Var et innlegg i aftenposten som handlet om at man bør tenke på gevinstrealiseringen når man gir til veledige organisasjoner (var ikke akkurat det som sto, da. Men det var slik jeg oppfattet det).
Jeg har ingen problemer med å skjønne at de som sitter i ledelsen i Røde Kors (eksempelvis) må gjøre beinharde prioriteringer, og også faktisk velge bort noen. Men at jeg som enkeltstående giver skal gjøre det opplever jeg som litt merkelig. Jeg også skjønner at kampen mot malaria (som gieffektivt.no har på topp) er veldig effektivt. Alt du trenger er et billig myggnett, som folk er veldig motivert til å bruke og det er enormt effektivt.
Selv har jeg valgt å gi fast til leger uten grenser. Jeg må innrømme at jeg ikke orker å "shoppe" i veledige organisasjoner (tviler også på at jeg har kompetansen til det). Jeg ga til NOAS på grunn av FB kampanjen (som jeg synes var herlig!)
Hva tenker dere? Er det forskjell på organisasjoner? Vurderer dere hvem dere gir til? Hva tenker dere om de bittesmå nyskapningene som feks dråpen i havet. Eller hjelpeorganisasjonene som har et veldig smalt fokus som feks åpen dør?
Jeg gir hovedsakelig til religions- og politisk nøytrale, tunge organisasjoner. Det vil si som oftest Røde Kors og Leger uten grenser. Småprosjekter funderer jeg litt mer på, det kommer an på "tonen" og hvordan det hele fremstår.
Det er klart det er forskjell, og jeg gir ganske konsekvent til de store, veletablerte organisasjonene, siden jeg har større tillit til deres hjelpeapparat enn mange av de små idealistiske, mer private initiativene.
Men å rangere Redd barna, Røde kors, Unicef og Leger uten grenser, det bryr jeg meg ikke om.
Vi gir konsekvent til Redd Barna og mer sporadisk til Leger uten grenser og Røde Kors. Flyktningehjelpn noe sjeldnere. Nå vurderer jeg å også gi til De Hvite Hjelmene.
Jeg har bevisst valgt langsiktig hjelp ved å ha fadderbarn. Det var SOS barnebyer som kom best ut i en sammenlikning, de bruker aller minst på administrasjon, så da fortsatte jeg å være fadder der.
I tillegg gir jeg fast til Leger uten grenser og Mercy ships. Begge organisasjonene hjelper i absolutte krisesituasjoner.
Jeg kan godt bidra til enkeltaksjoner når det er noe spesielt, og da blir det helst til de store, etablerte organisasjonene, men hvis en liten organisasjon holder på med noe som treffer meg veldig, får de også.
Jeg gir veldig ofte til konkrete tiltak, dvs. der jeg får mulighet til å øremerke midlene jeg donerer. Og jeg gir ikke uten å sette meg inn i hvem det er jeg gir til (hvilket betyr at jeg også kan finne på å lese regnskapene deres, for å se hvordan de forvalter midlene de får. Leger uten grenser har dessuten et veldig fint kakediagram som viser hvordan de bruker pengene de får - og jeg vet at effektiv hjelp også innebærer at man trenger en fungerende administrasjon, som får lønn for jobben de gjør).
Ellers gir jeg til større, veletablerte organisasjoner. Leger uten grenser nok den organisasjonen jeg har gitt mest til, tett fulgt av Røde Kors. Frelsesarmeen får mye av mannen (og barna mine), som har valgt å fokusere på den gode jobben organisasjonen faktisk gjør. (Jeg sliter med ideologien, holdningen de har til homofile gir meg en voldsom bismak, som gjør at jeg ikke får meg til å gi penger til dem. Samtidig som jeg ikke har noe i mot at andre velger å gi. Det gjør jo en fantastisk jobb.)
