Jeg prøver med på en moderat 5:2 i en periode, to dager med mindre mat (en kjapp sjekk sier i overkant av 500 kalorier, kanskje noe mer noen av "faste"dagene). Jeg har hittil så vidt merket starten på en vektnedgang, kanskje 1-2 kg. Jeg opplever at jeg ikke har noe problem med å trene, hverken løping eller styrke, på redusert-inntak-dagene.
Jeg tenker litt på dette med nedsatt forbrenning, det kan jeg ikke ha noe av. Lavkalori jevnt og trutt kan jo føre til det og er ikke noe for meg uansett, men jeg har lest at 5:2 eller periodevis fasting ikke skal ha samme effekt. Nå lurer jeg også på hvordan trening på disse to dagene vil påvirke forbrenning, om det vil understøtte opprettholdelse av forbrenning på noen måte. Har noen FP'ere noe kunnskap om dette?
Hvordan henger dette sammen - har du noen gode linker som forklarer? (Men man får vel uansett nytte av trening, utholdenhet, generell aktivitet? Det skader jo ikke å bevege seg?)
Tja nei, ja, jo. Jeg vil gjerne ned noen kg, men det er vel en definisjonssak om man trenger eller ikke.
Ende opp som ganske dårlig - hvordan da? Jeg har som sagt ikke noe problem med det, jeg presterer like bra som ellers og er ikke mer sliten etterpå.
Å trene på lave/tomme glykogenlagre er en treningssak, for langløpere er det en nødvendighet (men vanligvis gjør man det ved å løpe lagrene tomme og så fortsette).
Men da trener man på lav intensitet, da kroppen er mest innstilt på å bruke fett som drivstoff. Men den bruker tid på å bli flink på det, og inntil man kommer dit så ryker det nok muskelmasse, ja. Og senere også, bare mindre :vetikke:.
Lavintensitetstrening trener kapillærene eller hva det heter, som kroppen trenger for å bruke energi i lange løp.
Det er jo avhengig av formen din også. Er du i knallform så vil en rolig økt være å regne som en restitusjonsøkt. Om du er i dårligere form så er alle økter trening. :p
Polyanna.. det du beskriver er noe som kan funke for folk som ikke er på slanker'n, men som spiser ellers normalt og får i seg greit med næring ellers.
Faste i kombo med trening for å gå ned i vekt tuller bare til ting.
Jeg vet at folk som bedriver sånt over tid erfarer kjipe mentale og kognitive konsekvenser.
Man blir sikkert tynn, men hva skal man med å være mager om vettet ikke funker?
Jeg ønsker å trene flere dager i uka enn jeg har gjort til nå, fordi jeg må få inn noen styrkeøkter for å få bedre kjernemusklatur. Uavhengig av dette ønsker jeg å gå noen kg ned i vekt uten å sette ned forbrenningen samtidig, og det velger jeg å gjøre ved å spise mindre enn jeg har gjort 2 dager i uka. Ingen sultekur, men noe mindre mat. Å få disse tingene til å gå i hop på et ukeprogram gjør at jeg innimellom velger å trene på dager når jeg spiser mindre. Som sagt har jeg ikke på noen måte erfart at jeg blir slapp, trøtt, "dårlig" (hva mente du med at "du kan blir ganske dårlig", Guava?), da hadde jeg jo ikke gjort det.
Jeg driver ingen sulting (men jeg øver meg på å ikke plyndre skapene så snart jeg fyser på noe eller føler det minste snev av sult). Jeg driver ikke overtrening, jeg løper enten 6-7-8 km ute eller på mølle i ikke for høy hastighet, eller jeg gjennomfører et styrkeprogram på en times tid med moderat vanskelige øvelser. Jeg er ikke utmattet etterpå, jeg føler meg i flott form og er glad og opplagt. Men jeg vil gjerne ha litt kunnskap og fakta nettopp for ikke å "tulle til ting", som du sier Guava. Foreløpig føler jeg mer at jeg blir angrepet enn opplyst. :knegg:
Vær så snill, aksepter at dette ikke er maraton eller sulting eller crossfit level 8. Det er litt mindre mat et par dager, og litt mer trening enn før.
Det du beskriver høres ikke bra ut rett og slett. Den treningen i kombinasjon med 500 kalorier er veldig ute å kjøre. At du føler deg topp er ikke overraskende sånn sett. Det gjør de fleste før det går galt.
Hvis jeg ikke husker feil så var beskjeden jeg fikk fra lege at jeg ikke skulle trene på dager der kaloriinntaket var på mindre enn 1100 kcal. Fordi kroppen trenger 800 kcal bare for å "holde hjulene i gang". Og da snakker vi trening med laaaav intensitet, antagelig ikke kvalifisert som trening for deg.
Ja, en ting jeg glemte å si: For at du skal ha effekt av treningen er det vel så viktig å få inn næring (proteiner og karohydrater) kort tid etter trening, så det er i hvert fall viktig å ta til seg næring etterpå, eventuelt legge det meste av dagens næringsinntak til rett etter trening. Muskelbygging skjer etter at musklene er brutt ned (under økten), og om de da ikke får noe å bygge seg med, så svekkes muskelmassen.
