Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Hva gjør det med unger når foreldre, kanskje spesielt mødre må ta seg en løpetur etter et kakestykke? Eller når det gjøres til et poeng å kunne komme seg inn i samme klær som datteren? Når man ikke kan ta imot gjester fordi ingen har ryddet av etter middagen og det er smuler på gulvet?
Jeg lurer av og til når jeg ser på sosiale media av ymse slag hvordan de unge oppfatter oss voksne. Hva gir vi inntrykk av at er viktig for oss, både enkeltvis og samlet som gruppe? Og er det fokuset på kropp og trening man ser endel av uttrykk for et sunt på fokus på å ta vare på seg selv eller er det noe annet?
Om mine barn har følt at de er utilstrekkelige kroppslig, huslig og på skolen er det i hvet fall ikke min feil. Men jeg vet at det tok meg 10 år å slette Muttern's heltpåtrynetbilde av hvordan kropp og mat og hus skal være.
Dagens barn får press fra alle kanter, jeg tror det krever stor bevissthet og mental trening å få kontroll på eget liv etter det.
Jeg føler meg ikke nevneverdig truffet. Det er jo slett ikke alle som har det overdrevent rent og ryddig hjemme eller som stadig er på slanker'n eller som bruker all ledig tid på trening.
Føler meg heller ikke truffet her jeg sitter og har spist ferdigpizza, med hybelkaniner på besøk oftere enn ikke. Selvom jeg trener. Jeg forsøker å inngi verdien av godt nok til mine tre, godtar meg selv som jeg er, gode og dårlige sider.
Endelig noe jeg har fullkomment ren samvittighet for. Eier ikke interesse for utseende, og er et avslappet vesen med svært rotete hus det meste av tiden. Går mye tur, men bare for kos!
Har fått ekstremt avslappede.barn på nevnte to felter, så kanskje det smitter. Skolearbeid derimot er vi særdeles nøye på at skal gjøres ordentlig, så vi er ikke fullstendig slabbedasker.
Er det annerledes "i dag" da? Jeg vet ikke altså, men kjenner meg ikke truffet av det. Men det er sikkert mer vanlig med trening enn for noen tiår siden. Men det har jo også positive sider. Jeg sier ihvertfall til ungene at jeg jogger for å holde kroppen sprek så den varer lenger.
Jeg føler meg absolutt ikke truffet, nei, men denne moren har jo en spiseforstyrrelse, og det er selvsagt tøft å leve med for barna. Jeg ser ikke helt at det er nytt, jeg hadde noen i klassen min da jeg vokste opp med mødre med forskjellig grad av spiseforstyrrelser, men det er jo heller ikke uvanlig at barn føler at alt er nytt og forankret i deres generasjon?
Jeg er ikke, og kommer aldri til å bli, en sjuske. Vi liker å ha orden, ha det ryddig og rent, og det ser det heldigvis ut som om barna har arvet. Langt fra perfekt eller støvfritt, men akkurat slik at vi slipper panikkrydding om vi får uventet besøk.
Dette gjelder fellesrom i huset, ikke soverommene. Både vårt og tenåringenes soverom kan være ganske så rotete.
Men klart barn/unge blir påvirket av foreldrenes vaner/utseendejag/trening/slankekurer og hva har du. De som tror at barn eller ungdommer ikke får med seg mors 5:2-diett er ganske naiv, vil jeg påstå. Det samme gjelder trening, styling, mote, extentions, fillers, sixpack, rekord i planken, alkoholforbruk, hyppige løpeturer, deling av bilder på SOME og så videre i det uendelige.
Så at vi bør passe på hvordan vi påvirker barna våre? Absolutt!
Jeg kan love at mine barn ikke har fått med seg annet enn godteridietten, som er den jeg har stått klart lengst på. I vår familie er det helt normalt at vi spiser forskjellige ting til forskjellige tider. :) At de vet at jeg mener at alle trenger å bevege seg så de blir litt sliten en gang i uken, er riktig. Også at vi prøver å gå eller sykle i stedet for å kjøre. Og at jeg trener fordi jeg liker det.
Derfra og til å måtte løpe fordi man har spist kake, er tre-fire veldig lange steg.
Om vi ikke er direkte sjuskete så er vi ganske avslappet til ting. Men ser i omgangskretsen og i noe familie at det er nærmest hysteriske tendenser når det gjelder det med godteri og aktivitet. Det sies høyt at man må ut og løpe av seg kaka man har spist. Jeg ser også endel veldig kroppsfikserte foreldre som legger ut fleksebilder på sosiale medier og fokuserer på sixpacks og biceper. Ikke mange, men de finnes og de syns godt. Disse foreldrene påvirker sine barn, som igjen agerer ut blant sine klassekamerater. Enkelte av Guttene i min gutts klasse er overopptatt av å ha definerte muskler.
Føler meg ikke truffet i det hele tatt, og jeg tror ikke mødre i dag er noe dårligere forbilder enn mødre ellers i løpet av årene. De mødrene jeg kjenner vil jeg si er langt, langt bedre enn mødrene jeg husker fra 80/90-tallet.
Det var mye rart på 80-90 tallet, men foreldre flashet ikke i den grad det gjøres nå.
Jeg tror vi er ganske laidback her i hus på de områdene som nevnes her, men det betyr ikke at det ikke får meg til å tenke en ekstra gang.
Jeg snakket med en gruppe ungdommer for en stund siden om virkelighetsbilder og sosiale medier. Det gav meg en vekker. Jeg tror det er lett å undervurdere impact av å skape "virkelighetsbilder" som er fjerne fra realiteten. Det er noe jeg også må være bevisst og kommunisere til ungene.
En annen ting er et ekstremt kjønnspress. Kjønnsrollene er snevre og foreldregenerasjonen er med på å legge premisser der. "Jeg er jente, men det er kanskje mer riktig av meg å kalle meg hen siden jeg ikke er som de andre." Det er sitat fra en ung tenåring. Da handler det ikke om å oppleve seg som hen, men om at båsene er for trange.
På grunn av at ting er mer transparent med så mange muligheter til å dele egen hverdag er det klart at ting virker mer ekstremt enn før, men at foreldrene i dag er dårligere enn før går jeg ikke med på uten videre. Aldri har det vært enklere å finne informasjon og utdanne seg selv, på godt og vondt. Vår tid har sine utfordringer sånn som andre tider hatt hatt sine, foreldrene er folk og folk er forskjellige, nå som før.
Moren min røykte 40 røyk hver dag, trente aldri og mente helt oppriktig at fiskepinner var veldig sunn middag. Sånn sett var hun nok ikke noe supert forbilde, men hun har alltid vært utrolig snill, så jeg tror ikke hun kommer så verst ut av det allikevel.
Mens i dag røyker vi ikke, trener, og vet mye om hva som er sunt og usunt, men er sikkert dårligere på helt andre ting. I sum så er vi kanskje hverken dårligere eller bedre. De aller fleste gjør vel bare så godt de kan. Og jeg tror det kommer til å gå greit for våre barn også. De fleste jeg kjenner har jo kommet greit fra sin barndom også. De fleste.
Det er alltid spennende med unge voksne som generaliserer kraftig. Min reaksjon på et slikt innlegg er at jeg får lyst til å gi jenta en klem og spise kake med henne, uten å ta meg en løpetur etterpå. Det må være uendelig slitsomt å vokse opp med en mor som har et slikt fokus. Samtidig som motsatsen heller ikke er bra. Det barn og unge trenger er gode forbilder og å lære seg at moderasjon er nøkkelen.
Nå øker jo psykiske problemer i aldersgruppen ungdommer kraftig da, så noe er det jo. Jeg tipper årsakene er for stor totalbelastning og at hver bit er nettopp det, en bit. Større krav på skolen (ekstremt annerledes enn da jeg vokste opp) mer fokus på utseende, kosthold og trening, større krav til renslighet (Hæ, barberer du ikke underlivet? Dusjer du ikke hver dag? som er kommentarer elever av meg har fått i SYVENDE) og orden (Unnskyld at det er så rotete her -når det ligger to aviser på bordet og en tallerken står på benken) - det kan bli for mye totalt selv om hver bit hver for seg ikke er så ille.
Min første tanke er også at slankekurer og støvfritt hus var et større tema for min mor enn det er for meg. Hos oss trener vi, men på mosjonistnivå og med helsefokus, slanking er ikke et tema. Jeg prøver iherdig å lære ungene å rydde litt etter seg, men det er sjelden støvfritt hos oss. Mitt inntrykk er at de fleste egentlig er som oss, men det er klart at vi som foreldre i dag har en viktig jobb å gjøre med å få ungene til å skjønne at sosiale medier er glansbilder og sjelden virkelighet.
Man kan jo velge å se ting ut fra dagens kunnskap også.
Det blir litt enkelt å si at "vi er bedre enn foreldre på syttitallet siden de røkte masse".
Jeg synes røyking er et eksempel på at kunnskap som kom fram ble tatt til etterretning og at positiv utvikling har skjedd.
Så finnes det andre områder hvor vi vet en hel masse i dag, men hvordan lar vi dette påvirke oss? Stappet vi fingre i ører og sier lalala eller tør vi å være motkultur når det gjelder?
Det var ganske tøft for en del på syttitallet å stå mot røykepress. De ble stemplet som mindre sosiale og utenfor i mange sammenhenger.
Utviklingen hadde gått tregere i riktig retning om ikke noen hadde stått mot.
Hvordan forholder vi oss til tilgjengelig kunnskap i den tiden vi lever i? Det er mer relevant synes jeg enn å tenke at vi er bedre enn røykende foreldre på syttitallet.
Jeg har vokst opp med en mor som stadig har vært på slankekur. Det har heldigvis ikke hatt noe innvirkning på hverken meg eller søsknene mine, jeg har aldri slanket meg i hele mitt liv. Ikke har jeg tenkt å begynne med det heller, selv om jeg har noen kilo til overs. Jeg er for glad i sjokolade. :sparke:
Samtidig er det ikke mer enn en uke eller to siden tolvåringen kom med et utsagn om at han ikke kunne spise smør på skiven fordi da ble man tjukk. Dette er en tolvåring som er i motsatt ende av BMI-skalaen enn tjukk, og som trener håndball flere ganger i uken.
Jeg spurte hvor han fikk den ideen fra, og han hadde lært det på skolen, påstod han. Jeg fløy i flint, og endte opp med høytlesing fra anatomi og fysiologi-kroppen for å å få overbevist ungen om at barn som vokser trenger det meste - inklusive fett.
(Ungen elsker polarbrød med Nugatti, så det var jo virkelig beyond urimelig å bli bekymret for smøret. Og det fikk han også forklart. :skratte: )
Jeg leste den, og tenkte at slik er det i mange hjem. Om ikke akkurat slik, så grader og varianter av det. Jeg hadde en mor som sultet seg på tobakk og kaffe, og veide og veier fortsatt 10 kg mindre enn meg, det er, eller var 3 cm som skilte oss på høyden. I tillegg var hun svært opptatt av andres vekt, meg spesielt. Søsteren min er fyrstikk typen.
Det kommer ikke fra meg. Jeg er nøye på å ikke kommentere tykk,slank, passende klær og missnøye. Men jeg overhører søskene mine si i festlige lag med barn tilstede, at nå må de ut å løpe av seg kakene. Jeg ber de holde det inni seg. Det hadde vært fint om kvinner ikke snakket seg ned eller snakket slanking og metoder opp. I hvertfall ikke høyt foran barn eller på SoMe.
Føler meg ikke truffet her heller. Jeg er andre generasjons sjuske, så huset vårt er langt fra strøkent.
Jeg trener masse, men spiser også kake ;) Det hender at jeg slanker meg (et par kilo), men da med å spise mindre og sunnere. Er ganske sikker på at det ikke merkes av de andre i familien.
13 åringen snakker en del om kropp, men har egentlig ikke inntrykk av at det er presset på utseende og kropp som stresser henne mest - heller skole og karakterer :(
Selv synes jeg innlegget var bra, og ikke minst treffende, og at de fleste voksne kan ta til seg litt - også jeg.
Det gjelder jo ikke bare slanking, trening og spiseforstyrrelse. For eksempel tror jeg nok at jeg oppleves som litt for mye økofundamentalist/alt fra bunnen av/McDonalds-nekt etc. i heimen, og tenkte "ouch!" da jeg leste innlegget. :knegg:
Pluss at det hjelper å lese slikt for å fortsette å være bevisst på hvordan vi prater om andre mennesker.
Det er vi nok. Selv om vi ikke er det på akkurat de områdene som nevnes her.
Jeg sitter for mye på telefon/PC, er utrolig rotete og ustrukturert selv, jeg kjører av og til for fort og det hender jeg både banner og gir fingeren til andre trafikanter.
Og jeg har tatt mine barn i flere ganger å omtale både sittende og tidligere landbrukminsiter i svært lite pene ordelag :flau:
Vi prøver så godt vi kan, men det er klart det gipper. Og unger (mine vertfall) gjør som man gjør, ikke som man sier.
Oppvokst med en mor som stadig klaget på at hun var for tjukk (uten å gjøre noe særlig for å forandre på det, unttatt å ha noen korte, desperate perioder hvor hun spiste cottage cheese på brødskiva), og som ikke ville ta imot besøk om huset ikke var strøkent, har jeg alltid hatt mål om det stikk motsatte. Her er alle velkomne uansett hvordan det ser ut, og eventuelle problemer jeg har med kroppsfasongen min holder jeg for meg selv. Mannen trener for å bli bedre i ryggen, jeg trener nå og da, for å ikke visne helt (som jeg sier til ungene, hvis de lurer, siden jeg ikke sparker fotball eller løper og klatrer i friminuttene og har gym slik som dem). Det er ikke snakk om overdreven tidsbruk akkurat. :knegg:
Men jeg har heller aldri følt dette massive presset fra sosiale media som folk snakker og skriver om, verken når det gjelder interiør, trening, utseende, matpakker eller adventskalendere. Jeg må visst være ganske robust. Eller uinteressert/lite oppdatert.
Men jeg utelukker ikke at jeg kan være dårlig forbilde på andre områder da. Vi har alle noe vi kan bli bedre på.
Jeg tenker at om jeg personlig føler meg truffet eller ikke er litt underordnet, for jeg tror at vi alle må tenke over disse tingene og være bevisst på hvordan vi kommuniserer med barna våre om kropp, utseende, trening og fasade. Og ikke bare våre egne barn, for den saks skyld. Jeg var ni første gang en lege kalte meg "litt tjukk". Jeg var ikke egentlig det, men det er for så vidt underordnet. Voksne må tenke seg om, foreldre eller ikke.
Jeg selv har aldri følt på et press i hele mitt liv - bortsett fra en ting. Og det er å holde meg frisk siden jeg selv levde med en syk mor. Det viste seg å være mer enn nok press for meg og sendte meg rett i kjelleren da jeg faktisk ble syk.
Da hjalp det ikke at jeg blåser i utseende, status, rydding, interiør, bil, lykkejag og karriere.
Jepp.
Jeg begynte et slags forsvarsinnlegg for min ryddetrang og for å si noe om mangelen på slankekurer og tilstedeværelsen av seterrømme og helmelk i heimen her, men det er jo underordnet i diskusjonen.
Å forholde seg til at unger og ungdom nå for tiden er under et helt enormt press og møter helt syke forventninger til kropp, utseende, prestasjoner, ja alt mulig,- det må vi alle ta innover oss og jobbe mot å balansere, og hjelpe de til å stå i mot.
Selvsagt, men jeg opplever at de aller fleste foreldre jeg møter, både i skolesammenheng, forum, venneflokken og i all beskjedenhet i eget hjem er svært bevisste på hva vi formidler rundt dette. I mye, mye større grad enn foreldregenerasjonen (og jeg ble ikke plaget av mine foreldre, altså).
Det er sunt å gi barna gode vaner og kunnskap om bevegelse og bra kosthold. Det er ikke sunt å bygge opp under vrangforestillinger om hvordan glansbilder av kropper ser ut. Jeg valser rundt i undertøyet, warts and all, og vi har fokus på sunnhet i hverdagen og kos i helger og ferier.
Og dette overhypede fenomenet med SoMe-glansbilder finner jeg rett og slett ikke i min krets. Det er ingen kroppsposeringer, lite treningsskryt, ingen pupper og lår. Men mye sukk i solnedgang over Det Gode Liv, da. :knegg:
Jeg tror heller ikke beskjeder av typen "Foreldre i dag er dårlige forbilder" bidrar til å senke noens skuldre, og det er der jeg først og fremst tror vi har mye å hente.
Enig. Litt mer fokus på at vårt beste er bra nok, litt mindre fokus på medias framstilling av at alt vi "foreldre i dag" gjør er galt. På den ene siden står det om presset foreldre opplever, blant annet på at "all mat må være laget fra bunnen", og blar man om står det på neste side en kritikk av at foreldre leverer torokake til sommeravslutningen. Alt ettersom hvilken problemstilling det passer å presentere.
Nå er jeg venner på fb med foreldrene til de aller fleste i klassene til mine barn, og følger også en god del av dem på instagram. Jeg kan ikke si at jeg ser særlig mye av verken fiksede pupper, lepper og kinnben, eller deling av vellykkethet for øvrig. Jeg har i grunnen i svært liten grad tenkt over puppene og rumpene til de andre foreldrene, eller hvor store og perfekte hjem de har. Og for å være ærlig vet jeg ikke hva halvparten av dem jobber med en gang. Men jeg tror kanskje en god del, og særlig av den yngre garde, lever litt mer i en bloggverden, der de leser om hverdagen til de som lever av å blogge, som jo er temmelig forskjellig fra Folk Flest. På det grunnlaget konkluderer de med hvordan verden har blitt, og hvordan folk tenker og handler og lar seg påvirke. Men ser man litt opp fra bloggene, og fra det avisene forteller oss om hvordan ting har blitt, og ser seg rundt i den virkelige verden, så ser man jo at de aller fleste bare er helt vanlige. Også på face.
Jeg har vokst opp med en far som har blitt invalid av overvekten sin, og det har satt sine spor hos meg. Når jeg selv var i ferd med å gå i samme sporet måtte jeg ta tak! Det nekter jeg å si er negativt i forholdet ungene mine får til kropp. Jeg har gått ned i vekt og trener hard for å holde meg der. Sånn må det være, om de vil ha mammaen sin frisk og sunn. Det har faktisk minimalt med utseende å gjøre. Så sånndels føler jeg ikke at artikkelen er rettet mot meg, men jeg kjenner av og til på kritikk for at jeg prioriterer trening høyt. Det har sin grunn, og den grunnen har de faktisk ikke noe med.
Ungene mine har en mamma som har gått fra fredme til normalvekt + og har blitt blid, sover godt og har overskudd. Men som spiser litt sær mat, trener mye og rører ikke godt eller kaker. Sånn må det være. Sjuske er og blir jeg, dessverre. Der har jeg virkelig ikke noe jeg kan si jeg presser på ungene mine. Skolearbeid, lojalitet og punktlighet derimot er langt viktigere for oss enn et ryddig hus.
Dette. Verken mer eller mindre. Selvsagt påvirker vi barna våre, selv om vi er "bevisste på hva vi formidler". "Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør", har vel aldri funket spesielt bra.
Nå tror jeg det er sunnere å ha en mor som driver med 5:2 innimellom, eller som fyller leppene med hvadetnåerfolkfyllerider, enn en mor som er alkoholiker eller voldelig, men alt foreldrene gjør påvirker barna. Det er forskrekkelig naivt å tro noe annet, selv om jeg selvsagt skjønner at det er mer behagelig å tro noe annet.
Jeg tror ikke noen tror at vi ikke påvirker barna våre, altså. Jeg bare tviler på det er så mye mer negativt enn det var før. At det er verd å være bevisst på er jo også noe helt annet.
Selvsagt påvirker det vi gjør barna våre. Men at "foreldre i dag" jevnt over er som beskrevet i teksten tror jeg ikke på. De fleste er ganske vanlige, og fyller ingenting inn noe som helst sted på kroppen, og flasher verken sixpack eller thigh-gap på sosiale medier. Men det er klart at i den grad man er opptatt av den slags så påvirker man barna. Og det er det vel heller ingen som har sagt imot.
Jeg føler at på samme måten som det var populært blant generasjonene før oss å oie seg over "ungdommen nå til dags", er det nå på moten å oie seg over "foreldrene nå til dags". Også om man er en av dem selv. :knegg: Men man oier seg selvsagt over alle andre foreldre nå til dags. :nemlig: Men i likhet med våre forgjengeres bekymring over ungdommen tror jeg bekymringen over dagens foreldre er sterkt overdrevet, og mye mer tabloid.
Eller så er det faktisk vår generasjon det er noe galt med. :skeptisk: Vi var håpløse ungdommer, og nå er vi håpløse foreldre. Noen tiår til, så snakkes det vel opprørt om "de eldre nå til dags", eller om hvor forferdelige "dagens besteforeldre" er. :knegg:
Ja, jeg at 5:2 er nærmest ekvivalenten til muhammedtegninger her inne, særlig blant dem som aldri har prøvd det. For meg som har forsøkt både daglig veiing, kaloriapper (inkludert å veie hva pokker 100 g pasta egentlig er) og 5:2, er jeg ikke i tvil om hva som er mest synlig for barna.
Det mest behagelige er jo Det Gode Liv, da, og jeg er jo aller best til det. :knegg:
Ekvivalent til muhammedtegning vet jeg ikke, men det var vel i hvert fall noen av oss med erfaring fra forskjellige spiseforstyrrelser som så problematikken ved å glorifisere (som i at det sto svære stabler med 5:2-bøker på hver fandens gatehjørne og at alle artikler og annonsekampaner var fulle av det) en diett som baserer seg på at man skal sulte seg to dager i uken, ja.
Siden vi først er i tabloidiseringsmodus. :knegg:
Ellers - ja, jeg synes ekstremiteten i alt nutildags gjør at foreldregenerasjonen fremstår litt... fasadeorientert, både i forhold til hus, økonomi, kropp, jobb og utséende, og jeg vet ikke om jeg går med på at "i det minste røyker ikke så mange nå" veier opp det hele i positiv retning.
Det er vel førtiplussgenerasjonen som har normalisert plastiske operasjoner, botox og fillere for eksempel, og selv om folk selvfølgelig må få gjøre hva nå enn de vil med seg selv, fremstår det allikevel litt lite solidarisk. Og det er vel det jeg synes også det faller ned på, jeg synes samfunnet fremstår egoistisk og overflatisk, og mer så enn tidligere, og at det ikke gir ultimate oppvekstvilkår.
Jeg synes faktisk at vår foreldregenerasjon - og ikke minst besteforeldregenerasjon, var minst like fasadeorientert som vår generasjon er. Jeg opplevde at mine besteforeldre, som var unge voksne på førti- femtitallet, var utrolig mye mer opptatt av hva naboene måtte synes enn hva de fleste nå er, når det gjelder alt fra levemåte og livsvalg til nyslått plen og blanke vinduer. Min mor på sin side har vært mye mer opptatt av strøkent hus enn noen jeg har møtt i min generasjon, i tillegg til at hun nesten fikk fysisk vondt av det når ungene mine ble sendt i barnehagen med ikke matchende klær (noe som aldri kunne skjedd med meg og mine søstre da vi var små, i tillegg til at vi helst ikke skulle bli skitne). Selv om hun har hatt et mer avslappet forhold til plener, ritualer og skilsmisser, og hvor hennes egen skilsmisse nesten tok knekken på hennes mor, nettopp på grunn av hva nå naboene måtte finne på å tenke. Og gud forby at noen stod fram som homofile, eller snakket åpent om psykiske problemer (som de jo tross alt hadde tidligere også). Og selv om det utvilsomt er mange i dag driver fasadebygging i sosiale media, så florerer det også med det motsatte, bloggere og andre som setter sin ære i å vise verden hvor "uperfekte" de er. Så på mange måter synes jeg vi er rausere med hverandre nå enn man var for et par generasjoner tilbake.
Jeg opplever også min foreldregenerasjon som minst like fasadeopptatt. Hvis ikke mer, jeg tror ingen jeg kjenner er så opptatt av hva naboene evt må tro som jeg husker foreldrene mine/naboene fra barndommen. I tillegg ble hele huset vårt vasket hver fredag, selv om rommene ikke hadde vært i bruk siden forrige uke, og var helt rene. For tenk om det kom noen på besøk i helgen! Fri og bevare meg. Jeg vet jeg får besøk i helgen, og det kunne ikke falt meg inn å vaskt hele huset av den grunn. Moren min ble også veldig stresset om noen ringte på før hun hadde "ordnet håret".
Jeg tenker at vi som LilleMy skriver, vi er rausere med hverandre.
Men vi er ikke så rause med oss selv kanskje?
Jeg tenker også som Mave at vi er mer ekstreme i mye av det vi gjør i dag.
Altså skal man leve økologisk må man gjøre det fullt ut, og dette gjenspeiles i sosiale medier og medier forøvrig.
Det samme med kropp. Oi! Trener man? Ja da er det ikke nok å sykle en tur et par ganger i uken. Man må minst få unna fem runder, sykle Trondheim Oslo og ha tipp topp utstyr. Og så legger man gjerne ut bilder av frittgående høns mens man kritiserer firstprice-eggene i butikken og ikke skjønner at folk kan få seg til å spise de når det er så enkelt å ha høner. Og bilder av sykkelturen Trondheimsfjorden rundt mens ungene er med naboen på dalførecup fordi da fikk de unna den turen.
Satt på spissen kanskje, men kombinasjonen ekstremt fokus på enkelte områder og deling på sosiale medier gjør ikke akkurat presset mindre for folk.
Jeg har ting å lære selv jeg. La ut bilde av hevede bolledeig fra en helt jævlig helg der jeg knapt var oppe av sengen pga mine plager. Men så snapper jeg rotete hus som en motvekt da.
Men det hjelper liksom så lite å gjøre disse tingene når det poengteres at man er sjuske. Hvorfor må man poengtere alt? Liksom unnskylde seg? Eller sånn "ja jeg er jo ikke så opptatt av trening, og det syns jo det, heheheh"
Man skal liksom ha fullt fokus hele tiden nå til dags. Jeg klarer ikke det jeg. Jeg blir syk av det jeg. Jeg har det best når jeg bare kan leve.
Ikke hadde vi rockesokk heller. Datteren kom hjem og fortalte om alle med ulike sokker. Kjempefint! Men det som er enda finere er om foreldrene til alle disse med ulike sokker hadde oppført seg naturlig omkring klassekameratens lillebror med Downs. Så da tok vi en prat om det. At slike dager er fine de, men det handler faktisk ikke om den dagen, men om de 364 andre dagene i året også.
Bla bla bla fra meg. Men jeg kjenner jeg er mettet. Mettet på input.
Og jeg syns ikke dette handler om røyking og slanking. Jeg syns det handler om en grunnleggende greie. Vi er for anspente....
Antisupermamma irriterer meg nesten mer enn Fotballfrue, det jeg har sett av de to, for hun virker mye mindre ydmyk i forhold til hvordan andre velger å leve livene sine, og skryter av seg selv på en mer fordekt måte. Signaliserer en oppfatning om at alle ønsker egentlig å ha det som dem, og de som velger å gjøre noe annet ønsker bare å fremstå som perfekt, lar seg styre av press, og er egentlig forferdelig stresset. Det er mer nærliggende å føle seg utilstrekkelig av slike blogger, siden de er lettere å identifisere seg med. Vi er like rotete, bare ikke like lykkelige i rotet vårt. Slår vi til med skiturer, hjemmebakst eller hjemmelagde kalendere for en gangs skyld skal vi jammen ha dårlig samvittighet for det også, fordi vi skjemmer bort ungene eller bidrar til press.
Fotballfrue blir så fjernt at man ikke identifiserer seg mer med henne enn med Paris Hilton. Et glansbilde som det er underholdende å hvile øynene på, men ikke noe vi føler vi må leve opp til.
Ja, jeg har jo svært lite fasadeorienterte foreldre sammenlignet med det jeg oppfattet flere av venners foreldre til å være, de er veldig down-to-earth. Jeg er mye mer åndssnobbete, men likevel enda mindre opptatt av rent og ryddig hus, og driter så langt i hva naboene måtte mene om min manglende hagesans at jeg nesten ikke kan få uttrykt det med ord.
Jeg er oppvokst i et nokså homogent rekkkehusmiljø i en drabantby i Bergen Vest (som er veldig langt, på alle måter, fra Oslo Vest), og det ble altså kommentert at vi var hele 3 barn, som den eneste på to hele rekker med unntak av den jugoslaviske innflytterfamilien. I kid you not. :hehehe:
Og glorifisering og annonsering for alle slankemetoder er jeg selvsagt enig i er uheldig for ungdom spesielt og kroppsfiksering generelt. Det er altså premisset om at 5:2 er mer synlig i en hverdagssammenheng jeg ikke er enig i, gitt at du da spiser normalt og er helt ufokusert på mengder og kaloriinnhold 5/7 dager i uken (og f.eks. legger suppedagen til en 2-dag eller bare skal ha litt middag fordi du skal på bokklubb eller trening eller hva-har-du, som er helt normalt i vår familie helt uavhengig av om noen slanker seg).
Og om man nå først slanker seg offentlig, uten å holde det hemmelig for ungene, så kan likevel det også gjøres på mange måter. Alt kommer an på hva man fokuserer på. Om man sier at "jeg er nødt til å gå ned i vekt, for knærne mine tåler ikke at jeg er så tung", eller om så "fordi jeg har så lyst til å få på meg bunaden til konfirmasjonen din", så er det noe helt annet enn å sukke: "se på meg så fæl jeg ser ut", og klype seg i flesket. Eller "jeg vet jeg ikke burde ta dette kakestykket men ... " og dermed lære ungene opp til å ha dårlig samvittighet for å kose seg, eller at fett=stygt.
5:2 var en metafor for slankekur. Jeg kunne like godt sagt kålsuppe- eller cottage cheese-dietten, hvis det er noe som heter det, men i mine øyne er 5:2 en mer ekstrem diett enn f.eks "kutte ned på snop og brus på hverdagene" derfor nevnte jeg den. Nå er det jo ikke bedre eller sunnere for ungene om mor og far innhalerer MC Donaldsmat og veier 200 kilo heller. Et sunt fokus på mat der det er noe man spiser for å bli mett, og som skal være passe sunt og så godt som mulig, ikke noe man må skynde seg og trimme vekk,eller bruker som trøst eller straff, er selvsagt det beste. Å si det er selvsagt å sparke inn åpne dører, men det er virkelig fryktelig mange, spesielt kvinner, som har et anstrengt forhold til mat, trening og kropp, enten man nå er for tykk og vil bli tynnere, tror man er tykk og vil bli tynnere, eller livredd for å legge på seg et kilo eller to. Og selvsagt alle persene og naboene vi skal drive og slå hele tiden. Ungene plukker det opp uansett. Noen takler det greit, andre ikke fullt så greit. Som noen sa her tidligere i tråden: Greia er jo ikke å gå i kjelleren av skyldfølelse eller i strupen på noen fordi man føler seg truffet. Det handler jo bare om å være bevisst på at det faktisk er slik at vi påvirker ungene våre på godt og vondt med det aller meste vi gjør.
Jeg hadde en kronisk syk mor, så jeg hadde ikke ryddig hus, og ikke lagde hun god mat heller. Min far gjorde alle disse huslige tingene.
Men jeg husker Grapefruktdietten, jeg gjør det. :knegg:
Svigermor pleide å vaske vegger og tak før hennes svigermor kom. Stakkars dame, hun får ikke noe igjen for det hos meg. :knegg:
Mutter'n var og er hysterisk opptatt av egen og andres matinntak, utseende og vekt. Hun kan finne på å kommentere høyt at en person ikke trenger å spise det hen spiser. Det var og er flaut. Både jeg og Helten har våre greier som vi godt kunne latt være å introdusere avkommet for, det er (håper jeg) plusser og minuser vel alle foreldre. Det ingen barn trenger å bli fortalt, er at de ikke strekker til eller er dumme, feite eller stygge.
Min følelse er at mødregenerasjonen var enda mer, og mer uhemmet og frittalende, opptatt av "den slanke linje", inkludert kurer, å snakke ned seg selv, å snakke om andre kropper, å slanke barna sine, osv. For ikke å SNAKKE om at de GARANTERT hadde mer støv på hjernen og gnålte om det!
Vår generasjon, i hvert fall de jeg kjenner, syns jeg har blitt langt flinkere til å være bevisste på språkbruk og signaler, men har til gjengjeld en mye lengre liste over ting de skal mestre, og listen er i tillegg temmelig sprikende, etter hvem man snakker med. Vi skal være slanke, men også muskuløse og myke. Vi er MYE mer opptatt av å holde oss unge. Jeg føler det var større aksept for å slippe taket og la alderen "komme" litt når man passerte 40-50, tidligere. Nå er det ingen unnskyldning, liksom. Man skal være både snerten og trendy og sprek og fresh på håret og glatt i huden. Man skal lage mat fra grunnen, men IKKE stresse med det. Man skal skape "trygge barn", men ikke curle. Sørge for "mestring", men ikke konkurransepress. Eller kanskje masse konkurransepress, for det er da de yter best. Litt ettersom. :gal: Man skal ha et hyggelig hjem, men ikke noe kataloghjem, det skal være personlig. :nemlig: Det er viktig med vennskap, med sex, med trim, med egentid...
Noen av oss er sånn laget at de ikke kjenner noe på dette, noen tar bevisste valg om å ikke la det styre seg, og noen tar det innover seg og opplever stress og at de ikke mestrer.
Og så er vi forskjellige i hvor stor grad vi filtrerer det vi sliter med overfor ungene. Og det er sikkert ulike "fasiter" på hva som er riktig der også.
Personlig "skader" jeg nok barna langt mer på de tingene jeg ikke er flink på (vi kunne med fordel lært dem mer orden, leksedisiplin, grønnsaksspising, skjermfridisiplin, ut-på-tur-vaner, etcetc.) enn at vi er "for flinke" eller overdriver noe. Jeg er glad for at vi klarer å formidle treningsglede og at trening er en naturlig og hyggelig del av livet, jeg er glad for at vi har hyggelige fellesmåltider og en ok balanse mellom hverdagsmåtehold og festfrislipp.
Men sånn er det vel med alt. "Jeg er helt passe, de andre er for slappe eller for hysteriske. :nemlig: "
Veldig enig med det du sier om forskjellen på vår generasjon og generasjonen før, Polyanna. Vi er mer bevisste på hva vi sier og hvordan vi snakker om kropp, men mye av det vi gjør, signaliserer at "riktig" type kropp og utseende er noe vi er villige til å strekke oss langt for å få. Jeg tror også at vår generasjon er mindre villige til å se ut som om vi er 40 og 50 enn generasjonen før (jeg synes f. eks det er noe dritt å nærme meg middelalderen selv, med alt som følger med av rynker og hårfarging) enn det foreldrene våre var.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
-Trevor-R.jpg)
