Høres ut som moren min. Hun sydde seg selv (etter å ha hogget seg i leggen med øks ganske demonstrativt for å straffe faren min fordi han ikke fikset veden), fordi hun skulle ikke være til bry for noen. At det var masse jord og bark inne i såret gjorde ingenting, for hun trengte ikke hjelp til å rense. :lol:
Dette er interessant. Og, hva handler det om, egentlig? Hva er forskjellen på å være sytete og at smerte "tar fort plass i hjernen"? Har de to like vondt, men reagerer forskjellig - eller opplever han faktisk mindre smerte enn henne? Og hva er årsaken?
(Ment generelt, selv om jeg tar utgangspunkt i eksemplene dine.)
Ja, det er interessant. Deler av det er det Esme eller hvem det var (edit: nokon, var det!!) viste til, det eksemplet med hender i isvann, der jeg er sikker på at eldste ville vunnet glatt, pga høyere smerteterskel, rett og slett.
Men det med plass i hjernen handler om andre ting, tror jeg. Behov for kontroll og å vite hva ting er er en del av det. Vi har lagt mye på voksesmerter i det siste, fordi det oppfatter hun som så konstruktivt at hun har langt høyere terskel for det, enn for ukjente ting hun ikke vet hva skyldes. Hun bekymrer seg mye lettere enn broren, rett og slett.
Men hun sutrer ikke altså. Men hun sier fra, helt ryddig og greit, om vondtene hun har, vondter jeg tror broren ville oversett eller føyset bort eller bare glemt. (Den brukne lillefingeren tror jeg han glemte bort. :dåne: )
Din mellomste høres nøyaktig ut som min eldste Polyanna. Jeg tror også at hun helt ærlig kjenner at det er vondt, men at opplevelsen av smerte forsterkes av at hun bekymrer seg.
Mistanke om laktoseintoleranse har redusert bekymringer for diffuse magesmerter betraktelig, og vi hører ikke så mye om vondt i magen lengre.
Jeg har to som gir blaffen i gnagsår og andre vondter mens de rir eller spiller fotball, mens JEG synes gnagsår er tortur og helt fryktelig ALLTID...
Så ja, det handler så klart om terskler for hva vi kjenner, men også om fokus vi setter på ting og hvilken kontekst vi bruker. Eksempelvis er Storesøster fryktløs i forhold til insekter og kryp i stallen, mens en liten bille her hjemme kan sette hele verden på hodet ;)
Haha, ja det var ikke måte på hysteri over edderkopper her en stund, men da jeg for noen dager siden fikk en i øret så mannet hun seg sporenstreks opp og nappet den ut med fingrene! Så det er mye kontekst.
(Hun hoppet også uti bassenget for å berge en lillebror på dypet en gang, helt uten å nøle. Og uten på noen måte å være svømmedyktig nok. Jeg måtte berge dem begge, men hun fikk 100 poeng for utvist mot, i hvert fall!Ingen pyse!)
Jeg ble også stolt av den emetofobiske jenta her som uten å nøle hjalp og trøstet en lagvenninne som ble bilsyk og kastet opp å vei til kamp. Hun var skjelven resten av dagen, men hun gjorde det, hun stakk ikke av som da hun var mindre (hun som kastet opp derimot, syntes ikke det var noe å bry seg om, det gjorde henne ingenting å spy).
Ja, det tenker jeg ofte også. Selv om jeg ser mange er uenig.
Willhelmsen omtaler også disse menneskene, de som trivdes med KMM (kos med misnøye). De som kjenner på alt, og ofte forteller det til andre, men som aldri gjør noe med det. Fordi de er very important, eller "ikke typen som blir syk" eller rett og slett liker å lide. Eller ikke vil bry noen, men bryr folk likevel fordi de ikke går til legen når alle ser at de burde.