Jeg er litt usikker på hva jeg har gitt inntrykk av er trening for meg, men å gå en tur på 5 km er også innafor i mine øyne, altså. Jeg er lett overvektig og ingen treningsnarkoman. Når jeg løper snakker vi om 7 km/t i en halv til en time. Det finnes folk som går så fort. Jeg tar 25 kg i nedtrekk 3 x 12, jeg ser at enkelt andre tar 40 - 50 kg, jeg har ingen ambisjoner om det. Jeg klarer 3 x 12 armhevinger på knærne, ingen med strake ben, og kan stå i planke i 45 sekunder, opp mot 1 minutt på en god dag. Det er virkelig ikke VM i vektløfting vi snakker om her, altså. Jeg skal ikke dit, jeg skal få kjernemuskulatur opp fra null til litt og får hjelp av en PT til det.
Men ok, 1100 kilokalorier er håndfast som en start, men jeg leter og leter og finner ikke mer kjøtt på bena (saken).
Altså, trening på fastende mage er ikke noe problem for meg i seg selv, jeg sykler til jobb før frokost og løper i helgene også før jeg spiser. Men jeg spiser jo normalt resten av dagen.
Da jeg hadde 5:2, fungerte jeg også greit med trening på fastedagene, men da passet jeg på å spise ikke så lenge før jeg trente, så lagrene var OK fulle, og kompenserte etterpå med noe mer mat enn "target".
Jeg trener alltid på tom mage. Spiser aldri før kl. 12. Men spiser selvfølgelig rett etter trening. Det fungerer utmerket for meg. Har gått mye opp i muskelmasse samtidig som jeg har gått ned i fettprosent. Det blir jo litt på en annen måte enn deg, men uansett så faster jeg mellom 21 og 12.
:haha: Jeg har ikke gått 5 km på... 15 år. Ikke løftet noe mer enn 2 kgs vekter. Når jeg trener, så snakker vi kanskje 15-20 minutt på romaskin med moderat motstand, på lav intensitet.
I følge legen min var det ikke vesentlig når på døgnet kaloriene ble inntatt. Jeg spiser også sjelden før jeg trener. Poenget var at på kaloriunderskudd ble kroppen bygget ned av treningen.
Her er svaret på tilsvarende spørsmål fra iform.nu; Du kan gjerne trene på fastedagene, men gjør det i et moderat tempo.
Så lenge intensiteten holdes nede, forbrenner du primært fett, og den energien henter kroppen fra fettlagrene uten problemer. Legg derfor en av de lettere løpeturene på en fastedag.
Når det gjelder hard trening der du virkelig gjør en innsats, trenger kroppen derimot energi fra karbohydrater, som du får lite av på fastedagene. Det fører til at kroppen protesterer og sender trøtthetssignaler til hjernen, og treningen føles unødvendig hard.
Det beste du kan gjøre, er å legge krevende treningsøkter til dager da du spiser normalt – og helst sent på dagen etter en fastedag – slik at du rekker å fylle opp lagrene.
Eller aller best: En dag senere.
Gir du gass på stram opp-trening på en onsdag, bør ukens første fastedag ideelt sett komme på mandag og den neste på fredag eller lørdag.
Jeg trener også ofte (som regel) på tom mage, men sørger da for å få i meg mat rett etter økten.
Jeg fant det for bittelitt siden, løve70, men takk uansett.
Det underbygger ikke at det skal være krise med lett trening på dager med lite mat. Men det påstås at jeg kommer til å bli trøtt hvis jeg trener hardere. Da har jeg a) ikke trenet hardt eller b) det stemmer ikke.
Men så vidt jeg husker har vel du noen issues som gjør at du ikke kan, eller tar jeg feil? Det jeg holder på med er ikke på noen måte spektakulært med mine rammebetingelser. Jeg går tur hele tida og går gjerne 15 km i terrenget med sekk når jeg er ute på fjelltur.
Poenget var jo at selv min "trening" ikke skulle bedrives på kaloriunderskudd. Og da snakker vi lav, laaav intensitet. Ikke en gang "hard massasje" fikk jeg på kaloriunderskudd, fordi kroppen ikke fikk "reparert".
Jeg er glad du ønsker en fornuftig balanse. Ikke undervurder det du gjør, du trener endel selv om du ikke er aktiv utøver. Og det er bra, men du trenger næring når du trener for å bygge kroppen opp. Jeg trener også på tom mage forresten, men det er viktig å fylle på etterpå.
Jeg har kjent på kroppen selv hvordan det er å trene på alt for lite mat. Det kjennes faktisk helt greit. En stund. Deretter energiløshet og treg i hodet. Derfor blir jeg alltid litt bekymret når folk trener endel på lite mat. Men det er absolutt mulig å få til en god balanse. Det handler om å ikke trene på tomme lager.
Når ein driv med klassisk kalorirestriksjon ("diett" eller slanking), er det vanleg å kompansere trening med ekstra inntak, og det kan ein med fordel gjere også på 5:2, trur eg. Så om du har ei relativt hard økt, kan ein fint reikne netto 500 kcal, altså at du et 500 kcal pluss det du har forbrent under treninga. Eller i det minste halvparten, om du skal vere veldig restriktiv.
Er "en stund" en stund ut i treningen eller etter treningen, eller når man har holdt på med trening en stund som i noen uker?
