Jeg var ute i hagen i dag, og da oppdaget jeg at enten er de som bor rundt meg enten pensjonister 67++ eller 40++, men under 50. Jeg er selv 43, er jeg da middelaldrende? Før tenkte jeg at det var de halv gamle før pensjon, men er jeg også middelaldrende ?
Jeg tenker at en er middelaldrende når man et 50, da er man halvveis til 100. (Men jeg tror nok mange mener at man er middelaldrende når man er 44. (:hylgrine:))
45-59 angis ofte som aldersspenn for middelaldrende.
Det betyr at jeg har tre år igjen. Jeg får ikke hetta av hverken å være gammel eller middelaldrende.
Jeg hørte nettopp at man regnes som ung voksen fram til 35. Så det betyr altså at man har bare ti små år på seg som voksen før man er middelaldrende? :eek:
Jeg tenker at middelaldrende er når man begynner å se aldringen hos folk, men før de pårørende oppleves gamle, rundt 55, kanskje..
Det er et interessant spørsmål, og et jeg vet blir diskutert veldig når det er snakk om reklame, målgrupper og det å tilpasse budskapet. Aldersgrensen til målgruppen "eldre" eller "gamle" har blitt flyttet oppover og oppover. Før opererte man kanskje med 55-58 år som nedre grense for hvem som var "gamle" og det gikk fint, nå bommer man fullstendig med budskap om man blander alle fra 55 år og oppover. Dermed blir også grensen for hva som er før der, altså middelaldrende, flyttet oppover. Så jeg definerer meg i aller høyeste grad ikke som middelaldrende, selv om jeg er like gammel som deg. :hehehe:
Jeg er 46 og har tenkt på meg selv som middelaldrende i et par år nå (helt uten ironisk distanse eller traumer, altså; det føles ikke det minste problematisk når jeg sier det).
En middelaldrende dame? Ser du ikke for deg noen som begynner å bli litt krokete i ryggen? Grånende i håret? Rynkene begynner virkelig å få overtaket? En som begynner å gi opp å henge med på alt av nymotens greier?
Jeg nærmer meg 40, men føler meg ikke voksen en gang, så det er lenge før jeg klarer å svelge at jeg er middelaldrende, altså!
Jeg er 51, og tenker at jeg er middelaldrende. Veldig sannsynligvis over halvveis i livet.
Krokete, gråhåret, rynkete og henger ikke med derimot, det kjenner jeg meg ikke igjen i.
Jeg er nok middelaldrende og har vært det i flere år, selv om jeg også har vært småbarnsforelder like før eller i starten av mine middelaldrende år.
Klarer likevel å la være å stønne når jeg bøyer meg, og la vær å sove middag. Velger definitivt mer komfort og flere hjemmekvelder.
Dette er ikke ting jeg forbinder med middelaldrende. Snarere assosierer jeg gruppen med reiser, trening, aktive liv, der barna har flyttet ut og de har tid og anledning til å nyte gode år.
Det er ikke det jeg ser for meg når jeg tenker middelaldrende nei :nemlig:
Allikevel er det, for meg, et litt negativt ladet ord. Jeg ser mer for meg en som er satt og litt 'kjerring'.
Er 46 og tenker ikke på meg selv som middelaldrende.
Jeg tror nok jeg må ha 10 år til på baken før jeg kan begynne å se på meg som selv som middelaldrende. Jeg har ikke noe angst for å bli eldre, men jeg føler meg ikke gammel på noen som helst måte.
Jeg er 45 og ser på meg selv som middelaldrende. For meg betyr det at jeg er i en trygg og god fase i livet med materiell stabilitet og med barn som klarer seg selv stort sett, mens jeg fortsatt har god helse og de fleste tenner i behold. :knegg:
Jeg stønner når jeg bøyer meg, så jeg må vel bare innse at voksenlivet var kort, og at jeg beveger meg i rekortfart fra ung og lovende til middelaldrende. :nemlig:
Jeg har aldri sett behovet for å skille så veldig og er stor fan av begrepet "voksen".
Men begrepet middelaldrende for meg, er ca 50+.
Jeg synes likevel folk som er 50, 60 og 70 kan tenke på seg selv som "voksne". Vi er alt for aldersopphengt (på en gengativ måte) her i landet, og det er fint å ikke bli puttet i snevre bokser etter alder når det ikke er nødvendig for statistikk og slikt.
Jeg vet ikke? Fyller 45 om et par måneder. Her selges det seniorboliger til de som er 50 pluss(spesielt konsept på leilighetene). Jeg ser fortsatt på meg som ung og langt unna å skulle ønske meg noe sånt.
Begrepet voksen dekker jo alt fra 18-110 og er et greit ord, men det hender man trenger andre kategorier også.
SSB har i noen rapporter brukt middelaldrende om aldersgruppen 45-59. Kan hende den må strekkes noen år, men å snakke om seniordager, alderspensjon og sånn for "middelaldrende" høres rart ut i mine ører.
Når jeg leser at en middelaldrende mann er tatt med promille ser jeg ikke for meg pensjonist.
Jeg vil si middeladrende fra 45 til 60. Og så er man eldre fra 60-75. Og så gammel.
Men så kommer det litt an på livssituasjon også. Vi har venner på 45 som har barn på alder med våre barn, og noen med voksne barn. Sistnevnte oppleves mer middelaldrende enn førstnevnte.
Brødrene til mannen som er et par år eldre enn han fikk barn tidlig. Rundt 20 år tenker jeg de var. Begge to har i dag voksne barn. Våre barn er 11 og 14 år. Og jeg merker forskjell på spesielt konene deres. De er to år eldre enn meg, men de oppfører seg som om de skulle vært minst 10 år eldre. Synes jeg da. Jeg klarer ikke å identifisere meg med de, de har vært på helt andre steder av livet sitt så lenge jeg har kjent de. Når jeg ble sammen med mannen var jeg nesten 18 år, og da hadde begge to barn. Jeg gikk på videregående. Jeg utdannet meg mens de fikk barn nummer to, og det tok over 10 år før jeg og mannen fikk barn. Den ene av svigerinnene mine har vært bestemor i tre år, og snart er en til på vei. Jeg er veldig langt derfra, minst 10 år håper jeg.
Det har ikke jeg sagt. Jeg har bare sagt at jeg alltid har følt at de to svigerinnen mine har føltes mye eldre enn meg, selv om de bare er to år eldre enn meg.
Jeg blir 45 i år og har to tenåringsbarn. Jeg feirer 20 års bryllupsdag og er forholdsvis etablert. Jeg vil definere meg selv som middelaldrende. Det er jo det jeg er. Sannsynligvis ganske midt i livet.
Ikke nødvendigvis, men det er jo også litt knyttet til livssituasjon. Som sagt så har vi venner i 45-årsalderen som nok straks blir besteforeldre, og de lever jo et annet type liv enn 45-åringene som har barn i barneskolealder. Vi er alle i samme vennegjengen, og det er egentlig mannen min og jeg som virkelig skiller oss ut i alder, men jeg føler meg hvertfall mer jevnaldrende med de som er mer like oss i livssituasjon. Men det kan jo være tilfeldig, for all del.
Jeg kan godt være middelaldrende om 10 år. Da er jeg 46 og mor til en 21-åring. Det høres ganske middelaldrende ut.
Jeg er 51 og har både en tredveåring og en femtenåring. Middelaldrende er ikke et ord jeg pleier å bruke, men jeg tenker jo at det er sånn midt i livet en plass - 45 og oppover femtiåra.
Ikke i nærheten engang! Denne personen ville jeg tenkt på som gammel. Selv har jeg pinnkort, knallrødt hår, kule briller, nesten ikke rynker, bruker høye hæler på jobb og trener knallhardt fem ganger i uka. Likevel ser jeg på meg selv som middelaldrende. :jupp:
Jeg er 44 og mor til en 14-åring. Og en 23-åring. Jeg føler med voksen, men ikke middelaldrende.
Og ang. dette med små barn: Klart det er forskjell på livssituasjonen om man har små barn eller ikke, men en kan ha mye til felles likevel. Vi har jevnaldrende vennepar med barnehagebarn, og selv om vi ikke reiser på ferie sammen (:skremt:), så prøver vi å treffes jevnlig til voksenkvelder. Da prater vi om det aller meste, også ting knytt til barna. Selv om vi har erfaring med deres livssituasjon som barneforeldre, mens de mangler vår tenåring/ung voksen-foreldreerfaring.
Det er selvsagt fritt frem for 45-åringer å ikke føle seg middelaldrende. Jeg svarte hvilken alder jeg ville tenkt et middelaldrende menneske var i. Jeg kjenner også en dame på 77 som ikke føler seg gammel i det hele tatt. Det har hun forsåvidt grunn til, for hun er sprek som en loppe. Men jeg synes hun er litt gammel likevel. :knegg:
Jeg synes det er påfallende hvor lite forskjellig jeg føler meg ved ulik alder. Jeg tenker man ikke kan bruke hvordan man føler seg som rettesnor og heller ha litt mindre fordommer rundt hva som er påkrevd av ukulheter ved stigende alder. Jeg innser også at jeg ikke blir voksen, moden og stabil slik, jeg forblir nok som jeg er. Jeg synes middelaldrende er et snålt begrep, men tenker vel 40-60-Ish.
Jeg og. :nikker:
Middelaldrende er midt i livet, ikke de som ble født i middelalderen. :knegg:
Jeg tviler på at jeg blir over 100 så jeg nærmer meg nok midten av livet med mine 42 år.
Jeg omtalte meg som middelaldrende senest i år (før jeg så denne tråden) og jeg tok meg i det med det samme jeg sa det. For det er ikke noe jeg vanligvis omtaler meg som eller føler meg som, for den saks skyld. Men jeg fortalte en historie om hvor vanvittig sint jeg ble da jyplingen som ga meg to gratis start-PT-timer på SATS nektet å gi meg styrkeprogrammet vi hadde satt opp sammen, for det måtte jeg KJØPE PT-timer av han for å få. Da sa jeg noe sånt som at "han ble så vettskremt av den illsinte middelaldrende damen at han ikke torde annet enn å gi meg programmet". For i hans øyne var jeg nok en MEGET godt voksen dame. :sjuogførr:
Enig i definisjonen. Middelaldrende er ikke et ord jeg bruker i dagligtale (vet ikke helt når jeg ville ha snakket om ting hvor det hadde vært naturlig å bruke ordet), men er godt kjent med det fra statistikk, og jeg tenker at fødselsåret definerer deg til på en måte. Jeg ble feks helt satt ut da jeg leste om Knausgård sin oppvekst og Apache syklene, det var jo akkurat slik det var! Apachesyklene var kulest. Tenker at det er en referanse som et fåtall har.
Dette! Jeg har jo jobbet med gamle mennesker - 80+ i mange år, og de føler seg ikke gamle, de aller fleste av dem heller. En dame jeg ble veldig godt kjent med, sa alltid at hun følte seg slik hun hadde gjort som ung voksen - og at hun ble forskrekket hver agng hun så seg i speilet og så den gamle damen hun hadde blitt.
Det var en helt fantastisk fotoutstilling på Oslo Bymuseum for noen år tilbake, der en fotograf hadde tatt bilder av sykehjemsbeboere fra Paulus sykehjem, og så ble bildene stilt ut sammen med bilder av de samme menneskene som unge voksne. Jeg ble helt bergtatt av den utstillingen. :hjerter:
Samme her. Jeg blir 46 i år og ser på meg selv som middeladrende til tross for at heg noen ganger føler neg som 25, andre ganger som 80 sånn kroppslig sett.
Selvfølgelig. Poenget mitt er at voksen er et nøytralt ord og middelaldrende er befengt med flere negative konnotasjoner. I hverdagen har ikke jeg behov for å dele inn voksne folk i undergrupper som "ung voksen", "godt voksen", "middelaldrende" og "gammel", feks. Vi lever i en kultur som har et negativt fokus på å bli eldre, og det er begrensende. Voksen duger lenge.
Det å være negativ til nøytrale betegnelser fordi man oppfatter det negativt å bli regnet som middelaldrende er vel i og for seg i større grad forsterkende for det negative aldersfokuset enn ordet"middelaldrende",som vel ikke betyr noe annet enn "midt i livet" og sikter til alder, ikke mental innstilling.
Jeg er enig med SSB, og med Mavis.
Man blir ikke yngre av å fornekte at man, statistisk sett, er midt i livet. Skrekken for å bli eldre blir ikke noe mindre av det heller.
For meg hadde det ikke vært noen big deal å bli kalt middelaldrende, jeg er voksen og har vært det lenge allerede. Men så er foreldra mine innenfor SSBs aldersdefinisjon, så da blir det litt rart likevel. :knegg:
Jeg synes diskusjonen her bare viser at det er fornuftig å ta tilbake ordet middelaldrende. For hva i all verden er galt med å være den alderen man er.
Jeg er middelaldrende. Jeg har litt grått hår og legger lettere på meg enn jeg gjorde for 10 år siden. Det betyr ikke at jeg er gammel og avfeldig. Jeg har 25 år igjen i arbeidslivet og et aktivt liv. Men jeg er faktisk ikke ung lenger og synes at det er veldig rart om jeg skal fornekte det.
Jeg vet ikke. Men det jeg vet, er at jeg er skikkelig kriseramma og gjør det jeg kan for å forhindre rynker og slapp hud. Jeg var nylig på De Lillos-konsert, hvor publikum (på min egen alder) satt rundt småborder og KLAPPET til låtene. Da ble jeg lei meg og kjent veldig på at jeg ikke FØLER meg middelaldrende, men SER jo rundt meg at vi er det.
Når jeg er sammen med venninner jeg har hengt med helt siden russetiden for 25 år siden, så "ser" jeg ikke at vi ikke er de samme, sånn egentlig.
Hva er galt med å klappe til delillos-låter? Jeg kan klappe til nesten hva som helst så lenge det er gøy. :knegg:
Jeg vil egentlig heller bli kalt noe som indikerer alder enn å bli kalt noe krampeungt. Det opplever jeg som å bli redusert til kroppsfokus. Kvinner skal liksom ønske seg småjentestatus gjennom hele livet.
En fordel med at det vises at jeg er voksen på jobb er at pasienter og foreldre ikke tviler på at jeg kan noe. Akkurat det er faktisk ganske behagelig. Man må bevise så mye når man er 25.
Jeg reflekterte for litt siden over at jeg har like mange år igjen til jeg kan pensjonere meg som jeg har levd, og sukket tungt, så du er uansett i snabben liga. :knegg:
Da jeg ble 35 tenkte jeg at det var alt for lenge til. Nå har det gått noen (mange) år og jeg tenker fortsatt "Jøss, det er alt for lenge til jeg blir pensjonist".
Jeg skjemmes ikke over alderen min, jeg stortrives faktisk i den alderen jeg er nå- og ser frem til pensjonisttilværelsen (om ca 20 år, forhåpentligvis før). Middelaldrende er bare et ord jeg ikke bruker. Hos meg kategoriseres folk ca slik:
Nyfødt (0-1 mnd)
Baby (2-12 mnd)
Barn (1 - 12 år)
Ungdom (13 - 19 år)
Voksen (20 - 50 år)
Godt voksen (50-70 år)
Eldre (70 -->)
Jeg er faktisk så vill og gal at jeg syntes typ Freddy Kalas er kul partymusikk. (Ja, jeg er på fester hvor slikt spilles :deler: )
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.