Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg ser denne dokumentaren har fått mye kritikk. Selv så jeg den, og reagerte ikke noe særlig. Jeg synes den fanget mange små fine øyeblikk, på godt og vondt. Hvor vanskelig det kan være å være 5-6 år og bare måååå si noe til sidemannen selv om man skal være stille. Maur i rompa. Merkelig uttalelse fra lærer når noen hadde prompehumor ("husk at vi må være en god venn og overse den som sier slikt" eller noe i den duren). Stille filming i fred og ro, der øyeblikkene talte for seg.
Jeg mener det samme. Spesielt ille synes jeg scenen om "bæsje- og tisseprat i klasserommet" var, samt den der han gutten ble fullstendig ignorert. Ja, barn trenger å vente på tur før de snakker og noen ganger må man overse dem, men i filmen synes jeg det pågikk for lenge.
Jeg reagerte mest på den tissepratscenen. Men ellers synes jeg ikke det var så gæli. Vi vet jo ikke om denne gutten 14 ganger har prøvd å ta kontakt og aldri kan vente på tur og har fått beskjed om at det går ikke. (Ikke at jeg antar at det er slik, men man vet jo ikke hvordan ting er klippet sammen). Med en lærer i et klasserom fullt med barn, så må det jo være litt struktur? Jeg så den scenen mer som et bilde på hvor vanskelig det er å være liten i møtet med en ny større hverdag. Alt skal læres. Og så dette.
Det er uinteressant om han har "mast" 14 ganger før. Man snakker ikke slik til andre mennesker. Hvis du ikke ville brukt en spesiel tone (negativt ladet) eller negativ språkbruk til en voksen skal du heller ikke snakke slik til et barn. Og ja, struktur trengs, men det lærer man bort gjennom å være anerkjennende, forutsigbar og respektfull, ikke gjennom latterliggjøring og ydmykelse.
Men jeg synes ikke det var en spesiell tone som var negativt ladet. Jeg syntes ikke det var latterliggjørende og ydmykende i den scenen med masing og venting. Jeg synes tonen var nøytral og respektfull, og antakelig også forutsigbar.
Jeg syns filmen var litt begge deler. Noen scener var rett og slett vonde og ga skikkelig klump i magen. Noen scener var også fine.
Men følelsen jeg satt igjen med var at små barn dyttes inn i A4 former veldig tidlig. Alle skal være like; lydige og pliktoppfyllende. Det er ikke rom for å undersøke marihønens verden.
Hvordan ville du gjort det? ( bare nysgjerrig altså, for jeg tenker det kan være vanskelig å være lærer alene i store klasser, og når man skal hjelpe elev a, så må elev b lære å vente på tur)
Enig i det. Til en viss grad må det jo være sånn også, tenker jeg. Mht egne barn virker de som lykkelige barn, så å vokse litt og møte nye krav er jo også en del av utviklingen.
Nå skal det også sies at jeg er en person som verdsetter disiplin i skolen og misliker dulling by default med små elever.
Jeg synes filmen var hjerteskjærende, men kan ikke annet en tro den har en åpenlys agenda. Her illustrerer man hvordan barn blir dyttet inn i "A4" formatet skolen krever fra første dag, og den fremhever jo fokuset på læring og "alvor" fra første skoledag. Som filmen perfekt illustrerer er det jo fryktelig mange 5-6 åringer som ikke er modne for dette "regime" (i mangel på et bedre ord).
For en brutal overgang det er fra fokus på læring gjennom lek i barnehagen til fullt alvor i 1. klasse.
Må legge til at jeg kjenner mange foreldre med barn på denne skolen. De kjenner seg overhode ikke igjen og er veldig provosert over hvordan skolen fremstilles i denne dokumentaren.
Der er jeg også, men etter å ha jobbet med 1. Klassinger, vet jeg også at veldig mange av dem ville opplevd det der som veldig avvisende og har problemer med å skille mellom oppførsel og person, og dermed konkludert med at "læreren liker meg ikke". I en tilsvarende situasjon ville jeg tatt armen min bakover og lagt hånden på eleven.
