Jeg satt og tenkte på de ulike kalendrene jeg har hatt i løpet av de etterhvert så mange årene jeg har levd, men jeg kommer alltid tilbake til den jeg hadde da jeg var sju-åtte år. Det var 24 fyrstikkesker limt på en papplate, og hver eske var dekorert med en figur. Den var veldig enkel, men satte sine spor hos meg. Hva som var inni husker jeg slett ikke...
Og så husker jeg et år vi fikk sjokoladekalender. Broren min glefset i seg sjokoladen med en gang, mens jeg la min i en kopp i kjøleskapet sånn at jeg kunne kose meg med sjokoladen i jula. Men, på lillejulaften spiste broren min opp alle sjokoladene mine. :hylgrine:
Den kalenderen jeg husker best, var en som ei venninne laget til meg da vi gikk på ungdomsskolen. En kleshenger med sølvpapir, og pakkene hang på kleshengeren, i røde snorer. Et godteri inni hver pakke. Så enkelt, og så fint. Vi lagde kalendere til hverandre i Mange år, men sluttet da vi ble voksne.
Jeg fikk alltid sjokoladekalender, så i grunnen ingen fra barndommen jeg husker så godt. Nå i voksen alder er vi en venninnegjeng som bytter julekalendere, og de husker jeg veldig godt. Alle har truffet veldig på mine interesser og farger, så det er glede å åpne dem.
Vi hadde pakkekalender fra et tidspunkt. Men jeg husker best en stor kalender med bilde av en nisse - i hver luke var det små plastfigurer som vi tredde på en snor - så det ble et kjede til slutt.
Jeg hadde kalendere med slike plastfigurer i, som man til slutt kunne tre på en snor og få et halssmykke. Noen av figurene var i blank plast, og de var uhorvelig vakre. :knegg:
Og så hadde jeg bildekalender med bibelmotiv, og bak på lukedøra var er utdrag fra juleevangeliet, og så var det bilder fra juleevangeliet. Julaften kuliminerte selvsagt med baby Jesus i krybba.
Det samme gjentok seg fra år til år, helt til sjokoladekalenderne dukket opp, da ble det straks mer interessant.
Vi hadde også en variant med bittesmå plastfigurer. Og så mener jeg å huske en kalender som hørte til barne-TV, hvor det i hver luke sto et eller annet som passet til dagens episode? :gruble:
Vi fikk aldri pakkekalender. Jeg husker at mamma pleide å legge ei rute kokesjokolade i lukene, hvis vi hadde snikspist luker vi ikke hadde kommet til. Vi hadde stort sett alltid en rimelig sjokoladekalender, men var fornøyd. Et år lagde jeg og veninnen min pakkekalender til hverandre, men da var vi 11- 12 år gamle. Et år fikk vi tingkalender hos mamma. Det var ganske morsomme miniatyrleker i dem. Blandt annet ei bittelita and på hjul som man kunne trekke etter ei lita snor, og sånne ringer i minkende størrelse som man trer på en pinne. Disse kalenderne fikk vi kun fordi min eldste søster solgte dem for fotballaget, og fordi hun sleit med å få de solgt.
Jeg hadde også en slik med plastfigurer et år. Det er likevel en kjempefin kalender som var laget som et stort tog, der man åpnet et bilde hver dag, som har festet seg mest. Jeg synes den var så fin! At et lite bilde kunne være så stas. :knegg: Den hadde jeg i flere år.
Vi hadde pakkekalender og pleide å lage ny i allefall annethvert år så jeg husker ikke halvparten av dem en gang. Det ene året samlet vi fyrstikkesker og klistret dem sammen og dekorerte utsiden. Siden eskene var så små var det rebuser i de fleste for å vise veien til pakken, det var skikkelig stas og ble beholdt senere år og er noe jeg selv bruker i mine barns kalender.
Jeg husker en sånn Skomakergata-kalender. Sist sett på tidlig nittitall. Jeg husker også Jul i Portveien 2, der var det bilde fra dagens Janosch-film i lukene. :hjerter:
Vi hadde alltid pakkekalender, og det var så stas. Jeg tror første pakken inneholdt én Twist-bit, men jeg kan huske at jeg pakket den opp med andakt. I tillegg hadde vi noen av de adventskalenderne fra barne-tv. Jeg husker også en hvor vi limte lukene på kalenderen.
Vi hadde disse med plastdyr i noen år, men fikk pakkekalender etter hvert.
Jeg husker spesielt godt pakkekalenderen da jeg var 9 år. Mamma hadde vært i Oslo (selveste storbyen) og handlet inn til kalenderen, og det var så mye fiiiiint. Et bittelite porselensskrin på 4 ben, sånne messingminiatyrer og annet stas som ikke var å få tak i i det kjellerhullet jeg er oppvokst i.
Plastfigurene mine var dyr eller ringer med hull i for å kobles sammen til lenker. Og bibelkalender med de vakreste engler og juletrær. Og til sist den store sprellenissen med sjokolade.
I Wessels gate 15 på Bygdøy Folkemuseum har de et prakteksemplar av julekalender i papir.
