Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
(Det ender altså med at de hinter og hinter via facebook og til slutt har de lagt frem 90% av detaljene mens de pisker opp stemningen ved å mase på gutten om han har fått noe nytt ut av mor siden sist. De bare MÅ bare pirke borti, fortelle guttevalpen alt, slik at vi lesere kan meske oss med detaljene om hvordan denne ungdommen takler den nye informasjonen som Dagbladet har vært så flink å rote frem. )
Jeje. Min egen domme feil for å lese dagbladet. Jeg veit. Jeg skal slutte. (skylder på eksamensprokrastinering)
Jeg har kun lest overskriftene fordi jeg ikke har pluss abonnement, og ikke har jeg tenkt å bruke penger på det heller. Men er ikke dette typisk VG, Dagbladet og Tv2 journalistikk da? :vetikke:
Jeg tenker også at det er typisk Dagbladet, men ja, jeg synes også det er usmakelig at de liksom "må" fortelle gutten hva som skjedde selv om moren altså tydeligvis valgte å la det være. Hva godt skulle det gjøre for denne mannen å tvinge historien fram?
Himmel, er det SÅ ille? Jeg så bare overskriftene i begynnelsen på VG-føljetongen, og tenkte at det var da utrolig dårlig stil å gjøre en sak om en baby i en plastpose til underholdning med episoder og det hele. At babyen faktisk lever og blir oppsøkt av VG, får jo Tore på Sporet til å fremstå som en fintfølende SKUP-priskandidat. :snill:
Jeg har lest fra starten av, og ble veldig overrasket da jeg forstod at historien ikke har oppstått fordi gutten ønsket å nøste opp i saken. Jeg var sikker på det måtte være sånn det startet. Men nei.
Jeg har lest fra starten (det er en åpen sak, bare +-sak hvis man vil lese alt med en gang i stedet for å vente på "episodene"). Jeg antok det samme som Niobe om hvordan saken hadde begynt og syntes det var fasinerende i starten, men har blitt mer og mer ubekvem jo mer de har gravd og "funnet ut". Men det sier selvsagt noe om meg at jeg ikke har sluttet å lese etter at det begynte å bli ubehagelig. :nemlig:
Jeg vet det er noe "funny business" rundt mitt eget opphav og starten på livet, og det hadde vært enormt ubehagelig om noen andre hadde gravd i det og presset historien på meg. :skuffet:
Måten de har frontet denne feature artikkelen har fått hårene til å reise seg på meg, så har kun lest overskrifter. Og det dere forteller her nå er verre enn jeg hadde forventet meg. Gutten er uvitende og blir fortalt dette av journalisten?!?! :what:
Hvorfor må du egentlig det? Det er jo ikke sånn at artikler blir laget om ingen leser dem, så om man synes det er uetisk, må man som er minimum la være å lese.
Jeg leser ikke Dagbladet, så jeg hadde ikke hørt om dette før nå, men det er selvsagt helt uaktuelt for meg å begynne å lese.
Jeg leste de første artiklene. Etter at de dro for å finne ham tok det en retning jeg ikke likte. Kom bare dit at de var på sporet av ham og der synes jeg ikke det er greit lenger. Høres ut som jeg har gjort rett i å slutte å lese der.
Jeg synes det var veldig umodent når jeg kom så langt. Lite respekt for en dame som har fått lov til å fortsette livet sitt.
Det er med blanda kjensler eg har lest denne ja men det som ergre meg aller mest er faktisk den dårlige journalistikken. Oksnes (er ikkje det det han heiter?) skriv jo godt, men dette er melka sånn ut med ekstreme gjenopptakingar og no mot slutten er det så klikk-aktig at eg får neller.
Jeg synes i likhet med Tussa at historien males ut noe voldsomt. Det blir nesten noe parodisk over måten den er skrevet på.
