Noen med kresne barn? hvordan forholder man seg til disse?
Jeg har ett stykk supersært barn. Han synes på generell basis at middag ikke er stas - med mindre det er pølse eller kjøttboller. Han spiser flere ting altså - både fiskegrateng og snitzel - men optimalt sett må maten være uten innblanding av saus etc.
Han spiser ellers brødskive/polarbrød (sistnevnte er favoritt) - da med et lite, men variert reportoar av pålegg: skinkeost, leverpostei, brunost og kaviar. - Han kan spise andre ting også, men dette er det han velger, og i og med at pålegget er ganske så "fornuftig" så lar jeg det gå.
Uansett: Min strategi er at han må smake - men jeg tvinger han ikke til noe. Jeg er nå litt usikker på hva man bør gjøre. Jeg har aldri vært så kresen selv, men jeg tenker jo likevel at dette vil gå seg til.
Har noen tips og tanker om hvordan man kan forholde seg til slike kresne barn?
Om han ikke vil ha middag, så får han spise det han liker av maten (det kan f.eks være ris med grillkrydder) - han får ikke noe eget og han får ikke noe alternativ mat før neste måltid.
Høres ut som vi har en av samme typen. Minsten er kresen og småspist, men han er ikke mager. Jeg tilrettelegger lite. Noen ganger må han smake, andre ganger gidder jeg ikke styret. Han får lov å ta kyllingbitene ut av sausen i gryteretten f eks, men han får ikke egen mat, og han vet at konsekvensen av å spise for lite er at man kan bli veldig sulten før neste måltid.
Vi tilrettelegger ikke noe særlig, alle skal smake på det de tåler. Vi har ofte litt ulike varianter pga allergi hos andre i husholdningen og den kresne kan fritt forsyne seg av det som står på bordet. Dog er det ikke lov med bare karbomat (som foretrekkes), men det er greit med bare grønnsaker. (i wish! :knegg: )
Jeg synes det var en større utfordring når barna var mindre, nå går det an å snakke til den kresne og få denne til å forstå hvor viktig det er med et variert kosthold. Vi argumenterer for hvorfor det ikke er greit å velge brødskive istedet for middag for eksempel, det er noe med å lære seg til å spise det man ikke elsker også. Dette var utenkelig når barna var mindre og det er nok ikke alle det virker på heller. Vi ser dog en forbedring og nå er det ikke like åpenbar kresenhet for alle lenger heldigvis.
LIllebror her er lang og ganske tynn, men på ingen måte mager. - Han spiser ikke grønnsaker heller, med mindre jeg moser det og blander det i pastasaus etc (Hvilket jeg nesten alltid gjør)
Tenker som deg, min må smake maten, og en variant av middag er hovedmåltid. Hvis ikke hadde hun levd på søte kornblandinger, Biola og juice. Jeg tilrettelegger ikke når hun er på besøk, håper derimot hun smaker nye ting. Nå liker hun mat hos andre bedre enn den vi har hjemme så klart. Ikke liker hun sjokolade heller, i noen former, det går helt fint. :D.
De må smake. Innimellom en bit, innimellom flere biter. Og jeg gir meg ikke, med mindre det er snakk om å brekke seg, da. Men det skjer sjelden.
Jeg har en som muligens er "supersmaker", så han er delvis unnskyldt for at han sliter med flere av de bitre smakene og syns at en del mat er veldig "sterk". Det finnes flere supersmakere på begge sider av familien, så det er ikke så rart om han er det, selv om det visstnok er vanligere at kvinner er supersmakere enn at menn er det. Han skal ha for at han er flink til å smake, og forklare hva det er han eventuelt sliter med. Dessuten har han skjønt at også supersmakere kan utvikle toleranse for matvarer de i utgangspunktet ikke er så veldig begeistret for, og gjør en real innsats.
Hun andre har bare bestemt seg for å være sær og kontrær, for hun spiste virkelig absolutt alt da hun var mindre. Det handler mye om diller i hennes tilfelle, hvilket fører til at jeg nok er en del strengere med henne enn med broren, som sliter skikkelig med en del smaker. Hun syns f.eks. at ristet grønnkål, oliven og parmesan er digg. Mens hun "hater" hvit fisk og søtpotet.
Jeg ser for øvrig veldig an ift om det er snakk om noe som virkelig byr dem i mot, kontra at det er en "dille". Jeg tvinger f.eks ikke gjennom å måtte smake på mat som er for sterk eller som har veldig sær lukt. Jeg lager heller ikke annen mat til dem enn til oss, da jeg syns de skal venne seg til å spise det de får servert.
