Jeg er realist på grensen til pessimist, og veldig dårlig til å se det positive i situasjoner. Hverdager kan fort ta nesten knekken på meg psykisk av denne grunnen.
Jeg prøver å gjøre en jobb for å snu egne tankemønstre, men det er virkelig vanskelig å gå inn i seg selv og gjøre endringer.
Kan dere si meg deres "metode" for å finne gleder i hverdagen, og gi meg eksempler på typiske ting dere oppfatter som hverdagsgleder?
Jeg har en sønn og en mann jeg er glad i, og vi er gode venner, vi har to kosete kattepuser, vi har et godt, passe stort hjem med en deilig bakhage, vi spiser oss mette hver dag, og vi har romslig nok økonomi til å kunne unne oss restaurantturer i ny og ne, og en god sommerferie i året. Jeg har en jobb jeg trives med, og har gode kollegaer, mannen min kan si det samme, og Guttungen har gode venner og virker til å trives med sitt liv. Vi voksne har også gode venner og fine familiemedlemmer og har begge hatt en barndom på grensa til idyllisk, noe vi veit å være takknemlige for.
Enklere hverdagsgleder - å krype opp i sofakroken, drikke kaffe og surfe på iPaden, lese en god bok, se en god film eller serie på tv, nyte et glass vin bare fordi jeg har lyst på det, selv på en hverdag. Fylle badekaret og senke kroppen ned i det, med dempet belysning på badet og favorittmusikken på høyt volum, kjøre med bilen og gaule med på en sang på radioen, sitte på en stein i skogen og lukke øynene og bare leve...
Det finnes mange hverdagsgleder bare man tar seg tid til å definere dem. :hjerter:
Jeg øver meg på å være mer tilstede, og prøver å finne noe positivt i det jeg gjør. Jeg prøver også å tenke at selv om ting er kjipe så er det verdt å prøve å være positiv alikevel for jeg gjør det bare verre for meg selv ved å være negativ. Ikke like lett alltid, men øvelse gjør mester.
Akkurat nå: våte håndklær, badeleker og badetøy som henger til tørk ute. Jeg er alene med ungen i 3 uker, og det går ganske greit.
Jeg prøver også å ta tak i de små tingene.
De store tingene i livet, som jobb, kjærlighet, økonomi og husvære er under stort press for tiden.
Masse utfordringer her og, økonomisk og annet som kunne tatt knekken på alle og enhver om de dumme tankene fikk overtaket. Men: jeg har verdens beste samboer og vi er skikkelig bobleforelsket hele tiden, vi har fem barn tilsammen og de går helt fantastisk overens selv om det er krevende til tider med så mange, vi har annenhver uke barnefri der vi kan konsentrere oss om bare hverandre og gjøre det vi har lyst til, vi spiser oss gode og mette hver dag, han har fått meg til å bli "en som løper" ved å dra meg med på joggetur HVER*ENESTE morgen (5 km) og det føles bare bedre og bedre, vi har bare rett og slett så masse å se frem til sammen. Jeg nyter livet og prøver å leve i nuet og akseptere de negative tingene jeg ikke kan gjøre noe med.
Det som oftest gjør meg sånn inderlig hverdagsglad er ungene mine. Banalt, men sant. Å se dem sammen ved middagsbordet, å se eldstemann lunte av gårde med hele den lange ungdomskroppen sin og humre fornøyd, å se mellomste gå tett inntil ham og være helt fortrolig med ham, eller akkurat nå: minste som sitter og ser en video på YouTube mens han ler seg fillete.
Jeg blir også veldig glad i å se på vakker natur. Når jeg løper eller sykler så stopper jeg, ser og puster helt inn og ut mens jeg ser ut over fjorden eller på et vann eller en bekk.
Og så blir jeg inderlig glad av å synke ned i sofaen når det er helt stille i huset, og ha netflix og fjernkontrollen HELT for meg selv.
Og gjærbakst! Gjærbakst gjør meg alltid kjempeglad!
Ettermiddagslatten min. :hjerter: det øyeblikket når middagen er over og rydda vekk, og eg kan sette meg med latten min, er gull.
Og fint vær, ein tur på stranda, vite at eg har det eg treng, det gjer meg glad.
Aldri samanlikne meg med andre. Tenkje at eg er meg, og dette er godt nok for meg.
Den første kaffekoppen etter jeg har stått opp om morgenen mens jeg lager matpakker til barna og meg, den er gull altså.