Når det gjelder det å lage historien og å publisere den så synes jeg det er vanskelig å mene veldig mye uten å kjenne flere omstendigheter. Ut fra det jeg har lest så langt så virker det etisk betenkelig, men ikke som et veldig overtramp heller. Omstendighetene rundt tillatelser til publisering regner jeg med må være OK?
Enig med Tussa. Leste dette igår, og etterpå tok det med ti sekunder å finne gutten i sosiale medier, der han poserer foran slottet i Oslo så jeg regner med Dagbladet har hentet han "hjem" til fødestedet sitt, kanskje?
Jeg regner med han er godt over filipinsk myndighetsalder, så jeg kan egentlig ikke se hvorfor moren skulle ha noe å si i den sammenheng. Eier man sine barns historie? Men jeg synes uansett ikke de burde gravd i historien og konfrontert ham med den, uten at han hadde bedt om det selv.
Jeg synes ikke dette er en historie som Dagbladet burde grave i. Når de først har gjort det synes jeg det hadde vært mest etisk riktig å snakke med moren først.
Men, han er voksen og dette er en sak hvor flere mennesker i Norge kjenner historien og hvor de også kjenner navnet hans. Saken er av en sånn karakter at han veldig enkelt kunne funnet ut på egenhånd om han hadde gjort alvor av sine planer om å reise til Norge uten Dagbladets medvirkning.
Det kan tenkes at dette er en mann som er glad for at Dagbladet kom med dette.
Jeg ser litt dobbelt på dette. Jeg tenker ikke at man pr def ønsker å være i fred. Det er noen som ønsker det, mens andre ønsker noe annet. Her er det denne mannen som sitter med svaret.
Det jeg ikke liker er måten Dagbladet har gjort dette på.
Jeg hadde ikke reagert om noen av hjelperne hans fra den tiden hadde forsøkt å finne ham.
Neuida, jeg skjønner at moren ikke har noe hun skal ha sagt, sånn sett. Men jeg syns det er en såpass delikat sak at man burde snakke med moren og evt. gitt henne en sjanse til å snakke med sønnen sin om dette. Det kan jo potensielt skape ganske store bølger innad i familien. Det er jo en grunn til at den katoliske kirken og andre i Norge ikke vil gi Dagbladet opplysninger om hvem de er.
(disclaimer: jeg sluttet å lese når jeg syns det ble for gravete, så jeg aner ikke om moren fremdeles er i live)
Så vidt jeg forstod av kapittelet der de var i Manila, så var Victor Olav den eneste de hadde mulighet til å finne, nettopp fordi han hadde så uvanlig navn. Og i første omgang sa de veldig lite om historien hans, og spurte hva moren hadde fortalt. Senere spurte de via mail/Facebook om han hadde fått snakket med moren sin om det. Jeg leste ikke resten så godt, så jeg husker ikke om de hadde kontakt med moren før eller etter de fortalte resten, men de snakket med henne også.
Tonen i artiklene blir forresten bare mer og mer klisjéaktig, og selv jeg som anser meg for å være nokså bibelvant løftet et øyenbryn av alle bibelsitatene som etterhvert dukker opp.
Ja tonen er klisjeaktig, men jeg ser for meg at det kan ha vært viktig for denne mannen at bibelsitatene var med.
Jeg synes det er mye av det andre som tværes veldig ut og gjentas.
Jeg har lest historien og syns det første avsnittet var spennende, men de andre avsnittene har vært så klisjeaktige og såpete at man blir flau på journalistenes vegne. Når det i tillegg har vist seg at det egentlig ikke er noen interessant historie utover at det ble funnet et barn på en kirkegård, og at man får en kraftig bismak av at de avslører historien for gutten uten at de har snakket med moren, og i tillegg fungerer denne føljetong-greia ekstremt dårlig når det ikke egentlig er noen historie å fortelle. Da tenker jeg at dette er fullstendig skivebom av Dagbladet.
Jeg blir ikke kvalm. Bare oppgitt, irritert og litt flau.
Jeg reagerer på noe i Journalistens artikkel (den som det er linket til i første innlegg her).
Dagblad-journalisten har bestemt seg på forhånd for å lage en story, altså hvor den skulle ende:
Akkurat dette som jeg har uthevet. De har bestemt seg for å finne han, og fått aksept internt for å oppsøke han, på meget usikkert grunnlag. Her skurrer det for meg, altså.
Og så at de tar i bruk sosiale medier så massivt, med å sende meldinger til hans facebookvenner for å "mase" når de ikke får respons fra han selv.
Jeg har ikke lest siste artikkel i serien enda, men jeg har tankene mine på Vær varsom-plakatens del om å beskytte folk mot seg selv.
Jeg begynte å lese serien samtidig som jeg begynte å lese Isdalskvinnen på nrk. De virket jo å være litt i samme gate, helt i starten. Men etterhvert som jeg forstod at det ikke var noe stort mysterium med den der gutten, så har jeg hoppet av. Det er jo bare gamle nyheter i ny sladder-drakt. Og det gidder jeg ikke lese.
I det de bestemte seg for å bruke en masse penger på å reise å finne gutten, så kunne de vel ikke slippe historien ut i lufta... Jeg syntes de har malt den ut alt for mye, var to kapitler jeg bare skummet igjennom....
Jeg blir riktignok ikke kvalm. Velger tross alt å lese, av nysgjerrighet.
Jeg er oppriktig spent på hva som kommer i fortsettelsen. Om denne unge mannen fra Manila og hans mor på noe tidspunkt blir informert om hva journalistene holder på med og gir samtykke til at taushetsbelagt informasjon om dem gis til journalister i fleng og deretter knyttes til dem med navn og bilde.
De har fått vanvittige mengder info fra helsetjenester, politi og kirke lenge før de reiser til Filippinene.
Sånn ellers synes jeg utgangspunktet for artikkelen for så vidt er interessant, men utbroderingen og språket i artiklene er langt borti sosialpornografien, sånn i tillegg til ekstremt etisk betenkelig.
At de er på Filippinene og ikke informerer mannen og hans mor om hva de driver med? Det er jo helt hinsides.
Jeg syns den er utrolig uttværende. Når de er i Manila og det er SÅ vanskelig å spore ham opp og faktisk et rent mirakel, når de egentlig bare ikke rakk ham på jobb, måtte vente til mandag, men da hadde de dessverre flybillett.
Jeg skal tilstå at jeg har reagert mest på hvor elendig skrevet den er, og ikke tenkt over det etiske før jeg kom til slutten av den i forrige Magasinet, og da ble jeg litt sjokkert av hvor lite gjennomtenkt det virker mtp etikken.
Nei, de fikk begrenset innsyn i noe av politiets materiale, via morens advokat. Så vidt jeg forstod av artikkelen så var det snakk om morens fulle navn og fødselsdato.
Jeg syns dette startet ut som en interessant historie. "Plastposegutten" var tydeligvis en stor mediesak på begynnelsen av 90-tallet, og jeg leste de første par kapitlene med interesse. Og etterhvert med stigende irritasjon, da alt var utbrodert i det uendelige, og alt jeg ble nysgjerrig på måtte leses i et senere kapittel, som jeg måtte vente flere dager på.
Etterhvert har jeg lest med en flau smak i munnen. Det er en tynn og utvannet historie, både det som står om alle bipersonene i Norge og om reisen til Manila. Og det at de oppsøkte gutten i Manila, og etterhvert endte med å fortelle ham hva som var skjedd, på tross av at moren tydelig ikke ønsket å fortelle hele historien, DET er rett og slett usmakelig.
Jeg er spent på hvordan denne saken blir bedømt presseetisk. Moren er jo lett å finne ut hvem er, både ved hjelp av bildene og ved at sønnen navngis. Hvordan kan Dagbladet tillate seg å pare informasjon om et enkeltmenneske med særdeles sensitiv informasjon om mulig fødselspsykose, eller eventuelt enda verre omstendigheter etter fødselen?
Men altså: "Hei, du, mann på 24 som tror du lever et lykkelig liv. Vet du at mora di prøvde å drepe deg da du var baby? Eller, det vet vi jo ikke, det kan bare være at hun fikk panikk og glemte å sjekke at du levde før hun heiv deg ut. Uansett: Hva føler du nå?".
Hva slags folk er det som får seg til å lever den slags informasjon til et individ utelukkende for å gjøre et scoop? Det FINNES jo ingen samfunnsmessig nyhetsinteresse av å informere mannen, som etter all sannsynlighet var BOKSTAVLIG lykkelig uvitende om dette? FOR WHAT GAIN!?!!
Vanligvis når man bestemmer seg for å informere mennesker om ubehagelige sannheter er det fordi man i hvert fall har en antakelse om at personen kan bruke informasjonen til å gjøre noen viktige valg. Type forlate en utro ektefelle eller noe.
Gleder meg til fortsettelsen av denne serien:
Dagbladet drar hjem til Elsa og forteller henne at hun faktisk har gått opp 3 kg i julen, enda hun bare trodde det var 1 kg!
Dagbladet har fått eksklusiv tilgang til sykehusavfall, nå har vi gentestet vev og i noen av dem har vi funnet spor av arvelig kreft. Følg med når vi ringer til intetanende mennesker og forteller dem at det er 80% sannsynlig at de vil få kreft!
Er der noen lausunger i nabolaget ditt? Dagbladet tar saken og tannbørster i egne hender, utfører DNA-prøver og konfronterer uekte barn og utro mødre!
Neida.
Men det er jo noe guttungen/mannen blir nødt til å spørre seg selv om. Gitt de uklare omstendighetene. Du sitter garantert ikke igjen med følelsen av å være verdens mest ønskede gutt når du får servert denne historien om din bursdag.
Det var spennende i ca et halv kapittel og å ble det puteflaut. Uttværende, dårlig språk og etisk hårreisende. Jeg er selv blitt overbrakt kunnskap om meg og mitt opphav fra noen utenfor familien og det var ikke en spesielt behagelig opplevelse.
Jeg synes de burde ha droppet hele historien, ettersom den ikke ble så spennende som den burde. det hadde jo vært mye mer spennende om hun hadde rømt til en venninne i Norge fordi hun oppdaget at hun var gravid, kanskje til og med med feil mann. Vel fremme føder hun i smug og dumper barnet. Venninnen er med på komplottet.
Det ble observert en mann på kirkegården. Kunne det vært en rasende mannlig slektning som kvittet seg med barnet? Hun viste stedet hun hadde lagt plastposen, det var et annet sted enn der plastposen ble funnet. Var det egentlig hun som hadde lagt posen på kirkegården? Var den blitt flyttet på? Hvorfor det? Eller hadde hun aldri lagt noen plastpose fra seg?
Hun ligger i sengen i Ullevålsalleen 5 B og griner. Det er blodige håndklær på badet. Venninnen pusler rundt. Politiet stikker innom og sier de har funnet babyen hennes og hun blir kjempeglad. Hun får tilbake babyen. "Vi fant denne på kjerkegården. Er'n din?".
Hvorfor fødte hun uten hjelp? Det er 300 meter å gå ned bakken til føden på Ullevål. Fødselen har foregått praktisk talt inne på sykehusområdet. Det er helsepersonell i hver eneste leilighet i Ullevålsalleen og nedre Ullevål.Og da barnet var født, enten det nå var skinndødt som hun påstod eller ikke, hvorfor sprang hun ikke da ned på sykehuset? Det er snakk om et steinkast til nærmeste inngangsdør på sykehuset. Hun kunne banket på nabodøren, der ville det vært en sykepleier, ung lege eller lignende som kunne hjulpet. Hva med venninnen? Ingen spørsmål stilt? Hvis hun ikke var der, så kommer hun hjem til blod og fostervann, ingen baby og sier: "Jasså, fødte du mens jeg var borte? Å, du la babyen i en pose på kirkegården? Ja, samma for meg." Eller var hun der, og "Å, du tror den er død? Vi spør ingen om hjelp. Ja, stappe den i en plastpose og legge den på kirkegården høres lurt ut."
Hvorfor forfølger ikke Dagbladet disse spørsmålene? Eller hvorfor ble ikke barnevern, sosialtjeneste eller lignende koblet inn. Burde hun virkelig fått tilbake omsorgen bare fordi hun var en bitteliten, tilsynelatende trist dame? Gråt hun av sorg da politiet kom, eller av skam og anger? Hvis det var sorg, var det fordi hun trodde babyen var død, eller fordi noen hadde tatt den fra henne? Politikvinnen hadde en dårlig følelse, sikkert basert på en god porsjon reell erfaring med omsorgssvikt og crazy. Hvorfor lyttet ikke de andre mer til henne, hvorfor kjørte de på med psykoseparagrafen og ikke paragrafen om å hensette andre i hjelpeløs tilstand?
Jeg er heller ikke mer romantisk av meg enn at jeg tror dette barnet ble forsøkt drept. At folk ikke kan tro at mødre vil barna sine noe vondt vet vi jo. At det kan få tragiske utfall vet vi også. Politiet var virkelig utrolig naive. "Hun ble så glad da vi sa at babyen levde". Jada. Neida.
Det er for mye som skurrer her, og det er merkelig at ikke Dagbladet ser det samme. Og hvis de mener det er fakta som underbygger den dødskjedelige historien sin, så burde de aldri ha fått den på trykk.
Jeg tenker at det hadde vært enda mer hårreisende om Dagbladet skulle forfulgt de spørsmålene. Dette er rett og slett en historie som de burde la ligge.
Jeg vil vel også tro at både politi og helsevesen har latt være å fortelle journalisten veldig mye.
Men altså, har de ikke redaktør i Dagbladet? Jeg ville aldri sluppet gjennom denne saken, fordi den åpner opp for så mye fantasi og spekulasjon. jeg har jo selv diktet opp flere krimromaner med utgangspunkt i denne saken allerede.
Ja, ikke sant? Om det er slik at hun led av en skrekkelig fødselsdeperasjon og var sinnsyk i gjerningøyeblikket, men har vært en super mamma etterpå så er ikke dette noe sønnen bør få vite av en norsk journalist. Om det er slik at hun prøvde å drepe ham, men har vært en super mamma etterpå så er ikke dette noe sønnen bør få vite av en norsk journalist.
Stakkar, han sitter vel å dikter opp de samme krimromanene selv. Gjør jo kjempemye for tillitet å få vite slikt av en utenforstående. :snill:
Ja, jeg syns budbringer er feil. Budbringer gjør det hele for egen vinning, og har ingen forutsetning for eller ønske om å skåne familien. Jeg syns ikke nødvendigvis at det er galt at han har fått vite om historien, men det er ikke bare han som er involvert, det er også mammaen hans.
Jeg er også veldig enig i at budbringer er feil, men jeg reagerer nok ikke like sterkt som andre her på at han har fått vite.
Budskapet han har fått har tross alt takket være personene som trodde mor dengang blitt et budskap som fremstår veldig ok sammenlignet med hva han kunne fått om han kom over sin egen sak på egenhånd.
Det synes jeg er helt uvesentlig. Ingen av de involverte, hverken han eller moren, hadde gitt uttrykk for noe ønske om å få historien oppgravd. Det er faktisk ikke alle som er nysgjerrige på slike ting, eller har behov for å vite. Det burde veie tyngst.
Guava: Poenget er ikke om man tror eller er sikker på at hun drepte ham, men at gutten får vite at det er en mulighet for det, at hun ble siktet, men at tvilen kom henne til gode. Det er jo veldig dramatisk å få høre!
