Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg har mistet tall på nyhetshendelser knyttet til vold og terror i sommer. Det har vært mange, både i Europa og i resten av verden. Jeg merker at jeg både blir motløs og litt avstumpet av dette. Sjokkeffekten avtar og det er mer "der i dag ja" som blir den første tanken. Er terror og voldshendelser i ferd med å bli en "vanlig" nyhet som derfor ikke preger deg på samme måte? Og er det i så fall med på å gjøre terroren mindre effektiv?
Denne kronikken om hvordan vi responderer følelsesmessig på terror synes jeg var interessant. Jeg synes forslaget om at terror bør rapporteres på en mindre følelses-appellerende måte er fornuftig, selv om jeg ikke vet hvordan der skulle kunne iverksettes. Det krever vel i så fall en samlet vilje fra media. www.nrk.no/ytring/en-vaksine-mot-terror-1.13053334
Det er nok lett å anta at man blir mer avstumpet av at det skjer så mye i verden nå, men for min del er det ikke det at jeg blir vant til det, jeg velger heller å la være å forholde meg til det. Jeg klikker meg ikke inn på slike saker lenger og jeg unngår helt å se nyheter på TV, fordi det påvirker meg så veldig. Jeg merker likevel at jeg tenker mer og mer på hvordan jeg vil reagere dersom noe skulle hende på jobb, hvis jeg plutselig må få en gruppe elever i sikkerhet.
I artikkelen du viser til står det at samfunnet blir tryggere, og stadig færre blir drept i terror. Det som likevel gjør at jeg føler meg mer utrygg, er følgende (hentet fra artikkelen jeg referer til):
Jeg tar meg selv ofte i å tenke "hvor treffer det neste gang". På 70-tallet, som man statistisk sammenligner seg med, var terroren i hovedsak lokalisert i mer avgrensede områder, og det var kanskje lettere å distansere seg litt mer enn i dag, siden terroren treffer "hvor som helst". :vetikke:
Jeg kan heller ikke skyve foran meg, da det er viktig for meg å holde meg oppdatert pga. min jobb. Så jeg er nok også litt "yrkesskadd" når det kommer til informasjonsbehovet rundt dette.
Jeg kjenner at jeg er der Albertine er - jeg velger å ikke lese om slike saker lenger, velger bort nyhetssendinger etc. Jeg tror det er en metode for å skjerme meg sjøl, ikke la det gå inn over meg lenger.
Men jeg blir jo også påvirka, og samfunnet blir påvirka, for, for eksempel, aldri før i min karriere som barnehageansatt har jeg vært med på, i fullt alvor, å legge beredskapsplan for hva vi gjør ved evt gisselaksjon eller skyteepisode i barnehagen, og det kjenner jeg at skremmer meg litt - vi har mista mye av uskyldigheten i livet, på et vis.
Ja, jeg er nok også der at jeg skjermer meg, og jeg tror på et vis det er sunt og nødvendig. Samtidig gir det meg dårlig samvittighet at jeg prøver å ikke tenke for mye på disse tingene - det gir en merkelig bismak å skulle ha ferie og slappe av med nye voldsomme tragedier som bakteppe hver dag.
Jeg leste en notis i en avis at de som leser mye om terror i aviser/ser mye av det i nyhetene, har større sjanse for å bli deprimert. Det var de som var ekstra sårbare som hadde større sjanse for dette.
Jeg valgte ihvertfall å lese/høre lite om 22. juli i år.
Det er lett å havne i den fella, men det hjelper absolutt ingen at jeg har dårlig samvittighet for dette, det bidrar bare til at jeg får det enda verre. Det eneste jeg kan gjøre med denne terroren er å unngå å la meg skremme, for da har terroristene vunnet. Pluss at jeg kan snakke med ungene mine og elevene mine og kjempe for et samfunn der det gode vinner over det onde.
Eg velger det bort. Det er ferie, eg underviser ikkje i religion i ferien, og eg tillet meg å ta fri frå å lese det. Det er nok av anna å forholde seg til i livet mitt som sug energi, og eg kjenner at eg treng fri frå alt. Kanskje ein sløv haldning, men eg kan ikkje gjere anna enn å støtte organisasjonar som hjelperr, og det gjer eg.
Jeg leser for mye av det, egentlig. Jeg underviser i samfunnsfag og har både interessen og behovet for å være helt oppdatert. Leser ikke bare norske nettsider, heller, så det blir litt mye. Under siste Gazakrig fikk jeg overdose og ble ganske deppa, prøver å ikke gå for dypt inn i alt nå. Men det ER mye, det er overveldende og jeg lurer på hva elevene mine tenker, vet noen av dem synes fremtiden ser mørk ut allerede.
Jeg får det med meg, selv om jeg nok også som andre her velger bort endel nyhetssendinger.
Det har allikevel påvirket meg såpass at jeg takket nei til tur til Palma til torsdag, tanken på stor flyplass utgår akkurat nå. :(
Vi interrailer gjennom Europa i år, og skremmende mange ganger har vi vært litt for nært der ting har skjedd. Og plutselig stod vi midt i prideparade med 750 000 deltakere i Berlin og jeg kjente veldig på at jeg var redd for at nok en tulling skulle ha behov for å markere seg. Mens panikken tok meg forsøkte jeg å puste med magen og bare fortsette dialogen med ungene. Og det var greit å i etterkant kjenne på at jeg hadde jobbet meg gjennom det på et fornuftig vis.
