Jeg laget denne tråden på et annet forum for et år eller to siden, men mottok ikke så veldig mange kommentarer / gode minner. Så jeg prøver her.
Har du spilt i korps? Hva spilte du? Fortelle litt om hvordan det var og morsomme "sannheter" man lærte seg.
Jeg spilte klarinett - i mange år. Klarinettrekka var ambisiøs, i hvertfall i den ene enden. Det var om å gjøre å sitte "øverst" på førsteklarinett og være innehaver av stemmetonen. Da var man virkelig dronning (det var nesten bare jenter som spilte "lakrispinne", og de gutta som gjorde det ble ansett som litt tapere. Hvis de ikke havnet øverst på førsteklarinett, da ).
De gutta som spiller fløyte i skolekorps er "små og rare". Gutta på trompet, derimot, var barske, og de på trombone også. Og de på sax var aller best :mimre:. Særlig når de ble så store at saxen ikke lenger måtte holdes på utsiden av lårene, men kunne hvile pent innerst midt mellom lårene .
De som spilte slagverk var noen rotehuer. De kom ALDRI til tida, og visste aldri hvor de hadde notene sine hen. Vi kalte slagverksgruppa for kjøkkengruppa, litt uvisst av hvilken grunn.
På sommerskolen i musikk var jeg tre somre på rad, 10 dager hver gang. Spilte hele dagen, men hadde fortsatt litt lepper igjen til å kysse diverse dødsdeilige musikere-wannabes på 14 år og oppover. Massevis av konflikter og intriger. Jenter og gutter bodde i adskilte fløyer, noe som ikke forhindret diverse fysisk kontakt til alle døgnets tider, guuuuud så fint vi hadde det :drømme: Hver sommer hadde de fleste funnet sitt livs kjærlighet .
Fortell litt om dine erfaringer og del dine historier med oss!
Sitter på dårlig nettilgang så jeg må kommentere den nærmere senere, men jeg kan smilende og smårødmende si at jeg kjente meg igjen i hele innlegget - bortsett fra at jeg var en av de som spilte sax, da! :highfive:
Spilte i korps og storband fra jeg var 8 til jeg var 25, og syns det var kjempegøy!
Jeg var trombonist, og relativt ambisiøs etterhvert. Hadde tenkt til å gå på musikkhøgskolen, men trakk meg fra opptaksprøvespillinga samme dag jeg skulle spilt.
Masse kjæresterier, klining og festing, ja! Jeg gikk i voksenkorps fra jeg var 13-14 år, og der var det mye festing. De fleste av de kjekke gutta spilte grovmessig eller slagverk (tror da alle korps kalte det for kjøkkengruppa?)
Treblåsgutter var absolutt ikke kyssbare, nei :fnis:
Kanskje på grunn av hvispene? :foreslår: Ellers har jeg ingenting å bidra med, har aldri spilt i korps, er fullstendig noteblind. Har to søstre som har spilt i alle år, den yngste har gått videre til å utdanne seg til solist.
Jeg begynte på notekurs med hensikt til å begynne å spille i korps, men når vi fikk lekser så slutta jeg....:o Jeg meldte meg egentlig bare på fordi vi fikk litt fri fra skolen for å delta på dette kurset;)
Ellers så var det egentlig ganske så kjedelig for oss i vennegjengen som måtte sitte å høre på alt korpspratet til dem som spilte.:rolleyes:
Hehe gjorde ferdig aspirant tida,som eg forøvrig synes var døds kjedelig,og når eg endelig var ferdig som aspirant leverte eg inn klarinetten og slutta:nikker:
(å holde ut berre litt til var råd fra min mor,kunne jo blir gøy...men nei det vart aldri gøy:mad: )
Notar skjønte eg aldri og spelte meg gjennom aspirant tida ved å kikke på side mannen:p Elles så eig eg ikkje takt og tone, hehe,så korps er vel ikkje akkuratt noko for meg.:p
Tiril: eg spilte meg gjennom MANGE år med å kikke på sidemannen.. begynte å slite når jeg ble eldre og fikk egne stemmer.. for jeg er noteblind så det holder.
Jeg spilte i korps i 6 år. Først spilte jeg baryton og deretter altsax.
Korpset var et rent jentekorps.
