1. Rogue One: A Star Wars Story. Vi så denne rett før jul også, men likte den godt nok til å gå og se den en gang til, denne gangen i 2D. Dette er en litt annen genre enn de andre SW-filmene, nesten en ren krigsfilm, med mer gritty og realistiske krigsscener og mindre, tja, moro (og færre teite alien-dyr som prøver å spise heltene) enn vi er vant til. (Roboten K2SO, med Alan Tudyks stemme, er riktignok kjempemorsom, men både mer kynisk og mer eksplisitt sarkastisk enn tidligere filmers sidekicks.) Men det er en veldig god krigsfilm, med dyktige skuespillere og en dramatisk og spennende historie (selv om vi på sett og vis har visst siden 1977 hvordan det til slutt kommer til å gå). Både Jyn og Cassian har levd med og i krigen siden de var barn, og filmen viker ikke unna for å vise at dette har skadet dem begge på ulike vis, samtidig som den gir dem sjansen til å ta aktivt grep og faktisk gjøre noe for å veie opp for en del av den meningsløse ondskapen. (Og så er det flott å se hvordan det - i likhet med i The Force Awakens - er fullt mulig å fylle et stort antall av de sentrale rollene med noe annet enn hvite menn.)
2. Nocturnal Animals. Designeren Tom Ford har bare laget to spillefilmer - den første var A Single Man, en vakker, introspektiv film om sorg, med Colin Firth i hovedrollen - men han har en imponerende sikker hånd om det han gjør. Nocturnal Animals er særdeles godt skrudd sammen, noe som er nødvendig når den forteller tre historier på samme tid, og vever dem stadig tettere sammen i løpet av de knapt to timene den varer. Amy Adams er eksepsjonell som den sentrale hovedpersonen, og det er en veldig krevende rolle, gitt hvor innadvendt og nesten passiv hun er i store deler av filmen. Jake Gyllenhaal bærer den mest "cinematiske" historien, som er både brutal og trist, og filmen som helhet greier å formidle de både komplekse og vonde følelsene som preger de to hovedpersonene, hvordan den felles historien deres har preget dem begge, på ganske forskjellig vis, og hvordan de forholder seg til de livsvalgene de har tatt.
3. Raiders of the Lost Ark. Indiana Jones er en nesten like ikonisk Harrison Ford-rolle som Han Solo, og med rette - denne første Indy-filmen er fremdeles strålende underholdning, med dramatiske og morsomme action-sekvenser og et herlig tøysete grunnpremiss. Åpningen, i en ikke nærmere stedfestet søramerikansk jungel, blir litt forstyrret av den ganske rasistiske fremstillingen av urbefolkningen, men det er såpass genretypisk, særlig gitt at filmen foregår på 1930-tallet, at det nesten er til å leve med. (Jeg elsker ellers at filmen ikke eksplisitt kommenterer at nesten hele arkeologiklassen til Dr. Jones består av kvinnelige studenter. :humre: )
4. Paterson. Jeg liker stort sett filmene til Jim Jarmusch, men denne her er virkelig i særklasse også blant hans filmer. Adam Driver er fantastisk som den stillferdige bussjåføren Paterson, som skriver dikt i lunsjpausene sine, observerer alle rundt seg med interesse og fascinasjon, og har et rørende varmt forhold til kona Laura (spilt av Golshifteh Farahani), som er fantasifull og kreativ og har nye prosjekter og ideer nesten hver eneste dag. Det er ikke vanskelig å se filmen - og hovedpersonen - som et sterkt personlig uttrykk for Jarmusch' eget forhold til verden og til verkene sine (som av mange blir sett som kjedelige og/eller repetitive). Filmen beskriver en alminnelig uke i en alminnelig by med alminnelige folk, men greier å se og vise alle i den og alt som skjer som interessant, engasjerende og nesten magisk. Den poetiske bussjåføren beskriver helt hverdagslige, stadig gjentakende ting som vakre, eller skremmende, eller gripende - og filmen gjør det samme.
