Jeg har aldri begynt å røyke. Jeg tok noen trekk en gang midt på ungdomsskolen, og det var så kjipt at jeg ikke så poenget. Etter det har jeg ikke prøvd igjen. Venninnene som jeg prøvde sammen med fant det tydeligvis mer interessant, for de begynte å røyke den gangen og gjør det tidvis fremdeles. Ja, vi var/er BFFs så jeg har oversikt fremdeles.
Men hva er det som får folk til å begynne å røyke?
Grunnen til at jeg lurer er at jeg har barn som nå nærmer seg den alderen som jeg var da jeg forsøkte meg. Så kanskje jeg burde ha argumentasjonsrekka klar?
Klarer barn/ungdom å ta innover seg at det er helseskadelig?
Er det bedre å fokusere på hvor vanvittig dyrt det er?
Forsøker barn i dag seg på å røyke eller er det ikke like kult/spennende lenger?
Der og då visste eg ikkje korfor eg begynte, det "bare blei sånn". Men når eg ser tilbake på det handla det nok om ein god del sosial usikkerheit. På ungdomstrinnet hadde eg få venner på skulen, og ved overgangen til vidaregåande fekk eg det føre meg at det var lettare å slå av ein prat med folk som stod ute og røyka, enn å ta kontakt med folk på måfå. Så eg brukte sommaren til å "lære" å røyke, slik at eg ikkje skulle hoste så fælt. Eg gjekk frå å røyke av og til, til heile tida då eg var på internatskole etter vidaregåande. Det var det same - mykje lettare å oppsøke folk og ha noko å gjere i friminutta, viss ein røyka.
Det er jo ikkje lenger slik at det er eit sosialt miljø rundt røyking på vidaregåande skular, og eg trur det har vore ei holdningsendring blant ungdom sidan 90-talet.
Jeg opplever at røykere er blitt en stigmatisert gruppe i samfunnet vårt, og derfor blir jeg like overrasket hver gang jeg ser ungdom/unge voksne som røyker.
Når min generasjon (født i 75) var i ungdomsårene opplevde jeg nesten å være et utskudd som aldri har røyket, på den tiden var det "kult" å røyke.
Jeg regner med at kulhetsfaktoren var det som fikk ungdommen til å begynne å røyke tidligere, men lurer veldig på hvorfor ungdommen i dag begynner. Er det behov for å markere seg, være annerledes? Eller er det i visse kretser fortsatt "kult"?
Snusen derimot, den gruppa er så definitivt ikke stigmatisert. :gal:
Når jeg begynte på ungdomskolen var det like vanlig med røyk som det er med snus nå. Og jeg ville jo være som de andre, antar jeg... Begynte i alle fall og røkte fast til jeg ble gravid. Etter det har det blitt festrøyking av og på.
Jeg aner ikke hvorfor jeg begynte. Jeg bodde i et område som var ganske belastet med stoff, festing og diverse.
Så at jeg "nøyde" meg med å røyke sigaretter, og drikke alkohol et par ganger før fylte 16, det er ikke så vanlig.
Det var de to gangene med fest, også drakk jeg ikke før jeg var over 20 igjen. :knegg: :hateråspy:
Næsj, det var vel sikkert for å være tøff? Det er så mange år siden, og jeg begynte så tidlig, at jeg husker ikke engang hvorfor. Jeg har vært av og på mange ganger. :sukk:
Nå, vet jeg ikke, men da jeg begynte var det rett og slett fordi "alle" gjorde det. I hvert fall alle i min omgangskrets. Dessuten var det litt kult den gang da.
Nja. Vi visste det godt, men brydde oss ikke.
Jepp. Det ville jeg gjort.
I følge 17-åringen min var det kanskje 10-15 av ca. 140 på hennes trinn på ungdomsskolen som røykte. Det hun sier er at det var mange flere som snuste, så hvis man skal være redd for noe er det det, mener hun.
Jeg er ganske sikker på at jeg begynte å festrøyke fordi det var konstant tett røyk i lokalene der vi festet i studietiden, og da var det (påstod noen) bedre å røyke selv, da merket man det ikke så godt. :knegg:
Sikkert fordi det var fryktelig spennende å prøve de første gangene. Jeg ble aldri dårlig, eller fikk hostekule, men merket at slappet av med en røyk. (Om det var røykingen, eller det å ha noe å fikle med, er jo et annet spørsmål).