OK, ikke undervurdere det jeg gjør. Det er grei input. Selv mener jeg at det ikke er særlig mye, men det er kanskje mer enn en del andre gjør (selv om det ser ut for meg som alle jogger 10 km og går på treningssenter hele tida). Jeg skal spise etter trening de dagene det blir trening på småspist-dag, hvis det er nødvendig for ikke å miste muskelmasse, hele poenget er jo å styrke kjernen og holde ryggen og kroppen godt i de neste tiårene. Jeg gjør jo forsåvidt det uansett - spiser (en stund) etter trening. En sånn dag kan være 1 eller 2 egg til frokost, litt havregryn med melk utpå dagen (eller omvendt), og litt middag på ettermiddagen. Kaffe og te innimellom. Små måltider, ingen kaffe latte, ikke noe ekstra eller brødskiver innimellom. Litt mer middag skader nok ikke på en sånn dag, da, evt. litt mat etter trening og fortsatt litt middag utpå ettermiddagen. Jeg trener typisk i 14-15-tida.
Jeg ble fristet av 5:2 da det var mest omtalt. Men jeg vet jeg har høyt inntak og trener 4 til 6 timer og dager i uken. Jeg begynner å slite allerede med inntak på 1500 kcal.
Min erfaring er at det går fint å trene, mosjonere uten frokost. Jeg kan fint sykle 12,5 km til jobb, men har ikke krefter til å henge med de raske. Spinning før frokost går, men da klarer jeg ikke å være i øvre pulssone uten å bli kvalm og måtte redusere belastningen. Men det skal heller ikke mer til enn en banan før trening og normalt med frokost nesten rett etterpå.
Du skal vel ikke spise 500 kcal, og bruke 500 kcal på trening samme dag? Den treningen ville jeg kompensert med mat.
For å oppsummere: Å trene på tomme lagre er ubehagelig, men ikke nødvendigvis så ille, så lenge det er rolig (lavintensiv) trening. Da bruker du uansett mer av fett enn glykogenlagrene. Å ikke spise tilstrekkelig med protein og karber etter trening er rett og slett kontraproduktivt. Du vil bygge ned mer enn du bygger opp.
"En stund" er når man har holdt på med dette noen uker, og det kommer snikende.
Jeg tenker at det du nå sier om å tenke muskelmasse og helse er et godt utgangspunkt. Holde fokus der og tenke vektreduksjon sekundært. Ønsker du å gå noe ned i vekt er det selvfølgelig helt greit å redusere inntaket noe, men jeg tenker du skal ha litt høyere tanker om den treninga du bedriver. Det er ikke lite selv om det som kommer frem på nett ofte er en litt annen kategori enn oss vanlige dødelige.
Polyanna: hvorfor skal man ønske å trene på tomme lager? Det er jo ikke akkurat livsfarlig, men hva er poenget?
Evnen muskulatur har til å forbrenne fett er også individuelt. Og hva som er lav intensitet varierer fra person til person. Skulle jeg løpt ved siden av Løve når hun trener på lav intensitet hadde det definitivt vært høyintensitetsøkt for meg.
For meg ble det at det var vanskelig å trene med kvalitet på 2-er-dagene det som gjorde 5:2 vanskelig, faktisk. Men jeg sliter generelt med å gå noe særlig ned i vekt samtidig som jeg øker formen, det blir enten eller. Vektnedgang med nok trening til å ikke forfalle aldeles, eller formøkning med tilstrekkelig hard trening (jeg er tungtrent og trenger 4-5 kvalitetsøkter i uka for å ha fremgang), ulvehunger som jeg tilfredsstiller, og stabil vekt.
For meg var det vanskelig å få det til å gå opp logistikkmessig, at de øktene jeg skulle ha skulle det passe akkurat at falt på 5-er-dager.
Men seriøst, de fleste av oss kan med FORDEL legge inn mer fleksibilitetstrening inn i treningen vår, og det passer jo udmerket på en fastedag. Det hjelper deg med både fart, løpesteg og styrketrening (for mange er for eksempel manglende fleksibilitet en viktigere grunn til at de ikke får til knebøy, enn manglende styrke).
Jeg tenker at det de fleste med fordel kan gjøre er å trene jevnt noen dager i uka. Det du beskriver er ikke en oppskrift for folk flest Polyanna.
Jeg ser litt for mange for tiden som sliter big time med psyken fordi de kjører sånn.
Skal man drive konkurranseidrett må det nerdes og spisses, men vanlige folk som skal holde helse vedlike trenger ikke trene kardio og diverse styrke 5 dager i uka og yoga 2 dager altså. I alle fall ikke mens det delvis fastes.
Følger man fastekurer så slavisk at man ikke kan velge å spise inn det forbrente av en treningsøkt på en fastedag tror jeg ikke den kuren er særlig lur å fortsette med.
Absolutt, mi største avgrensing for kor mykje eg kan løpe er jo kor mykje yoga og tøying eg får gjort. Så det er svært dumt å droppe den. (Men gjer eg det? :gaah: )
3 økter i uka med puls lar seg nok veldig godt forene med 5:2 om man har litt kontroll på livet. Evt er det ingen krise om man på en fastedag spiser inn de kaloriene man har forbrent. Eller hva er det verste som kan skje om man gjør nettopp det?