Mai:
27. Elven, sesong 1.
28. The dark song.
29. War dogs.
30. Captive.
31. Jeg heter Anne, sesong 1.
Juni:
32. The void.
33. Preison break, ny sesong 1.
34. Before i fall.
35. Life.
Juli:
36. Syng.
37. Harry Potter og de vises stein.
38. Taken, sesong 1.
39. Elementary, sesong 2.
40. John Wick 2.
41. Spiderman 3.
42. Armageddon.
43. Badehotellet, sesong 4.
44. Bonusfamiljen, sesong 1.
45. The call.
46. The stepfather.
47. Paranormal activity 5.
48. Birkebeinerne.
August:
49. Ballerina. På kino.
50. Vaiana.
51. You me her, sesong 1.
52. Skjønnheten og udyret.
53. Takers.
54. You me her, sesong 2.
55. Badehotellet, sesong 4.
56. Taken, the search for Sophie Parker.
September:
57. The hitman's bodyguard.
58. The Kingsmen, secret service.
Oktober:
59. The flock
60. Now you see me.
61. Shot caller.
November:
62. 28 days later.
63. Stranger Things, sesong 1.
64. The avakening.
65. Aber Bergen, sesong 2.
Desember:
66. Hannibal rising.
67. Evil dead.
68. Security.
69. 2 night stand.
70. Defenders, sesong 1.
71. Black site delta.
72. Call the midwife, sesong 1.
73. Kongens nei.
Jeg har ikke sett noen slik tråd, og tror ikke noe har blitt slettet. Men jeg finner ingen filminnlegg fra deg fra i år, så hvis du har lagt ut noen, vet jeg ikke hva som har skjedd.
Passengers.
Angrer på at jeg så den på kino.... :sparke:
Rashômon
Akira Kurosawa. :hjerter:
Zywot Mateusza
Polsk filmatisering av Fuglane fra 1968. Likte den veldig, veldig godt.
Ex Machina
Cinemateket i Oslo har sci-fi-tema, så da måtte jeg få med meg denne og den var bra. Severdig.
Niko og veien til stjernene
Finsk animasjonsbarnefilm, veldig bra laget. Fin historie og usedvanlig vakker animasjon.
Arrival
Utypisk for sci-fi jeg pleier å se, men jeg liker den veldig godt. Den var rørende og tankevekkende, om enn litt mye hollywood, men sånn må det vel være.
The girl with all the gifts
Helt ok film, hverken den verste eller den beste filmatiseringen av en bok jeg har sett. Liker boka veldig, veldig godt - filmen ble litt kjedelig.
Hunger
Utrolig brutalt, og likevel tidvis vakkert, om IRA-sultestreiken i 1981.
Her
Eksepsjonelt klein sci-fi om det å innlede et romantisk forhold til et operativsystem. :knegg:
10: I, Daniel Blake
Så brutalt og grusomt. Sjelden jeg griner av film i grunnen, men denne var tøff.
Februar:
11: Min misunnelige frisør
Pensum, ellers hadde jeg aldri holdt ut. Novellen Den misunnelige frisør er jo mesterlig, men lite egnet for film. Og denne filmen har veldig lite sammenheng med novellen den angivelig er basert på.
1: Metropolis fra 1927, stumfilm regisert av Fritz Lang. Plottet er kanskje ikke verdens beste, men filmen var definitivt severdig, det var helt fantastisk bra rent teknisk også. Jeg ble veldig fasinert og kommer sikkert til å se den en gang til.
Gone Girl. DVD. Ganske tro mot boken, og like irriterende slutt! 2. The Legend of Tarzan. DVD. Fin film 3. The Grimsby Brothers. TV-film. Drøy, men morsom film. 4. Man of steel. TV-film. Spennende og fin film.
1. Rogue One: A Star Wars Story. Vi så denne rett før jul også, men likte den godt nok til å gå og se den en gang til, denne gangen i 2D. Dette er en litt annen genre enn de andre SW-filmene, nesten en ren krigsfilm, med mer gritty og realistiske krigsscener og mindre, tja, moro (og færre teite alien-dyr som prøver å spise heltene) enn vi er vant til. (Roboten K2SO, med Alan Tudyks stemme, er riktignok kjempemorsom, men både mer kynisk og mer eksplisitt sarkastisk enn tidligere filmers sidekicks.) Men det er en veldig god krigsfilm, med dyktige skuespillere og en dramatisk og spennende historie (selv om vi på sett og vis har visst siden 1977 hvordan det til slutt kommer til å gå). Både Jyn og Cassian har levd med og i krigen siden de var barn, og filmen viker ikke unna for å vise at dette har skadet dem begge på ulike vis, samtidig som den gir dem sjansen til å ta aktivt grep og faktisk gjøre noe for å veie opp for en del av den meningsløse ondskapen. (Og så er det flott å se hvordan det - i likhet med i The Force Awakens - er fullt mulig å fylle et stort antall av de sentrale rollene med noe annet enn hvite menn.)