Jeg prøver å være edruelig i forhold til smakepresset, rett og slett fordi han brekker seg og kaster opp. Noen ting merker jeg at han bare er skeptisk til, mens det finnes andre ting som på alvor byr ham i mot. Jeg ser ingen grunn til å presse han til å smake på alt, og erfaringen fra eldstemann er uansett at smaksrepetoaret utvider seg etterhvert. Om enn noe saktere enn jeg hadde håpet på. Jeg tror det viktigste er å fortsette å tilby.
Min eldste er veldig sær på mye. Han spiser kun banan av frukt, og av grønnsaker spiser han salatblader, agurk, brokkoli (hvis det er masse ketsjup på) og helst bare rå gulrot. Han brekker seg av tomat, og nekter å sitte ved siden av søstrene når de spiser eple eller drikker biola. Men, han gafler i seg av annen mat, og ser ut til å være sterk og sunn selv om han er så tynn at folk sikkert tror at jeg spiser all maten hans.
Jeg har to kresne barn, og de er ikke kresne på de samme tingene, en gang. :sukk: Minsten brekker seg av fisk i alle former, dvs. han takler fiskekaker og andre farseprodukter, og til nød fiskepinner, men annen fisk får ham til å nesten kaste opp, og sånn har han vært siden han kom til verden. I tillegg har han kryssallergier mot en haug med frukt/grønnsaker, og mest dem han liker aller best. Han lever best på brødskiver med kaviar, leverpostei, rødbeter og sylteagurk, og hadde vært lykkelig om han hadde kunnet spise pasta med ketchup eller tomatsuppe til alle middager.
Største foretrekker kjøtt og fisk, men laks er den eneste fisken hun spiser med entusiasme. Hun liker ikke pasta (unntaket er spaghetti bolognese), ris eller poteter, og blandet mat er djevelens verk. Hun er heller ingen fan av grønnsaker, og svært få typer frukt. Hun har ingen direkte matallergier, men er lett laktoseintolerant og tåler ikke for mye hvetemel uten å få vondt i magen. Som meg har hun meget velutviklet lukte- og smakssans, så hun synes lett at mat blir for salt/søt/krydret osv.
Måltidene hos oss er et lett sammensurium av retter, og vi tilrettelegger foreløpig ved å for eksempel servere fiskepinner, fiskekaker eller kjøttboller om det er noe vi vet de absolutt ikke får ned. Vi oppfordrer til smaking, men ofte blir det viktigst at de faktisk spiser noe som helst, og trøsten er at de i hvert fall spiser en del sunne ting, og at all mat lages fra bunnen av slik at vi har litt kontroll på hva de får i seg. Måltidene skal ikke bli noe press (det blir uansett for mye masing fra min side, spesielt på minstemann, som hadde hatt godt av å legge på seg litt), og jeg synes det blir litt feil fokus. Forhåpentligvis blir det bedre etterhvert.
Jeg tenker ellers at det viktigste er at kresenheten ikke blir et sosialt problem. Det er stor forskjell på et barn som spiser deler av det som ligger på tallerkenen, uten å gjøre noe nummer ut av at det er ting der som barnet ikke liker. Og barn som utbassonerer "LIKER IKKE" når de er på besøk hos andre.
Voksne som er uttrykker kresenheten sin når det gjelder vanlige ting, syns jeg er helt fjernt. Det er greit at det finnes ting du ikke er så glad i, men de får du innimellom tåle å spise. Er det ting du ikke orker, så la det ligge. Men ikke lag et nummer ut av det.
Jeg har et barn som er kresen, på den måten at han spiser veldig lite annet enn laks, brokkoli og brødskiver med ost. Han er også veldig glad i et par andre middagsalternativer, men de er så sære/spesielle (komler, fårikål, lutefisk) at vi åpenbart ikke har det særlig ofte. :knegg:
Jeg er mye mindre streng enn de andre her. Hos oss er regelen at litt av alt skal ligge på fatet, og ingen snakker om hvem som spiser hva. Skal man si noe om maten, må det være noe positivt, hvis ikke holder man munn. Oppfordrer til å smake og oftest gjør han det også frivillig. Sørger for å nesten alltid servere et grønnsaksalternativ han liker (brokkoli, paprika, salat), selv om det kanskje ikke alltid passer med det andre som serveres.