Jeg stortrivdes med å spille i korps. Det jeg likte minst var gnagende støvletter på 17 mai. Ellers var det toppers. Vi var på utenlandsturer flere ganger og på noen få innenlandsturer. Jeg har en mistanke om at lederne våre likte å reise til utlandet.
Jeg har mange gode minner. Siden det var et jentekorps var det ikke så mye gutter å se på i korpset, men på utenlandsturene og på festivaler i Norge ble det da litt romanser likevel. Det jeg husker best var da jeg på Kragerøfestivalen fikk kyss på kinnet og fikk en sigarett fra gutta i bandet "Heaven" (er neimen ikke sikker på om det var låta deres eller bandet som hette det.. De lå på norsktoppen lenge.. noen som vet?)
Spilt i korps i mange mange år jeg og. Fikk utdelt (etter nøye sjekk av tannstilling) da jeg gikk i 2. klasse en baryton som omtrent var større enn meg. Synes det var sååå kjipt, for venninne mine fikk fløyte eller klarinett. Men lærte meg å like det og spilte vel egentlig helt fram for 5 år siden (litt til og fra). Har også spilt basstrombone, lyst til å lære det ordentlig en vakker dag...
Gamlekjæresten min, fra jeg var 14 til 18 spilte tuba og susafon.
Da han flyttet på studenthybel på Blindern var tubaen med. Den fikk ligge i sengen mens jeg måtte ligge på gulvet :dåne:
Gulldoen ble tatt mere vare på enn meg ...
Jeg begynte i korps som 13-åring (!), altså helt frivillig. ;)
Fikk komme ganske fort inn i hovedkorpset, og slapp unna en del av aspirantstyret.
Jeg spilte trombone. Jeg elsker å spille, og var med i både voksenkorps og fylkeskorps (et utvalg av fylkets korpsspillere).
Spilte senere i voksenkorps og studentkorps da jeg flyttet til Oslo, men da byttet jeg til fløyte (hadde lært meg det selv på hybelen :knegg:), og var tom med i NM et år. Sluttet fordi det tok for mye tid fra studiene, men blir gjerne med som voksenkontakt dersom mine barn blir med i skolekorpset etterhvert. ;)
Det var selvsagt på korpstur jeg ble full første gang...
Jeg spilte i korps fra jeg var ni til jeg var over tyve. Jeg var heldig og satt først da de skulle fordele instrumentene da jeg var aspirant, så jeg fikk fløyte. Har aldri angret på det, det er et vakkert instrument. Nå ligger det dessverre og støver ned, mens det egentlig burde hatt seg en god runde hos noen som kan vedlikehold. Jeg har planer om å begynne igjen, bare barna blir litt større.
Det aller, aller morsomste med å spille i korps var musikksommerskolene, en uke med spilling, dans og moro, venner man trodde man skulle ha for livet som forsvant fort ut av livet, mens minnene ble igjen. Søte gutter og fnisete jenter, fellesdo og seks på rommet. Kule instruktører og masse god musikk. De siste årene gikk jeg på instruktørkurs og det var de beste musikksommerskolene jeg var på.
Da jeg ble student fortsatte jeg å spille, men det ble for vanskelig å kombinere korps på høyt nivå med eksamenslesing, så jeg valgte å slutte.
Både mannen og jeg spiller fløyte (og han er ikke liten og rar :snurt: ). Vi møttes i et korps da vi begge studerte i Trondheim, i 1994. Jeg har spilt ti år i skolekorps og fem år i voksenkorps, så jeg er en dreven musikant, men det er snart ti år siden jeg slutta nå. I glansdagene ble skolekorpset mitt både norske og nordiske mestere. :stolt:
Jeg var bare med i korpset for musikken sin del, for skolekorpsmiljøet følte jeg meg aldri riktig hjemme i. Det var en egen rase av folk med en veldig intern stil og musikkpreferanser som "Earth, Wind and Fire" og annet søl. Å være med i et knallgodt korps var imidlertid moro og veldig lærerikt.
Følelsen av terylene mot huden og grusomme mokasiner med tilhørende gnagsår glemmer jeg aldri.