Ellers er jeg bare så takknemlig over å ha jobb i disse dager så at det er travelt og jeg må jobbe ekstra gjør ikke stort. Jeg trives bedre og bedre i jobben, lærer masse og blir dyktigere, det gir meg glede.
Jeg har måttet lære meg å sette pris på de små øyeblikkene i hverdagen, så jeg stopper opp og virkelig nyter dem når jeg ser dem. Duften av en rose, varmen av pus som velger å krølle seg sammen i fanget mitt, når ungene sier noe som viser at de er kule små mennesker med egne meninger, når jeg plutselig oppdager noe i en Friends-episode jeg har sett utallige ganger, når jeg lever meg sånn inn i en bok at jeg nesten ikke klarer å vente til etter middag med å lese videre. En edderkopp som med kirurgisk presisjon pakker inn en veps og drar den med seg for å spise den - og akkurat nå: Månen kommer langsomt til syne i en sprekk i skylaget. Jeg mister nesten pusten, så vakkert og kult er det!
Først av alt: Godt nok er faktisk godt nok. Per Fuggeli sier det veldig greit sånn.
Så: bestem deg hver morgen når du står opp at du skal finne en ting i løpet av dagen som skal være positivt. Det kan kan være en sang på radioen, at et program du liker er på TV, at barna smiler, rent sengetøy - ja, du ser selv. Da trener du deg litt mer på å bli bevisst de fine tingene i livet. Drit i å tenke Men. "Bra program på TV, men nå kommer jeg til å bli trøtt i morgen." Lev litt her og nå. Jeg hadde en hel uke hvor en reklameplakat av Morgan Freeman som drikker kaffe, var dagens høydepunkt på vei til jobb. Til slutt begynte jeg å smile i det øyeblikket jeg nærmet meg og fortsatte helt til jeg var langt utti jobbsaker.
Jeg er evig optimist og har blitt flink til å se at selv ting som er vonde kan føre gode ting med seg.
Jeg finner glede i ungene, i det å sitte i bilen med musikk på full guff mens jeg synger med. I det å sitte alene med en god bok og kanskje et glass vin. I å finne en serie på netflix som jeg kan se sammen med unger eller kjæreste.
Det å eie mitt eget hus og kunne male en vegg i hvilken farge jeg vil, akkurat når jeg vil. Å se ungene kose seg sammen, å se minstemann være ute fra morgen til kveld når vi er på "hytta". Stillheten når ungene er i seng. Det å ha det travelt på jobb
Jeg er ikke religiøs, men av og til føler jeg at det er mye sant i "things happen for a reason" og "Karma is a bitch".
Jeg finner mest hverdagsglede i mine nærmeste. Å se mellomste le sammen med venninner, små betroelser fra yngste (13), når eldste ringer hjem fra studenthybelen bare for å skravle.
At mannen min kommer ut på badet med en kopp nytrukket kaffe til meg hver eneste hverdagsmorgen, at han daglig sier og gjør fine ting, vin i glasset en fredagskveld, en reise å glede seg til, fredag, en kveld med venner, fine ord fra ungdommene jeg jobber med, et glass iskald cola zero, søte jordbær, å gjøre ferdig et strikkeprosjekt, å føle seg fin i ny eller gammel kjole, alenetid på tur med rolig musikk på øret, dagdrømming, sex, hjemmelaget pizza rett fra ovnen, nylakkerte negler, hvite vidder og ski på beina, vårsolen som varmer tidlig i mai, høstregn ute og teppe inne.
Jeg har jobbet med å nyte de små gledene og tingene på tross av alt det uperfekte. Det er alltid skittentøy og støv å fjerne. Alltid mer vedlikehold og bøker jeg ikke har lest. Jeg setter meg overkommelige mål. Jeg gleder meg over å ha strikket en lue og velger å ikke gremme meg over en ustrikket genser. Genser er for stort prosjekt for meg å strikke. Lue kan jeg få til.
Jeg nyter stille stunder innimellom og venter ikke alltid til alt er på stell først. Det blir for lenge å vente.
Ungene gir meg hverdagsgleder i bøtter og spann. En uventet klem, når babyen lærer seg nye kunster, når jeg opplever at de store gutta er snille og greie.