2. Nocturnal Animals. Designeren Tom Ford har bare laget to spillefilmer - den første var A Single Man, en vakker, introspektiv film om sorg, med Colin Firth i hovedrollen - men han har en imponerende sikker hånd om det han gjør. Nocturnal Animals er særdeles godt skrudd sammen, noe som er nødvendig når den forteller tre historier på samme tid, og vever dem stadig tettere sammen i løpet av de knapt to timene den varer. Amy Adams er eksepsjonell som den sentrale hovedpersonen, og det er en veldig krevende rolle, gitt hvor innadvendt og nesten passiv hun er i store deler av filmen. Jake Gyllenhaal bærer den mest "cinematiske" historien, som er både brutal og trist, og filmen som helhet greier å formidle de både komplekse og vonde følelsene som preger de to hovedpersonene, hvordan den felles historien deres har preget dem begge, på ganske forskjellig vis, og hvordan de forholder seg til de livsvalgene de har tatt.
3. Raiders of the Lost Ark. Indiana Jones er en nesten like ikonisk Harrison Ford-rolle som Han Solo, og med rette - denne første Indy-filmen er fremdeles strålende underholdning, med dramatiske og morsomme action-sekvenser og et herlig tøysete grunnpremiss. Åpningen, i en ikke nærmere stedfestet søramerikansk jungel, blir litt forstyrret av den ganske rasistiske fremstillingen av urbefolkningen, men det er såpass genretypisk, særlig gitt at filmen foregår på 1930-tallet, at det nesten er til å leve med. (Jeg elsker ellers at filmen ikke eksplisitt kommenterer at nesten hele arkeologiklassen til Dr. Jones består av kvinnelige studenter. :humre: )
4. Paterson. Jeg liker stort sett filmene til Jim Jarmusch, men denne her er virkelig i særklasse også blant hans filmer. Adam Driver er fantastisk som den stillferdige bussjåføren Paterson, som skriver dikt i lunsjpausene sine, observerer alle rundt seg med interesse og fascinasjon, og har et rørende varmt forhold til kona Laura (spilt av Golshifteh Farahani), som er fantasifull og kreativ og har nye prosjekter og ideer nesten hver eneste dag. Det er ikke vanskelig å se filmen - og hovedpersonen - som et sterkt personlig uttrykk for Jarmusch' eget forhold til verden og til verkene sine (som av mange blir sett som kjedelige og/eller repetitive). Filmen beskriver en alminnelig uke i en alminnelig by med alminnelige folk, men greier å se og vise alle i den og alt som skjer som interessant, engasjerende og nesten magisk. Den poetiske bussjåføren beskriver helt hverdagslige, stadig gjentakende ting som vakre, eller skremmende, eller gripende - og filmen gjør det samme.
5. Spaceballs. Mel Brooks' filmer er riktignok alltid ujevne, men nesten alltid morsomme nok til at man tåler det. Denne parodien på Star Wars har en nesten ordentlig historie i kjernen, og flere ordentlige skuespillere spredt ut over, men det er det parodiske og de skikkelig dårlige blødmene man husker best likevel.
6. Casablanca. Denne går jeg aldri lei av! Jeg gråt bitre tårer over den tragiske kjærlighetshistorien som tolvåring, men nå er det i mye større grad humoren jeg setter pris på. Humoren, og den langsomme utviklingen i kaptein Renaults godt skjulte hjerte og integritet, til de til slutt tar overhånd. I think this is the beginning of a beautiful friendship.
7. Donnie Darko. Vel verdt et gjensyn! Dyster og ekstremt morsom og gripende og surrealistisk, og mer 80-talls enn det meste som ble laget på 80-tallet. En grøssende slesk Patrick Swayze i en birolle hever filmen mange hakk, men det er Jake Gyllenhaal i tittelrollen som virkelig gjør dette til den kultklassikeren den er.
8. La La Land. Musikalen som ligger an til å bli årets kjempe-Oscar-vinner har mye å spille på - teknisk og visuelt storslagen, engasjerende hovedpersoner spilt av sjarmerende skuespillere, og en historie som på samme tid er klassisk romantisk drømmeri og en oppdatert historie om moderne mennesker med alminnelige, troverdige problemer. Hele familien likte den godt (tips: det er ekstra morsomt om man har sett klassikere som Singin' in the Rain og Casablanca nylig nok til å kjenne igjen sitatene), og jeg skal ikke holde det mot den at den er en så snill og drømmeaktig fremstilling av filmbransjen og Hollywood; den demonstrerer med all ønsket tydelighet allerede i åpningsscenen at den ikke prøver seg på å være realistisk eller kritisk! Here's to the ones that dream ...