Det var jo en annen holdning til røyking for 20-25 år siden, mener å huske at det var eget røykerom inne på ungdomsklubben...
Fordi det var enda en måte å distansere seg fra den akk, så perfekte idrettslaggjengen (Nei, jeg sier ikke at alle er sånn, men disse var sånn) som aldri gjorde noe galt og alltid var plettfrie, sånn utenom når de omtalte sine klasse"kamerater" som horer.
Da jeg gikk på ungdomsskolen, var det jo veldig mye snakk om dette "røykepresset" som visstnok alle ble utsatt for, og som vi for Guds skyld måtte prøve å motstå. Mange av mine venner begynte å røyke i overgangen til videregående skole, men jeg kan ikke huske at noen direkte presset meg til å begynne, altså. Men, selvsagt, da vennegjengen ble splittet opp på videregående, og jeg kom i klasse med den jeg var minst på bølgelengde med og hun raskt fant seg nye og rimelig harry på andre måter enn røyken, (jeg har alltid innerst inne ment at røyking er litt harry :sorry: ) røykevenner som hun hang med i friminuttene, kjente jeg litt på det sosiale presset, det var liksom litt rart å stå og henge i røykehjørnet uten å røyke. :knegg:
Jeg begynte fordi jeg måtte være med broren min i skogen når han skulle røyke. Var svært ung, 12 år.
Han var veldig av-på med røyking siden. Jeg klarte ikke å slutte, prøvde veldig hardt den våren jeg var russ men sprakk da festingen tiltok i mai det året. Etter det røyket jeg frem til 2001.
For min del var det nok litt sånn "kult og venninnene mine gjør det" som gjorde at jeg prøvde overhodet, og det var jo klin kokos idiotisk for en tenåring som har vokst opp med astma. :gal: Jeg var i miljøer med mye røyking, og på et eller annet tidspunkt ble det en hyggelig greie som jeg jo også (uforståelig nå) syntes smakte godt. Jeg har definitivt inntrykk av at det er mye mindre kult og tøft blant ungdommen å røyke nå, så jeg håper det stemmer.
Begynte å røyke på ungdomsskolen, er født i 1972. Mitt inntrykk var at mange røykte. Kan ikke huske noe stort fokus på at det var farlig? Begge foreldrene mine røkte (og flere av deres venner), da vi ble oppdaget var det bare "ja, ja". Lærerne var ikke spesielt opptatt av å "ta oss" som hang på røykehjørnet - jeg opplevde det som mer eller mindre akseptert av omgivelsene.
Jeg har aldri røyket, men da jeg startet å studere vurderte jeg det et lite sekund - rett og slett fordi det var på røykerommet man ble kjent - det er vitterlig enklere å bomme en røyk enn en brødskive.
Jeg opplever dog at det ikke er så mange som begynner å røyke lenger nå - av de unge, mener jeg. Jeg er tante til ganske mange, ingen av de røyker (snus derimot....)
Det hadde vært litt interessant om folk som svarer at de begynte å røyke i tenårene også svarer på om foreldrene gjorde det samme. Jeg vil tror at hvorvidt man selv begynte å røyke, har en viss sammenheng med om man bodde i et hjem der røyking var vanlig eller ikke. Jeg bodde i et røykfritt hjem, mine foreldre var nok ganske forut for sin tid, for det var heller ikke lov å røyke inne når det var fest. Om jeg hadde begynt å røyke, ville det nok ikke falt i god jord, og det ville vært vanskelig å skjule det hjemme. Ikke-røykere lukter røyk på en mils avstand, altså. I tillegg syntes jeg jo selv at sigarettrøyklukten var ubehagelig siden jeg ikke levde i den på hjemmebane, noe som selvsagt også medvirket til at jeg ikke hadde lyst til å begynne å røyke.
Det kan helt klart slå begge veier. For meg var det alltid helt uaktuelt å begynne å røyke - mye nettopp fordi faren min gjorde (og gjør) det. Jeg ble fullstendig anti, og syntes lukta var ekstremt kvalmende. Flere av mine ungdomsrøykende venner kom derimot fra ikke-røykende hjem. De hadde ikke opparbeidet seg det samme røykehatet som jeg hadde.