Jeg vil tro de fleste barn vil ha det bedre uten å få høre hva for eksempel en mor i dyp fødselsdepresjon har gjort av tanker og vurderinger på det verste...
Dagbladet "skryter" jo av hvordan dette opplegget har funket. At til tross for at folk kan lese dette gratis hvis de bare venter litt, så har overraskende mange betalt for å få tidlig tilgang. Et nyttig eksperiment når det gjelder folks betalingsvilje og journalistikk. Tro om de som har betalt syntes det var verdt pengene? Kommer de til å falle fra ved neste forfall på fakturaen?
Men nyttig øvelse for å få opplagstallene mer i vater, det var det jo.
Selv om det er etisk betenkelig og dårlig journalistisk håndverk i denne saken.
Jeg er sånn sett veldig glad det ikke er noen sannsynlighet for at noen om 20 år kommer for å fortelle min sønn at jeg de første seks ukene av hans liv hadde mest lyst å gi ham bort. Jeg følte da at om noen hadde tilbudt seg å ta ham for meg, så hadde jeg gjort det. Og hvis han får vite det, kommer det i hvert fall ikke til å skje i en 10 (?) episoder lang artikkelserie. :sur:
Jeg synes de har fremstilt den voksne mannen litt enfoldig og rar. Jeg har lest alle episodene. Særlig skuffet ble jeg da en hel episode handlet om perifere folk som tenkte tilbake på at så vidt hadde vært en del av hele historien. Også synes jeg som Hariett at mange løse tråder ikke er fulgt opp. Om hun var skikkelig psykotisk ved fødsel, bør hun da få med seg barnet noen dager etterpå?
Som sagt har jeg som voksen fått vite temmelig overraskende og sjokkerende ting om meg. Jeg fikk ikke vite det av foreldrene mine, de klarte ikke å finne en god eller naturlig måte å få sagt det på. Jeg fikk vite det av noen omtrent like perifere som Dagbladets journalister. Det var IKKE ok., og måten jeg fikk vite det på og at jeg ikke var blitt fortalt dette av mine foreldre ble et større traume enn faktum i saken.
Men her regner jeg det som temmelig sannsynlig at mannen ville få vite en gang i løpet av livet. Ikke ok at det skjedde via Dagbladet, men jeg har ikke helt trua på at sånne ting kan holdes skjult i en sak som egentlig car såpass transparent.
Han bor jo ikke akkurat på Løkka. Han bor langt langt unna Norge, med en svak tilknytning. Det er ikke akkurat som om han MÅ snuble over denne historien. Dagbladet har bestem at han ikke lenger skal få mulighet til å være lykkelig uvitende, for Dagbladet trenger klikk og +abonnement.
Føkk Dagbladet. Må jeg klage eller leser de her?
Jeg tror han hadde snublet over historien. Han bor ikke på Løkka, men det hadde vært kontakt mellom mor og hjelpere, han har norsk navn og også symbolsk navn og han hadde tenkt på å reise til Norge.
Denne saken var for åpen i utgangspunktet til at lykkelig uvitende resten av livet hadde gode muligheter.
Jeg syns ikke det er innlysende at han hadde funnet ut av det, med mindre han oppsøkte det selv eller moren ønsket å dele det. Det har ikke akkurat vært århundrets sak, jeg hadde ikke hørt om det før.
Jeg sluttet å lese etter episode fire eller noe slikt, så jeg skal ikke uttale meg om det etiske ved historien. Derimot har jeg lyst til å klage høylydt over hvor dårlig skrevet den var. PIIIINLIG!! :iiik:
Det er absolutt ikke innlysende at han hadde funnet ut av dette. Hvorfor skulle han det? Det er ingenting i saken som er arkivpliktig eller må dokumenteres, det er ikke need to know, det er info du må oppsøke. For å kunne oppsøke, så må du vite litt.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