Jeg gir svært sjelden til veldedige organisasjoner. Jeg er litt rart skrudd sammen og føler at jeg betaler meg bort fra dårlig samvittighet når jeg gir noen hundrelapper her og der. Da vil jeg mye heller gi noe som krever noe ekstra av meg, der jeg må yte mer for å få det til. Det er derfor vi er Plan-faddere, fordi det er et mer langsiktig mål. Det er derfor vi valgte å huse våre mindreårige asylsøkere, fordi vi da kunne bidra direkte til at livredde gutter fikk føle trygghet og fikk en god start på livet i Norge. Vi har hatt mer enn hundre katter i pensjon for Dyrebeskyttelsen og vi har tre omplasseringskatter selv, og jeg er lærer for valgfaget "innsats for andre" fordi jeg ønsker at flere mennesker i Norge bidrar med mer enn bare penger.
Føler for å presisere at det er mine tanker rundt dette, alle bidrar på sin måte.
Plan-fadder opplever jeg som likestilt med det å gi til andre organsiasjoner.
Har ellers mye av det samme følelsene som du har (tror jeg) om at man må "føle på kroppen" hvis man skal gi, og det å gjøre noe gir en helt annen følelse av å gi penger. Har alikevel valgt å sette opp fast trekk, men opplever det ikke som skikkelig "hjelp" i og med at jeg selv opplever meg som helt frikoblet fra det. Men rasjonelt sett skjønner jeg selvfølgelig at de som forvalter pengene ikke har noe forhold til hva jeg føler/ikke føler.
Jeg velger nok også litt som Maverick, de store, religionsnøytrale, først og fremst. Men jeg kjenner at jeg blir litt nummen over all elendighet, og når jeg støtter ett sted får jeg følelsen av at jeg sikkert burde støttet noe annet, fordi bak de store katastrofene vi ser på TV (akkurat nå: Aleppo), ligger det alltid en "glemt" katastrofe et sted, områder med hungersnød og mennesker i dyp krise, som media ikke fokuserer på, og som derfor ikke får like mye hjelp. Akkurat nå føler jeg for å gi til Røde Kors for å hjelpe mennesker på flukt fra Aleppo, men samtidig ser jeg, litt lenger ned på nyhetssidene, de grusomste bilder av mennesker som sulter i hjel i Jemen, og gudene vet alt jeg ikke ser bilder fra.
Men altså, stort sett er det Røde Kors, Leger uten grenser eller Unicef jeg gir penger til, også en mindre organisasjon som ei venninne av meg driver, som hjelper burmesiske flyktninger i grenseområdet mellom Thailand og Burma, fordi jeg har sansen for måten de jobber og tenker på.
Jeg gir fast til noen store etablerte organisasjoner, fordi jeg tror at de bruker pengene best og mest effektivt og fordi jeg tenker at det er viktigere å ha en fast inntekt inn enn kampanjeinntekter. Vi har et SOS fadderbarn og faste trekk til Røde Kors, Redd Barna og Flyktningehjelpen.
Det er veldig fint med de som gir av tiden sin! :jupp: Men jeg må innrømmet at jeg har en mye mer pragmatisk tilnærming - de som trenger hjelpen er jo ikke opptatte av årsaken til at folk gir. De er opptatt av å få hjelp. Dessuten syns jeg det er helt greit at de som har som jobb å hjelpe andre faktisk får betalt for den jobben de gjør.
Jeg gir stort sett til store seriøse aktører når det gjelder internasjonalt arbeid.
Det er fordi disse har opparbeidet en kompetanse som gjør at de arbeider helhetlig på en helt annen måte enn små oppkomlinger kan. De jobber også mer strukturelt. De store samarbeider og utnytter hverandres spesialkompetanse på en god måte.
For å få hjelp fram er kontaktnett og politisk teft viktig. Organisasjoner er pr def ikke ideologisk nøytrale og bør ikke være det. Skal det skapes endring må det jobbes ideologisk gjennom gode kanaler.
Å dele ut mat kan man alltids gjøre og det er viktig nok, men endring krever nettverk.
Leger uten grenser, kirkens nødhjelp, røde kors, norsk folkehjelp, redd barna og noen andre har slike nettverk og spesialkompetanse.
Man kan ønske så mye man vil å reise på egenhånd til Afrika for å få slutt på kjønnslemlestelse, men det hjelper lite uten arbeid inn i nettverkene som virkelig kan utøve reell innflytelse.
