Vi er fortsatt på utkikk etter en relativt liten (men ikke bitteliten) hunderase. Siste og foreløpig mest aktuelle forslag er tibetansk terrier. Jeg har hilst på en oppdretter og sett hennes hunder, men har ellers liten erfaring med rasen. Jeg er klar over at den har mye pels som må stelles, men vi kommer til å holde den ganske kortklippet.
Noen som kjenner rasen eller har gode eller dårlige erfaringer med disse hundene?
Redsel for skudd er er veldig sterkt arvbart, og ved ønske om hundens ve og vel anbefales det ikke å avle på hunder som har noe form for redsel mot skudd. Kommer dette inn i rasen har det vist seg å være veldig vanskelig å få bort. Ser en rase i Sverige har i mange år vært ødelagt pga det er avlet på en hanne som hadde moderat skudd aversjon på mentalt test for noen år siden.
Klart 'lynne' er arvbart. En hund består jo av bl a av grundstressnivå, mot, grad av hardhet, konsentrasjon, avreaksjon, jaktlyst, byttelyst, sosial kamp, skuddfasthet, tillgjenngelighet, temprament, aggresjon, forsvarslyst og sikkert flere momenter jeg ikke kommer på i farten. Hvor stor del hver enkelt individ har av de forskjellige delene utgjør hvordan hunden reagerer på forskjellige ting og i forskjellige situasjoner.
Hvordan kan unge valper være skuddredde og andre ikke, hvor de er fra forskjellige raser eller kull men oppveksten i valpekassa har vært lik?
Alle egenskaper har en grad av arbarhet.
Hva er graden av arvbarhet på lynne hund?
Hos storfe er den 0.09. Det er SVÆRT SVÆRT lavt. Så lavt at man egentlig ikke vil ha noen avlsframgang. Å skulle avle på forskjellige deler av en hunds lynne høres litt utopisk ut. Men det finnes kanskje forskning på dette?
Alle individer er forskjellige, barn blir jo ikke like, selv om genene er like. Dessuten har ikke valper i samme kull identiske gener. De er jo ikke eneggede.
Angst for lyder er i høy grad arvelig i hunder, og man ser at det går igjen og igjen i visse linjer. Noen linjer i enkelte raser er det nesten umulig å finne hunder uten skuddredsel. Jeg kaller det skuddredsel, men det går jo i realiteten på mange forskjellige type lyder. På lik linje med f.eks. gulvredsel, som også går igjen i enkelte linjer.
Jeg har ikke hørt at dette er et problem med tibetansk terrier- synes rasen virkelig veldig trivelig utifra de jeg har møtt (en håndfull). Vær obs på at de er veldig løsmunnet, orker du ikke bjeffing er det feil rase. Og det er en del pelsstell- de drar inn mye dritt selv når de holdes kortklipt, om vinteren kan det bli mye snøklumper.
[quote=Floksa;4468989]Alle egenskaper har en grad av arbarhet.
Hva er graden av arvbarhet på lynne hund?
Hos storfe er den 0.01. Det er SVÆRT SVÆRT lavt. Så lavt at man egentlig ikke vil ha noen avlsframgang. Å skulle avle på forskjellige deler av en hunds lynne høres litt utopisk ut. Men det finnes kanskje forskning på dette?
Alle individer er forskjellige, barn blir jo ikke like, selv om genene er like. Dessuten har ikke valper i samme kull identiske gener. De er jo ikke eneggede.[/Q
Jeg finner ikke noe forskningsartikler på dette nå, men ser noen gjengir at skuddfasthet har en arvbarhet på 40%.
I samtaler med to som har jobbet mye med hunder sier begge to at dette er veldig arvbart og veldig vanskelig å få bort om det er kommet inn i rasen. (Tipper du får samme svar hos Østli som er en av de beste i Norge på mentalitet, men har ingen referanse her)
Hvor har du det tallet fra? Lynne er en del av avlsmålet for NRF, og har vært det siden 1978. Det stemmer ikke at arvbarhet for lynne er så lav at det ikke vil gi avlsfremgang, verken for storfe eller hund (eller mennesker for den saks skyld, men vi driver ikke med slikt.)
Bjeffing er jeg veldig lite glad i, så det kan definitivt være et minus. Vi har knapt naboer og det foregår lite rundt hagen vår, så det burde ikke være så mye å varsle for. Vi har en 2,5 år gammel Labaradorhann nå og han bjeffer aldri. Det er noe vi har vært bevisste på å ikke tillate, men det er kanskje mer krevende å få til hvis rasen generelt er kjeftete.