:knegg: Dere som tror dere er spesielle i noen retning mhp hva dere går eller ikke går til lege med kan godt slutte å gruble med en gang. Jeg lover legen har møtt så mange som dere at hun ikke leer et øyenbryn. Det er veldig mye som er veldig vanlig i en praksis med mange pasienter.
Det å ikke løpe ned døra til legekontoret betyr da slettes ikke alltid at man liiider i (fravær av) stillhet, ei heller at en påberoper seg jernhelse. Jeg er veldig vent og se, og synes vel ofte en del har veldig lav terskel for å tåle småplager. En del elsker jo å gå til legen, og har den verste hosten som noen har hørt noen sinne, tidenes laveste jernlager, og er du riktig heldig så får du medisin som du kan ta i alles påsyn på pauserommet! :hyper: (Men det er vel gjerne en personlighet som er slik over hele fjøla, ikke bare da det gjelder helse.)
Men det er jo en mellomting mellom å løpe ned legekontoret og se ting an en stund. Men når alt dreier seg om vondter og man likevel ikke går til lege, da trenger man en klask i bakhodet.
Jeg har noen ganger kalibrert her inne for å sjekke om jeg burde gå til legen med noe jeg er i tvil om, og de gangene jeg har latt meg overtale har jeg alltid angret. :knegg:
Eg har angra på at eg ikkje gjekk til lege på eit tidlegare tidspunkt, men på det tidlegare tidspunktet ville eg i alle fall ikkje kjenne etter på at eg var sjuk. Så det var ikkje ei aktuell problemstilling i det heile tatt, sjølv om eg i ettertid ser at eg kunne fått eit annleis forløp dersom eg hadde skjønt kva retning helsa mi tok tidlegare. Eg ser ikkje på meg sjølv som ein martyr av den grunn, for eg dreiv på ingen måte med "å liiiiide i stillhet :dramaqueen:"-fakter. Eg trudde eg var i tipp topp form, medan eg eigentleg var utan evne til å kjenne etter.
Dette er vel relativt vanlig i mannstunge, fysiske yrker der man er selvstendig næringsdrivende.
Helt uten at man er "martyrer". Det handler om å ha til mat på bordet og betale regninger.
Jeg kjenner flere bønder som unngår lege i for stor grad. Der handler det ikke om martyrium, men mer om andre ting. Skylapper er utbredt og skylappene handler gjerne om at konsekvensene av å få beskjed om å holde seg i ro er så store at tanken er uutholdelig.
Bønder har ikke så mange å spille martyrrollen ut overfor i det daglige. Lite oppmerksomhet å hente lsm.
Jeg har dog sett martyrrollen i praksis andre steder og den er lite sjarmerende. "See hvor flink jeg er som er her selv om jeg liiiiiider" og hvor det eneste smarte hadde vært å enten gå til lege eller legge seg under dyna og hvor vedkommende ikke utretter noe fornuftig.
For en kjip måte å snakke om noen som er i en arbeidssituasjon du åpenbart ikke skjønner noe om. Jeg har ikke lest artikkelen, men reineiere har en jobb som veldig få kan overta, i et yrke som nok ikke har de beste forutsetningene dersom man blir langvarig syk og som også handler om identitet, familiehistorie og etterkommere. Hvis en sykemelding da potensielt innebærer at man f.eks. må legge ned/omorganisere hele driften, er det jo ikke så veldig uforståelig at det letteste er å bare bite tenna sammen så lenge det går.
Det er et vikrig poeng. Systemet er ikke slik at det finnes gode løsninger.
En sykmelding har ofte svært liten verdi. Er du heldig kommer NAV og tar deg fordi du jobber selv om du er sykmeldt.
Ikke fanger systemetopp at man jobber langt mer enn 100% heller.
NAV villekutte i min 98% sykmelding som sørget for at vi nesten fikk dekket fjøshjelp, fordi jeg fortsatt var istand til å føre regnskap og følge opp papirer.