Den som ikke spiser middag, får brødskiver når middagsmåltidet er ferdig. Hovedgrunnen til det er at jeg ikke mener kresenhet er noe man velger selv, og da føles det helt absurd å skulle la noen gå sultne fordi de er kresne. Dessuten har jeg så enormt mange issues forbundet med mat selv, så det er ikke aktuelt for meg å bruke noen som helst form for tvang eller press forbundet med mat. Den andre grunnen er at middag hos oss er dagens siste måltid. Etter middag gjør vi lekser og så er det leggetid, og selvfølgelig kan han ikke være sulten når han gjør lekser eller legger seg.
Vår mellomste på 5½ er svært kresen. De to andre spiser og liker alt, mens han har et meget begrenset repertoar. Han har aldri likt middag og jeg kan telle på én hånd hvilke middagsretter han spiser. Han er også kresen på de andre måltidene og spiser omtrent utelukkende knekkebrød med peanøttsmør eller vanlig hvitost, ingen andre pålegg. Yoghurt liker han og banan og eple. Ingenting annet. Vi tilrettelegger ikke. Han oppfordres til å smake på middagen, men vi maser ikke. Vi har fokus på at måltidene skal være hyggelige. Han skal spise fordi han har lyst/er sulten, ikke for vår del. Han får ikke noe som helst annet i stedet for middag og må vente til neste måltid. I praksis spiser han derfor ingenting mellom fruktmåltidet i barnehagen og kveldsmat. Han er slank, men ikke tynn, og ellers helt normal og vi har sjekket jern, vitaminer og slikt (helt normalt) så han klarer seg fint. Jeg har ingen løsning dessverre, vi har hatt det slik i 5 år og har blitt vant til det, men jeg tenker at før eller siden kommer han til å skjønne at mat er godt.
Det er i hovedsak to grunner til at vi ikke tilbyr alternativer til middag. Den ene er at det fjerner behovet for å spise middagen. Mellomste har en formening om at alt han spiser skal være noe han liker veldig godt og har ikke godtatt at noen ganger spiser man mat som bare er ok fordi poenget er å bli mett. Hvis man vet at det venter en brødskive bare man sier "liker ikke" har man ikke så mye grunn til å spise mat man ikke synes er supergodt. Den andre grunnen er at vi har to andre barn. De spiser alt, men det betyr ikke at de ikke synes at mange middager bare er sånn passe og at brødskiver hadde vært bedre. Åpner vi for brødskive til mellomste vil de andre to også ønske å få dette som erstatning for middager de kanskje ikke synes er favoritten, men som de likevel ellers ville spist uten å mukke.
Noen tilrettelegginger fungerer nok bedre med ett sært barn til bords. Eldste elsker brødmat, om brødmat var "belønning" for å spise lite middag, så hadde jeg hatt to som pirket i maten.
Det er ikke lov å gjøre noe nummer ut av hva man liker og ikke liker. Det er en skikkelig uting. Vi oppmuntrer til å smake, men tvinger ikke. Det virker mot sin hensikt hos oss. Masse skryt hvis hun tør å smake er det eneste som funker. Vi har alltid et eller annet hun liker på bordet sånn at hun kan spise med oss, men det er absolutt ikke bare favorittretten. Jeg var kresen som barn selv og vet hvor tøft det kan være, også vet jeg at det mest sannsynlig går seg til når hun blir større. Vi serverer tran og er ellers glade for at hun i hvert fall liker grovt brød med enten peanuttsmør eller brunost sånn at hun får i seg nok energi. Hun er heldigvis sjelden syk.
Helt klart, men det er jo heller ikke ernæringsmessig noen grunner til å spise varm mat/middag, sånn sett synes jeg ikke det er krise at barnet mitt spiser brødskiver fremfor middag, fordi de grønnsakene han "burde" spise til middag, spiser han sammen med brødskivene, og det samme gjelder for protein. Det jeg har opplevd som mest kjipt det året der poden ikke har spist middag i det hele tatt, er at jeg ikke gadd å lage middag som bare jeg selv spiste, og dermed endte det med at jeg ikke serverte middag i det hele tatt. Poden spiste varm lunsj hver dag i bhg og da så han ingen grunn til å plage seg selv med varm mat en gang til. Nå som han går på skolen og ikke får varm mat til lunsj, spiser han middag igjen.
Også er han jo kresen på en måte som er ganske lett å forholde seg til. Han spiser bare grovt brød, grønnsaker og fisk, sånn i hovedsak. Hadde han spist bare loff, pølser og søte ting, hadde jeg nok også følt at jeg måtte endre strategien min en del. Det funker fordi det han spiser er såpass sunt.