Det er jo da et spørsmål om helt vanlige folk uten ambisjoner om å starte i noen idrettskonkurranse trenger sjonglere formforbedring, økt muskelmasse og vektreduksjon samtidig.
Nei, det var jo nett mitt poeng? Netto 500 kcal, altså at ein kompenserar treninga med mer mat. Og eg registrerar at eg har mindre kontroll på livet enn deg. :knegg: Her hos oss er det langt fleire hensyn å ta i kabalen enn treninga evt fastinga mi.
Tja, Katta, det kan du jo seie, men det synest eg er vanskeleg å avgjere på andre sine vegne. Sjøv har eg ingen problem med det, men eg trenar vel også meir enn snittet (og snittet er jo også for lågt, frå eit folkehelseperspektiv). Og nestan uansett kor mykje eg trenar, treng eg ei hand på rattet, kalorimessig. Sånn har det blitt.
(Jeg dropper nynorsken, ha meg unnskyldt ... oversetter nok i jobbsammenheng :sorry: )
Interessant tråd. Jeg sliter nemlig med at jeg MÅ bli i betraktelig bedre form i løpet av få måneder, og da tenker jeg at det vil være en absolut fordel å prøve å gå ned i vekt for å oppnå dette. Men så var det det der med at det kan være vanskelig å kombinere, da. Så jeg vet ikke om jeg bare skal ha full fokus på trening og heller håpe på at "den som trener, spiser ikke" vil ha innvirkning på vekta, eller om jeg skal prøve å tilpasse kostholdet til treningsplanen min sånn rent ernæringsmessig (men uten å tenke slanking) eller om jeg rett og slett vil ha så store formmessige fordeler av å gå ned i vekt at hovedfokuset bør ligge der.
Det kjem jo heilt an på målet ditt, Divine. Ein kjem ikke i betre form av å gå ned i vekt (men ein kan sjølvsagt ha god effekt på t.eks. løpetider). Det einaste som har dokumentert effekt på formauke (så langt eg har funne ut av) er eigentleg kortvarige økter opp mot makskapasitet. For så godt trente personer som deg betyr det i prinsipp intervaller. :sorry:
Er klar over det. Og per i dag trener jeg intervaller en gang i uka. Men nå må jeg få mengdetreningen inn også, så jeg kan ikke ha hovedfokus på intervaller.
Ja, ikke sant. Det er det som er saken hos oss også. Det er ikke sånn at jeg helst vil trene på fastedagene, men noen ganger er det eneste mulighet, hvis ikke blir det ingen trening.
For meg har et par ekstra kilo ganske mye innvirkningen på hvor fort jeg løper. Jeg kan heller ikke fokusere på både vektnedgang og formøking på likt, men dersom jeg trener jevnt og trutt og blir kvitt ekstrakiloene, så synes jeg nesten formen øker av seg selv.
Men klarer sånn sett også bare å fokusere på formøking eller vektnedgang.
Jo, det er nok rom for temmeleg mykje meir kontroll på livet mitt enn det eg har, det innrømmer eg gladeleg. :knegg:
Særleg sidan det er mange ting eg ikkje prioriterer vekk for å trene: eg vil rekke å vere litt med ungane på starten av dagen, dei fleste dagar i veka (= sjeldan morgontrening) . Eg vil ha middag med familien kvar dag. Eg vil vere der når dei legg seg, helst kvar kveld. Etter at dei er i seng er eg for trøytt. Me følger dei opp på mange aktivitetar. Det betyr at eg må vere høgst opportunistisk for å få til å trene, og det kan rett som det er ryke på ein dag der det ikkje går. Derfor passar det meg dårleg å ta ut to dagar i tillegg, der eg ikke får trent.
Eg likar å trene 4-5 gongar i veka, det får meg til å føle meg vel og frisk og rask. Sidan eg ikkje får til så mykje av dei anbefalte daglege 30 minutta med god pulsaukande aktivitet,så stemmer det ganske godt med folkehelseanbefalingar og, og er ikkje sånn coco banana som du får det til å høyrest ut som.
Så altså, null 5:2 på meg. Eg har ikkje dreisen på andre dieattar heller. Eg må heller halde vekta. :knegg:
Jeg skjønner ikke helt hvorfor du skulle ha bedrevet 5:2 i det hele tatt Polyanna.
Å trene mye er fint om man synes det er gøy. Det virker derimot helt meningsløst (og av noen grunner bekymringsfull) på meg den der med "vanskelig å trene på fastedager"-problematikken.
Er man overvektig er ikke 5:2 og plutselig voldsom trening det som gir effekt på sikt.
Er man normalvektig og godt trent trenger man vel ikke 5:2? I alle fall ikke så slavisk at man ikke kan spise tilsvarende normalt om man skulle finne på å ta en skikkelig treningsøkt framfor å sulte den dagen?
Det eg finner så rart, er at andre menneske meiner så mye om enkeltpersonar skal gå ned i vekt eller ikkje. Det et noko anna at ein har eit syn på folkehelsa den eine eller andre retninga (altså for mykje usunn mat vs. eit usunt fokus på kropp og slanking), men på enkeltpersonar?
