Jeg hadde to, det ble visst tre flisespikkere over sommeren. :knegg:
Det aner meg at de har det fra .. et sted i nærheten.
Flere her som blir rettet på av sine barn?
Når er det egentlig øving neste uke?
Tror det stod i eposten at det er søndag, tirsdag og torsdag, pluss før konserten på fredag.
(Idet ordene falt ut av munnen min visste jeg hva som ville komme)
Den søndagen e ikkje i neste uke, Mamma. Eg tror ikkje vi skal ha søndagsøving etter at konserten e slutt.
Kor høyt e Gullfjellet, Pappa?
Tusen meter
Eg tippar at det ikkje er akkurat tusen metar.
Aargh, cirka tusen meter da! Du får google det hvis det er så nøye!
:mumle:
Vi er ikke overrasket over at Poden har arvet evnen fra begge sider. :knegg: Vi prøver å lære ham å gjøre det på en humoristisk måte (og å se an målgruppe og sammenheng), men generelt er dette en omgangstone vi har stor moro av alle tre, så vi ser ingen grunn til å avlære noen noe. (Jeg mener å huske å ha blitt behandlet på omtrent samme måte av egne foreldre. :humre: )
Å jada - jeg har en som er kronisk. Han skal i tillegg helst illustrere feilen min (jeg sier mye rart om jeg har for mange tanker i hodet) - han gjør ingenting for å forstå hva jeg mener og synes spikking er en viktig egenskap ser det ut til.
Yngste avkom: Mamma, maaaammmaaa, maaaammma!!!
Niobe: Jeg kan ikke svare deg nå, jeg sitter i telefonen!
Yngste avkom: Nei, det gjør du ikke, du holder den bare i hånden!
Å jada. :gal: Jeg kan leve med litt flisespikking hjemme, og det kan jo heldigvis falle humoristisk ut. Men det kan fort oppfattes som nebbete og litt frekt, så jeg har instruert i at det noen ganger er lurt å la ting ligge, selv om man har rett.
Tildels to stk i hus. I kombinasjon med kverulering. Utrolug irriterende at de forsøker å avspore og prate ihjel ethvert tema, særlig hvis de får tilsnakk. Og når de retter på hverandre. .. omg.
What goes around;
Forrige uke:
Knøtteliten: "Ka nokken åpne denne for meg? Eg har bare en arm!"
Ru: "Eh? Du har vel mer enn en arm?"
Knøtteliten: "ååh! Eg har bare en arm ledig!"
I går:
Ru: "Gi meg fjernkontrollen, så skal eg sitte på tv for deg" Merk: Bergenser. Vi sitter på potetene og ligger i ovnen.
Knøtteliten: "Skal du sitte på TV?! :skratte: "
:knegg: Ett stykk kverulerer og flisespikker her også. Noen ganger ok og gøy, andre ganger totalt upassende. Særlig om det gjøres i et ganske nedlatende tonefall.
Eg er for øvrig gift med ein som - etter ni års samliv - framleis seier "Husk å sett den på plass'a!" kvar gong eg seier at eg skal ta ein dusj. Så litt flisespikking frå avkommet bør eg vel rekne med.
Det å hjelpe ungene å vurdere og bedømme ting er jo nettopp en viktig del av oppdragelsen, ja. Jeg foretrekker å fokusere på vurderingsevnen og å forklare hva andre evt. kan se på som ubehagelig enn på å helt "plukke av" ting - med mindre det skulle vært snakk om veldig problematiske ting, som voldsbruk, spytting og sånt.
Jeg synes slik er utrolig usjarmerende og har (dessverre) en i hus. Jeg blir gal. Dog jobber jeg mest med meg selv, og litt med han, for noe er jo bare morsomt.
Har ei som er det og ei som ikke er det. Oppleves som problematisk at de må behandles veldig forskjellig heller enn at flisespikkingen er noe i seg selv. Synes fliksespikking kan være både morsomt, interessant, irriterende og kjedelig - kommer an på både når, hvor og hvordan den utøves.
Selv blir jeg veldig irritert (ikke i sammenheng med ungene! De flisespikker ikke på den måte) når folk bruker flisespikking og detaljorientering som hersketeknikker for nedvurdere andre ("Se jeg greier å finne feil hos han, uansett!"), røyklegge konklusjonene/konsekvensene ("Ved å skrive et 30 siders dokument om bare detaljer og to setninger sist i dokumentet som er viktige er det ingen som vet hva som er bestemt")
Sønnen min er ikke der at han har evne til å justere vurderingsevnen foreløpig. Han har heller ikke nok empati til å forstå at noen kan finne det han sier ubehagelig ... for han har jo rett. :nemlig: og :gaah:
Om man har en unge som er flisespikker av legning, får man ikke gjort noe med det uansett. Det man kan gjøre er jo å vise ungen mange forskjellige måter å ta det ut på. Inkludert å holde kjeft i visse situasjoner, selvfølgelig, men jeg synes det er vel så viktig å lære å leke med det (man kan få mye moro ut av det!) og å vise ungen at det ikke er KRISE å gjøre noe feil. Som i å ta det med godt humør når man blir rettet på, og å sette alvorligheten av feilen inn i et noenlunde rasjonelt perspektiv. (Der er det jo plenty av folk i alle aldre som feiler.)