Og det er derfor jeg teller veldig på knappene om jeg skal begynne å spille igjen eller ikke. For begynner jeg skal det være i et korps som er skikkelig bra og har ambisjoner. For meg som kom fra et bittelite korps uten ambisjoner til et med virkelig store ambisjoner så var det en øyeåpner. Du verden så moro det var å få spille noe som hørtes skikkelig bra ut. Men det koster, for da må man plutselig begynne å øve og slikt, og akkurat det har jeg problemer med å se at jeg får tid til slik som livet mitt er nå.
Og så ble jeg veldig nysgjerrig på hvilket korps du spilte i da du gikk i Trondheim. :sparke:
Vi hadde gamle uniformer fra tidlig syttitall, med bukser som var trange oppe og med en skikkelig sleng nede. Ikke akkurat det kuleste for en som var tenåring på åttitallet. Resten av uniformen var fin, iallefall av utseende. Problemet var at den var altfor varm når det var varmt, for den var mørk, men den holdt ikke kulden ute når det var kaldt. Og 17. mai på vestlandet var for det meste våt og kald og det var riktig så ubehagelig. Og skulle vi være så heldige at det var varmt og sol så holdt vi stakkarene på å smelte bort i dårlig og mørkt polyesterstoff.
Åh, jeg kjenner meg veldig igjen i det første innlegget! Jeg spilte i korps fra jeg var 8 til jeg måtte slutte i skolekorpset da jeg var 19. Egentlig ville jeg spille baryton, men pappa byttet den bort med en kornett. Så da ble det tredjekornett i et par år. Vi var 12 trompeter/kornetter, og 6 av oss var helt nye og måtte spille tredjekornett. :knegg:
Etterhvert byttet jeg til baryton da de trengte det, og det var mye bedre. Og da jeg var 14 byttet jeg igjen, til tuba:hjerter: . Jeg spilte også trombone i korpsets storband. I en periode spilte jeg også i en kammergruppe, og jeg var med å arrangere noen treff for oss som spilte baryton og tuba i fylket.
Jeg spilte mest for det sosiale, og siden skolekorpset mitt var veldig aktivt, hadde jeg ikke behov for å være med i andre korps. Det er nok derfor jeg ikke har fortsatt å spille. Men Snuppa blir helt i hundre når hun ser korps, og påstår at hun skal spille "prommer" sånn som onkel L. Jeg håper inderlig at hun har lyst til å begynne i korps! Ser for meg at jeg om en 6-7 år marsjerer bak skolekorpset og er en sånn korpstante som holder orden på marsjmapper og korpsveskene med regntøy og ekstra fliser og sånt. Gleder meg!
Jeg spilte også i korps. Kornett en periode og deretter althorn. Min korpskarriere er, sammen med en tidligere periode som kullsvart avgrunnsdyrker, min mest uforklarlige ungdomstilbøyelighet.
Jeg likte noter. Det var et system som kunne læres, og det gikk greit. Fremførelsen derimot ... Jeg husker at jeg på 17. mai, etter sang nr 1337 rett og slett gav opp, og bestemte meg for å bare blåse i vei. Siden jeg befant meg midt inni en klynge av andre musikanter ville jo ingen høre at jeg ikke spilte som jeg skulle. Grusomt.
Jeg kan ikke huske at vi hadde noen form for statusrangering i korpset. Jeg var vel antakeligvis blind for det. Jeg tror egentlig at jeg syntes hele korpsgreia var nissetrist, men spilte for ikke å gå glipp av tid sammen med mine venninner.
Jeg spiller enda jeg, og er vel en av de få som har lagt sluttet med fotball til fordel for spillinga :D
Begynte på trombone som 9-åring, etter 2 år var fortsatt trombonen for stor for meg, så jeg gikk over til kornett. Etter noen år, så manglet korpset althorn, så jeg bytta til det. Måtte være litt fleksibel når det var en liten skolekrets (hele skolen bastod av ca 50 elever) for å greie å holde fullt brass band. Kan heller ikke huske at det var noen særlig kamp om å sitte på førsterekka, ble naturlig opprykk etterhvert som du ble eldre.
Det aller morsomste i skolekorpskarrieren var 17. mai og stevner. Den helgen hver vår var kjempeviktig, ikke spillemessig altså, men på grunn av alle de kjekke guttene man traff :knegg:
Ble etterhvert voksenkorps og nå ble det enda mer gøy. Mye på grunn av det sosiale, men også fordi utfordringene ble større og korpsene bedre. Etterhvert så kom jeg begynte jeg i et janitsjarkorps og byttet til walthorn. Siden har jeg vekslet mellom althorn og walthorn. Per i dag er det walthorn som gjelder og jeg håper jeg får til å kombinere korpset og baby etterhvert.