Jeg vokste opp i et storrøykerhjem, og tro meg, det var ubehagelig enda så vant jeg var til lukta. Særlig i bilen. :gal: Så jeg ble helt anti, og har aldri prøvd et eneste trekk. (Søsknene mine ble derimot storrøykere.)
Jeg begynte fordi vennene mine gjorde det tror jeg. Vi kjøpte en tipakning, gikk opp i skogen og røykte opp alle fordi ingen turte å ta med pakken hjem.
Mamma røykte, men aldri foran meg og broren min (som jeg kan huske hvertfall), og aldri inne. Hun sluttet da hun fant ut at jeg hadde begynt. Pappa har bare festrøyket i sin ungdom, aldri etter at de fikk barn.
Jeg vokste opp med mamma som røyket.
Hun sluttet å røyke i bilen på 80-tallet, og satt mye ute men kunne fint røyke inne.
Heldigvis ble sneiper fjernet med en gang og hun både luftet og vasket godt sånn at hjemmet vårt aldri luktet røyk.
Verken jeg eller min søster begynte å røyke. Ingen hadde vel noengang trodd jeg skulle begynne (alltid vært anti :knegg: ), men søster'n gikk rundt med blyantstumper til sigaretter fra hun begynte å leke stakkars, så det var vel en større overraskelse at hun holdt seg unna.
Jeg kan ikke si det var noen direkte sammenheng mellom hvorvidt de som begynte å røyke kom fra hjem det ble røyket i eller ikke, det var litt hipp som happ.
Fordi jeg fikk en lett og behagelig rusfølelse av det. Jeg har aldri røkt mer enn et par-tre sigg i fylla. Det sosiale trakk også, før i tiden røykte liksom alle de kule, i hvert fall på fest. :knegg:
Jeg har aldri prøvd så jeg vet ikke. Foreldrene mine røykte ikke, det vil si, faren min røykte litt i smug. Men det gikk ikke opp for meg før jeg var 16 eller deromkring. Tok ham på fersken mens han røykte ut av vinduet på soverommet. :knegg: Da jeg var 17-18 hadde jeg sommerjobb som renholder på flyplassen der min far også jobbet(ikke som renholder, men han hadde en del med de å gjøre), og en av de andre renholderne som røykte selv var så imponert over at han hadde klart å slutte. :knegg:
Men røyking var i grunnen ikke noe vi snakket om hjemme.
Jeg har i grunnen alltid vært anti røyk. Jeg var alltid utenfor, og gadd ikke å prøve å bli en av de kule.
Var det de kule som røykte, altså? Hvis jeg tenker tilbake på gjengen i røykehjørnet på videregående er jeg enig i at man fant få av de absolutt ukule der, men det var også veldig mange såkalt "populære" som ikke røykte, så jeg vet ikke.
Skjønner ikke hvorfor folk begynner i dag i hvert fall. Det er absolutt ukult å røyke her jeg bor i hvert fall, og veldig få ungdommer gjør det. Snusing derimot...
Jeg har tatt ett trekk i mitt liv, og noe så forferdelig har jeg da aldri vært borte i. Hostet så jeg holdt på å kaste opp. Hadde for øvrig foreldre som absolutt ikke røyket, men mange venner som røyket. Har aldri vært så opptatt av å være som de andre, så har aldri følt noe press.
Jeg begynte å røyke på ungdomsskolen fordi jeg hadde en to år eldre kjæreste som røykte, og jeg ville ikke fremstå som barnslig og teit. Både foreldrene mine og de eldre søskene mine røykte, så ingen ble overrasket over at jeg begynte også.
På vgs røykte nesten alle jeg var med. Vi var en kjønnsblandet gjeng som var rimelig heftig på festing og røyking. Jeg er usikker på om vi ble regnet som kule.
Alle i min familie røkte. Tanter, onkler, besteforeldre og foreldre. Det er vel bare en onkel og mamma som røyker i dag.
Jeg begynte tidlig å røyke. Jeg var vel 11 eller der omkring. Alltid vært en som må tøye grenser og teste ut. Hasj og annet dop var jeg heldigvis smart nok til å unngå.
Mamma og pappa røkte hjemme, og jeg røkte hjemme fra jeg var 16 år. Som var grensa for å kjøpe røyk den gangen. Jeg har aldri røyka inne etter jeg flyttet for meg selv.