Plutten var ganske sær i matveien fram til han var fem-seks, og så løsnet det gradvis. I dag er han tilnærmet vanlig, bare ingen fan av farsemat (kjøttkaker, kjøttboller, fiskekaker, fiskepudding o.l.). Han spiste lite kjøtt og fisk, men var glad i ost, så jeg inkluderte en skal med sånne minioster på middagsbordet. Han måtte smake, men vi prøvde å holde konfliktnivået nede, og siden jeg satte ostene på bordet sammen med annen mat opplevde ikke han eller storesøster det som at dette var en spesiell tilrettelegging eller belønning e.l., samtidig som han fikk i seg noe proteiner.
Min yngste har vært innmari kresen store deler av livet sitt, men jeg synes ting bedrer seg mer og mer. Han smaker på mer og finner ut at det er jo godt, jo. Nå synes han salmalaks er kjempegodt, samme med biff og kylling. Lager ikke noe ekstra til ham. Pizza spiser han også litt av, ganske praktisk å kunne spise det. Neste mål må være å få ham til å spise pålegg. Han lever på hjemmelaget bringebærsyltetøy eller kjøpesyltetøy, kan spise egg på (men for all del ikke plommen) og agurk. Veldig glad i frukt og bær og spiser endel grønnsaker nå.
Jeg er i en periode hvor jeg har resignert. Eldste er veldig kresen, spesielt nå det kommer til blandet mat (gryter, former, supper), i tillegg spiser han ikke noe most mat.
Jeg prøver å lage middager som er sammensatt av rene retter, som i dag; laks, ris, grønnsaker og saus. Og så tar man selv oppå det man vil ha.
Jeg har registret at en del av kompisene også er kresne, så vi er liksom bare blitt vant til det.
Knerten har virkelig vært ekstremt kresen. Da han var mindre levde han på en selvpålagt ketolyse-diett; altså spiste han nesten utelukkende proteiner. Det har vært en ekstremt lang vei, og vi brukte flere år på at han skulle slutte å brekke seg bare av å ha grønnsaker eller saus på tallerkenen. (Gudene skal vite hvor mye saus jeg har slikket av kjøttbiter tidligere. :gal: )
Sakte, men sikkert har han smakt og etterhvert også likt stadig nye ting. Ikke uten mild tvang, men han har vendt seg til at dette er sånn det er.
Det er fremdeles svært lite grønnsaker han faktisk liker, men han er glad i god mat med mye smak. Vi har tro på at han skal like all mat på sikt. Det bare gjenstår enda litt jobb.
Men greia er altså at vi ikke lar han styre dette helt selv. Vi presser han aldri til å prøve ting vi skjønner at han ikke kommer til å like, men han må venne seg til å kjenne nye smaker.
Jeg har en femåring som er veldig kresen, lillesøster på tre er hakket bedre, men med begrenset repertoar. Vi har prøvd mange varianter: ingen alternativ, brødskive i stedet, veksling mellom mat hun spiser og mat hun ikke spiser, og en hel del frustrasjon og masing. Nå har vi kuttet ut masingen, har stort sett et eller annet hun liker på bordet, og aksepterer at hun har et ganske ensidig kosthold. For vår del har det vært bedre enn at hun ikke spiser i det hele tatt (et helt reelt alternativ, hun har gått hele barnehagedager uten å spise). Så vi lager varierte middager til en viss grad, men med tilpasninger eller tillegg. Akkurat sånn jeg alltid syntes var helt håpløst å gjøre før jeg fikk nærkontakt med kresne barn. Jeg trodde seriøst at mine ikke ville bli kresne siden de fikk vanlig, hjemmelaget og variert mat fra de var små. Ah well, best laid plans. Det er ikke lov å snakke masse om at en ikke liker og at mat er ekkelt og sånn, da. Det er jeg temmelig sikker på at hun ikke gjør hos andre heller, hun bare takker nei. Uansett, vi har fått det mye hyggeligere rundt middagsbordet etter at vi ble litt kompromissvillige, og så regner jeg med at hun vokser det av seg og plutselig vil smake. :tvitvi:
Vi har hatt en av hver sort når det kommer til mat. En superkresen, og en som har spist absolutt alt.
Den kresne har vegret seg mot å smake. Type jeg har bestemt meg for at dette liker jeg ikke, så tung så vidt borti, og blæh. Den andre har smakt og latt ting få en sjanse. Som oftest med et resultat som sier at oi, dette var godt, og noen ganger definitivt ikke.