Men for egen del blir jeg skremt av at reaksjonen min blir "Åh, er det der det skjer noe nå". Men jeg blir like skremt av terroren i Europa som i Afrika og Irak.
Det påvirker meg i den grad at jeg er mer stresset når jeg ikke har guttene hos meg, det hjalp ikke akkurat at de var i Nice kvelden før angrepet der. Samtidig motiverer det meg til å legge inn et ekstra gir i forhold til å fokusere på inkludering og integrering og varme hjerter i min arbeidshverdag hvor jeg daglig har mye å gjøre med innvandrere med alle bakgrunner fra alle verdenshjørner.
Og så er jeg litt mer skvetten i settinger med store menneskemengder, dessverre.
Jeg tar det inn over meg og leser dessverre alt for mye. Det frister ikke helt å dra til London til høsten, slik vi snakket om (har ikke bestilt billetter). Plutselig er det helt fint å være hjemme siste del av ferien.
Jeg leser noe og hopper over andre ting, mest for å skjerme meg. Pulse-skytinga gikk virkelig hardt innpå meg, og der leste jeg mye. Det føltes veldig nærme av naturlige årsaker. Også sank jeg inn i 22.juli og kjente på alt jeg kjente på av et følelseskaos i 2011. Jeg merker også at jeg tenker på hva som er mulige arrangement å angripe og tenker på det, men jobber meg gjennom det. Var på La Rambla med kjæresten og ungene, og det var ikke noe spesielt arrangement, men det var virkelig fullt med folk.
Har også hatt flere møter og opplæring på hva vi gjør ved en eventuell terroraksjon på skolen, og det skremmer meg at det skal være nødvendig.
Jeg kjenner skremmende nok at jeg er litt mettet og klarer ikke å ta det inn over meg, nem fikk rippet opp i vonde følelser 22.juli. Det er såpass nærme og tanken på at jeg skulle vært der om det ikke var for jobbskifte gjør at jeg klemmer gutta ekstra den dagen. I tillegg til at jeg er gammel Aufer og har vært og kjente flere som var der. Det er nesten litt greit å kjenne på det for å forstå den frykten som mange lever med hver dag og som mange opplevde etter sommerens angrep.
Jeg måtte forholde meg til skytinga i Nice da eldstemann fortalte at venninna hans løp for livet fra lastebilen. Da måtte vi snakke med ungene. Jeg tenker mye på henne nå, hvordan det må ha vært. :(
Selvsagt kjenner jeg på det, men det blir også så mye, så for å sikre at familien og jeg har en ålreit ferie har jeg vært nødt til å sile vekk mye mentalt. Familien min var i Frankrike da Nice skjedde, men heldigvis et stykke unna, og jeg merket på meg selv at det ikke utløste samme redsel og tristhet som tidligere. Jeg er mer distansert, rett og slett. Jeg tror det toppet seg for meg etter skytingen på Eagles of Death Metal-konserten i Paris, etter det har jeg mentalt blokket ut mye følelser. Jeg tror ikke det er helt bra, samtidig så er det bra for mitt umiddelbare liv.
Facebook memories satte i gang endel 22. juli, når statuser dukket opp på nytt, og jeg leste endel i avisene også. Men i likhe med dagene rett etter det skjedde så var jeg på ferie med barn, og kunne ikke tillate meg selv å dvele ved det.
:klemme: Vi har vært i London i sommer, og jeg kjente et stikk av "vilikke!" da det ble skutt på flyplassen i Istanbul. Men så filleristet jeg meg selv, i flere omganger, og fortalte meg selv at de skal virkelig ikke få oppnå det de vil; å innskrenke meg. Så vi dro, og vi hadde supre dager.
Jeg velger det veldig bort. Vi har ikke vært lenger enn til Gøteborg i år, så vi har ikke vært i nærheten. Men vi kunne fort ha vært i nærheten av Nice på denne tiden av året. Jeg har snakket endel om det med minsten, han er opptatt av alt mulig. Men ellers tenker jeg minst mulig på det.
Prøver å ikke la det affektere meg personlig i forhold til reiser etc. Minner meg selv om at vi som var på ferie i Norge i år, holdt på å komme i to frontkrasjer (noen som kjørte forbi syklister for nært en sving, slik at da vi rundet svingen måtte mannen min stå på bremsen. Riktignok hadde vi 50 km i timen, men dog.)
Jeg er irritert på mye av journalistikken - terror og klikkhoreri er perfekte partnere. Jeg er veldig redd for å få engelske tilstander innenfor media. Jeg tenker også en del på Israel og Palestina som på en måte kan fungere som et historisk "bakteppe" med tanke på terror i Europa.
Jeg prøver å ikke lese for mye om det, men det går fortsatt inn på meg. Jeg begynner fort å tenke på hvordan det oppleves for de som er midt oppi det, og det er jo ikke noe særlig.
Men det hjelper jo ingen om jeg blir redd og deprimert så jeg gjør så godt jeg kan for å unngå det. Men jeg er litt nervøs når jeg er i London, jeg må innrømme det... Jeg bor jo ikke så langt unna, og har vært der flere ganger denne måneden.
Jeg velger det mer og mer bort, fordi jeg blir redd, lei meg og bekymret. Jeg må skåne meg selv selv om jeg synes det er feigt av meg. Jeg merker at jeg er mer redd en tidligere og at påvirker meg negativt. Jeg bekymrer meg mye for hvordan fremtiden til barna blir blant annet.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