Passengers.
Angrer på at jeg så den på kino.... :sparke:
Rashômon
Akira Kurosawa. :hjerter:
Zywot Mateusza
Polsk filmatisering av Fuglane fra 1968. Likte den veldig, veldig godt.
Ex Machina
Cinemateket i Oslo har sci-fi-tema, så da måtte jeg få med meg denne og den var bra. Severdig.
Niko og veien til stjernene
Finsk animasjonsbarnefilm, veldig bra laget. Fin historie og usedvanlig vakker animasjon.
Arrival
Utypisk for sci-fi jeg pleier å se, men jeg liker den veldig godt. Den var rørende og tankevekkende, om enn litt mye hollywood, men sånn må det vel være.
The girl with all the gifts
Helt ok film, hverken den verste eller den beste filmatiseringen av en bok jeg har sett. Liker boka veldig, veldig godt - filmen ble litt kjedelig.
Hunger
Utrolig brutalt, og likevel tidvis vakkert, om IRA-sultestreiken i 1981.
Her
Eksepsjonelt klein sci-fi om det å innlede et romantisk forhold til et operativsystem. :knegg:
10: I, Daniel Blake
Så brutalt og grusomt. Sjelden jeg griner av film i grunnen, men denne var tøff.
Februar:
11: Min misunnelige frisør
Pensum, ellers hadde jeg aldri holdt ut. Novellen Den misunnelige frisør er jo mesterlig, men lite egnet for film. Og denne filmen har veldig lite sammenheng med novellen den angivelig er basert på.
12: How to be single
Burde ikke la andre velge film.... :sparke:
Gone Girl. DVD. Ganske tro mot boken, og like irriterende slutt! 2. The Legend of Tarzan. DVD. Fin film 3. The Grimsby Brothers. TV-film. Drøy, men morsom film. 4. Man of steel. TV-film. Spennende og fin film. 5. Jack Reacher. TV-film. Gjensyn til glede for ungdommen!
... Og igjen har jeg gått helt i stå med filmomtalene mine, men jeg liker jo egentlig så godt å ha denne oversikten, så jeg prøver igjen. Og legger til etter hvert som jeg kommer på flere jeg har sett i løpet av året.
1. Rogue One: A Star Wars Story. Vi så denne rett før jul også, men likte den godt nok til å gå og se den en gang til, denne gangen i 2D. Dette er en litt annen genre enn de andre SW-filmene, nesten en ren krigsfilm, med mer gritty og realistiske krigsscener og mindre, tja, moro (og færre teite alien-dyr som prøver å spise heltene) enn vi er vant til. (Roboten K2SO, med Alan Tudyks stemme, er riktignok kjempemorsom, men både mer kynisk og mer eksplisitt sarkastisk enn tidligere filmers sidekicks.) Men det er en veldig god krigsfilm, med dyktige skuespillere og en dramatisk og spennende historie (selv om vi på sett og vis har visst siden 1977 hvordan det til slutt kommer til å gå). Både Jyn og Cassian har levd med og i krigen siden de var barn, og filmen viker ikke unna for å vise at dette har skadet dem begge på ulike vis, samtidig som den gir dem sjansen til å ta aktivt grep og faktisk gjøre noe for å veie opp for en del av den meningsløse ondskapen. (Og så er det flott å se hvordan det - i likhet med i The Force Awakens - er fullt mulig å fylle et stort antall av de sentrale rollene med noe annet enn hvite menn.)
2. Nocturnal Animals. Designeren Tom Ford har bare laget to spillefilmer - den første var A Single Man, en vakker, introspektiv film om sorg, med Colin Firth i hovedrollen - men han har en imponerende sikker hånd om det han gjør. Nocturnal Animals er særdeles godt skrudd sammen, noe som er nødvendig når den forteller tre historier på samme tid, og vever dem stadig tettere sammen i løpet av de knapt to timene den varer. Amy Adams er eksepsjonell som den sentrale hovedpersonen, og det er en veldig krevende rolle, gitt hvor innadvendt og nesten passiv hun er i store deler av filmen. Jake Gyllenhaal bærer den mest "cinematiske" historien, som er både brutal og trist, og filmen som helhet greier å formidle de både komplekse og vonde følelsene som preger de to hovedpersonene, hvordan den felles historien deres har preget dem begge, på ganske forskjellig vis, og hvordan de forholder seg til de livsvalgene de har tatt.