Og særleg rundt 5:2 verker det å vere ein klar komponent av moralisering - ikkje spesielt i denne tråden, men all over på FP.
Og kvifor meiner du at 5:2 er noko meir ueigna for overvektige enn andre omleggingar?
Nå har jeg ingen sterke meninger rundt 5:2 og hvem som burde gå på slik kur eller ikke, men jeg vil jo tro at en endring som 5:2 kanskje er noe mindre egnet som "varig kostholdsendring". Som vel gjerne er det man bør strebe etter? Altså en kostholdsendring man kan leve med i lengden, som fungerer i en normal hverdag, alle dagene. Jeg tenker at et kosthold som egner seg 7:7 er en bedre plattform.
Det kan det jo hende at jeg kommer til å gjøre, men da er det takket være andre svar en dine.
Jeg synes ikke du opptrer så konstruktivt med tanke på hovedinnlegget. Du har tydeligvis mange meninger om hva andre driver med, men på spørsmål om hva du egentlig mener helt konkret lar du være å svare og fyrer videre.
Det minner meg unektelig om tråder fra Barn i magen etc. for ca hundre år siden hvor (bare som et eksempel) folk som spurte om tekniske ting rund for eksempel en samboerkontrakt ble teppebombet med kritiske spørsmål om hvorfor de ikke gifter seg i stedet og ingen svarte på det faktiske spørsmålet.
Jeg synes det er problematisk at voksne damer og menn med barn faster, sulter seg og styrer på, jeg gjør faktisk det.
Jeg ser heller ikke at det, i 2017 skal være nødvendig å forklare hvorfor.
Jeg synes også det er endel problematisk i denne tråden. Da tenker jeg ikke på HI som stiller et ærlig spørsmål, men at det normaliseres et behov for sulting, vektreduksjon og store treningsmengder for folk med vanlige kropper og vanlige liv. Det er litt for vanlig å tenke at vanlige mosjonsaktiviteter ikke er godt nok fordi man får inntrykk av at alle andre gjør så mye mer. Jeg blir påvirket av sånt selv. Da tenker jeg ikke på at noen har lyst til å bedrive idrett på ulike plan, det er selvfølgelig fint.
5:2-diett har jeg ingen sterke meninger om utover at jeg vet at for min del ville det vært en trigger av de helt store på grunn av fokus på faste. For mange er det sikkert helt greit.
Joda, jeg har deltatt i en selv, og sverget til VGs vekklubb. :knegg:
Men fra spøk til alvor. Jeg har for høy BMI og et midjemål som er godt over anbefalingen, jeg trenger å ta grep. Jeg foretrekker dog å gjøre det med normale endringer og tyr bare til notering av kalorier når jeg glemmer meg litt. Jeg veier aldri mat, jeg snakker aldri om kosthold og vekt hjemme (bare på FP, faktisk) og jeg lever etter regelen at jeg kan spise alt, men ikke alltid. Jeg kan ikke la være å ta ta tak i egen helse fordi jeg har tenåringer som kan bli påvirket, men i mitt tilfelle tror jeg at det er bra at jeg gjør noe. Jeg vet ikke noe om hvem som trenger å sulte seg her eller ikke, jeg har ikke sett noen av dere (tror jeg), men i mitt hode er 5:2 hos en slank person mer problematisk enn moderat kaloritelling og moderasjon i godteri og kaker hos en overvektig person.
Jeg stiller noen spørsmål som ikke blir besvart og da er det vanskelig å følge opp videre.
Jeg kan ta det siste.
Det problematiske for mange med den typen dietter er at de trigger kontrollmekanismer mentalt på en måte som gjør at mange ender opp med et forhold til mat som bærer preg av arena for utøvelse av kontroll/ tap av kontroll.
Mange mennesker har kontrollissues i livet i massevis og da er det ikke irrelevant hva slags mentale føringer man legger inn. Skam ved kontrolltap hører også hjemme i dette.
Man kan leve et liv med sterke kontrollmekanismer knyttet til mat og trening, hvor mat og kropp blir noe langt mer enn bare det rent metafysiske mat og kropp, men også symbol på noe større.
En overvektig legger sjeldent om kostholdet permanent etter 5:2. Det er svært få ting som funker veldig godt på sikt. Noen former for omlegging, sammen med mental jobbing virker, men det er tøff jobb.
Det er ikke veldig uvanlig å kjøre 5:2 på med trening full uke. Det er veldig vanlig at det også gir den anorektiske nummenheten som gjerne kommer av opplevelse av kontroll og at sultfølelse døyves.
Å komme inn i en rundgang av skam vs kontroll unner jeg ingen. Mange ungdommer påvirkes veldig av foreldre nå og er på det kjøret mentalt fra de er veldig unge.
Jeg sier ikke at 5:2 er verre enn fløtekurer, pulver osv. Det jeg sier er at jeg (uten å være annet enn samtalepartner for en del som sliter big time med kropp og selvbilde) er at det er gode grunner til å ikke ta ting helt ut og heller prøve å moderere.
Mentalt sett er ikke førtiser så veldig annerledes fjortiser på kropp og selvbilde når det kommer til stykket.
Det kan hende at dere som skriver i tråden lever fantastisk bra med egen kropp og selvbilde og at dette bare handler om overfladisk nerding om oksygen og muskler.