Jeg synes episoden hvor læreren kollektivt ydmyker gutten som tuller med "prompeprat" er helt hårreisende. :( Dette kan da umulig være vanlig praksis?
Selvfølgelig skal de lære seg å sitte stille, men å kalle en førsteklassing som tuller med prompeprat for barnslig, for deretter å informere resten av flokken om at de kun er gode venner hvis de lærer denne gutten hvor barnslig og dum han er ved ikke å le av han?
Herlighet, jeg synes det var drøyt. Skikkelig drøyt.
Filmen illustrerer jo også på en veldig spesiell måte at barn naturlig er drømmende, utforskende, ofte usikre osv. mens de enda er så små. Og dette er det jo overhode ikke rom for slik skolehverdagen skildres i denne dokumentaren.
Men igjen, det er jo helt klart at det er en agenda her å få frem nettopp disse poengene i filmen.
Jeg ville i hvert fall snakket helt annerledes, både i innhold og tonefall. Jeg er tilhenger av å møte alle, også barn, på en anerkjennende og respektfull måte. Når barn må vente på tur må de også få vite at de er sett, slik at de forstår at det blir deres tur etterhvert. Kjefting, nedsnakking og ydmykelse (som i prompesituasjonen) hører ikke noe steds hjemme.
Enig. Den var helt grusom å se på :sukk:
Det var skikkelig nedlatende, og jeg fikk lyst rope bæsj og promp på trass. :sint:
Jeg håper innrykket jeg har fra mine barns skole er bedre, at de får lov være barn litt til, leke og være nysgjerrig.
Tenk hvor mye noen stener faktisk betyr for et barn på 6? :
Men det er ikke så enkelt å forstå det når man er 6 år. Så da kunne han i det minste opplevd at noen hørte eller så han, om det så skulle være for å si han måtte vente litt til. Her blir han oversett.
Denne brukte jeg 45 minutt på å se nå, og jeg angrer på at jeg så den. Jeg ble bare trist og sitter igjen med en vond klump i magen...
Jobber som pedagog, og jeg håper virkelig at barna blir mer anerkjent i det daglige enn hva denne dokumentaren viser. :(
Jeg har erfaring med en av lærerne i denne filmen, og erfaringen er en helt annen enn det som fremstilles. Streng og med klare regler, ja. Men også varm og omsorgsfull, og det så vi ikke noe til i denne filmen.
Jeg hadde jo barn på denne skolen en gang, og ut fra det jeg har lest om filmen (jeg har ennå ikke sett den selv) kjenner jeg ikke igjen beskrivelsen.
Jeg hadde bare positive erfaringer med førsteklassing der, lærere, rektor, inspektør og AKS var fantastiske i mine øyne. Trygt og godt, et varmt og inkluderende miljø, og glade barn som fikk opplæring tilpasset deres nivå. Min sønn, som dro derfra da han skulle begynne i tredje (går nå i sjette), snakker fremdeles om den skolen og ønsker seg tilbake.
Hvis vi ser bort fra et par grelle og kanskje nokså tendensiøst vinklede scener, synes jeg filmen først og fremst viser hvor stor overgang det er for et barn å skulle venne seg til klasseromsundervisning, og hvor problematisk vanlig klasseromsundervisning egentlig er. I en ideell verden skulle jo barna ha vært i mye mindre grupper og fått mye mer personlig kontakt mye lenger enn de gjør.
Det er jeg enig i. Da eldsten begynte der, var det nettopp en av tingene jeg satte så stor pris på - de var bare ti i klassen (de hadde valgt å dele 30 barn inn i tre klasser i stedet for to) og fikk mye en-til-en-oppfølgning av en nydelig lærer som så alle ungene der de var.
Men sånn egentlig bør jeg pelle meg langt ut av denne diskusjonen, all den tid jeg faktisk ikke har sett filmen og bare synsføler basert på min egen erfaring. :knegg:
