Vi har en skole som til dels er preget av mange barn med fremmedspråklig bakgrunn og dårlig økonomi. På Lilles trinn/klasse er det mange og Lille er eneste norske jente. Minst 1/3 av klassen bor i bittesmå kommunale boliger, flere har foreldre som bruker tolk, mange har ikke erfaring med norsk skolesystem, mange har ikke bil, noen pleier ikke å feire bursdag (vet ikke hvorfor).
Dette gir jo noen utfordringer til oss som bor i vanlig tomannsbolig, har dobbel inntekt og bil. Vi er veldig obs på slikt.
Vi tar alltid med ekstra barn når vi skal kjøre steder. Vi har tilbudt oss å spleise på bursdgasgaver og ikke delt kostnaden 50/50 (uten at det er kommunisert). Vi har heller ikke krevd inn penger i etterkant, hvis de ikke har betalt oss. Vi har meldt oss først til å ha vennegruppe (for å vise hvordan det gjøres, og for å sikre at de ihvertfall har en vennegruppe), vi vurderer også å spørre en som bor på meget liten plass og uten møbler og som ikke har pleid å feire egen bursdag om å ha bursdagen sin sammen med Lille hjemme hos oss. Vi ber med barn hjem og tilbyr oss å kjøre dem hjem etterpå. Vi sender med Lille ekstra mat på skogtur så hun kan dele om noen har glemt grillmat.
Hvordan gjør andre det for å skape godt klassemiljø under slike forhold?
Jeg merker det er litt krevende å alltid skulle være på tilbudssiden, og omtrent aldri få tjenester tilbake, men sånn må det jo nesten bare være.
Vi har ikke samme utfordringer, men på noen klassetrinn har det vært endel foreldre som ikke har samme forhold til friluftsliv som de andre (vi bor midt i friskusland). Da kan det lønne seg å tenke at noe vi ser på som rimelig lavterskel - f.eks. overnatting i telt/gapahuk ikke er det for alle, både praktisk og økonomisk.
Vi har hatt god erfaring med å holde sosiale happenings på skolens område, det virker som det er lettere å få til. Vi er heldig som har stort uteområde med mulighet for grilling og leker, og hvis vi vil kan vi låne både skolekjøkken og gymsal. Klassen til minste skal for eksempel ha overnatting og pysjparty i gymsalen en fredag om ikke lenge.
Man MÅ ikke i skogen hele tiden, spesiellt overnatting ute tror jeg er en dealbreaker for mange.
Nei, jeg vet jo det. Men man må jo tenke nytt hele tiden, og det fordrer igjen at man er PÅ og ikke kan gå på rutine. Og forslagene må komme fra oss som har overskudd og ressurser.
Jeg vet også at en skole i nærheten har hatt suksess med å feire bursdager samlet. De samler alle på trinnet som har bursdag i løpet av en mnd og har en felles feiring. Jeg mener de gjorde noe lurt med gavene også - ingen gaver kanskje? Husker ikke.
Men hva med overnattingstur til gymsalen da, for eksempel? Det er minimum pes å organisere. De sover på matter, bestiller pizza (kan jo ha med egen mat også for å få ned kostnaden), og tar frokost hjemme dagen etter. Null pes.
Hvordan forholder skolen seg til dette? Jeg tenker at dere kan gjøre en forskjell, men det vil være hva som kommuniseres via skolen som blir styrende. Vi har hatt god erfaring med tolker på foreldremøte og klare lister over forventninger - men man kan da tippe over i detaljstyring som andre foreldre ikke helt aksepterer, ref beløp til gave i klassebursdag/hvem man inviterer etc.
Til og med jeg sliter litt når det bare innkalles til telttur/overnatting uten at det følger med en liste over anbefalt utstyr. Enda jeg pr. def. verken har dårlig økonomi eller annen kultur.
Vi har de samme utfordringene, særlig i knertens klasse. Og vi gjør akkurat som deg. Integrasjon er ikke bare enkelt, men vi får forsøke som best vi kan.
Og noen ganger får man små seire. I går fikk vi beskjed fra en av gutta at han kommer i bursdagen til knerten. Det har han ikke gjort før, så da ble vi glade. Han fikk til og med lov til å spise middag hos oss i forrige uke. Tidligere har de vært redde for at vi skulle gi ham mat som ikke var halal, men nå stolte de nok på oss til at det var greit. Det viste seg at han likte fiskegrateng (som han aldri hadde smakt før). :D
Jeg er bare innom tråden for å si: Heia, Pelle :heia: Du er et gullegodt menneske. Bra jobba!
Synes du er kjempeflink! Selv tviler jeg på at jeg hadde orket (beklager den upolitiske ærligheten), jeg har av diverse grunnen en del ansvar andre steder og merker godt - som du selv sier - at det koster å være "på".
Ja, det koster. Og det er kjipt å ha med folk hjem og aldri bli invitert tilbake.
Vi gjør det jo fordi vi vil at barna våre skal ha en god barndom med hyggelige venner.
En annen ting som har fungert veldig bra hos oss er internasjonal dag på skolen. Det hjelper jo ikke så veldig på det med at man ikke blir invitert hjem og sånt, men det ble en fin arena for å treffe de andre foreldrene i det minste - og det ble overraskende stort engasjement.
Vi har det hver høst, i forbindelse med FN-dagen, en kveld på skolen med buffet/koldt-bord der alle tar med mat fra sitt hjemland/et sted man har tilknytning til. Så spiser vi (masse utrolig god mat) og koser oss. Vi har fått hjelp fra kommunen med oversettelse av informasjon, og mange som aldri er på andre sosiale ting syns dette er et kjempefint opplegg. Vi har for hele skolen (liten skole), men det går jo an å ha på trinnet også.
Jeg synes det er lurt av deg å anerkjenne at det er litt strevsomt.
For egen del bruker jeg litt tankevirksomhet på å skille mellom kulturforskjeller og bare teit oppførsel. For sistnevnte forekommer visst i alle kulturer. :gal:
Så bra, Pelle! Blir rent rørt, jeg. Det dere jo får igjen, da, er egne unger som lærer inkludering og empati gjennom dere foreldrenes eksempel, og det blir bra folk av slikt. :heia:
Vi har også hatt en sånn klasse til eldstemann. Det som er viktig er at man legger listen lavt. Gjerne slik at barna kan gå alene til alle klasse arrangement på fritiden. Da kommer iallefall barna, om ikke foreldrene blir med. Spill kveld på SFO, internasjonal dag der alle oppfordres til å ta med mat fra sitt hjemland eller område, utelek I akebakken ved skolen på vinteren har vært veldig velykket med stor oppslutning. Alle arr. som krever biltransport, fritidsutstyr eller koster noe bør legges bort, for de blir helnorske arr.
Bursdagsfeiringer er vanskelige i slike miljø, der kommer de gjerne ikke. Får større oppslutning fra fremmedkulturelle om man inviterer personlig til foreldrene (sms holder ikke) og forteller på forhånd hva menyen er. (Vi har ofte servert pizza, og da er pizza margarita en vinner)
Tolking på foreldremøter er særs utfordrende syns jeg. Det blir så mye bakgrunnstøy i rommet når det skal tolkes til flere språk, og lærere har ikke tradisjon for å ta pause slik at tolken kan prate i pausen. Her hadde det vært en stor fordel om tolkene pratet I headset I et annet rom slik at det blir mulig å følge med på det som blir formidlet av lærerne. Det er ofte mulig å snakke med de som har tolk likevel, om man bruker litt tid og ikke for vanskelige ord.
Om jenten din blir veldig alene som jente pga kulturelle begrensninger, som blir stadig mere aktuellt jo eldre de blir, ville jeg tenkt over å bytte skole for å få et miljø til henne.
Tankevekkende innlegg! (Vi flytta bevisst (og sikkert feigt) fra en skolekrets med over 90 % fremmedspråklige på første trinn :sparke: - for min del også litt fordi en tremenning av barna hadde opplevd grov mobbing som den eneste etnisk norske i sin klasse i samme del av byen.)
Jeg vil også heie på deg, du er et forbilde! Og nei, det er virkelig ikke alltid lett. :sukk:
Det har vi også! Vi har lagt organiseringsansvaret på to ulike trinn i FAU, og gjør det veldig lavterskel og samarbeider godt med skolen. Skolen sørger for at noen av elevene underholder, har fått oversatt invitasjonen til ulike språk, og sørger for at info når ut. Foreldrene har satt ut langbord med skilt over verdensdeler og rydder det inn igjen. Hver familie har med med en matrett og tallerkner/bestikk til seg selv, også hugger man inn. Det krever selvsagt at man har råd til å lage en matrett og ta med, men infoen har også presisert at man ikke trenger å lage mer mat enn til en familie, ikke nok til alle av alt. Her blir goså hele skolen invitert, tror jeg. 500 elever. [CENTER]Save[/CENTER]
For dere som ikke er glad i skogsovernatting: Flytt til Bergen! Der regner det hele året, så slikt utgår. Jeg har hatt barn i skolen i 16 år og det har aldri vært overnattinger.
Nå bor vi i bygd utenfor byen, så vi har stort sett kritthvite klasser også, ispedd en og annen flyktningfamilie.
Jeg synes du gjør en kjempejobb, Pelle. Jeg skulle gjerne hatt flere barn fra andre kulturer på vår skole, men gjerne litt mer delt enn det du beskriver.
Skolen og trinnet totalt er ikke så dominert. Men klassen til Lille er, og det ser ut til å bli mer for hvert år. I fjor i 1.kk var mindt 50% av guttene fremmedspråklige. Toralt på skolen er vel tallet kun 20 %. Men ettersom det skjer en endring kreves det jo mer av oss i 1 kl enn i 7 kl der fordelingen er mindre. Generelt synes jeg det er god spredning på både kulturer og type familier. Men jeg håper for fremtiden kommunen kan kjøpe noen kommunale boluger andre steder også. For selv om vi er en del ressurssterke, så er det plenty av folk som ikke gjør som oss i den grupperingen også. Og tynnes det mer ut blir det vanskelig for oss som er igjen.
(Og med "oss som er igjen" inkluderer jeg bla den norske muslimske halalfamilien som er ressurssterk). Dette handler i stor grad om økonomi, men kombinert med fremmed kultur blir det ekstra vanskelig.
En annen ting er at slike familier ofte flytter. Jeg vet en 4 klasse der det nå er 2 jenter igjen av de som startet i 1 kl. Det påvirker også tillit og stabilitet.
Jeg lurer på en ting, når man lager prosenten på fremmedspråklige vs norskspråklige, er det foreldrenes språk man går etter da? Eller barnets språk?
Vi sogner til en av de skolene med aller færrest fremmedspråklige i Oslo, jeg søkte barna over til en skole hvor jeg tror det er rundt 50 % fremmedspråklige på barneskolen, og en del høyere prosent på ungdomsskolen. Til hverdags er det ikke et særlig sosialt problem, ungene snakker jo norsk. (Jeg skjønner at det gir andre utfordringer i undervisning og foreldresamarbeid for lærere, altså.)
Jeg tror det er foreldrene. Vår skole har forholdsvis høy andel fremmedspråklige, men i praksis er det ikke mange barn der man legger merke til at norsk ikke nødvendigvis er morsmål. Jeg mener rektor sa de inkluderer barn der bare en av foreldrene er fra utlandet også? :gruble: Jeg mener nemlig at mine er med i den statestikken.
Det er mange andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere der mine går på skole, så selv om morsmålet er urdu fortsatt, lissom, så er barna (og ofte foreldrene) dobbelspråklige i praksis.
Jeg er også ganske sikker på at det er foreldrene, og jeg tror man regnes som fremmedspråklig i to generasjoner. :gal: Det er jo en helt tullete måte å kategorisere mennesker på. Jeg tror til og med at barn med en norsk og en fremmedspråklig forelder blir kategorisert som fremmedspråklig.
Venninna til snuppa hadde verdens mest fantastiske uttalelse på det å være kategorisert som fremmedspråklig: "Jeg er halvt albansk, halvt svensk og helt norsk. " :elsker:
Jeg er rimelig sikker på at mine barn ikke blir kategorisert som fremmedspråklige, men tror jeg skal sjekke bare for å bli helt sikker, eller veldig overrasket.
Vi har endel av de samme utfordringene på Lillebrors skole.
I Lillebrors klasse har vi gått bort fra vennegrupper i år. Det er alltid noen, og alltid de samme, som ikke deltar. De møter verken opp når de er invitert, eller arrangerer vennegruppe.
I håp om å få med alle så har vi i stedet dannet en liten sosialkomitee i klassen som har ansvar for å arrangere sosiale sammenkomster for klassen samlet. I går var det spillkveld for foreldre og barn i klasserommet. Det var ikke nødvendig å ta med noe, men de som ville kunne ta med brettspill, kaffe og kaker. Jeg vet ikke hvordan oppmøtet var fordi vi måtte være hjemme med syk Lillebror.
Eg liker det svenske førstegenerasjons svensker så mykje betre enn andregenerasjons innvandrar. For ikkje å snakke om nye landsmenn. :gal:
Når det gjeld kor lenge ein reknest som minoritetsspråklege, er det ulike måtar å rekne på. Nokre går på behov for tilpasning og er vettuge. Andre går på etnisitet og då er det foreldre sitt opprinnelsesland som blir rekna. Personleg tenker eg at begreper kun har relevans, når det handler om tilrettelegging og særskilte behov, på same måte som at det ikkje er relevant om eit barn har dysleksi på fotballbanen.
Eg synest det høyrest ut som om du gjer mykje positivt for at flest mogleg skal få anledning til å delta, Pelle. Det er nokre fallgruver med tanke på innsatsen du gjer, men det ser ut som om du reflekterer over det. Ein av dei tinga eg stusser litt på, er bruken av begrepet ressurser. Eg ville for eksempel tenkt at dersom økonomi var eit hinder for deltagelse i aktiviteter for mange av barna, burde lista senkast. Eg synest det er riktigare med "Bursdagsbarnet blir glad for brukte leker", eller "Du treng ikkje ha med gave for å komme i bursdag"- kommunikasjon, enn at ein forelder skal betale deler av gavene for dei andre.
Ikke sant? På norsk så sier vi jo også norsk-pakistaner, mens i f.eks. USA er det vanligst å si f.eks. Somali-American. I Norge legges det derfor mest vekt på at man er pakistaner, mens i USA mest vekt på at man er amerikaner.
Dette synes jeg er så innmari lyrt, og det irriterer meg at ingen på skolen her er lydhøre for det. Nå er vel de fleste her ressursterke foreldre, men likevel.
Gode innspill, og veldig vanskelig. Jeg har jo gått på en skole hvor jeg var en av to vestlige (dvs fra Vest-Europa/USA) på hele trinnet, men hvor dette ikke var noe problem fordi foreldrene var så ressurssterke. Og i en klasse som var helnorsk, men hvor en stor andel av barna kom fra typisk ressurssvake hjem.
Min erfaring er at dette primært handler om hvilken ressursgruppe foreldrene tilhører, ikke hvilken etnisk bakgrunn de enkelte barna har.
Jeg tror dere gjør mye riktig, og jeg tror det er viktig å fokusere på lavterskel og rimelig/gratis. Hvis det er mange med minoritetsbakgrunn i klassen, så ville jeg tro at en internasjonal dag kan være en stor suksess. Skogstur, som krever mye utstyr, not so much. Derimot så kan det fungere finfint å ha aktiviteter ute, hvis været er bra og det ikke er vanskelig å komme seg dit. Fellesbursdager, der alle feires, og ingen har med egen gave, er heller ikke så dumt.
Tospråklegheit har betydning for språkutvikling og det treng ikkje betyr noko negativt at dei blir registrert som "fremmedspråklige". Mange tospråklege barn bruker litt lengre tid på å lære seg dei to språka, samtidig som dei behersker språka veldig godt når dei først har lært seg begge språk. Dersom det er to morsmål i heimen, vil det gjerne ha konsekvenser for seksåringen ved skulestart, både positive og negative konsekvenser. Og det er jo greit at skulen kjenner til det.
Det er ikkje slik at tospråklegheit automatisk utløyser nokre rettar eller pliktar, så det er eigentleg ein ganske uinteressant kategori utan vidare kartlegging. Sånn sett er det meir interessant å vite om kven som har foreldre som ikkje snakker norsk, ikkje bare kven som har foreldre som snakker norsk og eit språk til. Det har større betydning, alt i alt.