Ellers er det fint med uventet medmenneskelighet. En bussjåfør som ønsker passasjerene en fin dag over callingen, en hyggelig melding, denslags. Og natur. Vakre blomster. Et ekorn ved holdeplassen. Morsomme insekter. Alt man går glipp av når man ikke faser ut seg selv og fokuserer litt utover.
Og når alt annet er svart - en time med en fin bok og et glass vin.
Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det som nevnes her.
Jeg gleder meg over de små, små tingene. Jeg har virkelig til "gode" å oppleve noe hvor jeg ikke har kunnet bruke ordtaket "det er aldri så ille at det ikke er godt for noe". Selv de aller, aller vanskeligste og tøffeste tingene jeg har opplevd i livet, så har det kommet noe godt ut av det.
Jeg har en sånn "føler" som trer i kraft når jeg er litt ekstra oppgitt og har mye motgang. Jeg sier til meg selv at "hva om det hele forsvinner i morgen", at noe skjer med mann og barn, tilværelsen blir snudd på hodet eller you name it. Da blir svært mye bagatellmessig, og man ser heller de viktige tingene. Funker ihvertfall på meg.
Små gleder i hverdagen for meg er mine mange te-stunder. Da går alltid pulsen ned og jeg nyter. Barna og mannen gir gleder selvsagt, men noen ganger må jeg være bevisst på å skape gode stunder i hverdagen med de siden alt egentlig skjer så fort og rutiner går sin vante gang. Det trenger ikke å være lange stunder, men en stund hvor man kun er opptatt av hverandre og noe man gjør sammen. Venninne-tid er også en stor glede, samt hobbyer.
Jeg jobber hardt med å finne de små gledene. Det sitter igjen fra livet før sykdom og barn at jeg hadde uendelig store krav og et utrolig aktivt liv ift nå. Livet ble Ikke slik jeg hadde trodd og håpet. Og da er det vanskelig å se glede i små ting. Men når jeg prøver kan jeg glede meg over en smertefri dag eller koser av barna.
Jeg er ikke pessimist, men opplever at jeg lever mye i fremtiden. Jeg er familiens planlegger og organisator og kan feks i dag godt sitte å tenke på sommerferien til neste år. Det er viktig at noen gjør det, og det er da meg. Men tenker jeg hadde hatt godt av å være mer "her og nå"
Det jeg opplever som gir meg mest hverdagsgleder er sansene. Lukten av blomster, lyden av barna som ler, nydelig natur. Ting som "jorder" meg, for å si det slik,
Jeg har også hatt perioder hvor jeg har gravd meg ned i alt som var vondt og vanskelig. Det er mulig å snu slikt!
Begynn i det små. Kommenter til mann eller barn om ting som er fint, og øv på å gjøre det ofte. Bittesmå ting: en middag som ble veldig god, når fotballaget til snuppa spiller skikkelig fotball, en oppgave på jobben som gikk veldig bra, den første kaffekoppen om morgenen som er så god, sola som skinner etter dager med regn, ungene som leker sammen uten å krangle, snuppa som nå leser skjønnlitteratur helt frivillig, vin på terrassen en fredagskveld osv.
Noe poenget er å registrere alt det som er fint også. Å faktisk få med seg at det skjer.
Jeg liker å drive med klesvask. Det høres kanskje absurd ut, men klesvasken minner meg om hvor utrolig heldig jeg er som har fire flotte unger og er gift med en fin fyr.
En felles sykkeltur, eller å krype opp i senga midt på dagen når huset er tomt for unger.
At drivhuset faktisk har gitt meg en stor gresskarplante!!!
Tanken på at vi snart skal ha ferie er som et lite sukkertøy.
Livet vårt er til tider uutholdelig hektisk og fysisk krevende, kombinert med mye ansvar og stor grad av uforutsigbarhet. Det er 98% hverdager og da må jeg finne gleden i hverdagen, ikke lengte etter det som er utenfor rekkevidde.
Eg trur det handlar om å konsentrere seg om her og nå - slik at ein faktisk har fokus - utan å tenke på det dumme som kan komme i morgon, eller som var i går. Greier ein dette, så kan ein nyte øyeblikka.
Men eg har ikkje oppskrift... Har lært meg over tid av min mann - som har ei unik evne til å ha fokus på nettopp nå.
Jeg tror det handler litt om å kjenne seg selv tilstrekkelig til å vite hva som gir en selv glede og ro, også gjøre mer av dette. Tilsvarende må en drite i alle disse tingene som virker viktige for mange, men som bare ikke er din greie. Jeg blir f.eks. glad av rolige morgener hvor jeg og poden pusler med hver vårt og ikke skal noe spesielt. Da smaker kaffen ekstra godt, jeg kan få lyst til å bake, eller komme i ryddemodus og kose meg med det. Jeg har samtidig erkjent at jeg virkelig ikke liker ski, svømmehaller, meditasjon eller å sole meg - for eksempel. Og det er så deilig å gi skikkelig bæng i det! Jeg er jo ganske god og glad i mye annet, lizm. :blafre:
Kvardagsgleder for meg er smila eg møter hjå dei rundt 70 ungane som er glade for å sjå meg kvar dag. Ein klem her og der.
Ungar som lykkelig kjem springande med bursdagsinvitasjoner.
Ei stille stund med ein kaffikopp i morgonsola på trappa ute.
Soloppgang og solnedgang.
Vakker natur.
Ein unge som kryper opp i armkroken min.
Blomstrar.
Pasta: Når alt dette er sagt har jeg også perioder hvor realitetene kommer litt for nærme og jeg får en følelse av å ha avslørt "spillet" - hvis du forstår? Tar du livsløgnen fra gjennomsnittsmennesket, osv.. :sukk:
Det er ingen motsetning mellom å være "realist" og å se hverdagsgleder? Gledene er vel akkurat like reelle som sorgene? Det er jo ikke sånn at det fæle er det sanne og det fine er "livsløgn?
Min hverdagsglede består i små og store glimt av gode relasjoner til andre. En ekstra klem fra tenåringen, kveldssamtale med yngstemann på sengekanten, latter med og nærhet til elever, en ekstra interessant samtale med en kollega etc.
Nja...sannheten er jo fæl - altfor fæl til at vi kan ta alt innover oss. Det finnes noe man omtaler som depressiv realisme, som vel og merke gjelder for milde depresjoner (tungt deprimerte kan ha svært forvrengte bilder av egen verdi osv). Man har funnet at mildt deprimerte har et mer realistisk bilde av egen innflytelse, hvor mye de har kontroll over, osv. enn de som er ikke-deprimerte. De jeg kjenner som er påfallende glade/optimistiske, har ofte også et effektivt psykologisk forsvar - det er mye de ikke erkjenner/tar innover seg/forholder seg til, og/eller de kan ha noen nydelige livsløgner som ser ut til å funke utmerket. Ergo er de litt mindre realistiske, kan man vel si? Denne evnen til å overse litt, holde realitetene på avstand om du vil, er veldig varierende for min del. Nå for tiden er jeg god på å gi litt bæng, og da er det lettere å glede seg over de små ting også. :p
Mennesker har en tendens (det er det forsket på) til å ha mest fokus på det negative som skjer - på den måten kan en dag med mye fint bli ødelagt av en negativ kommentar, f.eks. Med der vokser de små og store negative tingene seg veldig mye større enn de små og store positive tingene. Det er i hvertfall ikke å være realitetsorientert. Jeg har blitt ganske overrasket over hvor stor innflytelse en har på egne tankemønstre og i hvor stor grad automatiserte tankemønstre er førende for livskvalitet. Tidligere trodde jeg at jeg måtte tenke og tenke på de tankene som poppet opp. Det har vært rimelig fint å oppdage at de automatiserte tankemønstrene (som dannes i tidlig alder, og i praksis er kulturarv fra familien) kan endres gjennom å ta et bevisst valg om å gjøre det. Og det handler ikke om livsløgner - tvert i mot. Med hensiktsmessige (ikke-destruktive) tankemønstre, har langt mer overskudd og evne til å stå stødig i vanskelige perioder og både akseptere og se vanskene rett i øynene. Jeg tror heller det er slik at om man sliter seg selv ut med negative tankemønstre i hverdagen, så er det nettopp da man fortrenger/skjønnmaler/snur seg bort fra reell og krevende problematikk fordi man har ikke energi til å orke det.
Nevnte jeg gjærbakst tidligere? Det gjorde jeg sikkert, men må si det igjen. Nybakt grytebrød med syltetøy, det blir man jo lykkelig helt ned i tærne av! :hjerter:
Vi er jo ikke konstruert for å være lykkelige primært, men for å overleve. Det har vært ganske lurt å være litt engstelig, på vakt og oppmerksom på mulige farer (inkludert det å bli avvist av flokken). Det forklarer vel tendensen til å være litt negativ/skeptisk.