Knøtteliten er bare sjarmerende når hun driver med den der semantiske flisespikkingen sin. Og man kommer jo som kjent langt med sjarm. :nemlig:
Jeg er gift med en besserwisser, så ungene er vant til at det spikkes og diskuteres - men det er ytterst sjelden at det er noen som står og sier rett ut at "det er feil, du kan ikke si/gjøre/skrive det". Det vinkles annerledes, og det får de jo med seg.
Jeg synes det er kjempeviktig å kunne ha glede og moro av den personligheten man har, og at det er veldig befriende å ha en familie som har moro av de samme tingene. Jeg tror også denne moroen (og aksepten, ikke minst) gjør at det blir enklere å "ta seg sammen" (eller kanskje heller "velge en annen strategi") i situasjoner der dette er mer eller mindre påkrevet.
Jeg må bare innse at jeg ikke er enig med deg. Jeg synes flisespikking er såpass usjarmerende at jeg synes godt det er noe man kan avlære seg.
(Gitt at vi snakker om samme type oppførsel: korrigere folk som har sagt noe litt feil, men som alle skjønner hva egentlig mener. Det er fullstendig unødvendig og skaper bare sur stemning. Å tulle med ord og uttrykk er ikke flisespikking i min definisjon.)
Det handler jo om hvordan det presenteres.
Man kan velge å si "det heter ikke sitte, det er sette", eller man kan velge å fnise av at man ikke kan sitte på tven.
Og sånn er det jo egentlig med all spikking - Man kan velge ovenfra og ned-holdningen, eller man kan ta den mer sjarmerende varianten.
Det spikkes over en lav sko på jobben min, til tider kan man knapt åpne munnen uten at det kommer en kommentar. Men jeg aldri opplevd at det har endte med annet enn en god latter hos alle involverte. :nemlig:
Vi har lik humor, da. Det hjelper jo så klart på.
Tror nok bare vi definerer ordet litt forskjellig. :) Jeg tenker at flisespikking er å være opptatt av at veldig små detaljer som ikke betyr noe i det store og hele skal være riktig. Det er jo som meg som blir glad når yngstejenta går til skolen i matchende lue og hansker. Jeg liker at fargene passer sammen. Betyr ikke noe for noen andre enn meg. :)
OK. Da har vi forskjellige tanker om det. Knerten må gjerne putte rumpa bortpå iPaden og dermed "sitte på den" (gitt at han har klær på). Den usjarmerende delen er når han ler høylydt av at noen trodde at Norges høyeste fjell er 2468 meter høyt, for det er faktisk 2469.
Lærer: "Du pleide å pelle på sakene til A i fjor, da han satt bak deg. Nå sitter B bak deg, og jeg tror at han trives." Vi snakker om litt annet. Etter en liten stund. "B nevnte på samtale med meg i går at han ikke liker at du peller på tingene hans."
Mitt barn: "Hvorfor sa du at han trives med å sitte bak meg da?"
Absolutt. Hadde et tilfelle hjemme hos oss i går, med et barn som ikke visste en relativt elementær ting. Lille kommenterte det foran meg, mens hun fniste. "Petter daaaaa, veeeet du ikke at xxxx???!!!"
2468,854 meter, i følge Kartverket. :er usjarmerende, men uten å le høyt: :glis:
Min unge kan være litt sånn uspiselig og, han blir helt utrolig indignert når noen tar feil. I tillegg har han elefanthukommelse, det hjelper jo ikke på. Han stiller like urimelige krav til seg sjøl som til andre, så vi har jo litt å jobbe med. Jeg kjenner meg såpass igjen at jeg mest flirer av ham, men jeg er jo enig med deg i at det er sjarmerende inntil en viss grense. Høylydt korrigering av andre er det liksom greit å legge av seg.
Jeg tror det er litt forskjell i hva vi legger i begrepene. Jeg oppfatter det mer som "besserwissing" enn flisespikking. Disse to eksemplene er jeg enig i at er usjarmerende, men semantisk flisespikking (med glimt i øyet) er særs sjarmerende. :hjerter:
Her er forresten to ikke verbale spikkeeksempler fra den gang poden var liten.
Mor: Kan du være så snill å ta koppene ut av oppvaskmaskina?
Resultat: sønn tømmer oppvaskmaskina for kopper og resten av oppvasken sto igjen.
Sønn sitter å trykker på fjernkontrollen og sier at den ikke virker. Han holder den slik at den peker bort fra TV'n.
Mor: du må peke på TV'n samtidig som du trykker.
Sønn holder fjernkontrollen slik at den fortsatt peker bort, trykker og bruker den andre hånda for å peke mot TV'n
Nokon: Man forteller om ulike dialekter? Hiawata skjønte ikke alltid hva bestemødrene sa som liten (den ene er fra afroamerikansk og sier bl.a "sne" og den andre fra Hedmarken og sier bl.a "kute"). Da måtte vi forklare hva ordene betød og fortelle at grunnen til at vi sa det ulikt var dialekter.
