også, og ikke bare basere alt på kroppsspråk. (Så det så!)
Tror ikke du er rar i det hele tatt. :) Jeg har aldri sagt noe til dem jeg har sett gjøre det fordi det på et vis er en personlig greie. Jeg skjønner jo godt at det ikke er fordi de er overlegne eller arrogante, jeg er ganske god på å lese korrekt kroppsspråk. I tillegg er jeg litt nervøs for å holde presentasjoner selv, så jeg gir folk kjempemasse slækk. :knegg:
Bra spinoff! Hvordan man oppfatter folk og hva de faktisk mener med kroppsspråket sitt, er ofte ulikt. Begynner man med å møte alle med den holdningen at de er OK folk og ta det derfra, vil lette mye i ulike sosiale settinger.
Jeg har ikke sett noen himle med øynene ubevisst, tror jeg.
Vi er nok mange som oppfattes arrogante eller rare fordi vi er litt sjenerte. Jeg tror jeg noen ganger oppfattes som sur (har resting bitch face. It`s a thing, google it) og er dessuten utrolig dårlig på smalltalk. Jeg kommer ikke på før etterpå at jeg burde spurt motparten av samtalen noe som alle andre sikkert anser som naturlig. Jeg er heller ikke nysgjerrig av meg. Jeg er lukket i sørre forsamlinger og sliter med å komme inn i samtaler. Jeg veldig annerledes i virkeligheten (i store grupper) enn det jeg fremstår på en del sosiale medier (ikke FP, men mange av dere følger meg andre steder).
Å himle med øynene når folk pratet eller himler til andre personer tilstede er ufint og nedlatende. Det forveksles gjerne ikke med "rart" kroppsspråk pga usikkerhet eller sjenanse.
Konsentrasjonsansikt kan virke avvisende. Dersom jeg blir stilt et vanskelig spørsmål som jeg må tenke over, så går jeg liksom inn i meg selv og prøver å lete etter et svar, ikke rart om man virker avvisende da.
Folk som lukker øynene når de snakker har jeg også oppfattet som avvisende, men skjønner jo, når jeg tenker meg om at det sikkert også er en konsentrasjonsgreie eller tegn på usikkerhet. Hvorfor har ingen sagt noe? Nei, si det, det er jo slett ikke alle situasjoner der det er passende eller ønskelig med tilbakemelding på rare fakter eller geberder.
Hva kan man gjøre med det? Dersom du faktisk ønsker å gjøre noe med det, så hjelper det å øve. Øv på å snakke foran speilet, foran folk, tenk på hva du skal si og når du skal ta pauser for å tenke, hvem du skal se på og ikke minst når du skal smile. Man kan smile unaturlig høylytt, lenge før det oppfattes som kunstig for mottaker. Smilet sitter i munnen, i øynene og i stemmen.
Lykke til! Det er kjipt å bli oppfattet som sur og mutt (been there done that).
Knis. Det er jo deg da Trixie. Synes du kler å virke litt arrogant, hoven og oppblåst. Neida, det er ikke så ille. Og jeg er helt sikker på at det ikke er tics, mer en slags vane/uvane. På samme måte som om noen bare må vende øynene opp til en av sidene når de tenker seg om. De som kjenner deg vet jo at du er reflektert og åpen og flott. Men jeg skjønner at du ikke ønsker å gi inntrykk av å være arrogant i jobben din. Du skal se det retter seg nå som du er oppmerksom på det.
Jeg kan visstnok se arrogant ut og har et "game face" som involverer et hevet øyenbryn (et såkalt "resting bitch face" :knegg:) :
Ikke det mest tilgjengelige ansiktsuttrykket å møte på i settinger som jobbmøter, diskusjoner i ulike fora etc. Jeg driter i det og kompenserer med å være mitt sedvanlige hyggelige jeg når folk først får hilst på meg. Da ligger jo det der som et element of surprice og jeg kan bare gå oppover etter å ha fremstått som en overlegen hurpe :humre:.
I møter og settinger der jeg skal lytte mest så sitter jeg og kommanderer meg selv: "vennlig og nøytral, vennlig og nøytral". Jeg eier ikke pokerfjes og man kan lett se om jeg morer meg, er irritert, oppgitt eller kjeder meg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