Her må jeg bare skyte inn at jeg ELSKET blokkfløyta (tok den til uante høyder) og nok defor var et hatobjekt på barneskolen. Begynte med klassisk piano som 11 åring (også helt frivillig) OG spilte i korps etterhvert! Så disse aktivitetene er ikke "mutually exclusive", alphaCharlie ;).
I min omgangskrets var det idrett som gjaldt. Jeg forvillet meg derfor inn i dette før jeg klarte å bryte ut og begynne med min egentlige lidenskap: musikk. Hadde ingen kjente i korpset da jeg begynte (og var "gammel aspirant"). Kast "sykelig sjenert" inn i den miksen, så skjønner du hvor moro jeg hadde det der sosial før jeg oppdaget alkohol. ;)
Jeg kommer også ut av skapet som medlem i korps. Sluttet da jeg begynte på ungdomsskolen, for da var det dølt å dra rundt på stooor kasse med baryton i. Mye kulere å trene friidrett og håndball, selv om jeg var dårlig til det, men nokså god til å spille... :ungogdum:
Det aller beste med korps var at jeg laangt uti studiene mine ble med i et av korpsene på universitetet, og det var øl og hornmusikk for alle penga. Og verdens kjekkeste trombonist, også kjent som Andamannen.
Jeg har lekt med tanken på å begynne igjen. Det er noen voksenkorps i distriktet. Som flere over her så synes jeg det er morsomst med et av de mer "seriøse" alternativene, men det er det med tiden, da...
Tror nok jeg kommer til å ta noen privattimer på en musikkskole her, og kanskje få spille litt i en kammermusikkgruppe e.l. Det hadde vært morsomt. :drømmer:
Nei, vakkert er vel ikke det jeg ville beskrive det som. Men det er ingen tvil om at korpset hadde og har det skrekkelig morsomt sammen. Så vidt jeg har skjønt kreves det vel heller ikke at man har tatt i et instrument før man melder seg inn. Bare man er god til å drikke øl. :knegg:
Jeg spilte kornett på musikkskolen i flere år. Så var jeg med i skolekorps i 2 år. En kjempefin tid. Dessverre flyttet vi og jeg turte ikke begynne i korpset her i byen. Dumt. Kornetten står i kjelleren her.... hmm....kunne vært morsomt å prøvd den igjen.
Hovedinnleggers refleksjoner stemmer godt. Måtte le da beskrivelsen av de som spilt slagverk :knegg: stemte godt med de erfaringer jeg hadde fra korpslivet
Jeg har aldri spilt i korps.
Og det kommer neppe poden til å gjøre heller, all den tiden det ikke finnes på skolen han skal gå på om vi fortsatt bor her.
Han må gjerne spille et instrument eller tre, men det er bedre steder enn korps å lære det på.
Ofte er det jo musikkskolen som står for selve opplæringen av å spille instrument og dirigentene/instruktørene i koprsene er stort sett ansatt i musikkskolen. I de største byene er det sikkert ikke noe problem å finne alternative opplæringer, men min erfaring er at det er de samme folkene som går igjen overalt uansett.
Det er jo selvfølgelig variasjoner og forskjellige måter instrumentopplæring er lagt opp på (uansett instrument). Og jeg synes det er viktig at barn får prøvd seg, både ved hjelp av sang og spill.
Og nå er vel den tiden forbi at jeg kan gi trommer og slikt i bursdags- og julegave, uten å få igjen selv.
Det stemmer slettes ikke alltid. I korpset hadde vi instrumentalgruppeøving 2 timer hver mandag med instruktører fra symfoniorkester og fra andre yrkesmusikere.
Alt musikkskolen kunne tilby på samme instrumenter var 1 time i uka med middelmådige instruktører.
Men selvsagt kommer dette veldig an på korpset og hvor store ambisjoner korpset har.
Jeg har spilt i korps siden jeg var ti, først klarinett og deretter forskjellige saxer. Gikk på musikklinja på videregående og har spilt i korps det meste av voksenlivet også. Og Johan De Mej er et GENI!