Jeg begynte fordi venninnene mine gjorde det. Jeg har aldri vært fysisk avhengig, men røkte daglig i ungdomstida. Det fungerte som en utmerket måte å bli kjent med andre på, både da jeg byttet skole og da jeg var utvekslingsstudent. Fra midten av tjueåra har jeg festrøkt i varierende grad, men nå tror jeg det går mot slutten også.
Tjorven sa:
Klarer barn/ungdom å ta innover seg at det er helseskadelig?
Er det bedre å fokusere på hvor vanvittig dyrt det er?
Forsøker barn i dag seg på å røyke eller er det ikke like kult/spennende lenger?
Jeg tror ikke barn greier å ta det innover seg, nei. Det er jo temmelig abstrakt også, man ser jo ikke ofte hvor syke folk kan bli av røyk, eller at de faktisk dør.
Jeg tror det er færre barn og unge som prøver seg i dag, men noen er det absolutt fremdeles. Det sto en gjeng gutter i ungdomsskolealder bak huset her en dag, og det var slett ikke ressursvak ungdom altså. Jeg ser jo også på Øya at det fremdeles er ganske mange unge som røyker.
Jeg melder meg inn i klubben. Storrøykende foreldre, og jeg ble ekstremt antirøyk (og søsteren min ble storrøyker, med astmamedisin i den ene hånden og sigarettpakken i den andre :rolleyes:).
Svigerforeldrene mine røyker på glassverandaen som er en forlengelse av stua, og aldri inne, men hver gang barna (og hunden) har overnattet der, vasker jeg alt av klær, hår og pels pga. lukt.
Jeg begynte å røke fordi det var spennende. Og fortsatte fordi det var godt. Det synes jeg fortsatt og står gjerne kloss innpå de (få) som røyker.
Foreldrene mine røyka men slutta før jeg begynte.
Jeg festrøyker fortsatt og gleder meg til fest (type 1-3 ganger i året) men har greid å kutte helt ut hverdagsrøyken. Ulempen er at så få røyker så de er vanskelig å bomme. I skoleklassen min er det kun jeg som festrøyker. Snusere derimot har vi mange av.
Jeg er født i 1969 og er barn av storrøykende foreldre. Jeg hata det så intenst at jeg sverga jeg aldri skulle begynne, et løfte jeg har holdt.
På den tiden røykte alle, mer eller mindre. Nesten alle foreldrene røkte, større søsken røkte, jeg var dritmisunnelig på bestevenninna mi som vokste opp i røyfritt hjem, det lukta så godt der (hun begynte røyke) - etterhvert, når vi begynte på ungdomsskolen var det en fast gjeng i røykegropa i friminuttene, og på videregående var det et flertall i klassen som røkte, også var det slik på videre studier som høyskole og universitet - jeg er barn av Generasjon Røykere, ser det ut som. Jeg tror ikke det ble sett på hverken som spennende eller kult, det var liksom noe man bare begynte med som en del av det å bli voksen.
Jeg ble visst aldri voksen, jeg - og takk for det, for jeg har fulgt familie og venner gjennom røykeslutt (ingen røyker fast lenger), og de har virkelig hatt en tøff jobb mange av dem med å slutte.
Jeg ble småsusa i hodet av det og syntes det var gøy. Startet med å festrøyke, og røykte også litt i sosiale settinger. Den gangen var det jo vanlig med røyking på cafe og utesteder, så da røykte jeg som regel. Syntes det var bedre/gøyere å ta meg en røyk selv enn å sitte å passivrøyke alle andres røyk. Jeg var aldri avhengig og det var kun sammen med andre jeg kunne ta meg en røyk.
Etter at røykeloven kom døde den sosiale røykinga helt ut og nå har også festrøykinga tatt helt slutt, har ikke røykt på godt over fire år. Savner det ikke.
Når jeg gikk på ungdomsskolen var det ikke slik lengre at de kule røykte. Det var heller omvendt vil jeg si. De jentene i klassen min som røykte var de som hang med rånerne, ikke noe man så opp til. På videregående ble det derimot mer akseptert at folk røykte, kom vel i samme slengen som at "alle" begynte å feste og dermed også festrøyke.
Helt seriøst, første røyken var fordi det var kaldt, og jeg var sur på en eller annen, og sto i røykeskuret sammen med venninner på folkehøgskolen, og sa "pokker heller, kan jeg få bomme en?" Og alle sa "men herregud, du som er så snill og pliktoppfyllende, DU kan da vel ikke røyke?"