Jeg hadde samme hvert år, en filtkalender mamma hadde sydd. Den var diger, type 1 x 1.5 meter, med et nissetog der hver vogn hadde en lomme. Pakkekalender. Vi fikk en liten gave hver dag, og på julaften fikk vi en stor en. Superstas.
Jeg husker også de små plastfigurene. Men det jeg husker best er nok første året med pakkekalender, en kalender som mamma broderte, og som min søster har overtatt. Det første året gjorde mamma seg utrolig i flid med innkjøp av kalendergaver, og hver dag var nærmest et lite mirakel. Jeg elsket jo "småtteri" da jeg var lita, og det var nettopp det vi fikk - "småtteri", massevis av fantastisk dilldall. Ingen fornuftige truser, sokker, tannkremtuber og "sånt som vi uansett ville fått" der i gården nei. En liten sølvring her, en nydelig liten figur til settekassa der ... fine klistremerker, morsomme viskelær, en liten jakkenål, små notatblokker med fine bilder ... Det må ha kostet en formue, tre pakker hver dag, og vi hadde ikke god råd. Det var bare dette ene året at det var så gjennomtenkt og forseggjort. Mamma gjorde det klart at det nok ikke kom til å bli slik hvert år, men at hun hadde utrolig stor glede av å få gjøre dette én gang i vår oppvekst. Senere fikk vi åpne en pakke hver vår dag, og enda senere ble det bare hengt opp en twist til oss hver. Men det var også helt greit.
Jeg likte også godt bildekalenderne med de nydelige små bildene under hver luke. Særlig hvis det også var et nydelig, nostalgisk bilde med masse glitter utenpå. Men jeg husker ingen spesiell.
Jeg pleide også å lage kalender til mamma og pappa. Jeg klipte 24 luker i et ark, også limte jeg dette på et helt ark. Og så tegnet jeg små julebilder inni lukene. Til slutt lukket jeg alle lukene med en lite tapebit.
Moren min laget en ganske stor sprellemann-nisse som jeg tror det hang pakkekalender på, men denne hadde vi kun ett år. Den hadde rød boblejakke i samme stoff som hun hadde sydd min boblejakke av. Fatter ikke hvorfor denne ikke var en gjenganger i alle barneårene. Når jeg spør moren min etter sprellenissen, husker hun den ikke. Kanskje jeg har innbilt meg alt sammen? Men jeg husker den helt tydelig. :knegg:
Egentlig husker jeg best de kalenderne som fulgte med i Donald-bladene. Den var gjerne delt på to numre, og så måtte man sette sammen delene. Pakkekalender fikk jeg først som voksen, av mannen. :hjerter:
Huff, jeg husker den første "pakke-kalenderen" etter pappa flytta. Vi hadde lite penger, og i stedet for pakkene de andre jeg kjenner fikk, var det 1 seigmann eller 1 bamsemums i hver pakke. Jeg var veldig skuffa. :sukk:
Jeg har hatt alle mulige typer kalender man kan ha. Og jeg elsker kalender og advent. :hjerter:
Jeg er en litt trøblete sjel som ikke alltid har det like bra på innsiden. Jeg vil jo på et vis at folk skal vite det når jeg ikke har det bra, men samtidig så vil jeg aldeles ikke defineres ut ifra slike saker. Det gjør jo at noen ganger trekker jeg meg unna og blir litt usynlig og ensom.
Et år, etter en periode der ting ikke hadde vært bra på lenge, kom en venninne over med adventskalender til meg. :hjerter: Adventskalenderen kunne vært hva som helst, og jeg hadde blitt lykkelig, men dette var altså en pakkekalender med de mest Kirsebæraktige sakene. :hjerter: . Og jeg følte meg sett og tatt vare på for første gang på svært lenge. Den var som en livbøye, egentlig.
Så ja, den kalenderen vil jeg nok alltid huske best.
Det er enda slik at livet og innsiden ikke er helt som det skal være, og jeg har mer enn nok med meg selv det meste av tiden. Men fortsatt er det sånn at ting fra den kalenderen dukker opp her og der i hverdagen min og gir meg et lite smil.
Det hadde vi også. Det likte jeg godt. Ellers hadde jeg slik med plastfigurer eller gelegodteri. Jeg husker at hver luke hadde et tynt lag silkepapir som måtte stikkes hull på for å få figuren, samt lyden av alle plastfigurene når de var tredd på en sytråd.
Vi hadde stort sett plastfigurer og sjokoladekalender. I håp om å selv bedre situasjonen laget jeg meg en strieklut med filtfigurer, påsydde tall og ringer til å feste og presenterte kalenderen til min mor. Hun klarte å fylle på presanger til 7 desember, så var det slutt ... Min mor er ikke utpreget julete ...
Jeg husker best da jeg fikk se kalenderen til ei i klassen. De var fire barn og hadde pakkekalender slik at de fikk åpne hver 4. dag hver. For meg var det noe helt magisk med den kalenderen. Ikke fordi det var så flott det de fikk i den, vi snakker sokker og pepperkaker i pakkene, men fordi den så åpenbart var laget med omtanke, og representerte motstykket til juleforberedelser i heimen hos oss der alt var etter minimumsstandard.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.