Ellers har jeg en venninne fra vestlandet som opplever at sine østlandsbarn alltid ler og tuller med henne når hun ber dem ta på seg hue før de går ut. :fnise:
jeg synes ingen flisespikking er sjarmerende, det er kun irriterende. Småmorsomt kanskje, men da må jeg virkelig legge godviljen til.
Voksne som flisespikker er virkelig usjarmerende, la meg ikke begynne engang. Jeg kunne sagt MYE om hva jeg virkelig synes om dem, men skal la være. Jeg vil tross alt ikke ha uvenner. ;)
Jeg var en gang på et møte med en sjef høyt over meg, og jeg skulle presentere fagfeltet mitt for en annen fremstående høyt aktet person. Jeg er god på mitt fagfelt. Toppsjefen fant da ut at det var fint å korrigere meg på at jeg omtalte en plan feil. Jeg sa (eksempel) Landbruksplan istedenfor Landbrukspolitisk plan.
Flisespikking.
Jeg gadd ikke si noe, for det fremstod bare himla dumt og smålig å rette på meg på den måten. Her loss.
Jeg tror jeg har et barn som tar ting altfor bokstavelig, og at han ikke forstår alt. Han mener nok heller ikke være besserwisser, og jeg prøver å forklare han at han ikke må drive å rette på klassekompiser når de feks prater engelsk til ny engelsk klassekamerat. Selv om han mener godt, blir det oppfattet feil.
Her om dagen hadde vi følgende eksempel:
"Når skal jeg komme hjem?"
"Halv åtte"
Klokken halv syv ringer telefonen.
"Per skulle hjem nå, kan jeg komme hjem nå?"
Med dette bikke over i besserwisser-kategorien. Eg tenker det er to ulike ting. Flisespikking er sjarmig stort sett, besserwisser er aldri det.
Eg har fått tilbakemelding på flisespikkeriet mitt til skrivefeil her på jobb, fordi eg har bikka over. Men eg har store problem med å la vere når det i en offentlig presentasjon står "Annlegget kan virke over dimensjonert".
Flisespikking som både har et omfattende omfang og bærer preg av kverulering og/eller nedlatenhet er ikke sjarmerende, det er bare repektløst og uhøflig.
Man kan godt være opptatt av fakta, at ting er riktig og å være kunnskapssøkende uten å stadig gi etter for trangen til å korrigere andre.
Eldste har hatt preg av å være flisespikker med stadige korrigeringer av andre i så stor grad at det ble tatt opp på konferansetime. Det forstyrret læreren og irriterte. Og det skjønner jeg altså så godt. Vi måtte gå i tenkeboksen på hvorfor han hadde utviklet denne egenskapen, som ingen av oss foreldrene setter pris på. Plutselig gikk det opp et lys for oss - vi har alltid rost han for å være klok og å ha så gode råd om alt mulig - og det har han virkelig. Og i den perioden det tok av på flisespikking, så buttet det litt mot på noen områder for han, og det var jo ikke , når vi fikk tenkt oss om, det minste rart at han la ekstra stor vekt på å rendyrke det foreldrene alltid hadde rost han for. Nå som ting er mer i balanse for han, så har trangen til å korrigere og flisespikke mildnet betraktelig - den er nærmest borte.
Med det sier jeg altså ikke at man ikke skal gjøre andre oppmerksom på feil eller si i fra om fakta som presenteres er feil. Både som mor og lærer og ellers oppfordrer jeg til det - og min erfaring er at 99% av store barn og unge fint behersker å vurdere hvor ofte og på hvilken måte en skal korrigere andre på en ok måte. Man må jo få lov til å være oppegeånde, kunnskapsrik og engasjert - og bidra med egne synspunkter og egen kunnskap.
Yngstemann er veldig glad i mammaen sin, men han kan være temmelig streng med meg når han synes jeg blir sløv. Senest i går fikk jeg streng respons på et spørsmål om han var "kald på beina". "Føttene, manna - det heter føtter". Da jeg kommenterte hvor streng han var i stemmen, svarte han lettere oppgitt at han kunne ikke noe for at han var opptatt av å bruke språk presist og at han syntes han kunne forvente mer av en mor som var norsklærer. :humre: Og det har han jo helt rett i. (Er det ikke lov å være sløv på fritiden heller nå? :sukk: )
Jeg fikk også en syrlig kommentar når han kom over tidskriftet "Aftenposten Oppvekst" på bordet - "Trenger du et blad for å oppdra meg?!" :knegg:
Det syntes jeg jo var hylende morsomt - men det skal legges til at han aldri ville lagt seg på den linja overfor noen som ikke var i den nærmeste familien. Det er jo morsomt når barn utvikler humor og ironi og prøver seg fram med kommentar med snert i. Og når de tilegner seg kunnskap og deltar med hele seg og alt de har på lager i diskusjoner og samtaler. Det handler samtidig om en stadig utvidelse av sosial kompetanse som matcher, så man utvikler bevisstheten for når, hvor og til hvem man kan si hva og på hvilken måte.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