Jeg liker også når store organisasjoner ikke er for prosjektspesifikke mtp hva akkurat enkeltmidler går til. Det vitner om seriøsitet.
Her til lands gir jeg til litt dann og vann uten å vurdere så veldig nøye. Det finnes veldig mye bra arbeid.
Jeg er heller ikke veldig redd for hva småpenger går til når jeg gir.
Ok, kanskje var ikke tiggeren utenfor Rema den mest trengende av alle tiggerne, men hva gjør det?
For min del handler det om at jeg ikke er en av dem som kan reise til f.eks. Syria for å bidra med noe. Jeg har hverken helse eller andre forutsetninger som kreves for den type arbeid. Sånn sett er jeg jo heldig som har så trang økonomi som jeg har, for når jeg gir penger er det faktisk noe som krever noe av meg. :knegg: Jeg gir (relativt til min økonomiske situasjon) ganske mye penger til narkomane tiggere i byen. Det er et veldig bevisst valg.
Tja, jeg gir som regel til store, velrennomerte organisasjoner, men også noen mindre som jeg har kjennskap til. Jeg støtter fast to barnebyer i SOS barnebyer, og gir sporadisk til Røde Kors, Leger uten grenser, Unicef og Flyktninghjelpen. Jeg ga også til NOAs helt uten å føle meg lurt til det.
Jeg gir til store, etablerte organisasjoner og jeg velger å gi fast fremfor å gi på hype rundt aksjoner. Jeg får helt mark av sånt som tv-aksjonen som jeg vet mange andre liker, der vi går rundt og kjenner på vår kollektive godhet og føler oss som verdens mest gavmilde folk. Men greit nok, det er stort sett greie formål og da er det jo fint de får penger.
Jeg gir penger, og er fullstendig klar over at mye av pengene som doneres, går til administrativt arbeid og til ulike støttefond. Jeg gir fast til lokalavdelinga i Dyrebeskyttelsen, der går 100% av midlene til arbeidet for dyrene <3
Jeg gir til de jeg kommer over i aviser som har sms-tjeneste sånn at det blir når jeg vil, og ikke et fast trekk.
Har gitt til Røde kors, hjelp i Syria og Kirkens Bymisjon, til en som gruer seg til jul. Har også gitt til Unicef, også til hjelp i Syria.
Kjøper også =Oslo av en selger ved trikken.
Jeg støtter de store, og jeg støtter de små.
De store gjennom Plan fadder, og enkeltkampanjer.
Og de små gjennom konkrete prosjektet via kjentfolk. Da vet jeg at hjelpen virkelig komme frem. (Har et søskenbarn som har vært på landsbygda på Filippinene, da startet de en innsamling og handlet mat og klær som de delte ut)
Ellers støtter jeg lokale hjelpeorganisasjoner som Hjelp oss å hjelpe, som handler mat til folk her hjemme.
Jeg gir fast hele året, men i tillegg kan jeg finne på stunt som i fjor da jeg ble eitrende på nyttårsraketter når det regnet bomber i Syria, og derfor startet min egen innsamling til Folkehjelpen.
Vi gir månedlig gjennom SOS Barnebyer hvor vi har to barn, og også sporadisk til formål både nasjonalt og lokalt.
Jeg foretrekker store organisasjoner med transparent økonomi og proffe folk som jobber langsiktig. Jeg synes ikke det er et problem at bistandsorganisasjoner ansetter folk som vet hva de driver med framfor å bemannes av frivillige amatører.
Når det gjelder akkurat innlegget i Aftenposten, er organisasjonen han viser til visstnok en grunderbedrift som skal tjene penger på å gi råd om hvilket formål du burde velge. Dermed er hele organisasjonsideen rimelig paradoksal. Etter kommentarfeltet er innleggsforfatteren venn med lederen i organisasjonen eller hvordan det nå var.
De som er med i Innsamlingskontrollen garanterer at maksimalt 35 % går til administrasjon. Lokalleie og lønninger til HR, regnskap, IKT med mere og mye av planlegging regnes som administrasjon. Jeg synes ikke det er så ille.
