Jeg har - på generelt grunnlag - godkjent at min datter på 14 (2002) skal kunne se filmer med 15-års grense på skolen.
Men i dag kom det mld om at elevene skal se Schindlers liste i skolens regi.
Jeg kjente at jeg ble kvalm. Filmen kom i 1993 og da var jeg selv 14 år. Vi så filmen på skolen, og det påvirket meg voldsomt. Jeg tror jeg kastet opp, og jeg var i alle fall merket for livet av inntrykkene.
Mulig dagens unge har sett "alt" før, og at det vil være et mindre sjokk for dem å se dette, men hva tenker dere?
Bør en klasse med 14-åringen (svært få som har rukket å bli 15) se Schindlers liste?
Vi så den også på ungdomsskolen og det var ingen sterke reaksjoner i klassen. Skal innrømme at jeg ikke har sett den siden. Blir litt sånn Det gikk bra med meg men jeg tenker at så lenge det blir snakket om før og etter så bør det gå fint.
Min tenåring hadde fått se den. Hun har vært i Auschwitz, og blir heller ikke voldsomt påvirket av å se sterke scener.
Om jeg trodde det kunne bli en veldig negativ og vond opplevelse å se filmen kunne jeg nok spurt om det gikk an å lese om emnet, eller gjøre noe annet mens klassen så filmen. (Det vil jeg tro de fleste voksne vil vise forståelse for? )
Den er grei å vise til en 14 åring. Snakk om det på forhånd, jeg regner med ta de har snakket om dette på skolen og ikke ser den helt uten å være forberedte.
Jeg hadde ikke hatt problemer med at min 14-åring så den på skolen, men har respekt for at den kan oppleves som for tøff for enkelte. Regner med at de ser den i en kontekst der de har lært om stoffet i forkant, og samtaler om inntrykkene i etterkant.
Jeg så den også på ungdomsskolen i 93/94 og den gjorde meget sterkt inntrykk på meg. For meg var det for mye da. Men jeg klarer heller ikke å trykke videre hvis jeg kommer innom den på TV.
Mine er for små enda og har bare sett deler av den.
Men det er ikke en film ALLE kan se uten å få vondt i lang tid etterpå. Jeg har ikke sett den og vet at jeg hadde slitt noe forferdelig i etterkant. Om det finnes ordninger for å la spesielt sensitive unger slippe vet jeg ikke. Snuppa er litt som meg, og vi har sagt at hun ikke uten videre kan se filmer hun strengt talt er gammel nok til å se.
Jeg synes litt av poenget med en slik film ( og bøker) er at det skal etterlate et sterkt inntrykk og tanker som dukker opp nå og da senere. Men selvfølgelig, man må kjenne sitt barn. Jeg blir mer bekymret/irritert når vår fjortis/snart 15 er ganske likegyldig som f.eks til klasseturen til Krakow til høsten der de skal besøke konsentrasjonsleir. Jeg håper at han etter besøket har mye tanker rundt dette.
Jeg har også sett filmer og lest bøker som har gjort vondt (og ofte fortsatt gjør vondt) i lang tid etterpå, men det er ikke nødvendigvis bare galt, derimot er det med på å styrke ønsket mitt om å være tro mot egne prinsipper, for eksempel.
Min 2002-modell så filmen da han var tolv eller tretten. Det gjorde sterkt inntrykk, men han ble ikke traumatisert. Jeg tror eldstemann var litt eldre da han så den, men ikke mye. Jeg mener at man skal ikke skjermes for alt, så med mindre man er overbevist om at barnet vil ta varig skade av å se filmen, så mener jeg at man bør ta sjansen.
Selv så jeg filmen på HELT feil tidspunkt. Det var første gang jeg var borte fra min nyfødte baby. Han var to uker, og jeg skulle på kino for å kose meg. :gal: DET var idioti, det.
Men nå har jeg sett filmen mange ganger og siden det initielle sjokket har gitt seg, så klarer jeg å se andre aspekter av filmen enn bare grusomhetene. Faktisk inneholder den en god del humor.
Enig med de over her. Denne filmen, og mange flere som omhandler konsentrasjonsleire, krig og andre helt reelle grusomheter, skal gjøre vondt. Hvis ikke det er helt spesielle grunner, man kjenner jo sitt barn best, så er jeg av den oppfatning at det er viktig å se slike filmer, lese bøker om temaene, se dokumentarer. Et alternativ kan være at man sier til lærer at man ønsker å se filmen sammen med ungdommen selv, og gjør det i riktig tid slik at barnet kan være med i diskusjonene i etterkant på skolen.
Jeg startet selv tidlig å se filmer fra 2.verdenskrig og det satte dype og vonde spor, men på en god måte. Det har absolutt vært med på å forme meg som menneske og ført meg inn på mang enn filosofisk diskusjon - både med meg selv og andre. For slike grusomheter skjer, og det er viktig å bevisstgjøre hvor ille det faktisk er. Jeg forstår at ikke det helt er det du spør etter altså, Myrsnipa, men jeg tenker at ikke alle vonde opplevelser man får av å se slikt er av det negative. Samtale rundt temaet er uansett viktig - uansett hvordan man takler det. Tenker jeg.
Jeg ser ikke noe galt i det generelt. Jeg så den som 19-åring med skolen, og den sitter i ennå. Jeg har bevisst unngått å se den siden. Men jeg syns det er en viktig film, og en god film.
Vi så den på kino på ungdomsskolen og jeg husker den gjorde voldsomt inntrykk. Jeg hadde sett ganske mange filmer som omhandlet konsentrasjonsleirer og andre verdenskrig fra før av, og da sammen med foreldrene mine, men denne både var og er fortsatt filmen som har gjort størst inntrykk på meg. Jeg har sett den igjen flere ganger etter dette; for meg fungerer den som er kraftfull påminnelse om hvorfor vi ikke skal glemme historien.
Poden og gjengen så "Gutten i den stripete pysjamasen" eller hva den nå heter, her for litt siden. De går i 7.klasse.
De hadde valgt filmen selv, og snakket mye om den på forhånd. Jeg har faktisk glemt å spørre ham om den, men han har ikke sagt noe selv.
Generelt tenker jeg at det ikke er noe galt i å bli rystet, kvalm, skremt og berørt i lang tid av den filmen. Det er en rystende, kvalmende, skremmende og skrekkelig historie som det er riktig og viktig å bli berørt av.
Jeg er ellers ikke så lettrørt av meg, men enkelte bilder, spesielt av mødre med barn som venter på å bli sendt i gasskamrene, ryster meg fortsatt langt inn i sjelen. Heldigvis. For vi skal aldri, aldri glemme.
Dette tenker jeg også. Jeg hører ofte folk snakker om ting som gjorde voldsomt inntrykk da de var barn, som festet seg, og som de fortsatt husker på, lenge etter at de har blitt voksne, fordi de enten ble veldig skremt eller veldig lei seg, som noe som aldri burde ha skjedd.
Men jeg tenker at det er en del av livet. Det er mye vi tåler, selv om det gjør sterkt inntrykk og sitter i for resten av livet, uten at det bikker over til å gi oss traumer og skader oss. Og da blir slike opplevelser en del av erfaringsbasen, noe som former oss til de personene vi er, og som legger grunnlaget for de holdningene vi har. Vi skal ha med oss en viss porsjon både gode og vonde hendelser i løpet av oppveksten, og det er bare naturlig at vi blir merket av noe av det. Det betyr ikke at det må unngås.
En film som Schindlers liste bør gjøre inntrykk og sitte i, og det er nødvendig å ta med seg kunnskapen fra holocaust. Så jeg synes i grunnen at det er en film man bør se, men det betyr ikke at man må se den akkurat når man er 14 år, når filmen har 15 års grense. Filmen går ingen steder, den kan også sees senere, det er neppe siste gang de har om andre verdenskrig på skolen. Den gjorde sterkt inntrykk på meg også, selv om jeg var 20 da jeg så den. Når man er 14 år så er det også andre ting som spiller inn, i tillegg til inntrykket fra selve filmen. De er i en veldig sårbar alder, der for eksempel forholdet til jevnaldrende har voldsom betydning. Det å få en reaksjon på filmen foran sine klassekamerater, når man er i den alderen, kan for mange gjøre saken mye verre. Det kan være ille nok å fordøye handlingen i filmen, om man ikke skal føle at man ydmykes foran resten av klassen i tillegg. Men det kommer mye an på miljøet i klassen, og den enkelte elev også, selvsagt. Er man usikker på om barnet er robust nok bør man i alle fall forberede barnet så godt man kan på forhånd, og kanskje ha en strategi klar, i tilfelle det blir for sterkt.
Jeg har ingen 14-åring selv, så det er vanskelig å svare på om jeg ville synes det var greit i forhold til egne barn. Sannsynligvis ville det heller ikke bli samme svar for alle tre barna.
Det hadde trolig jeg også gjort. Både for snuppas og min del. Heldigvis er det relativt få som ønsker at jeg ser filmer jeg ikke tåler nå som jeg er i voksen alder.
Og så iler jeg til og sier at jeg føler at temaet er ganske greit dekket for egen del allikevel.
Sterkt inntrykk betyr ikke at det er galt som sådan. Jeg reagerte veldig sterkt på "The Mission" (og forsåvidt på "The Piano", da han hugget av fingeren hennes...! Herregud!)
Det er bra at vi reagerer, føler, lever oss inn i ting og husker.
Jeg ville ikke skånet mine barn fra følelsmessig sterke inntrykk. I en tid der en liten mustasje er byttet ut med ostepoppsveis så er det ekstra viktig å lære seg å gjenkjenne tyranner og diktaturer.
Takk igjen for flere fine perspektiver. Jeg skal snakke litt med både henne og et par venninner i klassen ifht at det er LOV å få en reaksjon, og selvsagt generell forberedelse.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