Tallet har jeg fra GENO sin veterinær. Og ja lynne er vektet 2% i avlsplanen til GENO. Men det er fortsatt svært lav arvbarhet på lynne hos ku. For å snu spørsmålet så lurer jeg på hvor du har det fra at lynne har høy arvbarhet?
Man har heller ikke hatt målbar avlsframgang på lynne hos nrf selv om det har vært et avlsmål i svært mange år.
Interessant at det er antatt å ha mye større arvbarhet hos hund.
Det tror jeg nesten jeg må høre med noen med greie på genetikk hos hund om. For jeg tror det er en myte. Og kjenner at jeg må finne ut om jeg har rett.
Du har snudd på tallene. Arvbarheten Geno regner med er 10 %, mens lynne er vektet 1 % i avlsmålet. Jeg har ikke sagt at det er høy arvbarhet, jeg reagerte bare på ditt utsagn om at det ikke var mulig å avle på. Hvor stor fremgangen har vært vet jeg ikke.
Når det gjelder avl på egenskaper er det viktigste at egenskapene (både eksteriør og gemytt) måles på en objektiv måte hos et stort nok antall dyr. Det er ofte det som er problemet med hundeavl. Det gjøres subjektivt.
Ja, jeg har rette det opp. Det vektes med 1 i avlsplanen. Skrev ikke at det ikke var arvbart. Jeg skrev at det var svært lite arvbart. Og det står jeg ved. Fruktbarhet er også svært lite arvbart men vektes tungt i avlsplanen allikevel.
Det var lett å lese deg som at det ikke var arvbart. Ja, i norsk avl har man valgt å vektlegge egenskaper med lav arvbarhet og på den måten fått frem sunne og fruktbare dyr. Det er bl.a. det som nå gjør at norsk genetikk har blitt eksportvare.
Og på lynne har man altså knapt hatt avlsframgang siden man startet å avle på det. Så jeg mener fortsatt at jeg har mine ord i behold altså.
Det er også en av grunnen til at vektingen har gått ned. Også er det jo helt subjektivt. For alle du spør som hanskes med nrf vil si at lynnet er blitt mye bedre (meg inkludert)men man har altså ikke greid å finne denne framgangen målbar.
Vi er enige, for i den plansjen står det 0,09 som betyr 9 %. Ikke 0,01 som du begynte med. Jeg synes også du gikk for hardt ut med at lynne ikke er arvbart, men da leste jeg deg kanskje feil. Vektingen av lynne har aldri vært høy, fordi det ikke er en like viktig egenskap som f.eks. fruktbarhet. Jo høyere vektingen er jo mer fremgang vil det være.
Jada, jeg rota litt med tallene i starten (tok dem fra hode og da ble de miksa litt ) :knegg:
Men arvbarheten på lynne er så liten at man knapt kan regne med den altså. Dette har jeg fra foreleser, så det har jeg ikke kilde på.
Fruktbarhet hanlder også veldig mye om miljø og lite om arv (med noen veldig sære unntak som fruktbarhetsdelesjonen)
Men jeg kjenner jeg er litt nysjerrig på hvordan det har seg at du kan så mye om dette? Veldig moro og veldig uvant :lol:
Men hva er lynnet på et dyr? Består ikke det av flere ting? Er ikke det sammensatt av hvor tilgjengelig dyret er, hvor stort mot det har, kamplyst, temprament etc?
På ku er det hvor rolig den står ved 2-4 gangs melking som er parameteret. Det er nesten umulig å måle og er derfor man heller ikke vektlegger det noe særlig i avl.
MEd på hund har man jo langt flere parametere å "måle" og da gir det jo mye mer mening. Om det er oppe i 40% avbarhet er det jo viktig. På ku er det d 9% og dermed ikke noe som betyr mye. Og fasinerende at det kan variere så mye blant artene!
Jeg synes ikke det er så merkelig om det varierer. For hunder handler det vel i større grad om sider ved naturlig lynne? Jaktinstinkt, vaktinstinkt, osv. "Å stå stille under melking" er jo ikke en atferd som er naturlig for en ku? Det blir litt som å vektlegge "går fint inn på hestetransport" for hester. Det er sikkert heller ikke spesielt arvbart.
Jeg hadde rottweiler, og der snakket oppretteren om at det var et mål å avle bort noe av det sterkeste vaktinstinktet, som var blitt avlet frem tidligere. Jeg tenker min hund er et eksempel på at det kan gå for langt andre veien også, for hun ble jo faktisk stjålet. :knegg: Jeg burde seriøst fått prisavslag på den bikkja...