Ja, omtrent sånn. Vi gir hvis det kommer bøsse på døren, altså, og oppfordrer barna til å gi av egne penger også, men det er mest som opplæring, egentlig.
Fast gir vi til Plan og Flyktningehjelpen, også har vi ulike gaveprosjekter til jul, som oftest fra Røde Kors. Når det er helt spesielle kriser, gir vi også ekstra til nødhjelp, det er mer øremerkede prosjekter.
Jeg er veldig glad i jobben LUG gjør. Ikke så glad i kampanjene de kjører. Jeg har endt opp med å droppe dem på min liste.
Jeg pleier aldri å gi små organisasjoner med mindre det er noe helst spesielt som treffer meg i hjertet.
Vi har fadderbarn i Plan og har hatt det i veldig mange år. Ungene har også stor glede av det og lærer mye av å sende brev/få brev, lese om landet ect. Jeg ser på dette som en blanding av veldedighet og oppdragelse av egne unger. Kommer helt klart til å fortsette med det.
Jeg er medlem i dyrebeskyttelsen og legger ned mange timer frivillig arbeid der hver år. Mannen gir fast til lege uten grenser.
Akkurat i år har jeg lyst til å gi noe ekstra i forhold til den forferdelig situasjonen i Syria, men usikker på hvem jeg da helst bør gi til.
Ja det er forskjell på organisasjoner, jeg kunne aldri gitt til en organisasjon som kan tenkes å bruke mine midler til misjonering. Jeg velger helst organisasjoner med fokus på langsiktige virkninger, som opplæring av lokale folk slik at prosjektene kan ha en framtid som selvgående og arbeid med bedring av kårene bl.a. for menneskerettigheter.
Nyskapninger får jeg sjeldent med meg, så f.eks. Dråpen i havet måtte jeg lest meg opp på før jeg ev. valgte å gi noe.
Jeg gir stort sett bare til store, etablerte organisasjoner som jeg oppfatter som seriøse og etterrettelige. Jeg gir fast til en håndfull (Redd Barna, Amnesty, Røde Kors, pluss et fadderbarn gjennom SOS Barnebyer), og støtter aksjoner i ny og ne, og så tar jeg alltid en runde når julelønnen kommer og sender til litt varierende steder. Nesten alltid Bymisjonen, og i år dessuten Leger uten grenser, Røde Kors og Norsk Folkehjelp.
Jeg synes ellers det er merkelig når jeg hører om folk som klager over at en viss del av pengene går til administrasjon. Det er jo kjempeviktig å gjøre en skikkelig administrativ jobb når penger skal fordeles og hjelp skal ytes, så man vet at pengene kommer til nytte og når frem dit de skal! Det er jo sannsynligvis liten nytte i å sende en pengepose inn i et nødhjelpsområde og sette den fra seg der.
Ja, helt klart, Skilpadda, helt enig med deg. Jeg tror folk ser for seg den diskusjonen som var rundt Krybbedødforening og andre som benyttet telemarketere, der omtrent 80 % gikk til lønn til dem som ringte.
Det er ett aspekt, Candy, men jeg tror faktisk at mange mener at man ikke skal tjene penger på veldedighet og ser for seg at det skal være mulig å drive Redd Barna og Røde Kors kun basert på frivillig innsats.
Ja, klart. Og jeg gir aldri penger via telefon-"salg". Jeg sender inn penger selv, vanligvis via organisasjonens egen nettside.
Ja, det var den ideen jeg tenkte på. :nikker: Det er ressurskrevende å samle informasjon, analysere, planlegge, distribuere og ikke minst kvalitetssikre, og det er utopisk å tro at man skal kunne gjøre alt dette i en stor organisasjon uten å ha profesjonelle, det vil si lønnede ansatte.
Plan får ingen av mine penger. De gjør sikkert mye bra, menjeg syns markdsføringstrategien deres med norske kjendiser osm reiser itl Afrika og holder små sorte barn er helt forkastelig, og bidrar til å opprettholde myter om Afrika som ontinent, og forsterker oss-og-dem-holdningen. Den barbie-saviour-greia funker ikke for meg.
