Jeg har vært på tur i dag, og møtt masse blide folk på kyststien som sier hei når vi møtes.
Jeg forundrer meg over ulike hilsepraksis og lurer på hvordan det er der du ferdes?
Jeg observerer at folk sier hei når man møtes i skogen og på fjellet - både på ski og på bena - men ikke på fortau langs veien eller i byen (Oslo). Jeg sier hei til folk i langrennsløypa men ikke i heiskøen når jeg kjører alpint. Man hilser ikke på trikk, tog, buss eller tog. På sjøen i båt hilser man alltid med løftet hånd når man møter andre. Folk som kjører motorsykkel pleier å hilse til hverandre når de treffes på veien og jeg har sett at folk med cabriolet gjør det også. Men jeg hilser ikke mine medtrafikkanter med mindre vi kommuniserer via blikk og slipper hverandre frem etc.
Jeg har samme hilsevaner som deg. Hilser i skog og mark, samt i nabolaget her siden jeg er dårlig på å kjenne igjen ansikter og derfor hilser for sikkerhets skyld.
Og hilser i bil hvis noen har vært greie med meg, men ellers ikke.
På bygda der jeg kommer fra hilser alle på butikken og sånn også.
Er vel ganske likt? Jeg hilser på folk langs veien rundt der jeg ble, uansett om det er bil eller jeg/de går. :nikker: Jeg vet jo ikke om de er naboer, sånn egentlig. Men jeg/vi gjør nå det.
Om jeg kjører gul utrykningsbil via jobb så er det hilsing der og, mellom ambulanse og politi, og oss i brannvesen. :jupp:
Samme praksis her. Man hilser stort sett på folk som går tur, også rundt på feltet her, men ikke nødvendigvis nede i sentrum (med mindre man kjenner dem - det er det jo god sjans for på et lite sted).
Jeg kan kanskje tenke meg at den hilsepraksisen som skiller seg mest fra mer bynære strøk, er at terskelen for hvem man "kjenner" muligens er litt mindre? Hvis jeg treffer ansatte i butikkene jeg handler oftest i i andre settinger, så hilser jeg på dem. Jeg jobba sjøl fem år i en lokal butikk i studietida, og stamkundene fra den gangen hilser på meg enda, noen stopper opp og prater også. Aner ikke hva de heter og hvem de er. :knegg: På samme måte hilser man helt selvsagt på folk man togpendler med når man treffer dem i butikken - alle man veit man har sett et sted før, i grunnen. Det blir jo i grunnen de aller fleste, etter noen år.
Samme vaner her som HI skriver. Jeg løper mye i skogen/langs kyststien og opplever at de aller fleste hilser. Synes i grunn at det er en hyggelig ting.
Asfalt - hilser ikke
Grusvei - kanskje, spørs om det er i begynnelsen av grusveien, eller i enden (nærmest skogen, terrenget)
Skogen, fjellet - stort sett alltid.
Jeg tror dette handler om verdier. Friluftsliv er en viktig verdi i Norge. I Danmark er det ikke sånn at man automatisk hilser på alle man møter på tur med hunden f.eks. sånn som man gjør her hjemme. Men går man tur før klokka 9 om morgenen, da hilser alle på deg, uansett om det er i byen eller på stien. Det å stå opp tidlig må være en verdi i Danmark som vi ikke har her. Er man på bakeriet før klokka 9, så hilses og prates det, men det opplever jeg ikke på ettermiddagen.
Det gjør man i byen også, så samt det er folk fra butikker man ofte er innom. Man hilser også på folk msn vet bor i strøket, men ikke kjenner, spesielt om man møter dem andre steder.
Åhåi, dette er jo kjempeinnviklet, og må være en sånn sak som det er utrolig vanskelig å finne ut av når man flytter hit! (Takk for lenken, ruslebiffen!)
Generelt er det vel sånn at jo mer øde, jo mer hilsing, tror jeg. Man hilser ikke på alle i Nordmarka, for eksempel, i hvert fall ikke nærmest t-banestoppene, for der er det så mye folk. Nær kikut hilser man. Og folk med hund hilser vel mye på hverandre, tror jeg, og jeg også hilser lettere på menneske+hund enn bare menneske. Og så kan man hilse på hverandre hvis det er litt ekstreme forhold, som om man møter noen i skikkelig ruskevær og holder hetta nede med begge hendene, da hilser man på de man lider sammen med. Eller på speilholka, samme sak.
Joggere/løpere hilser gjerne på hverandre i skogen og kanskje syklister også? Alle hilser hyggelig til en barnefamilie som strever seg av gårde på skitur, gjerne med en oppmuntring til barna.
Det er vel kanskje sånn at man hilser når man definerer seg inn i samme kategori? Kategoriene blir smalere, jo tettere det er med folk, og videre når det er færre folk.
Jeg hilste på en jeg dro kjensel på inne på et kjøpesenter en gang, og han hilste litt forfjamset tilbake. Etterpå dro venninna mi i meg og lurte på hvordan jeg kjenner Kurt Nilsen.
Det ser ut til at jeg er En Som Hilser På Folk Jeg Ikke Kjenner. :nemlig:
Jepp, jeg skjønner at det er lokalmiljøer i byer og, altså. Jeg bare lurer på om det blir litt tydeligere og litt mer av det her, i og med at det er færre folk totalt og lite utskiftninger - det er elleve år siden jeg jobba i butikk, og kundene fra den gangen hilser altså på meg ennå.
Jeg hilste og vinket og ble nesten sur over dårlig respons da jeg hilste på en i Dagsrevyen som jeg møtte på en restaurant på Aker Brygge en gang. :graversegned:
Jeg har samme vaner som deg, kjenner jeg - jeg hilser på folk jeg møter når jeg er ute og går tur i skog og mark, men møter jeg dem på gang eien, hilser jeg ikke. :knegg:
Yrkesskadd som jeg er, hilser jeg forresten nesten alltid, når jeg møter folk med småunger her i området, sånn i tilfelle jeg egentlig burde ha kjent dem igjen. :sparke:
Jeg hilser ikke på ukjente på gata i sentrum av byer og tettsteder med mindre de hilser på meg først.
I skogen, langs turveier, på gang og sykkelveier hvor det ikke beveger seg horder hilser jeg ofte. Dvs nikk og smil ofte.
På sjøen hilser jeg til andre båter når det ikke er overvettes mange båter i leia.
:grineler:
Jeg har gjort noe av det samme en gang. Jeg møtte en dame via jobb, og det var i samme område som jeg vokste opp. Jeg insisterte på at vi kjente hverandre og spurte om hun ikke hadde gått på samme skole og sånn. Hun ble snurt og nektet.
Senere klikket det inn at jeg hadde lest om henne i sladrepressen. :rødme:
Ser ut til at jeg har noenlunde samme hilsevaner som HI. I tillegg kan det nevnes at helten på kjøreturer alltid hilser på de som har samme bilmerke som ham. :fnise: Det har ennå ikke skjedd at noen har hilst tilbake.
I praksis: Jeg hilser på folk jeg ikke kjenner når jeg går tur (på asfalt) med hund. Hund og barnevogn. Det er visstnok ca umulig å møte andre med hund uten at man skal hilse, samme gjelder egentlig vogna. Og faktisk enkelte eldre folk som er ute i hagene sine synes det er helt logisk at jeg skal stoppe og slå av en prat. Vel, spesielt en mann, begynte med "hei" en dag og innen uka var omme var det vanskelig å komme seg forbi...
Eg hilse alltid på sambygdingar om eg møter dei i Oslo :knegg: Og så hilse vi på bobiltur :hyper:
Ellers hilse eg på tur i skog og mark, også på parkeringsplassen. Men noko som er rart, om eg er ute i hagen på hytta hilse eg ikkje på dei som går tur forbi. Om eg går til og frå hytta på turveien hilse eg alltid. Merkelig :lol:
Jeg gjorde akkurat det samme med Ari Behn- jeg møtte ham i en butikk på Bærums Verk og hilste blidt - det var jo absolutt en jeg kjente. Det gikk ikke så veldig lang tid før jeg kom på at jeg nok kjente ham mye bedre enn han kjente meg. men han var blid og hilste tilbake, da. :knegg:
Men sånn apropos dette, så møtte jeg altså en vakker, ordentlig gammel (type minst 85+) dame i går - hun gikk tur med staver - blikkene våre møttes - og så sendte hun meg det nydelige, brede, flotte smilet. Da ble jeg veldig glad. Og så hadde vi en liten samtale om været og hunden min og ønsket hverandre en fin dag videre. :elsker: Det var fint, og grunnen til at jeg startet denne tråden.
Så hyggelig! :hjerter: Jeg husker jeg var i butikken med gutta en gang da den yngste var nokså ny - og butikkturer med fireåring, gæern treåring og baby var vel ikke akkurat favoritten. På vei inn fra parkeringshuset blei jeg stoppa av ei eldre dame som smilte og syntes jeg var heldig, som hadde så fine gutter. Det varma veldig, for det trengte jeg nok en påminnelse om sjøl akkurat da. :knegg: (Og i det tilfellet var det jo ungene som brøyt isen - så det tror jeg kunne skjedd overalt.)
Første turen vår som ferske bobilturister var litt sånn opplæring i hilsing. :knegg:
Bobilturister hilser visst på andre bobilturister. Vi hadde kjørt noen mil, og møtt noen hundre før sammenhengen gikk opp for oss for å si det sånn.
Å, nå kommer jeg på en skitur i Rondane i fjor vinter! Jeg hadde unnsluppet familien for å gå meg en liten svins i fantastisk vintervær og jeg gikk og smilte for meg selv. Midt i løypa står en eldre mann og spiser appelsin. Han ser meg komme nedover bakken, rekker fram en appelsinbåt og ønsker meg god tur videre. Snakker om å toppe en allerede flott dag! :love:
Jeg synes det er naturlig å hilse når man er i ødeland og plutselig møter et menneske. Hilser ikke på alle i sporet under skileik på stadion med to hundre andre, men går man på vidda og møter en eller to er det litt merkelig å ikke gjøre det.