Som den lille opprøreren jeg var så begynte jeg vel bare på trass. Sammen med heftig festing og at jeg hang med de litt eldre gutta, så var det absolutt et poeng å være litt tøffere og kulere enn jeg følte meg. Begge mine foreldre røykte fast da jeg vokste opp, pappa med pipe og mamma med rullings.
Jeg sluttet ved en tilfeldighet for 14 år siden og har ikke savnet røyken en dag.
For min del handlet det om at jeg startet på folkehøyskole og hadde lyst å distansere meg fra den rollen jeg følte at jeg hadde på ungdomsskolen i hjembygda. Jeg hadde ikke lyst å være snill, stille og sårbar lenger.
Men er det mange ungdommer som begynner å røyke lenger da. Syns aldri jeg ser ungdommer som røyker jeg, bare snusing.
Jeg har jobbet på en del ungdomsskoler rundt i Oslo, hovedsakelig i øst, og det er i grunnen veldig få ungdomsskoleelever som røyker. Ved den siste var det 3 paralleller på tre trinn og bare én av elevene som røykte, i hvert fall slik at vi fikk det med oss. Men desto flere snuste da. Jeg hadde ikke vært det spor bekymret for at mitt barn skulle begynne å røyke dersom han var tenåring nå, egentlig.
Samme her. Jeg blir skikkelig dårlig av røyk da, så det er i grunnen uaktuelt.
På ungdomsskolen var det de som var "tidligst ute" som røykte, og det var litt slik at de folkene ble sett på med skrekkblandet fryd. På videregående var man hverken kul eller ukul. Men det var veldig sosialt å røyke - bare å gå bort til noen du ikke kjente å spørre om fyr (i dag har vel det å spille pokemon samme effekten! ;-)
Som mange av dere er inne på så er det nok store forskjeller på hvorfor folk begynner å røyke nå enn det var for 28 år siden (da jeg gikk ungdomsskolen).
Jeg kjenner veldig mange ungdomsskoleelever og treffer flere hundre i ulike sammenhenger gjennom jobb. Røyk er ikke noe tema.
Det som nesten virker som røyk nå er energidrikkene.
De gjengene som står og drikker energidrikker minner om røykegjenger fra jeg gikk på ungdomsskolen.
Det var ikke veldig sosiale stigma i noen retning mtp røyking da jeg gikk på ungdomsskolen. Det var såpass vanlig og folk fra alle slags gjenger røkte.
Husker jeg begynte å røyke fordi det så kult ut og de kule og tøffe gjorde det. Svake menn'sker, jeg si'r; svake menn'sker ... og ja, jeg var absolutt en av dem.
Jeg har ikke noe forhold til om røykerne var kule eller ikke på gymnaset, det var så mange som røykte og de var vel nokså forskjellige. Men i jobbsammenheng på nittitallet var de sosialt morsomste skjevdelt til fordel for røykere.
Jeg har aldri røyka. Tror det er fordi jeg alltid har vært litt "overfornuftig".
I mitt kull (-74), var det få som røyka, og også få av mine yngre venner.
Røyk syns jeg er et ganske sjelden fenomen.
Både jeg og ungene var helt sjokkerte da vi nettopp var i Stockholm og gikk i en røyktåke uansett hvor vi var. "Alle" røyka der.
Det jeg undres over er snusbruk! Jeg kjenner så utrolig mange som snuser. Og flere venner og bekjente (særlig jenter) har begynt med snus langt opp i 30 årsalderen.
Hva er det? De argumenterer selvsagt med at det er helt ufarlig.
Med snus lukter man vondt og ser ikke særlig bra ut. Merkelig at ellers forfengelige jenter vil seg selv så vondt.
I ungdomstida hang jeg forresten mye sammen med folk fra Indremisjon- og Pinsemiljøet, altså aktivt kristen ungdom. Hovedvekten av disse unge menneskene røkte. Ja, det var også, som tidligere nevnt, en helt vanlig greie i min generasjon, noe man bare gjorde, men en del av dem var også åpne på at røyking var deres form for opprør mot "kristenimaget," deres form for å vise at de slett ikke var så prektige som de liksom skulle framstå å være. Grensa for opprør gikk på alkohol - alkohol var fyfy og noe alle visste de ikke skulle røre, og dermed begynte de å røyke i stedet, for noe galt måtte de jo finne på.