Skilpadda sa:
Jeg synes ellers det er merkelig når jeg hører om folk som klager over at en viss del av pengene går til administrasjon. Det er jo kjempeviktig å gjøre en skikkelig administrativ jobb når penger skal fordeles og hjelp skal ytes, så man vet at pengene kommer til nytte og når frem dit de skal! Det er jo sannsynligvis liten nytte i å sende en pengepose inn i et nødhjelpsområde og sette den fra seg der.
Ja, jeg syns en eller annens svar på Listhaugs kritikk om at pengene til NOAs gikk til å lønne byråkrater i Norge var bra; om at de tilbyr juridiske tjenester, og noen må nødvendigvis lønnes for å gi dem.
Jeg synes det er veldig mye skumlere med organisasjoner som ikke bruker penger på administrasjon omtrent. Hva gjør de da, strør pengene utover på måfå? Selvfølgelig må det gå noe til planlegging og folk, men viktig at det er gjennomsiktige regnskap og ordnede forhold.
Jeg gir som regel til de store og kjente, som benytter fagpersonell og har overblikk og kunnskap og stordriftsfordeler - og som kan opprettholde trykket når "Gunnar og Kari" slutter. Små org er alt for avhengige av ildsjeler. Hva skjer med skoler og barnehjem når disse dør? Ingen tar over, ihvertfall!
Støtter Sos barnebyer fast via fadderbarn, men det er mest for å oppdra egne barn. Ellers setter jeg inn litt her og litt der. Kunne nok også gitt til noe lite og ideelt hvis jeg kjente personene bak.
Jeg gir fast gjennom året til Utviklingsfondet og Leger uten grenser, det er viktig for dem å ha forutsigbare inntekter. Jeg gir til tv-aksjonen, og jeg gir ekstra til jul, men til jul handler det minst like mye om den indirekte mottakeren - dvs at ungene får "geiter" og "kyllinger" og tenker på noe annet enn egne gaver i jula. De siste årene har dette kommet på ønskelistene deres helt uoppfordra, og det synes jeg er hyggelig.
Dette med små og store organisasjoner er litt både-og, det hender jeg gir til små organisasjoner også, men da er det fordi jeg har personlig kjennskap til de som driver dem.
Det fikk meg til å tenke på all pepperen Røde Kors fikk, først og fremst fra en eller annen FRP-er (og dermed baller det jo på seg ...) da de fikk TV-aksjonen, fordi de hadde så veldig mye penger på bok.
At det var beredskapsfondet som gjør Røde Kors i stand til å hive seg rundt og kunne sette opp et feltsykehus i morgen tidlig fremfor å måtte spare i 6 mnd, var helt irrelevant. De hadde penger. :nemlig:
:himle:
Noe så teit. Jeg jobbet med bistand tidligere. Noen tok kontakt pga hadde besøkt et tidligere flott lite lokalt prosjekt. Noen få år etterpå lå alt bokstavelig talt i ruiner. De lurte på hvorfor. Jeg sjekket, og det var en kombo av dårlig budsjettering mht innkjøp (mangel på fagkompetanse) og ikke minst at en av frontfigurene ga seg og ble etterfulgt av en alkoholiker som ingen hadde respekt for lokalt. Vips lå alt i grus.
Det er en egen bevegelse dette, "rasjonell veldedighet", jeg hørte en podcast om det nylig. Et typisk eksempel er at for det det koster å trene EN førerhund for en amerikansk blind person, så kan du operere hundrevis av blinde mennesker i fattige land og gi dem synet tilbake. Og burde man ikke da prioritere det siste?
Men selv om jeg syns det kan være lurt og stoppe og tenke over hvor man får mest hjelp for pengene, så tror jeg det å gi handler om mer enn akkurat hjelpen, det handler også om hva som skjer med meg selv når jeg gir. Man redder sikkert flere liv for pengene når man gir til en organisasjon som vaksinerer barn, enn til Kreftforeningen, men begge gjør viktig og bra arbeid, og begge bør finnes. Og når jeg gir til Kreftforeningen så gir jeg også noe med tanke på de jeg var glad i som had dødd av kreft.