Det jeg er redd når jeg ser slike tråder er at dem som ikke har det så bra leser og bruker det som næring til destruktiv tankegang. Det er jeg nemlig overbevist om skjer.
Og en ting jeg ikke fikk med .. (Skrev på iPhone) er at kurer som medfører synlige endringer i mønster påvirker unger, både gutter og jenter fra lenge før de er fjortiser.
Det er umulig å holde skjult at foreldre spiser 4-500 kalorier i døgnet hvis man i det hele tatt er sammen med familien rundt felles måltider.
Det samme gjelder pulver og fettkurer.
Unger løper heller ikke til foreldre og forteller hvordan de påvirkes. Det er det som er skummelt. Man har blitt veldig mye mindre naiv mtp ungdommer når det gjelder alkohol, sex osv, men det er veldig stor naivitet i forhold til hva slags påvirkning man utøver mtp kropp og selvbilde. Det hjelper lite at pappa maser om at ungen må spise godt ved trening pg huske frokost om han selv demonstrerer motsatt.
Er man under behandling for overvekt eller følges opp kan man forklare unger ganske greit hvorfor ting er som de er en perioden og at det der ikke er normalen. Det kan være vanskelig å forklare ellers.
Det var avsporing, så beklager banana. Jeg ser at du ikke liker svarene mine tidligere i tråden. Jeg skrev litt for kjapt på iPhone. Forrige innlegg og dette forklarer hvorfor jeg tenker at å trekke ting langt for å få resultater kjapt kan være uheldig.
Det går jo ikke an å være uenig i dette. Jeg kan forklare med fornuft for mitt barn at jeg trenger å gå ned i vekt, og jeg kan gi mange grunner der ingen av dem er utseendefokusert. Om jeg allerede hadde vært slank, kunne jeg ikke gjort det samme.
Det beste eksempelet på problematisk matfokus finner man jo i den tråden der HI spiser 6 skiver, og det blir om igjen og om igjen - uten å spørre hvor mye hun spiser til middag, selv om det er poengtert flere ganger at det er både frokost og lunsj, selv om det er poengtert at hun har en langt over snittet aktiv jobbhverdag - påpekt hvor voldsomt mye det er.
Input: Det skyldes vel i hovedsak at de første som svarte, meg inkludert, ikke ante hvor aktiv hverdag HI hadde, og etterhvert at folk ikke leser hele tråden før de svarer. Ingen av delene er spesielt unikt i forumsammenheng.
I så fall synes jeg folk bør begynne å lese hele tråden før de svarer (det virker for meg helt fjernt å la være), spesielt i den type tråder. Det fremstår som enormt massivt når person etter person påpeker at man spiser alt for mye, og det er virkelig en uting. Hvis du dessuten ikke fikk med deg hvor aktiv vedkommende er i løpet av arbeidsdagen (går over 11.000 skritt, sykler 5 km) og at de 6 skivene er frokost og lunsj handler det ikke om å ikke ha lest hele tråden, men om å ikke ha tatt seg tid til å lese hovedinnlegget. Det står faktisk der.
Og; selv med en vanlig inaktiv hverdag er faktisk ikke 3 skiver fordelt på frokost og lunsj så himla mye. Det er også veldig problematisk når det blir fremstilt som enormt mye.
Det tror jeg aldri kommer til å skje, så jeg ville nok heller bare vært klar over det selv når jeg poster slike tråder. Om jeg slanket meg og spiste for mye, så hadde det forøvrig vært helt greit om folk påpekte det. Hadde jeg sagt hva jeg spiser hadde folk skrevet gang på gang at det er for lite og en masse tull om at forbrenningen stopper opp, osv, osv. Og det er mulig det hadde stemt for andre, men jeg vet jo at det ikke stemmer for meg. Så samme kan det være.
Men nå har jeg lest meg opp så godt jeg kan på 5:2, og jeg finner ingen sted at det så langt har vist at det fører til spiseforstyrrelser, skam eller dårlig forbilde i større grad enn andre kurer. For min del er det tvert i mot, fordi man er så fleksibel. Det er mulig vi er litt dysfunksjonelle, men det er helt vanlig i vår familie at en av foreldrene tar frokosten på jobb fordi vi drar tidlig, eller dropper/utsetter middagen fordi vi skal trene eller på vinklubb eller spise sushi med venninner litt senere. Ungene ser oss uansett spise gode, sunne middager - eller pizza- og godterifråtsing - de fleste av ukens dager. Jeg er ikke på 5:2 nå, fordi jeg ikke trenger det.
Dette er bare en annen måte å fordele en kalorirestriksjon på, som fungerer bedre for enkelte enn andre. Det er virkelig ikke noen grunn til å lage en mer moralsk harang over denne enn andre, etter min mening. At det er mange tråder om kropp og slanking her, er jeg helt enig (men tar absolutt ikke på meg skylden for det, jeg har ikke startet og har ikke en gang svart på noen andre enn denne fordi jeg synes det er et spennende tema i seg selv).
Men som sagt, denne moraliseringen som jeg opplever er her for tiden overfor andres valg, om det nå er 5:2, sommerkropper eller maraton, synes jeg er plagsom, for å være ærlig.
Er det mer moralisering enn tidligere? Jeg synes ikke det.
Jeg synes forsåvidt det er greit å moralisere litt over både sulting/fasting og jakten på sommerkropper, jeg, og folk er velkomne til å moralisere i vei om mine valg også. :værsågod: For man kan selvsagt bagatellisere hele greia ved å kalle det " andres valg/mitt valg", men da lurer jeg oppriktig på hvor grensa går? I går gikk det en dokumentar på TV om intimkirurgi. Et tema som de fleste her inne (gudene vet, forresten :skeptisk: ) sikkert himler hoderystende av, men som barna/døtrene våre kanskje vil vurdere seriøst.
Vel, det blir vel deres valg om de vil skjære bort litt kjønnsleppe, om ikke annet blir det noen færre gram å dra på når de løper maraton. :nemlig:
Jeg synes derimot at det er helt greit å stille spørsmål ved andre menneskers valg. Kall det moralisering om du vil. En alternativ tolkning kan være at man bryr seg. Hva man ønsker å gjøre med slike innspill velger man selv.
Det som har foregått i denne tråden er vel slik jeg ser det ikke så mye at man reagerer på andres valg, men på det samlede fokuset på slanking og ganske voldsomme treningsopplegg. For enkeltpersoner kan dette fungere helt fint, men når det blir stående i en forumtråd slik hvor de fleste innlegg bygger opp rundt samme målsetninger og opplegg kan det påvirke på en måte som ikke er god.
Guava, hør her. Du kan ikke overføre generelle betraktninger på meg og min hensikt med denne tråden. Sånn som du rir denne hesten hadde det vært lurt å starte en egen tråd.
Jeg ledes ikke ut i skamfølelse og kontrollissues. Jeg vet veldig godt hvordan hodet mitt fungerer rundt disse tingene.
Jeg har et midjemål på ca 105 cm, veier 80 kg og er knappe 170 cm høy. Jeg ønsker å gå ned ca 5 kg, og har samtidig satt i gang et prosjekt hvor jeg styrker kjernemuskulatur med tanke på å ha en kropp som varer i mange tiår enda, og trener litt kondis. Jeg trenger å spise mindre i en periode for å gå ned noen kg, og velger å gjøre det ved å spise bittelitt mindre enn før (dvs. stoppe å spise når jeg er mett i stedet for å ta en porsjon til, spise mindre mellom måltidene) de fleste dager, og spise en god del mindre 1-2 dager i uka. Mine barn legger ikke merke til dette, jeg spiser de samme tingene som før til måltidene, men tar en del mindre 1-2 dager. Jeg teller ikke kalorier (at jeg kom i skade for å skrive 500 + kcal i hovedinnlegget var ikke så bokstavelig ment, jeg hadde gått over hva jeg hadde spist en dag med grov hånd og kom til at det var i allfall så mye, kanskje en del mer). Takket være saklige svar på spørsmålene min i denne tråden spiser jeg etter trening selv om denne måtte falle på en "faste"dag (som ikke er reell faste men en god reduksjon), det har vært nyttig lærdom.
Jeg har, som en del andre tidligere har skrevet når det gjelder 5:2-diett, fått et mer bevisst forhold til det å være sulten (for min del til det å ikke være stappmett). Jeg har sluttet å raide skapene så fort jeg kjenner snev av ikke-helt-mett-lenger. Jeg snikspiser ikke lenger, jeg spiser mye mindre godteri enn før. Jeg spiser sunn mat, mye grønnsaker, og har skippet junk sånn stort sett. Alt i alt har dette vært en utrolig fin bevisstgjøring for meg. Når jeg har gått ned disse gå kiloene så kommer jeg til å spise normalt hver dag. Men ikke sånn som tidligere, da jeg nettopp raidet skap, smugspiste godter og you-name-it.
Jeg har et helt greit forhold til egen kropp, er ikke destruktiv og nerder ikke om oksygen og muskler. Men jeg kunne ha gjort det, med formål å lære, jeg er realist og digger naturvitenskap og synes alt slikt er superinteressant å vite noe om. Akkurat som jeg med stor interesse fulgte et program på Discovery om hvordan ting blir laget sist jeg trenet på tredemølle, det var alt fra eksosanlegg til øyeskygge til solfilm. Det betyr ikke at jeg går hjem og lager disse tingene selv etterpå, jeg er generelt interessert i tekniske og naturvitenskapelige ting, også hvordan kroppen fungerer.
Jeg valgte periodevis faste (dvs. periodevis redusert inntak) fremfor kontinuerlig lavkalori fordi jeg har lest at det føkker mindre med forbrenningen.
De siste innleggene var ikke rettet mot deg og ditt prosjekt personlig Banana, men var svar på det du og andre i tråden spurte meg rent konkret om å utdype.
Hvis du bare ønsket "go for it" og innlegg som er positive til den typen dietter så hadde det vært fint om du presiserte det i HI. Det samme gjelder om du bare vil ha svar som strengt tatt fokuserer på det rent fysiologiske.
Jeg tenker at vekt og kurer er en del av noe større enn bare en person og det rent fysiske. Jeg skjønner dog at det er et sårbart tema.
Hadde spørsmålet ditt bare hatt fysiologiske aspekter kunne en femtenåring ha skrevet innlegg her med samme spørsmål. Hadde det vært ok å bare svare strengt tatt fysiologisk da?
