Den siste tiden har det skjedd et par hendelser som har fått meg til å tenke litt. Ja, altså - det skjer jo stadig vekk det da, men denne gangen i litt andre baner.
Ikke så langt unna her jeg bor er det ei kvinne som forsvunnet. Hun har vært borte i snart 1 måned, og politiet har ingen spor. Jeg kjenner veldig mange i nabolaget til hun som forsvant, som forteller om politiet som går dør-til-dør og om media som er på jakt og generelt sett alle som spør og graver.
Og så slår det meg da, at i denne saken - som så mange andre lignende saker, så er det så mange som har en mening om både det ene og det andre. Greit nok det, men av slikt oppstår rykter, skyld fordeles før man en gang vet hva som har hendt, og som vanlig så "er det noe alle burde ha sett".
Hva er det som får oss til å være så raskt ute med å dømme, bare fordi noen har en annen hudfarge, ser litt rar eller sjuskete ut, eller alltid har holdt seg litt for seg selv?
Jeg kjenner godt til familien den savnede er giftet inn i, og ja - den delen av familien har stort sett alltid holdt seg for seg selv. De har sine interesser, og de duller med det - og plager ingen. De er normale folk, med utdannelse innefor interessefeltet, de har et hjem og en jobb, og er ikke spesielt ressurssvake. Likevel er det så mange som mener både det ene og det andre, hvorpå flere av forslagene kan gi en person lang tid i fengsel; og felles for dem alle er at ingen av dem virkelig vet hvem det er snakk om. De kjenner dem ikke, men har lest om dem i avisen og hørt om dem på tv - og med det som utgangspunkt sender de dem gladelig rett til helvete.
Hva er det med oss som gir oss denne guddommelige fullmakten? Vanlige folk i gaten er da ikke skikket til å trekke hverken den ene eller den andre konklusjonen? Vi kan synse og vi kan tro og mene; og vi gjør det til det fulle ved å alltid tro det verste om folk. Og er det noen som er litt utenfor normalen som er innblandet, så løper fantasien løpsk.
Amen til det. Godt sagt, Lille Ru. Det er dessverre slik det ofte er.
Eg tippar det har med at folk likar å konspirere litt og bruke fantasien, og i iveren kan kome til å dikte opp sine eigne moment i saker og ting. Små detaljar, eit uheldig ord, alt blir vridd og vrengt på til det er heilt ugjenkjenneleg.
Folk elskar å kunne seie:"Ja, var det ikkje det eg sa?!" (At det er utruleg sjelden slike konspirasjonsteoriar held mål når fasiten ein gong kjem fram, er det visst fort gjort å gløyme...) Det blir ein slags form for underholdning, i ein øydeleggande og bisarr variant.
Jeg tror det er en slags menneskelig forsvarsmekanisme og et behov for forklaring som gjør at vi reagerer sånn. Vi trenger en logisk forklaring på hvordan dette kan skje sånn at vi kan konstatere at det aldri kommer til å skje sånt i vårt liv. Tror jeg da. Altså at når fæle ting skjer med noen som vi kan identifisere oss med så leter vi etter bevis på at dette ikke kan skje oss selv.
Jeg syns selv det er en forferdelig uting og har opplevd det samme i forbindelse med et dødsfall i familien. En tragisk historie for alle de involverte som ble ti ganger verre av at folk sladret og trakk sine egne slutninger. Det var veldig vondt å høre de stygge ryktene midt i sorgen, og det er erfaring jeg gjerne skulle vært foruten. Jeg kjente selv saken fra innsiden og visste hva som var løgn og hva som var sant.
Det er ganske naturlig å synse for seg selv og sammen andre om nyhetsaker, slike som denne savnetsaken. For min del var det at kvinnen har vært på krisesenter før, har nyfødt barn som hun skal ha reist fra og at det er uenigheter mellom ektemann og familien til den savnede som gjør at jeg synser for meg selv om mulig scenario. Jeg er også åpen for at jeg tar feil. Vet ikke om jeg dømmer, ihvertfall ikke sånn som du beskriver det i hovedinnlegget, men det er selvfølgelig lett å være kjapt ut med meninger dersom noen er litt utenfor normalen.