Den rumenske tiggeren: rasjonelt skal man ikke gi. Det støtter opp om en trafikk som i det større bildet virkelig ikke fører noe godt med seg. Jeg tror likevel at det som skjer i møtet mellom hånden som gir og hånden som får har en selvstendig verdi i det møtet og at det å gi til en tigger ut fra det perspektivet kan være en fin handling. I tillegg til at han jo får mat den dagen, selvsagt.
Ja, jeg er enig, Polyanna. :nikker: Og jeg tenker litt sånn på flere områder. Blant annet orker jeg nesten aldri å gå inn for å boikotte tvilsomt produserte varer (fordi det er så tidkrevende å være sikker på at man vurderer riktig), men jeg tenker ofte på produsenter/leverandører som jeg har lyst til å støtte, og prioriterer å bruke pengene mine på det. For dersom jeg støtter en aktør som gjør noe bra, så er jo det bra, selv om jeg ikke har en totalt optimalisert pengebruk på alle områder. Og jeg gir penger til tiggere som da får mat den dagen, og det er en fin ting, selv om det sikkert ikke er den objektivt beste tingen i verden som den tyvekroningen kunne vært brukt til. (Eller jeg bruker penger på museumsbutikker og kulturaktiviteter, fordi jeg synes museer og teater er bra ting og at man skal oppmuntre folk som driver med slikt, selv om jeg naturligvis kunne sendt pengene til nødhjelp i stedet.)
Jeg syns dyrebeskyttelsen er et annet godt eksempel. Det er vanskelig å rasjonelt forsvare at man gir penger til å ta vare på hjemløse katter foran å redde livet til barn som sulter i hjel eller dør uten medisiner. Men jeg vil virkelig helst ikke leve i et land der ingen plukker opp de som har det vondt rett foran nesa på seg, om det er katter eller unger, fordi "tenk på de som sulter i Afrika".
"Hver gang du klapper en hund, øker du det gode i verden", sa Tor Åge Bringsværd en gang. Det synes jeg er en fin tanke. (Selv om den ikke bør bli en sovepute heller, altså.)
Lite realistisk her sikkert. Orker/gidder rett og slett ikke å sette oss inn i og vurdere hvilke formål vi helst bør støtte til enhver tid. Har faste trekk på noe og tradisjoner vi følger ellers.
Vi gir fast til Amnesty og Røde kors, og så har vi fadderbarn i SOS Barnebyer. I tillegg er vi med på julegaveaksjon hvert år, vi gir alltid til TV-aksjonen, vi kjøper ofte blader av de som sitter på gata og selger, vi gir i gryta til Frelsesarmeen før jul og så gir vi litt i hytt og pine ellers og stort sett hvis det kommer noen på døren.
De store og seriøse organisasjonene planlegger gjerne med full drift i minst tre måneder dersom alle inntekter tørket inn i løpet av natta. En ting er lønn til ansatte, men det viktigste er at bistandsprosjekter ikke stopper brått med katastrofale følger for de det gjelder.
Tja. Ja. Jeg har vel tenkt noe lignende ifht å gi til organisasjoner som jobber i Norge. Mange av dem gjør supert arbeid og er absolutt viktige, men det er ikke disse jeg prioriterer.
Jeg gir aldri penger til religiøst funderte bistandsorganisasjoner, selv om jeg synes f.eks Kirkens Bymisjon gjør veldig mye bra. Jeg synes sammensuriet religion og bistand/politikk/skole/hvahardu er generelt uheldig.
Leger uten grenser og Amnesty støttes fast, det er det gjennomtenkte grunner til. Når jeg gir via Kiva - som jeg velger fordi jeg synes de er søte, altså ikke så rasjonelt - prioriterer jeg konsekvent kvinnelige mottakere og utdanning fremfor mer kortsiktige prosjekter.
Jeg gir fast til leger uten grenser, som er min absolutte favorittorganisasjon. jeg vet mye om hvordan de jobber og har en kollega som har vært ute med dem flere ganger. Jeg gir også fast til Unicef, og ofte til Røde kors. Dessuten pleier jeg å gi til tiggere og så kjøper jeg =Oslo.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