Tror ikke vi er så uenige, egentlig. Jeg er i alle fall helt på linje med deg ift å gi destruktive/uhensiktsmessige tankemønstre motstand. Det går godt an å trene seg til å gjenkjenne og utfordre negative tanker, kanskje nettopp ved å gjøre en realitetsvurdering av dem. Kunsten er vel å være litt bevisst på hva som er fruktbare tanker å forfølge og jobbe med, og hva man bør betrakte som bakgrunnsstøy. Når jeg snakker om livsløgner så tenker jeg på slike ting som å benekte/fortrenge at man har et alkoholproblem, at det er vold i familien, at foreldrekonflikten går utover barna, at man bruker over evne, osv.
På mandag var jeg ute og gikk tur. Klatret opp til ei hule på Jeløya i regnet. På vei ned sklei jeg selvsagt og gikk i bakken så det sang med albuen. En gutt på 12-14 år gikk på pokemon jakt med en kompis og må ha sett at jeg falt. Han spurte med bekymring i stemmen om det gikk bra med meg. Jeg burde ikke blitt overrasket, men det ble jeg. Og glad for det varmet skikkelig. :hjerter: Det gikk jo bra, men ikke med mobilen. Den avgikk med døden.
Jeg har nettopp laert om LØFT- LØsningsFokusert Tilnærming paa skolen, og det vil jeg anbefale aa lese litt om. Jeg tror det kan hjelpe i mange sammenhenger. :jupp:
Ja, jeg skjønner hva du mener med livsløgn. Jo mer indre støy ig ytre belastninger, jo mindre kapasitet har man til å deale med livsløgner og orke å ta innover hvordan f.eks en selv kan påvirke andres liv negativt. Det er en nødvendig beskyttelsesmekanisme der, så vi ikke blir tatt rotta på når vi ikke orker å se sannheten brutalt i øynene. Og derfor er jo dette med å endre uhensiktsmessig negative tankemønstre (ikke fjerne den frykten som skal beskytte oss) helt essensielt for å ha overskudd til å se noen brutale sannheter i øynene og f.eks endre egen adferd eller familiedynamikk til det beste for familien.
Jeg tror ikke nødvendigvis negativitet er det samme som realisme. Folk som er overdrevent negative undervurderer ofte seg selv, og overvurderer faren for at noe skal gå galt. Mennesket kom seg ikke ut av hulen fordi vi var negative og redde for endringer, foråsiresånn. Jeg tror heller det var en kombinasjon av optimisme (dette har jeg ikke gjort før, så det får jeg sikkert til) og nødvendighet (alle sulter her vi er nå, så da må vi finne på noe, for at vi ikke skal dø ut).
En viss missnøye og/eller eventyrlyst er rett og slett nødvendig for å drive endringer. Er man mett og fornøyd der man er, så gidder man ikke endre seg.
Når det er sagt, så tror jeg at mange endringer drives av behovet for nettopp hverdagslykke. At man ikke har det bra i hverdagen, og trenger å gjøre noe med det. Og endringene kan gjøres enten på micro eller makro-nivå, alt etter som hvilken type man er og hvor misfornøyd man er der man er. Jo større innsats som kreves for å gjøre en endring, jo mer misfornøyd må man være for å sette i gang.
Jeg hater f.eks. å pusse opp. Det samme gjør mannen, hvilket har ført til at vi har bodd i et hjem vi har vært ganske misfornøyd med de siste årene. Fordi det har vært slitt, stygt og upraktisk. Men det måtte ganske mye kjiphet til før vi endelig ble motiverte nok til å gjøre nødvendige grep. Og når jeg ser hvor latterlig lykkelige og fornøyde vi er over det vi har gjort, så er det en motivasjon til å stå i resten av det som må til for at vi skal bli fornøyd med helheten.
Jeg blir nemlig hverdagslykkelig av stuen og kjøkkenet mitt, noe jeg ikke ble for et halvt år siden. Og jeg husker godt hvor latterlig lykkelig jeg ble av å ha nytt bad i den forrige leiligheten vår. Noe som er verdt styret som kreves for å pusse opp de to uholdtbart slitne badene våre.