Jeg har også tenkt som deg, men det er et stykke fra å tenke til å gå rundt og snakke med resten av verden om akkurat disse tankene. Så når det viser seg at jeg tok feil/rett så går det kun utover mitt eget verdensbilde og ikke andres spekulasjoner.
Kasia sier som vanlig mye klokt om det menneskelige behovet for å ha noen knagger å henge verden på.
Poenget mitt var ikke at jeg er noe bedre enn andre, eller at jeg skal dømme andre fordi de dømmer andre osv.
Det jeg egentlig ville diskutere er dette med hvorfor vi er så kjapt ute med synsing og meninger så snart noen er litt utenfor normalen som lykkeliten så fint sa det.
Det skjer jo hele tiden.
Folk er sensasjonshungrige, tror jeg. Også elsker mange å kunne være den som "vet" og dermed blir spurt/lyttet til.
Også er det jo ikke uvanlig at mennesker har behov for å heve seg selv over andre - skjule sin egen tilkortkommenhet i andres "enda verre" skjebner.Det kan bli ganske pinlig å høre på, og jeg har også opplevd å formelig se meg selv bli dratt inn i slike "fantastiske" konspirasjonsteorier.
Ekkel følelse. Og godt å klare å dra seg ut igjen i en fart!
Dette minnte meg på noe som skjedde for et par år siden.
En veldig god venninne av meg var med i et tv-program som fikk veldig mye medieomtale både her og der. Det var utrolig hvor mange som hadde hadde sine meninger om henne (og det er nå greit nok), men også veldig mange som påberopte seg omtrent slektskap med henne - og dette på et annet forum jeg var på. Det var ganske rart å sitte der og lese den ene løgnen etter den andre som folk lirte av seg, bare for å bli poppis blant de andre.
Lille Rue jeg vet! Jeg ha blitt dømt av folk som ikke vet hvorfor jeg er i Norge. Mange tror jeg bor i Norge så jeg kan sende unger gratis på skolen, fordi her er ett fett og at jeg vil ikke lære meg norsk.
Men buhu til de!
Folk har lett for å dømme. Kan nevne to navn og hva er første tanken som spretter inn i hodet deres om disse to menneskene?
britney spears og paris hilton.
Synes synd på dem, for tror ikke dem er 1/3 så fæle som dem blir gjort til å være.
Framsiden på sol i går: Den nyeste teorien i Madeleine-saken er at foreldrene drepte henne og ved hjelp av venner oppbevarte de henne i et kjøleskap i tre måneder før de dumpet henne ved hjelp av en leiebil... Synes nesten historiene og teoriene begynner å bli litt vel spekulative, ja...
Interessante tanker, Lille Ru. Jeg prøver å være litt forsiktig med å spekulere i sånt etter en forsvinningssak for noen få år siden. Ei dame i 20-åra forsvant sporløst, og ryktene begynte å svirre. Noen som kjente noen som kjente noen hadde hørt at de hadde hatt en påskeferie med mye krangel. Det kunne godt hende at samboeren var involvert i forsvinningen, sa ryktene. En stund senere ble dama funnet - hun hadde tatt livet av seg. Det er jo ikke vanskelig å forestille seg hvilken skyldfølelse man sitter igjen med når ens nærmeste tar sitt eget liv - og så kommer rykter om drap på toppen av det hele. Stakkars mann.
Den saken husker jeg kjempegodt, jeg kjente samboeren hennes og hadde svært, svært vanskelig å forestille meg at han skulle ha gjort henne noe. Media hintet og ymtet frempå og spekulerte, og jeg håper inderlig at flere av de største avisene hadde oppvaskmøte i ettertid.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