He-he, jeg hadde tenkte jaggu ikke på du var her inne da jeg skrev det innleget, men kan nok være ærlig nok til å si det uansett (selv om vi faktisk tok oss litt opp etter hvert og det var mange flinke folk med). Blåmann mener for øvrig at du var en av de mest musikalske i hele korpset. :)
Gammel korpser her også. Da jeg skulle begynne som aspirant hadde jeg kjempelyst til å spille fløyte, men akkurat det året hadde de ikke fløyteinstruktør så det ble klarinett i stedet. Spilte i korps til jeg var ferdig med videregående, men har gått glipp av turer og sånt.
Jeg har en liten drøm om å lære å spille saxofon, men....
Ja, jeg har spilt i korps mange år. Ca.20 år.
Spilte alt saxofon.
Har spilt i skolekorps, janitsjar ( et ambisiøst) og stor-band.
Det er 9 år siden jeg sluttet, men har nå lyst til å tørke støv av saxen og starte opp igjen i et ikke fullt så ambisiøst korps.
Datteren min har staret i korps også.
Husker godt disse sommerkursenen på Jevnaker; M2 og M3. Ble noen sommerflørter der gitt.
De tøffeste gutta spilte trombone, trompet eller sax.
Kanskje vi skal starte et FP-korps med avdanka musikere.
Jeg glemte jo å skrive at jeg - etter skolekorpskarrieren - har spilt både i studentorkester og i et bedriftskorps i tilsammen ca. 10 år. I studentorkesteret - et av de mest kjente på Sørlandet :knegg: - drakk vi mye og spilte litt. Vi spilte nok mest når vi var fulle, jo fullere jo mer spilling. Aller mest spilte vi sent på natta, rett før vi stupte. Vi spilte på Norge Rundt - invitert - og på direkten på radioen - uinvitert, vi stormet studio i en liten sørlandsby. I bedriftsorkesteret spilte vi endel og drakk endel. Ser ut som amatørspilling og alkohol henger sammen :erfaren:.
Utrolig gøy er det i allefall med alle minnene. Tror nesten jeg må tørke støv av klarinetten igjen. :)
Jeg har aldri spilt i korps, men da jeg var 17,5 år var jeg med på korpstur til Tyskland med et lokalt ungdomskorps. Det var bare fest og morro hele turen. Jeg fikk være materialforvalter for drilljentene, for de hadde to forskjellige drillstaver (med og uten flagg).
Jeg spilte i skolekorps, janitsjar og kretskorps mens jeg bodde hjemme.
Fortsatte i marching band og jazzband på universitetet, og tok da også privattimer på alt og tenorsax. Fikk heftige oppfordringer fra instruktoren min om å satse profesjonelt, men jeg ville ikke miste hobbyen min. Dessverre så ble det heller til at jeg sluttet helt, etter noen år i storband.
Jeg spilte i korps fra jeg var ca.11-25 år. Spilte fløyte, og for min del var det store i tillegg til 1-.stemmen, å få spille pikkolo. Lettvint på 17/5, å bare kunne putte instrumentet i lomma.
Gutta på trompet/kornett var de kjekkeste, slagverkerne var rotehuer og i sin egen lille verden. Kjærligheten blomstret, og intrigene var mange. Herlige turer og stevner, seminarene var uforglemmelige. Kunne dog klart meg uten uniformene, som var grønne; hvite striper i siden på buksene, og lekre røde slag på jakka.
Jeg har også spilt i korsp. Begynte på althorn og gikk siden over til å spille walthorn.
Det var en morsom tid, med mange gode minner. Høydepunktet var stevneturen vi hadde hvert år til forskjellige steder i landet. Busstur til Trondheim, Haugesund og Kristiansand mm. Kvalme, oppkast og hodepine. Dramaqueens og barske gutter. Manglende uniformsdeler, instrumenter og drillstaver. Sure sokker, våte unifomer og illeluktende sko. ushj Vi hadde felles tannpuss i skolegården. Full oppstilling iført nattøy, innstilling av rekker, og egen "tannpussoppslag".