3. Raiders of the Lost Ark. Indiana Jones er en nesten like ikonisk Harrison Ford-rolle som Han Solo, og med rette - denne første Indy-filmen er fremdeles strålende underholdning, med dramatiske og morsomme action-sekvenser og et herlig tøysete grunnpremiss. Åpningen, i en ikke nærmere stedfestet søramerikansk jungel, blir litt forstyrret av den ganske rasistiske fremstillingen av urbefolkningen, men det er såpass genretypisk, særlig gitt at filmen foregår på 1930-tallet, at det nesten er til å leve med. (Jeg elsker ellers at filmen ikke eksplisitt kommenterer at nesten hele arkeologiklassen til Dr. Jones består av kvinnelige studenter. :humre: )
4. Paterson. Jeg liker stort sett filmene til Jim Jarmusch, men denne her er virkelig i særklasse også blant hans filmer. Adam Driver er fantastisk som den stillferdige bussjåføren Paterson, som skriver dikt i lunsjpausene sine, observerer alle rundt seg med interesse og fascinasjon, og har et rørende varmt forhold til kona Laura (spilt av Golshifteh Farahani), som er fantasifull og kreativ og har nye prosjekter og ideer nesten hver eneste dag. Det er ikke vanskelig å se filmen - og hovedpersonen - som et sterkt personlig uttrykk for Jarmusch' eget forhold til verden og til verkene sine (som av mange blir sett som kjedelige og/eller repetitive). Filmen beskriver en alminnelig uke i en alminnelig by med alminnelige folk, men greier å se og vise alle i den og alt som skjer som interessant, engasjerende og nesten magisk. Den poetiske bussjåføren beskriver helt hverdagslige, stadig gjentakende ting som vakre, eller skremmende, eller gripende - og filmen gjør det samme.
5. Spaceballs. Mel Brooks' filmer er riktignok alltid ujevne, men nesten alltid morsomme nok til at man tåler det. Denne parodien på Star Wars har en nesten ordentlig historie i kjernen, og flere ordentlige skuespillere spredt ut over, men det er det parodiske og de skikkelig dårlige blødmene man husker best likevel.
6. Casablanca. Denne går jeg aldri lei av! Jeg gråt bitre tårer over den tragiske kjærlighetshistorien som tolvåring, men nå er det i mye større grad humoren jeg setter pris på. Humoren, og den langsomme utviklingen i kaptein Renaults godt skjulte hjerte og integritet, til de til slutt tar overhånd. I think this is the beginning of a beautiful friendship.
7. Donnie Darko. Vel verdt et gjensyn! Dyster og ekstremt morsom og gripende og surrealistisk, og mer 80-talls enn det meste som ble laget på 80-tallet. En grøssende slesk Patrick Swayze i en birolle hever filmen mange hakk, men det er Jake Gyllenhaal i tittelrollen som virkelig gjør dette til den kultklassikeren den er.
8. La La Land. Musikalen som ligger an til å bli årets kjempe-Oscar-vinner har mye å spille på - teknisk og visuelt storslagen, engasjerende hovedpersoner spilt av sjarmerende skuespillere, og en historie som på samme tid er klassisk romantisk drømmeri og en oppdatert historie om moderne mennesker med alminnelige, troverdige problemer. Hele familien likte den godt (tips: det er ekstra morsomt om man har sett klassikere som Singin' in the Rain og Casablanca nylig nok til å kjenne igjen sitatene), og jeg skal ikke holde det mot den at den er en så snill og drømmeaktig fremstilling av filmbransjen og Hollywood; den demonstrerer med all ønsket tydelighet allerede i åpningsscenen at den ikke prøver seg på å være realistisk eller kritisk! Here's to the ones that dream ...
9. Prinsesse Mononoke. Vi ble inspirert av den flotte Murakami-utstillingen på Astrup Fearnley, som så tydelig hadde elementer både fra eldre japansk mytologi og moderne popkultur. Og filmen er storslagen! Dystrere og voksnere enn andre Ghibli-filmer jeg har sett, og med kompliserte konflikter og personer. Er "skurken" den fremtidsrettede kvinnen som vil knekke og underkue naturen for å kunne bedre forholdene for menneskene i byen? Eller er "skurken" de vakre, men brutale skogsåndene som representerer skogen og naturen og bare ønsker å leve videre som de alltid har gjort? Og hvlken side er det egentlig vi står på?
