(har hatt det så gøy på FP denne uken - håper jeg får masse ledig tid til å henge her! :D )
Er så nysgjerrig på hva dere tenker om dette. Jeg sitter i et semi-offentlig fellesareal og spiller på mobilen, mens jeg venter på at mannen min skal ringe meg (vi skal gjøre en avtale om noe som skal skje på ettermiddagen).
Da kommer det en gutt/mann bort til meg og spør om jeg skal sitte der lenge siden jeg sitter på yndlingsplassen hans. Jeg blir litt beflippet siden det er mange andre ledige plasser og spør om det er noe spesielt med plassen hvor jeg sitter? Og da svarer han "Nja, nei, han vet ikke om noe forskjell, men det er nå den han liker best" og legger til at jeg selvfølgelig må sitter der så lenge jeg trenger, han bare lurte på når jeg var ferdig.
Jeg bare lurer: Er dette vanlig? Ville du blitt overrasket? Hva hadde du svart? (Jeg svarte jo med å lurte på om det var noe spesielt med stedet jeg satt)
Ikke normalt nei. :hehehe: Eller, jeg tror ikke det å ha en favorittplass på et sted man frekventerer er uvanlig, men det er temmelig langt derfra og til det du beskriver.
Normalt og vanlig i forbindelse med folk oppfatter jeg som to forskjellige ting. Fyren kan godt være (nesten) helt normal, selv om han gjør helt uvanlige ting.
Jeg oppfatter meg selv som normal, men har likevel skult stygt på folk som lå på "min" plass på "min" badestrand. Og sagt til dem at de må unngå å ligge på stupebrettet, en naturlig steinformasjon som er enkel å bruke for å komme seg ut i vannet. Long story.
Okei, når jeg skriver dette skjønner jeg at noen vi påpeke at jeg i tillegg til å ha gjort noe uvanlig også tøyer grensene for å være normal. :meelopers:
Jeg har også favorittplasser. Sitter på samme lesesalplass hver dag, velger den samme sofaen om jeg skal lunsje med studiekamerater, sitter samme sted i kantina osv. Men om det er opptatt, velger jeg andre steder, spør ikke når de er ferdige. :knegg:
Forøvrig hadde jeg likt det veldig godt om noen faktisk spurte meg om det. Og jeg hadde flyttet meg så han fikk favorittplassen tilbake.
Jeg har opplevd det i kantina på ny arbeidsplass. At jeg hadde tatt plassen til noen som alltid satt der i sin pause. Men de har jo ingen rett på den plassen selvfølgelig og folk flest sier jo ikke noe, men jeg så det jo på det rådville blikket til vedkommende at jeg hadde tråkket i salaten. :humre:
Jeg kom forresten i skade for å gå først inn på pendlerbussen og bare sette meg på et ledig sete da jeg hadde sommerjobb på verftet en gang i tiden, det var heller ikke lurt. :knegg: Folk er vanedyr, og SÆRLIG klokken 6 om morgenen!
Jeg kan da svare at det ikke er noe spesielt med den episoden. Har opplevd mange rare folk på den måten gjennom mange år. Noen har jo litt humor rundt det og da. Vi hadde en vi satte navn på plassen til en dag her på lapp på bordet. Han blir jo helt forvirret stakkar om noen andre sitter der, men han er typen som har litt humor med det. Godt opp i åra er han. Men noen har jo ikke humor rundt det. Ikke noe uvanlig med fast plass på for eksempel spiserom.
Jeg har bare en fast side av bordet jeg sitter på på spiserommet siden jeg liker å se ut av vinduet, men om hele rekka er opptatt så setter jeg meg bare på andre siden uten å si noe om det. Om noen kommenterer at jeg setter meg på andre siden, så har jeg bare sagt forandring fryder. ;) For da er det gjerne de som har det veldig fast som kommenterer.
Enig med Toffskij og gajamor. :jupp: Fint at noen med litt uvanlige ønsker er i stand til å be om det på en høflig og hyggelig måte - tror mange enten ikke klarer å si fra om det i det hele tatt, eller ikke klarer å gjøre det hyggelig.
Veldig uvanlig, og morsom og overraskende episode :-)
Jeg opplevde noe rart en gang i lunsjpausen på jobben. Vi leide lokaler I et bygg som også ble brukt til en videregående skole. På utsiden av bygget ved parkeringsplassene stod det en benk. På benken stod navnet på skolen inngravert. Jeg og en kvinnelig høygravid kollega satt på benken og tok en is i deilig varmt sommervær. Mens vi satt der kom et par mannlige lærere og satte seg i en steintrapp ved siden av for å spise matpakken sin. Så kom det en kvinnelig lærer som hevdet hårdnakket at benken var reservert for skolen personale slik at vi måtte reise oss. En pinlig stillhet bredte seg, og en av mennene tilbød sin plass i steintrappen til min gravide kollega. Så snart vi hadde fått spist opp isenvår trakk vi inn i vår del av bygget.
Nettopp. Og i slike tilfeller har de jo faktisk en god grunn (typ «jeg blir så urolig om jeg ikke får yndlingsplassen min at hele resten av dagen går i vasken»), men å forlange at de skulle måtte greie ut om den, er jo ganske urimelig.
Jeg hadde nok trolig blitt så overrumplet at jeg bare hadde reist meg og gitt han plassen, i ren forbauselse, uten å rekke å tenke eller analysere så mye (før etterpå).
Bra jeg stoppet i det minste, da. Alt jeg var i stand til å tenke på var hva som var så spesielt med den plassen. Og det var to ting jeg la merke til. Den var ganske skjermet siden den var under en trapp og så var det den eneste røde plassen. Og siden gutten hadde rød t-sjorte var jeg på nippet til å spørre om rød var yndlingsfargen hans. Ja, ja. Det aller mest ironiske var at jeg gikk dit for å ikke snakke med noen.
minner meg om den gangen jeg fant en mann som spiste opp maten min (ikea), det var veldig surrealistisk
Sånn bortsett fra det, så har jeg en gang satt meg ved et bord i en TOM kantine, og så kom det etter en stund et par stk og sa at det var deres bord. Jeg kunne ikke annet enn å flytte meg, det var Arne Scheie og Dan Børge. :knegg: Jeg spurte først om ikke de kunne sette seg ved et annet bord. "Jo, jeg kan sitte hvor som helst, jeg. Men jeg GJØR det ikke." :hehehe:
Kan ikke stemme, for det ER i mitt hode noe spesielt med episoden, samtidig som det likevel ER veldig vanlig å ha favorittplasser også på plasser alle kan sitte. Det er bare ikke like vanlig å si fra.
Det tok et par lunsjer før jeg oppdaget at jeg hadde tatt noen sin plass på den nye arbeidsplassen min, det var jo fint at jeg fikk vite det.... Jeg satte meg bare et ledig sted, liksom. Hvordan skulle jeg vite at de andre ikke satt der av en grunn, som kom sist? Like greit at man sier fra.
Haha, nå fikk jeg assosiasjoner til en gang jeg skulle ut og fly. Det var ingen ledige sitteplasser ved gaten, men det satt en mann med kofferten sin på setet ved siden av.
Jeg: "Er den plassen ledig?" (Peker på koffertsetet)
Han: "Nei, kofferten min står der! (lett indignert)
Jeg: "Kan du flytte den?" (smiler mitt peneste smil)
Han: "Hmpf. Javel" (flytter kofferten)
Det var når ungene var små. Jeg var på IKEA og dette var før de fikk trillevogner, så jeg måtte gå frem og tilbake for å få maten på bordet (måtte bære yngste, så jeg hadde bare en arm). Da jeg kom tilbake til bordet andre gang satt det en og spiste på maten jeg hadde satt fra meg.
Jeg bare: "Sitter du her og spiser opp maten min!" (Det var sånn skikkelig "Gullhår og de tre bjørnene" stil - samme tonefall som barnebjørnen når han oppdager at noen har spist opp maten hans). Det viste seg at han var på IKEA med kona, og hun også hadde litt frem og tilbake gåing og hadde bare sagt at hans mat sto på bordet, så da han så en enslig tallerken med mat på et bord trodde han at det var hans. Jeg fikk hans mat da, så det endte bra. Men jeg var så indignert og snurt!
Biblioteket her ligger midt i byen og brukes av alle: nordnorskdebatt.no/article/narko-salget-pa-biblioteket
Iflg tenåringen i huset er narko i bøker på biblioteket "helt vanlig i filmer og serier, så skjønner ikke at ikke politiet her har skjønt det før".
En veldig søt henvendelse! Jeg hadde nok blitt litt forvirret, men håper jeg hadde vært like høflig tilbake.
Jeg anmeldte film en periode, og filmanmeldere har faste plasser. Det var kriiise om ny jyplinger satte seg på plassen til en av de kjente anmelderne. Ingen offentlig utskjelling, men snøfting og himling. De aller fleste foretrakk å sitte på enden av raden, av en eller annen grunn. Jeg ser det samme med lærere på kulturarrangementer med klassene sine. Det er som om de signaliserer at de er på jobb, ikke på en en kulturopplevelse og definerer seg selv litt ut av publikum.
Jeg tenkte med en gang at dette var en høflig forespørsel fra en person med høytfungerende autisme. At denne personen har lært seg å takle denne situasjonen som stresser veldig på en god og høflig måte.
Normalt for en nevrotypisk person er det ikke.
Jeg ville flyttet meg side det ikke hadde stresset meg i hele tatt.
Denne historien er en variasjon av utallige. Da jeg studerte folkloristikk i hinne hårde dager var disse en del av pensum. Artige historier som kunne ha skjedd.
Vel, denne versjonen er fra Douglas Adams’ The Salmon of Doubt. Hvor han hadde den fra, vites ikke, men han hadde nå en uforlignelig måte å si det på, da. Det er en versjon i So Long and Thanks for All the Fish også (da er det Arthur Dent som er protagonisten).