Hvis noe er rent fysisk uproblematisk må det vel være det for alle som er så godt som utvokst?
Jeg har blitt veldig lei meg og opprørt av denne tråden. Det innrømmer jeg. Jeg opplever også at mine motiver blir satt under tvil. Hadde jeg visst at du bare ville ha en type svar hadde jeg holdt meg langt unna.
Jeg opplevde banana slik som det, Guava, ute etter å vite hva som ville skje med forbrenningen. Ikke generelle råd om kurer og hva som er spiseforstyrrelsesfremmende og ikke.
Jeg er helt som banana og har aldri hatt så mye som den minste antydning til issues med mat. Likevel gikk jeg på 5:2 noen måneder i fjor pga de andre helsemessige gevinstene den ble påstått å ha. Hadde fortsatt hvis ikke det var for et par uforutsette ting som stoppet meg. Har kreft og leddgikt og mye annet i familien og tenkte det var verdt et forsøk.
Hvis man har jobbet mye med, eller opplevd personlig, spiseforstyrrelser, skjønner jeg det kan være vrient å ta inn at for noen er forholdet til mat fullstendig uproblematisk og at man bare er nødt til å spise litt mindre enn man egentlig kunne ønske seg fordi vi har tilgang på så mye godt hele tiden. Mat er en av mine store livsgleder og overhodet ikke en bekymring! Mange har det heldigvis sånn også!
Jeg synes mange former for vektreduksjon er helt uproblematisk Oslo. Det har jeg vel også forklart. Det er skippertakskurer jeg er bekymret for og også at sånt blir veldig opphauset på forum.
Jeg svarte ganske kort først, men det ble bedt om utdyping. Jeg tenker ikke at helse bare handler om fysisk kropp. Hva som skjer både mentalt og kognitivt tenker jeg også inn og klarte dessverre ikke ut fra HI å se at var skilt ut som uvesentlig.
Jeg vet jo veldig at helse handler om psyke og fysikk i en herlig blanding (har jo hatt mitt) men 5:2 dietten er jo en diett som for mange for det første ikke er en diett, men en måte å leve på som muligens har gode helseeffekter og hvor bivirkningen ofte er at man går ned i vekt.
Jeg som er så glad i mat hadde virkelig heller ligget 1500 kcal under to dager i uka enn 500 under hver dag hvis jeg skulle gå noe ned. Det var for øvrig veldig lett. Jeg spiste vanligvmiddag med familien og det var det jeg spiste den dagen. Barna fikk absolutt ikke med seg at jeg ikke spiste frokost og lunsj, det gjorde jeg alltid på jobben. Gikk ikke ned noe særlig, men det var altså heller ikke motivasjonen.
Mat er en glede, det tror jeg er viktig å huske på!
Jeg er ikke bare ute etter en type svar, men jeg er ute etter svar på spørsmålet mitt som var:
Det var i hovedsak et "teknisk" spørsmål. Det først i innlegget var muligens unødvendig bakgrunnsinfo, men på det tidspunktet vurderte jeg det som opplysende for hva jeg egentlig spurte om.
Jeg ble faktisk for første og eneste gang overbevist av Schrödingers katt, sikkert fordi det gikk rett inn i de tingene jeg er bekymret for - å arve diabetesen, kreften, nyresvikten eller leddgikten mine foreldre har.
Dessuten har jeg alltid vært sånn at jeg knapt spiser på mandager fordi jeg er mett etter helga. Passer altså min fysiologi utmerket.
Egentlig ikke. Da hadde jeg forklart dem om teorien bak det hele og at målet mitt ikke var å gå ned i vekt, men å oppnå andre helsefordeler. Men når de aldri så noe til det, følte jeg ikke noe behov for å snakke noe om det. Selv om jeg ikke eier issuesmed mat, aner jeg jo ikke hva som kan ligge latent i dem, så jeg foretrekker å ikke diskutere mat, dietter, slanking, vekt, osv i det hele tatt. Vi spiser fordi vi trenger næring og fordi vi koser oss med god mat - ferdig med det liksom.
Jeg syns det var et interessant spørsmål jeg også, hva er egentlig smartest for kroppen når det kommer til forbrenning, bygging av muskulatur etc hvis man jobber med å få en sunnere kropp, en tynnere kropp, en "fastere" kropp, eller bedre kondisjon?? Dette er jo noe mange jobber med i perioder av livet. Vi er mange som havner der at vi har en stillesittende hverdag og ekstremt god tilgang til nydelig mat og fristende godteri og snacks, og problemer med selvkontroll.
Det å klare å leve i hverdagen uten å legge på seg sakte men sikkert er for i alle fall meg noe som krever bevissthet og ikke minst moderasjon! Men så vil man jo gjerne skeie ut litt innimellom, og da må man som kjent stramme inn på andre dager. Som f.eks ved 5:2, eller kanskje 6:1 eller bare det at man på ettermiddag og kveld man-torsdag tåler å være litt sulten/ikke skapsnoke.
Jeg tenker at det absolutt er rom for å snakke om disse tingene på nett og tenker at det ble litt mye kritikk av HI her, tatt ut av sammenheng. Jeg syns i alle fall det var interessante spørsmål.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