Jeg også. Jeg begynte å røyke, mens min bror ble helt anti.
Jeg har riktignok aldri vært en storrøyker, og likte faktisk ikke røyklukten, selv når jeg røyka. Men jeg var jo "en av de kule" og senere så ble det en sosial greie, så jeg fortsatte.
Det var nok også derfor det var så lett å slutte i det daglige, men festrøyken besto ganske lenge; jeg har jo aldri likt røyklukten og den sosiale biten av det gjorde at jeg festrøyka.
Nå etter at jeg har sluttet med alt så synes jeg jo det bare er vanvittig teit å i det hele tatt røyke og festrøyke.
Det begynner å bli noen år siden vi hadde elever som snikrøyka på skolen. Nå begynner de med snus som regel en gang i løpet av 9. klasse hvis de starter.
Jeg begynte helt på egenhånd, var aldri sammen med noen da jeg røyka og egentlig var jeg anti-røyk. Men det handlet vel om å gjøre noe annet enn å spise, eller skade seg, og røyk funka best der og da. Var 14, og ble ikke noe kulere heller. Hadde to "hjem", ett fullt av røyk og ett uten, så jeg vet ikke.
Slutta før jeg fikk barn, ble veldig anti etter det, nå syns jeg det bare er snålt at folk gidder å kaste bort tid, penger og helsa si på sånt ræl.
Jeg vokste opp med en mor som røyka inne og i bilen. Hvor mye jeg har spydd pga av det vet jeg ikke. Antirøykeren, det var og er meg, til tross for at jeg røyker selv.
Ingen av vennene mine røyka, jeg bare ville prøve hvor fælt det smakte og likte det fra første trekk. Hvor idiot går det an å være? Da var jeg femten år.
På jobben på nittitallet gikk jeg, som røyker, i bresjen for å få gjort kantina, resepsjonen og samlingsrommene røykfrie.
For et år siden begynte jeg å røyke igjen etter noen års opphold. Helten røyker også.
Jeg husker at vi ble fortalt skrekkhistorier om hvor fælt det smakte med røyk og at man ble kvalm og brakk seg.
Jeg var nysgjerrig og prøvde og likte det umiddelbart. Selv om jeg synes det lukter og aldri ville begynt på igjen så er jeg sikker på at jeg fremdeles synes det ville være kjempegodt.
Sånn var det for meg også. Det var aldri aktuelt å begynne å røyke, orginalen av venninnene mine røykte heller. Dette var på 80-tallet og vi syntes vel allerede da at det var litt Harry å henge på røykehjørnet.
Jeg har aldri prøvd og var nokså antirøyk i ungdommen. Jeg er nok mer redd for at ungdommene nå kommer til å snuse enn røyke. Så jeg er glad for at mannen klarte å slutte å snuse for 2,,5 år siden.
Jeg røykte da jeg var russ. Ikke før og heller ikke etter. Ingen av foreldrene mine røyker.
Var et utslag av å gjøre noe som ikke var meg, gi faen rett og slett.
Tar meg av og til i å tenke at en røyk hadde vært greit, men har som sagt ikke gjort det siden. Og det begynner å bli noen år siden gitt.
Jeg begynte i min første jobb i 92 som pedagogisk leder i barnehage. Der hadde de et stort personalrom, og et bittelite røykerom(ja da røykte man inne i barnehagen) Alle satt inne på røykerommet uavhengig om man røykte eller ikke. Jeg gjorde også det i begynnelsen, men etter hvert syns jeg det var rimelig pyton. Jeg satt alene på det store personarommet, men de andre ikkerøykerne kom og satte seg der de også når de skjønte at jeg ikke kom til å sitte på røykerommet.
Tja, hvorfor? Fordi det var noe "alle" gjorde?
Jeg var ung på -70 og -80-tallet og fra jeg var 13 år var jeg aktiv i Godtemplarungdommen(avholds). Det var mange aktive unge voksne og mange av disse røkte. Jeg hadde kjærester som var tre og fire år eldre, og vi var en stor gjeng fra 13 til 25-30 i alder.
Pappa har i alle år vært "perioderøyker", men han var lite hjemme fordi han var sjømann/nordsjøarbeider. Mamma har vel i noen korte perioder ønsket å være festrøyker, men har egentlig alltid vært ikke-røyker og anti-røyk.
.jpg)
.jpg)