Det var ikke ment som noe som helst negativt eller kritikk. Jeg leste nok litt raskt.
Vi har et idrettslag som holder veldig igjen på foreldrebetaling. Vi er bare med på gratis cuper og det betyr at alt av overnatting gjennom idretten utgår. Jeg syes det er synd at de ikke kan få oppleve dette, men ser at det er viktig at man har et nivå på foreldrebetaling alle kan klare.
Ja, men det er jo interessant dersom man diskuterer utfordringer rundt kommunikasjon blant foreldrene. Hvis en skole har 60% fremmedspråklige der foreldrene faktisk ikke forstår norsk er det en ganske annen situasjon enn der en skole har 60% fremmedspråklige der minst en av foreldrene kan kommunisere på norsk.
Det er det språket som brukes hjemme som er avgjørende, ja. Hos oss er det mange av barna som snakker for dårlig norsk enda de er født og oppvokst i Norge. Andre er gode. Det som er mest utfordrende, spesielt i jentegruppa er at mange får så store restriksjoner på hva de får lov til å være med på. Mens guttene til tider er relativt grenseløse.
Når det gjelder foreldrene, og igjen spesielt mødre har vi mange på hvert trinn som har behov for tolk. Tolketjenesten tjener godt på oss.
Til IOA: Tror det varierer fra skole til skole. Jeg har registrert alle med en norskspråklig foresatt med norsk som morsmål.
Nei, altså for min del må de bare være registrert som fremmedspråklige, men jeg mener det ble sagt en gang at de ikke regnes som fremmedspråklige. For min del hadde det bare vært interessant å vite. Og på skolen jeg jobber og ungene går på så er det kun de som har foreldre som ikke snakker norsk som regnes som fremmedspråklige.
For mine ungers del så var det ikke noe nødvendighet å informere noe særlig all den tid de snakket ganske tidlig og at språket ikke har vært noe problem. Faren har brukt engelsk som andrespråk og det er jo et språk de lærer på skolen uansett.
Hos oss regnes ikke barn som har svensk, dansk eller engelsk som morsmål som fremmedspråklige.
Ellers er det en intr diskusjon. I bhg jeg jobber har vi svært høy andel barn med minoritetsbakgrunn. Dette er både positivt og utfordrende. Så små barn som bare har hørt sitt morsmål og ikke kan norsk og aldri har vært i bhg før har mye å lære selvsagt. Mange går jo hjemme til de blir ganske store også med kontantstøtte.
Vi prøver å legge til rette for sosial omgang blant foreldrene der bhg tar kostnaden. Ressurser handler ikke nødvendigvis om penger, men om sosiale ressurser og kultur.
Jeg synes det er kjempeflott at foreldre stiller opp som du gjør (jeg tenker også det er noe man bør bidra med dersom man definerer seg selv som mer ressurssterk enn gjennomsnittet). Samtidig er jeg også enig i at det er strevsomt om man opplever litt sånn "det er alltid oss som bidrar".
Som utgangspunkt tror jeg på at det er mye ubrukte ressurser. Men at man ikke nødvendigvis kan regne med at de tilbyr seg selv eller spør selv. Fordi de kanskje opplever at de ikke forstår verken språk eller koder, eller er redd det skal bli feiltolket.
Fikk nylig en tlf fra en dame som sa hun var venn av "fremmedspråklig mor i klassen, A" og lurte på dette med bursdagsfeiringer og å feire bursdag sammen i klassen vår (ganske ny elev, som ikke har vært med på mye, og familien har vært lite synlig). Når jeg sier at de bare er å foreslå felles feiring, det er mange som synes det er flott å dele på jobben, sier hun at A opplever at hun ikke kan spørre, fordi hun ikke er norsk - det er noe annet hvis hun spør enn hvis en norsk spør. Og vennen sier også at det er en veldig positiv og grei dame som gjerne vil bidra.
Det har jeg tenkt litt på. At de ikke alltid vet hva som "forventes" og at de er redde for å bli mistolket, eller at de oppfattes annerledes enn om de hadde vært norske. Og så tenker jeg at det kanskje kan være noe i det, og at det er noe med å finne noen nøkler for å inkludere dem også i arbeidet med planlegging og gjennomføring.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