Dagens hverdagsglede: E-post fra tidligere elev. Med litt skryt og litt rapport om nytt liv. Åh! Kanskje det aller koseligste jeg veit, i alle fall på jobbfronten! :hjerter:
På hjemmefronten er det ganske koselig med toåring som blunker alt han kan med begge øya, mens han kurrer: "Ess-kej deg, mamma!" Lille raringen. :hjerter: Også hyggelig med femåring som ivrig gjenforteller hele boka han hørte på biblioteket i dag, seksåring som er blitt kjent med ei jente i klassen sin og fersk pensjonistbestefar som gjerne henter tidlig på SFO i morgen.
Ellers er min sikreste hverdagsglede kveldsmat i stille hus, og særlig når mannen lager det til meg. Te og osteskive. Det er kjærlighet, det!
Jeg blir glad og varm om hjertet når de store barna (ungdommen) ber om at jeg jeg eller faren kommer for å synge godnattsang for dem på sengekanten, mens alt de egentlig vil er at vi skal sitte der for å prate om alt og ingenting og klemme litt
Jeg ELSKER sokkeprodusenter som vever inn størrelsen på sokkene på undersiden! :elsker: Vi bruker pr nå sokker i str 21/24, 25/28, 31/33, 37/40 pluss ymse herresokker og har fortsatt en del 28/30 og 20/21 i omløp - helt nydelig å slippe å gjette på hva som er hva, og dermed unngås alle 07.28-sett-på-deg-de-helvetes-sokkene-jo-de-er-dine-vi-kjører-om-to minutter-kranglene. (Jeg forsøkte å fargekode ei stund, men da gikk det jo ikke å la noe gå i arv, siden eldstemann kategorisk avviser alt annet enn svarte sokker.)
Da var det bare å komme til bunns i sokkenes Mount Doom...
Jeg tror ikke nødvendigvis negativitet er det samme som realisme. Folk som er overdrevent negative undervurderer ofte seg selv, og overvurderer faren for at noe skal gå galt. Mennesket kom seg ikke ut av hulen fordi vi var negative og redde for endringer, foråsiresånn. Jeg tror heller det var en kombinasjon av optimisme (dette har jeg ikke gjort før, så det får jeg sikkert til) og nødvendighet (alle sulter her vi er nå, så da må vi finne på noe, for at vi ikke skal dø ut).
En viss missnøye og/eller eventyrlyst er rett og slett nødvendig for å drive endringer. Er man mett og fornøyd der man er, så gidder man ikke endre seg.
Når det er sagt, så tror jeg at mange endringer drives av behovet for nettopp hverdagslykke. At man ikke har det bra i hverdagen, og trenger å gjøre noe med det. Og endringene kan gjøres enten på micro eller makro-nivå, alt etter som hvilken type man er og hvor misfornøyd man er der man er. Jo større innsats som kreves for å gjøre en endring, jo mer misfornøyd må man være for å sette i gang.
Jeg hater f.eks. å pusse opp. Det samme gjør mannen, hvilket har ført til at vi har bodd i et hjem vi har vært ganske misfornøyd med de siste årene. Fordi det har vært slitt, stygt og upraktisk. Men det måtte ganske mye kjiphet til før vi endelig ble motiverte nok til å gjøre nødvendige grep. Og når jeg ser hvor latterlig lykkelige og fornøyde vi er over det vi har gjort, så er det en motivasjon til å stå i resten av det som må til for at vi skal bli fornøyd med helheten.
Jeg blir nemlig hverdagslykkelig av stuen og kjøkkenet mitt, noe jeg ikke ble for et halvt år siden. Og jeg husker godt hvor latterlig lykkelig jeg ble av å ha nytt bad i den forrige leiligheten vår. Noe som er verdt styret som kreves for å pusse opp de to uholdtbart slitne badene våre.
Jeg er så enig! Og kjenner meg igjen i oppussingseksemplet. Vi holder på å ferdigstille et større oppussingsprosjekt, noe som ikke er forbundet med særlig mye lykke i seg selv. Men du verden, så lykkelig jeg føler meg av å gå barbeint på det nye tregulvet vårt. Til og med å støvsuge det er (nesten) en fryd, det er så fint! Det er akkurat som om jeg ser de gamle tingene våre på en ny måte også, nå som de står i freshe, fine omgivelser. Kanskje litt materialistisk fokus her, men vi er jo mye hjemme, da ...
Å komme på jobb om morgenen og en hel gjeng elviser roper og vinker hei og god morgen. Slik starter jeg hver eneste jobbdag og jeg blir sånn: :danse2: og sånn: :hjerter: inni meg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.