10. 20th Century Women. Troll i eske-film på Cinemateket; flott og rørende film om en ung gutt som vokser opp mot slutten av 1960-tallet, omgitt av sterke kvinner som ikke alltid helt vet hva de skal gjøre hverken med ham eller med sitt eget liv. Anette Bening er strålende som den ukonvensjonelle, smarte og fabelaktige moren.
11. Train to Busan. Effektiv og engasjerende koreansk zombiefilm med ekkoer av både Romeros zombiefilmer og Bong Joon-Hos Snowpiercer, og med et fint far-/datterforhold i sentrum.
12. Moana(som heter Vaiana i Norge, har jeg sett). Nydelig og morsom og rørende og dramatisk animasjonsfilm om en høvdingdatter som bryter reglene for å redde landet sitt og finne seg selv. Fantastisk musikk av Lin-Manuel Miranda og sjarmerende The Rock i rollen som "trickster"-guden Maui, men jeg likte aller best Jemaine Clement som krabben Tamatoa!
13. The Handmaiden. Koreansk "kostymedrama" basert på den britiske romanen Fingersmith, som jeg likte veldig godt. Filmatiseringen er annerledes nok til at man ikke vet hva som skal skje i helt den grad man tror, og jeg likte virkelig godt måten historien er plassert i japansk-okkuperte Korea, og det britiske klasseskillet er endret til forholdet mellom japansk og koreansk kultur. Vakker film, tidvis brutal, ofte morsom og veldig erotisk.
14. Your Name. Aldeles nydelig japansk animasjonsfilm som fletter sammen moderne japansk tenåringsliv med gammel mytologi og fremdeles sterk magi.
15. Get Out. Et av de beste eksemplene de senere årene (og det er mange å velge blant!) på hvor effektivt og medrivende man kan fortelle en relevant og viktig historie med bruk av grep fra skrekkfilmgenren. En ung svart mann blir med hjem til sin hvite kjærestes familie for første gang, komikken og usikkerheten utvikler seg etter hvert til uro og ubehag, og så skrur det seg bare til derfra. Jeg tror aldri jeg før har sett en film som tematiserer rasisme på en måte som til de grader drar publikum inn i hovedpersonens synsvinkel.
16. Underverden. Troll i eske på Cinemateket igjen. Denne gang en dansk actionthriller som tar for seg familiebånd og identitet hos andre generasjons innvandrere i København, der den ene broren er vellykket kirurg med dansk kjæreste og danske venner, mens den andre er ikke fullt så vellykket kriminell. Dyster og brutal, velspilt og vellaget, men kanskje ikke så veldig minneverdig.
17. Guardians of the Galaxy Vol. 2. Stor stas! Jeg elsket eneren og synes oppfølgeren er minst like bra - selve historien er jo vel så bra denne gangen, og det eneste som "mangler", er overraskelsen fra første gang over hvor sjarmerende dette er. Kurt Russell er perfekt i sin rolle, Chris Pratt er fremdeles en flott Star-Lord, men det er Baby Groot som stjeler showet. Selvsagt.
18. Donnie Darko. Kultklassiker fra 2001 som absolutt tåler et gjensyn. Mørkere og morsommere og mer siterverdig enn det meste annet, og Jake Gyllenhaal demonstrerte for første gang sin evne til å bære så å si en hel film.
19. The Man Who Wasn't There. Kanskje den minst morsomme av alle filmene til Coen-brødrene, og absolutt en av de visuelt stiligste. Jeg husket bare bruddstykker av den fra da den var ny, og ble litt overrasket over at den var nesten enda dystrere og tristere enn jeg husket den. Det var dessuten veldig stas å se Coen-enes faste kameramann Roger Deakins intervjuet i forkant av filmen.
20. The Good, The Bad and the Ugly. Bedre og mer cinematisk er det lite som er. Vi dro med fjortenåringen for å se den på Cinemateket, og det var vellykket. Riktignok er den tidvis langsommere enn et moderne ungt publikum forventer, men den er jo så stilig! Og så morsom! Og så er det tydeligere for hver gang jeg ser den at vel hadde Clint Eastwood og Lee van Cleef karisma tytende ut av ørene, men de nådde ikke Eli Wallach til knærne som skuespillere. Legg merke til den fantastisk subtile mimikken hans neste gang du ser filmen!