Vindusklartring var også forbundet med en viss risiko. :knegg:
Jeg spilte i ett korps som satset på drill istede for det musikalske. Og sånn låt det også. :knegg: Men det var rasende morsomt å gå drill da. Men alt skulle være så nøøøye. Hvite hansker måtte tapes fast rund håndleddet for ikke å skrukke, noter var forbudt, selv gullstripene i buksene ble sprettet av og erstattes med en som var bredere. Vistnok for å få en bedre effekt. Det året husker jeg ennå at det var mange forbanna mødre rundt om i nabolaget. :nemlig: Instrumentene skulle pusses og smøres etter alle kunstens regler, og nåde de som kom i annet enn svarte mokasiner og mørkeblå sokker.
At jeg har mange gode minner fra korpsårene skjønte jeg i grunn i sommer. Da satt min bror og jeg og sang gamle korpssanger i Danmark. :knegg: Jaggu satt de ikke spikret ennå.
Det var slike korps som skremte vannet av oss i det skolekorpset jeg spilte i. Vi var en 25-30 stk og var ute og marsjerte 1-2 ganger før 17. mai og det holdt i massevis for å klare seg i barne- og borgertoget. Men når vi kom på stevner så slet vi litt mer, for da hadde vi en tendens til å havne midt i mellom to slike drillkorps, som var omtrent dobbelt så mange som oss og som marsjerte ti ganger bedre enn oss. :knegg:
Jeg husker godt vi stod stramt stilt opp i sorte ulluniformer i heten i Østerrike en gang i juni et år, og dirigenten helte ut en beslaglagt flaske vodka på den glovarme asfalten for å statuere et her-i-korpset-drikker-vi-ikke-eksempel. Stakkars de som hadde samlet sammen penger og klart å kjøpe flaska, som så for seg litt smugdrikking på rommet. :knegg:
:nikker: Mye av det! :knegg:
Ja - det er helt umulig. Og mannen min eier ikke taktfølelse, så jeg nekter å danse med ham. Det går ikke an å danse i utakt når man har gått i skolekorps i ørten år. :nemlig:
Jeg spilte i korps fra jeg var 9 til jeg var 24. Fantastiske tider! Jeg spilte fløyte og pikkolo og var temmelig god. :stolt: Sommerskolene husker jeg også med stor glede, mye klining, lite søvn og masse masse musikk! :elsker: I de korpsene jeg har vært med i, var det enorm spilleglede og janitsjarkorpset jeg var med i i Bergen hadde et fantastisk solsialt miljø. Utrolig koselig med turer, stevner, NM, EM og andre ting.
Jeg synes trommegutter er veeeeldig sexy, men trombone- og horngutter er heller ikke å forakte. Jeg har også hatt en solid crush på en tubagutt. Men trompetgutter har ikke vært noe for meg. :niks:
Da jeg begynte på musikklinja, oppdaget jeg at de som hadde hatt timer på musikkskole ofte lå langt under nivået på dem som hadde spilt i korps. Vi spilte tross al mange flere timer enn dem pr. uke i tillegg til øving. Som tolv-femtenåring hadde jeg tretimers korpsøving hver uke, pluss gruppeøvelser på 1-2 timer pr uke, pluss at jeg selv var instruktør for ferskingene 1-2 timer pr uke, pluss at jeg selv øvde et par timer om dagen, i tillegg hospiterte jeg i janitsjarkorpset, spilte i kretskorps og tok spilletimer på konservatoriet en gang i mnd. Jeg var klart bedre enn de som hadde en time i uka på musikkskolen. I tillegg var jeg mye bedre i samspill, i likhet med mine korps- og orkesterrutinerte klassekamerater. Jeg spilte sammen med pianister feks, som stoppet opp når de spilte feil og gikk tilbake...:himle:
Det er dessverre veldig sjelden her i gården. Mannen (den tidligere gardefløytisten :fnise: ) og jeg pleier å ta fram fløytene og spille litt på julaften, og så hender det en sjelden gang at jeg blåser noen toner for jenta mi. Ellers går det mest i gitar.
Et lite FP-orkester hadde virkelig ikke vært meg imot! :)
Jeg lo godt av dette innlegget, kjente meg igjen i mye! Jeg var forøvrig innehaver av stemmetonen. :glis:
Jeg spilte klarinett fra jeg var ni eller noe, og utvidet etterhvert også med sax. Det hendte jeg spilte begge instrumentene på en og samme konsert.
Undervist små aspiranter har jeg også gjort.
