Jeg er vokst opp som enebarn. Min mann har en yngre søster. Dette legger jeg blant annet merke til når jeg fyller ei skål med potetgull og setter på bordet. Jeg tar en potetchip, putter den i munnen, tygger pent og rolig, mens jeg surfer videre på ipaden min. Etter en stund har jeg lyst på en chip til - og woops, skåla er blitt støvsugd siden jeg tok første biten.
Jeg er vokst opp med å ha godisen min for meg sjøl, Ernie er vokst opp med at den som åt raskest, med begge hender, fikk mest. Gammel vane er visst vond å vende. :knegg:
Hugsar endå kommentaren frå storesøstre mi ein gong på slutten av syttitalet: i dag er det min tur til å bli sist ferdig med isen.
Det er det tåpeligste ho har sagt nokon gong.
Enebarn her og, og jeg kjenner på at jeg blir litt snurt når man(nen) (to søsken) tar en stor neve av det som er igjen slik at det bare er små smuler til de siste uten å spørre om andre vil har.
Skal sant sies, så evner jeg å spise litt av gangen og med begge hender. :flink:
Kjæresten min for 25 år siden, var hjemme hos bestevennen og familien, tok hele potetgullskåla og tømte den en lørdag kveld. Familien satt måpende og storøyd igjen. Kjæreste ble flau, hjemme hos han var det mye av alt og bare å kjøpe mer, hos kameraten og hans familie var den potetgullposen alt for den helgen.
Jeg er eldst av tre og har full kontroll, mannen min derimot, yngst av fire og lettlurt.
Mannen er glupsk med tre søsken og jeg har en lillebror og langtfra samme tendensen. Lar meg aldri slutte å bli overrasket over hvor fort det er mulig å spise. Hele slekts hans er sånn, med unntak av ene broren. Han er skikkelig treg. Jeg er i perioder like treg som ham med vilje. Han fortjener å ha selskap gjennom hele måltidet. :knegg:
Jeg har flere søsken, og det var slik det var, ja. :knegg: Jeg har ett barn som liker å spare og kose seg, og ett som gafler i seg alt med en gang. Pleier derfor gi dem hver sin pose lørdagsgodt hvis det er jeg som kjøper.
Når det gjelder det å "grabbe" til seg siste resten uten å spørre, tror jeg nesten mer det er en personlighetsgreie (jeg har lyst til å si at menn gir mer blaffen i skikk og bruk, men...) enn enebarn-ikke enebarn. Mannen tar konsekvent siste bit av noe uten å spørre, jeg spør alltid, og ingen av oss er enebarn.
Det skal han ha, mannen, han har lært å dele, altså, så når han deler ostepopposen på en lørdagkveld, så finner han fram to skåler, og så veier han innholdet så alt blir nøye likt - noe har han fått igjen for oppveksten med lillesøster. :nemlig:
Jeg har vage minner om at jeg hadde to fostersøstre en kort periode, og da husker jeg vi linet opp brusglassene og målte på milimeteren at alle tre fikk like mye brus. :humre:
Vi har det skkuratt på samme måte her. Jeg er enebarn, og deler nå opp i posjonsskåler hver gang vi skal ha chips eller annen godis. Eller i værste fall kjøper jeg ostepop, og får ha den helt for megselv. :moahaha:
Heh. Vi var tre barn i familien, og pappa var en smarting. Han lot søsteren min helle brus i de tre glassene, og da fikk hun velge glass sist. Det finnes ikke det desilitermål i verden som måler mengden mer nøyaktig enn hva min søster tar på øyemål. :knegg:
-Trevor-R.jpg)