Vi har tilrettelagt en god del. Litt for mye vil nok mange si, men dette var noe vi valgte å gjøre blant annet når det kom til kjøtt, fordi at vi oppdaget at vegringen mot kjøtt ikke dreide seg om at det ikke falt i smak. Det hele dreide seg om overdimensjonerte mandler og at det nærmest var umulig å svelge kjøttbiter. Dette ble oppdaget så sent at hodet da gikk i vranglås bare ved tanken på kjøtt, for dette går ikke ned, og jeg kveles nesten.
Det tok lang tid etter at mandlene ble fjernet før dette bedret seg, men i dag går kjøttet ned på høykant.
Nå er de så store at jeg tilrettelegger lite i den forstand at det er toretters middag. Nå tilrettelegger jeg vel mer der at når den ene er borte så har vi mat som den ikke er så glad i. Går på rundgang dette. Så alt i alt tror jeg alle er fornøyde :)
Av mine 4 er kun en kresen, resten er alt-etere. Den kresne er dessuten undervektig og småspist med store magevansker. "Flott" blanding som selvsagt henger sammen.
Han må sitte ved middagsbordet, og må i allefall smake, om det så blir en mikrobit f.eks med fisk. Til brødmat baker jeg halvgrove rundstykker med egg og cottage cheese, da spiser han ok, men kun syltetøy (uaktuelt på matpakka) eller salami.
Han spiser ok med grønnsaker, takk og lov,men som det meste annet i små mengder. Kjøtt fikser han ikke å tygge, fisk liker han ikke, heller ikke kylling. Hadde han fått styre hadde vi kun spist taco, fiskeboller og pannekaker.
Det er en kjempeutfordring, men er allikevel mye lettere nå som han er stor tenåring, enn da han var mindre. At han virkelig tenger mer mat enn han får i seg gjør det vanskeligere å være konsekvent.
Eldste spiser det meste, og smaker på så og si alt - de to neste not so much...
Vi lager lite nummer ut av dette. Middagen skal være hyggelig. Vi lager middager fritt fra hva de anser som ok mat og ikke, og mellomste (som er 12) får ofte selv ansvar for å lage middagen han vil supplere med om han ikke vil ha det som serveres. Da går det gjerne i å varme bønner, karbonade, kjøttboller etc. Pølser er gjerne ikke del av det valgfrie repertoaret (vi synes ikke det er greit at han spiser pølser ofte).
Han er ikke begeistret for så mye grønnsaker, men han liker tomater så det må han spise hver dag. Han spør ikke lengre om å få slippe egentlig, for han vet at da er svaret at han gjerne må bytte det ut med andre grønnsaker. Det er ikke ment negativt altså, vi snakker om hva kroppen trenger, og da er det viktig å tilføre kroppen det som er godt for den.
Husmann knekkebrød er alltids et alternativ hvis middagen ikke er aktuell. Funker fint her, og benyttes ikke hyppig nå om dagen egentlig. Heldigvis så er påleggsvalgene gode og sunne nok som f.eks. gulost og leverpostei.
Mellomste har vært mye inn og ut på Riksen for mage-/tarmproblematikk, og vi ble overrasket over at alle legene der synes gutten har hatt et fint kosthold (vi synes nemlig kanskje at det har vært for ensidig og med mangler), men har senket skuldrene fullstendig på dette. Han er en frisk og sunn gutt ser det ut til i hvert fall :nemlig:
Husker at vi lot oss villede av leger/ernæringsfysiologer/forståsegpå'ere/hvahardu i media o.l. om at "alle må smake, og man får sitte ved bordet til det er gjort" da mellomste var liten - han satt og han satt, og det hele hadde fullstendig motsatt virkning :nemlig: Vi stoppet selvsagt med det. Gutten brekker seg jo. Konsistens er big issue for ham.
Både mellomste og jeg er supersmakere, og det er klart det er litt kinkigere å vokse opp som det. Jeg utviklet meg mye i voksen alder ift dette og smaker og spiser mye mer nå.
Yngste var en sånn som syntes mat var skummelt, særlig middag. Vi tilrettela ofte, ikke alltid, slik at maten var noe delt og lite gryter og supper. Da ble det lettere for ham å smake på litt av hvert. Etter hvert vente han seg til mer og har et variert reportoar i dag.
Å gjøre et nummer av det og uttale at maten var ekkel og lignende ble ikke akseptert, hverken hjemme eller borte. Men jeg må legge til at vi gjerne hadde noe i bakhånd til Mellomste når vi serverte fisk. Hun prøvde tappert om igjen og om igjen og brakk seg hver gang.
Lykke til med.prosjektet.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
-Trevor-R.jpg)