Denne tråden gjorde at jeg børstet støvet av klarinetten igår, og øvde. Jeg starter på ny kroppskarriere om et par uker. På tide nå som barna er blitt så store. Jeg sluttet forøvrig da enern var liten, hun ble vettskremt hver gang jeg tok frem greiene og lagde ulyder. :knegg: Nå går hun selv i korps.
Jeg har hørt mange si det der. Og jeg skjønner ikke helt greia. Hvis barnet ditt kommer og sier "Jeg vil begynne i korpset!" - sier du nei, da?
Jeg også! Gikk på musikklinje på folkehøyskole etter videregående, og lurte på å søke meg inn på konservatoriet eller musikkhøgskolen. Men jeg gjorde det ikke.
Jeg har utrolig mange gode minner fra korpstiden. :elsker:
:juhu: Er fortsatt aktiv. Spørs hvor aktiv jeg blir etter at Fersken er født, men har ikke lyst å gi meg helt. Er jo mange som greier å kombinere småbarn og korps, barnet har jo en far :D
Jeg spilte klarinett i korps noen år. Har mange gode minner fra M1, M2, NM, og turer - blant annet Gøteborgturen. Var stadig forelsket, og da særlig i en trommegutt. :hjerter:
Det hadde vært artig å prøve og spille klarinett igjen forresten. Litt dyrt å kjøpe en for å prøve. :knegg: Antar at det ville blitt mye pip og lite godlyd.
Ellers får jeg mer og mer lyst til å begynne igjen.
Noen som har tips til et janitsjarorkester i Oslo som har plass til en som akkurat har tørket støvet av saxen?
Ikke sant! Min lillesøster ringte meg midt på natta fra Australia for å fortelle at hun hadde vært på tivoli med en karusell som spilte Albula (et år hadde vi bare 2 marsjer i mappa, og Albula var en av de).
Mitt korps hadde forresten reunion i fjor høst. Øvingshelg, fest på lørdag, og konsert for foreldre og andre familiemedlemmer som har kommet til etterhvert. Vi skulle reise på ferie kl 05.00 dagen etter, men jeg vurderte lenge å reise direkte fra festen og til flyplassen. Dessverre lot det seg ikke gjøre, men jeg skulle gjerne ha vært der!
Hvis det skal dannes et FP-korps kan jeg spille baryton eller tuba!:highfive:
11 år som 2. og 3. kornettist i skolekorpset her :tiltjeneste: Klarte aldri å avansere til førstekornettist, til det øvde jeg nok alt for lite:o
Jeg var en hai til å lese noter og spille teknisk riktig, men hadde ambis som en sild og hørtes ut som en støvsuger.
Korpset hadde varierende ambisiøsitet, men i sine storhetstider spilte vi ganske bra i kretsmesterskapet.
Vi var ganske gode på å marsjere, men å spille marsjer og marsjering var det kjedeligste jeg visste. Konserter var mer artig, ja.
Trommerekka i mitt korps var en usedvanlig sløv guttegjeng, og var alltid de som glemte å møte til øving, lot stortromma ligge igjen i parker etc. Fløytene og klarinettene var mest ambisiøse, og de kjekkeste guttene spilte trombone og sax.
Korpsturene ble ofte lagt til sydenperler så korpslederne kunne drikke paraplydrinker på nærmeste bar, mens de "eldste" i korpset var småfulle apekatter på lugubre diskodaskoer fra de var 13.
Ellers var vil vel på stevner hist og pist og det var jo ett sjekkeeldorado nesten like bra som Norway Cup.
Blir gjerne med på FP-korps, men bare hvis det ikke blir noe marsjering :fnys:
Fant et gammelt bilde som jeg fikk lyst til å vise fram i denne tråden. Det er et barndomstraume, rett og slett. Jeg var 11 år, på korpstur i Borås - og greide å glemme de svarte mokasinene på hotellrommet slik at jeg måtte marsjere i hvite pumps, faktisk. :eek: (Ettersom dette korpset ble nedlagt i 1987, regner jeg med at ingen gjenkjenner uniformene. :fnise: )
Herlig bilde, Elinblu :D Det er jo ikke de verste uniformene jeg har sett. Men alpelue var bare for aspirantene i mitt korps, vi hadde selvsagt ordenltlig hatt med gull, glitter og fjær :highfive:
).
.
.