Jeg skjønner så abosolutt tanken, men av og til er det lov å bare la være å snakke :gal:
Å, seriøst, ro dere ned! Det er ikke skrevet i et sarkastisk tonefall. Jeg mener det helt bokstavelig. Jeg trekker martyr tilbake, i lys av at en hel yrkesgruppe står frem med reelle problemstillinger i den sammenheng. Jeg kunne formulert meg bedre, men jeg la inn artikkelen fra mobil, og da er jeg sjelden så uttrykksfull.
Ja, jeg var også litt overrasket over hvor mye folk klarte å tolke ut av ei linje. :undrer: "en kjip måte å snakke om noen som er i en arbeidssituasjon du åpenbart ikke skjønner noe om" var da litt voldsomt.
Kan vel ikke konkludere noe som helst om Niobes forståelse av reindriftsnæringen ut fra de få ordene hun skrev. Slik jeg leste det går hun tilbake på utsagnet om at man er martyr om man presser seg på jobb når man er syk, man kan også f.eks være reineier, med link til denne artikkelen.
Jeg også. Det var en kombinasjon av smilien og teksten. Smilien oppfatter jeg veldig sarkastisk og latterliggjørende, ikke noe man bruker når man faktisk lurer på noe.
Hæ? Den heter jo : grubler : og er overhodet ikke sarkastisk.
Jeg leste Niobe som at hun trakk tilbake "martyr" og deretter innså at det er en del yrkesgrupper som ikke har noe annet valg enn å jobbe på, selv om de har det vondt. Reineier og bonde er vel kremeksempler på slike yrker. Det er ingen andre til å gjøre jobben, så da må man bare fortsette, selv om benet er brukket og milten er sprukket.
Jeg tenker at det er forskjell på å lide i "stillhet" og bare jobbe videre, fordi man ikke har noe annet reelt valg. Og lide og klage høylydt, uten å gjøre noe med det man faktisk kan gjøre noe med. Den siste gruppen faller typisk inn i kategorien "martyr".
Men så lett er det å misforstå.
Jeg har jo dette litt for tett på til å ha særlig humor på det, særlig når jeg oppfatter det som latterliggjøring. Noe det jo ikke var :D
Jeg tar selvkritikk på smileyen, for det hender vel jeg bruker den sånn halvsarkastisk. Men denne gangen var den uttrykk for reell grubling, siden reineierenes situasjon på dette området (ikke bare dette, egentlig) var helt ukjent for meg. Jeg ville ikke martyr-flåse parallelt med at saken blir belyst i fullt alvor i media.
Har vært på undersøkelse i dag, og trodde at jeg kanskje måtte vente lenge (på grunn av legestreiken), men endte da opp med ikke bare en men to leger. Han ene hadde vakt, men hadde så lyst til å være med (hyggelig at det ikke er bare meg som er nerdete). Og så diskuterte de masse - som jeg skjønte mye av ( :hyper: ). Og da jeg gikk fikk jeg tatt et bilde av to roboter som hadde gått i veien for hverandre og den ene hadde innspilt damestemme og den andre hadde innspilt mannstemme og så sto de der og "kranglet" om hvem som skulle flytte seg.
Gruble kan bli halvsarkastisk hvis man liksom grubler på noe som er åpenbart. Smileyer er ikke enkelt alltid. :knegg: Selv denne:) brukes jo halvsarkastisk her av og til.
Jeg tror jeg aldri har brukt "gruble" som i at jeg faktisk grubler på noe. Jeg bruker den alltid på tull eller sarkastisk. Nå ble jeg veldig overrasket over at den faktisk kan tolkes som "jeg lurer faktisk på dette".
Jeg bruker den som at jeg faktisk lurer! Gjorde det akkurat, faktisk. Kan selvfølgelig bruke den på tull også, men da kommer det vel frem av det man skriver.
Jeg bruker :gruble: både når jeg lurer på noe og når jeg er sarkastisk. Siden jeg langt oftere er sarkastisk enn i beit for svar, kan tolke den i verste mening om dere er i tvil. :nemlig: