Da har jeg hulket meg gjennom siste episode :trist:
I starten tenkte jeg dette kunne være en serie mine barn kunne få se om noen år, men etter å ha sett ferdig kjenner jeg at de bør være over 18 før de får se. Den blir bare for vond og grusom etter hvert. Selv om de burde se den før, egentlig. Mulig boken er en bedre start.
Men en veldig bra serie, en viktig serie og en serie som gjør meg vettskremt med tanke på å få tenåringsbarn. :sukk: Jeg vet det ikke går an å gå rundt å være redd, men akkurat i dag vil jeg ha en vond klump i magen. :(
Jeg synes igrunn mange serier er litt treig i begynnelsen så jeg ser alltid litt flere episoder før jeg avgir min dom. Jeg trodde ikke gubben skulle like 13 gode grunner men det gjorde han visst.
Er på episode 1 nå. Vet ikke om jeg ville ventet så lenge som 18 år når det gjelder ungene, da er de jo over den kritiske fasen som serien tar opp, egentlig. Jeg har jo en datter på 13 og bonusdatter på straks 13. Min datter går på en rolig skole uten noe drama, litt ute på bygda. Gutter er fremdeles æsj, SoMe er det minimalt med, sminke er et fremmedord og tanken på røyk og alkohol er bare Hæææææ enda. Bonusdatter går derimot på storbyskole, har sminket seg i 1-2 år allerede, bruker SoMe MYYYE og virker eldre enn det hun er. Jeg vil først se serien selv, men tror nok hun, og kanskje begge to, hadde hatt godt av å se en slik serie om ikke så altfor lenge.
De burde se den før videregående egentlig, om det skal være noe vits i kanskje. Kjente bare at jeg begynte å tvile de siste episodene, som er ganske brutale :sukk: Men nå er mine 9-12 år sånn ca, og jeg kjenner på følelsen om å skjerme de fra alt som er grusomt. :sparke:
15-åringen min har akkurat sett denne og snakket mye om den med meg.
Jeg påpekte (med denne tråden i bakhodet) at den kanskje var for tøff å se, men hun bare fnyste.
Jeg har sett 5 episoder nå, og den er helt greit, til serie å være. Men den tar opp viktige temaer, og er nok bedre egnet for ungdom enn for meg som er voksen. Jeg tenker så langt at det er en grei serie å vise til ungdomsskoleelever, men jeg har ikke sett ferdig da.
Følelsen jeg sitter med nå når jeg har sett hele er at jeg ønsker mine barn bør være i ungdomsskolealder iallefall, før de ser den. Femten kanskje? Men de 9-10 første kunne jeg ha sett med de tidligere. :nikker: Men det er mulig jeg som voksen, og mor, synes det er tøffere å se på enn det faktisk er for ungdommene.
Den blir bra etterhvert altså?
Jeg begynte å se, men syntes det var overload av vakre, overfladiske mennesker, og tvilte på om jeg kom til å finne den troverdig på noe tidspunkt. Så kun mesteparten av 1. episode. Hvor mye må jeg se for å komme forbi det gnålete virkelighetsfjerne amerikanske, mener dere? (Jeg kan lide meg gjennom litt hvis det er for en god sak..)
Ville absolutt sett videre :nikker:
Jeg prøvde å la være henge meg så opp i det litt typiske amerikanske, og fokusere på story. Men den blir absolutt best siste del.
Jeg har sett ferdig, og synes på ingen måte dette er noen "må se"-serie for voksne. Jeg synes ikke den blir særlig bra noen gang egentlig, og nei, den virker ikke særlig troverdig.
Jeg synes heller ikke det er en 'må se' voksen serie, men allikevel en helt grei serie å se. For ungdommer synes jeg så aboslutt den er severdig. Den setter fokus på noen viktige områder. Fin serie å se sammen med ungdommene synes jeg.
Jeg er egentlig enig. Ble litt skuffet etter så mye god omtale. Ganske forutsigbar og litt klisjéfylt, men grei nok. Kan ikke akkurat si jeg lærte noe.
Jeg føler vel heller ikke at jeg lærte noe sånn sett, men det var heller ikke målet mitt da. Min periode i den alderen er over, men med barn på vei inn i tenåra synes jeg likevel den var grei å se som voksen. Jeg hadde ikke lest noe særlig om den på forhånd, så jeg så den uten store forventninger.
Det jeg synes er ok er at den viser at flere små ting, som ulike personer kan være årsaken til, kan bli stor tilsammen. Det trenger ikke være en person som felles blir "åpenlyst" mobbet som det går galt med. Og det synes jeg er greit å få frem. Selv om de bare gjør noe man kan kategorisere som litt drøyt, så kan det være den tingen som får glasset til å renne over :vetikke:
Er det bare meg, eller minner ikke Hannah veldig om Bella i Twilight? :hmm: Utseendet, blikkene ... Og noen av de skolescenene minner veldig om de filmene og. Får i det hele tatt veldig Twilightfølelse av hele opplegget. Minus vampyrene, bare.
Siste episode var ekstremt tøff å sjå. :sukk: Jentungen på 15 ser den også, men usikker på kor langt ho er komen. Eg er budd på at ho har spørsmål som kan vere tøffe å svare på. :(
Jeg har sett, og grått meg gjennom flere av episodene. Nå tenker jo ikke ungdommer som oss voksne, men jeg synes denne burde vært pensum. Med diskusjoner etter hver episode.
Etter siste episode var min umiddelbare tanke at barna ikke skulle få se den noen gang - den gjorde vondt langt nede i magen. Men mulig det mest var fra et foreldreperspektiv. Likevel holder jeg på 15 + i alder om de skal se denne.
Jeg har sett første episode, men synes den ble for amerikansk og klisjéaktig. :sorry: Blir den bedre etter hvert, altså? Har tre ungdommer og yngste på 14 sier at "alle" ser den for tida, så tydelig at den treffer målgruppa. Noen elever (vgs) også som har anbefalt den.
Jeg synes ikke den er så bra. Temaet er helt klart viktig, men jeg synes nok en gang at personene blir for karikerte og stereotypiske. Selvsagt er den rike lagkapteinen en drittsekk, liksom.
Men for all del. Viktig tema, og det er ingen tvil om at vi godt kan ta større kollektivt ansvar for hverandre. Selv om jeg tenker det også er en fare i det å fremstille selvmord som noe andre kunne avverget.
Jeg har bare sett morsomme memes ang denne så langt, så det virker som om mange ungdommer ikke f inner den så hard som vokse? :vetikke: :welcome to your film:
Jeg må innrømme at jeg ikke syntes den siste episoden var så grusom, men det kan hende jeg "forventet" noe verre etter omtalen av den episoden her inne. Jeg syntes ikke den var verre enn de andre episodene. Tror nok helst det som gjør vondt, er at man gjerne ser det fra et forelderperspektiv ja. Tviler på at tenåringer vil synes det er like ille, selv om de selvsagt bør tenke over alvoret i temaet som presenteres.
Haha ja men det blir jo noe annet, jeg sammenligner ikke denne serien med torturskrekkfilm (dessuten liker jeg ikke tortur og den slags lenger). :knegg:
Dere så kanskje dagsrevyen i dag? Var igrunn et godt intervju om serien, blant annet om mangelen på nyansering.
jeg har ikke sett mer av den. Får heller vente på noe ny, tørr britisk krim :knegg: - med troverdige karakterer.
Som vi har diskutert tidligere så mener jeg jo ikke at alle filer/ bøker/ serier skal være riktige moralske rettesnorer. Jeg synes dog likevel denne serien på en måte gir seg ut for å være det, men det er mulig det er vi som tolker den slik altså. Og det jeg reagerer på er vel den aksepten for å gi andre skylden for selvmord. Det er nok den jeg reagerer kraftigst på, tror jeg. Selvmord er ekstremt vanskelig å predikere, selv for dem som har dette i pannebrasken. Og selv de klarer ikke redde alle, vi kan ikke gjette hva andre mennesker føler. Vi kan bare ta ansvar for oss selv, og sånn sett viktig å belyse hva enkelthendelser kan gjøre med en person, men jeg synes den tipper over og blir drøy i klandringen sin og forherligelsen sin av hovedpersonen.
Har sett første episode nå, og kommer til å se resten. Skal høre med sønnen på snart 15 om hans venner ser den og om han har tenkt å se den selv. Han er mer opptatt av fantasy og action enn drama, så det spørs.
Jeg har ikke sett serien, men jeg fikk en lenke til denne kritiske kronikken via en venns facebook-feed. Jeg syns den har noen veldig gode poenger og er verdt å lese.
Jeg er veldig enig i mye av det som står i lenken, Tallulah. Veldig bra reflektert av en 18- åring (?). Hun setter ord på mye av det ubehaget jeg kjente på mens jeg så serien og jeg fikk en slags motvilje mot Hannah, dessverre. Ikke fordi det hun opplevde var greit, men for måten historien ble fortalt på.
Og så har jeg ikke sett "making of", Input, men det gjør det ekstra ugreit.
12åringens kompis har sett den og nå som sønnen min begynte å snakke om den har jeg sett litt av episodene, inkl de to siste.
Er veldig enig med Niobe.
Jeg har sett hele serien og sitter igjen med en rar følelse. Egentlig er jeg sint. Jeg likte serien i de første episodene, men ikke på slutten.
Kort oppsummert hvorfor jeg reagerer:
Jeg er redd serien etterlater et inntrykk av at du kan få gitt en beskjed og tatt et oppgjør ved å ta livet ditt. Siden fortid og nåtid er så tett vevd inn i hverandre er hun ikke helt død selv om hun er død. Dette signalet tror jeg er veldig uheldig. Å etterlate seg noen kassetter er noe helt annet de detaljerte tilbakeblikkene vi ser. Jeg reagerer på dette fordi jeg er redd noen ønsker å kopiere det.
Det etterlates et inntrykk at en eller annen kunne gjort en ting annerledes og hun ville levd videre. Hun legger skylden på andre. Vi har lenge vært veldig opptatt av å at pårørende etter selvmord ikke skal føle skyld. I serien gir hun alle skyld for at hun velger å ta livet sitt.
Det var siste episode som gjorde meg sint. Hun gir ikke rådgiveren en reell sjanse til å hjelpe henne, samtidig som hun tar opptak av hele samtalen. Scenen der hun står i gangen og hvisker inn i mikrofonen provoserer meg.
Clay får ture frem på tenåringers selvrettferdige vis. Rollen er egentlig veldig bra, men når hans bastante skyldfordeling også blir stående som "rett" tipper det over.
Hvilke signal sender denne serien egentlig til barn og unge? Først tenkte jeg at det er bra at den viser at vi skal ta vare på hverandre. At det som for en person er en enkelt hendelse for en annen kan være dråpen. Til slutt blir budskapet om at ingen kan hjelpe stående igjen. Du trenger ikke snakke med noen for de hjelper deg ikke uansett.
Jeg har også lest linken Tallulah la ut og er hjertens enig. Min eldste har sett serien og likte den, men hun er ikke i gruppen jeg er redd tar skade av dette. Ingen av hennes venner har tatt livet sitt, men det er det andre som har gjort. Hvordan fordeles skylden blant venner nå?
Jeg er enig med deg, Java. Og jeg synes rådgiveren forsøker, selv om han trår feil noen ganger. Han prøver å rette det opp, men klarer dessverre ikke å gjette hva Hanna tenker og føler. Klart, det kan jo skje i virkeligheten, men jeg synes serien løfter moralske pekefingre mot at det bør man skjønne. Særlig når Clay blir så bastant på slutten.
Jeg tror det er meninga at man skal gråte med Hanna. Men for meg fremstår hun litt irriterende og jeg synes dette rosmaler hevn- selvmord.
Jeg gråt heller ikke med Hanna på slutten, selv om jeg synes alt var trist og tragisk. Den jeg fikk mest vondt av var Justin. Hvilke sjanse har han hatt i livet? Ja, han tråkket feil, og jeg forstår at Jessica ikke ville ha noe mer med ham å gjøre, men burde ikke han blitt plukket opp og fått den hjelpen han trenger?
Som pårørende etter selvmord, synes jeg det er veldig viktig å unngå at skyld legges på de som er igjen. I retrospekt ser jeg jo at mye av det min far gjorde i mnd. før han avsluttet livet sitt kan være tegn på hva han planla, men det er veldig lett å si i ettertid. Mye av det som ungdommen serien gjorde var jo egentlig ikke så veldig ille heller. Kjipt gjort, selvfølgelig, men dessverre er det en del av livet at vennskap avsluttes, noen trekker seg unna fordi de føler de må beskytte seg selv osv.
Jeg sitter ikke nødvendigvis igjen med følelsen at jeg skal synes så synd på Hannah. :vetikke: Og det var ikke det som gjorde serien vondest på slutten, det var nok mer tanken på å miste et barn. Eller. Tanken på at jeg som forelder ikke skal klare å fange opp at mitt barn sliter. Det er skummelt. Særlig også fordi en kollega nylig opplevde dette, for sitt barn på 14 år. :sukk:
Jeg tenker at dette neppe er en serie barn i 10-års alderen bør se alene. Uansett. :niks:
Og jeg ville sett denne serien sammen med ungdommen min, for å kunne snakke om den. Tror det kan være gode innfallsvinkler til samtale. :nemlig:
Så selv om jeg skjønner kritikken og, så synes jeg likevel at dette er en god serie mange ungdommer kan se. Men ikke nødvendigvis alene.
Jeg tenker at det er mange grunner til at ungdommer og voksne ikke skal se serien. Jeg skjønner at det er vanskelig å unngå når "alle" ser og da bør man se den sammen med ungdommen.
Det er ikke all eksponering og åpenhet rundt vanskelige tema som er "god". Fokus på selvmord, anoreksi og en del annen problematikk kan gi veldig uheldig fokus, som kan trigge selv mennesker som i utgangspunktet har det ganske greit.
Eg såg den samtidig som 02-jenta. Me hadde ein alvorsprat om den etter siste episode. Kort fortalt så er det tre moment eg vil ho skal vite og gjerne formidle vidare til andre dersom serien vert diskutert:
Det er aldri nokon som har skuld i eit sjølvmord.
Ein person med sjølvmordstankar er alvorleg sjuk, og treng profesjonell hjelp umiddelbart.
Det er alltid ei løysing, det er alltid hjelp å få, sjølv om det for den enkelte ser heilsvart ut.
Ho har også fått beskjed om at dersom nokon snakkar om eller signaliserer sjølvmordstankar, så skal dette formidlast til ein voksenperson. Uansett.
Ei veninne av henne var ein kort periode avstandsforelska i ein gut i nabobygda. Ho valgte til slutt å trekke seg ut av det som var starten på eit kjæresteforhold. Da byrja det å hagle inn med meldingar om at han ville ta livet sitt dersom ho ikkje ombestemte seg. Eg sa til henne (og jentungen) at dette er såpass alvorlege utspel at voksne i han sitt nærmiljø bør kontaktast. Å få ein ambulanse på døra kan utgjere ein skilnad. Er sjølvmordstrusselen reell så skal guten ha hjelp. Er sjølvmordstrusselen tomme truslar, så vil ein ambulanse på døra kanskje få han til å tenke seg om ein ekstra gong ved seinare høve.
Ein tullar ikkje med sånne truslar. Ein skal aldri bruke det som pressmiddel. Om ein gjer det, så bør det få konsekvensar.
En i gammelklassen til eldste i Trondheim tok sitt eget liv nå nylig, så det ble plutselig veldig nært for oss. Og så er jeg ikke helt enig med meg selv om hva jeg synes om det Trondheim kommune har gjort.
Jeg synes det er veldig vanskelig. Stort fokus trigger, uansett fremstilling. Det gjør slike serier problematiske. Så kommer spørsmålet om det må gis info på måten Trondheim har gjort.
Forsterker det eller beskytter det?
Jeg tenker at triggingen som ligger i sånt er vanskelig å veie opp med "den gode samtalen" i omfang.
Det samme gjelder det fokuset på anoreksi som har vært i det siste.
Er det viktig å ha det fokuset eller gjør det livet til en del som sliter enda verre?
Nettopp. Og nå er fokuset satt, skolen kan ikke unngå å ta tak i dette. Det er også ekstremt varierende i hvilken grad den enkelte skole og lærer snakker om dette og det synes jeg er veldig skummelt.
Alle rektorene i Trondheimsskolen sendte ut melding via meldeboka i går ang selvmord, søke hjelp og denne serien.
Edit: Ja, nå ser jeg det er navnt over. Jeg forstår at det er hendelser som avgjorde at det er derfor det ble gjort, men jeg er også litt usikker på dette, slik dere nevner over her. Vi fikk to meldinger ettersom vi har to barn på to ulike skoler.
Vi fikk tre meldinger, og vi har tre barn på samme skole.
Uansett, det er ikke noe jeg føler jeg trenger å ta opp med mine barn spesielt, siden de ikke har sett serien, de er relativt små enda, og jeg har ingen grunn til å tro at de går med tunge tanker som de ikke deler. De er fortsatt i alderen der de kommer til mamma med det meste.
Men jeg tenker det er en grei påminnelse til de som har eldre barn, og til de som har barn som følger serien (jeg har ikke sett den selv). Så gjør foreldrene hva de vil om de ønsker å snakke om serien og gå nærmere inn på hvordan barna har det eller ikke. Og for de som føler de har barn som har lukket seg veldig etter de ble tenåringer, kan brevet være det lille dyttet de trenger for å bestemme seg for å skaffe hjelp, eller få barna til å snakke med noen de kanskje lettere kan åpne seg for.
Det er ikke sikkert skolene skal ha masse fokus på dette, brevet er jo først og fremst til foreldrene som omsorgspersoner. Det sendes heller ikke ut til barna.
Jeg og min 2001 modell har snakket en god del om denne meldingen som kom på meldeboka i går, og viktigheten i at dette faktisk blir tatt opp som et tema. Uansett hvor mange, eller få, unge det er som velger å ta sitt eget liv, så er det utrolig viktig å snakke om det, og ta tak i ting!!
Jeg kjenner ikke til noen statistikk over antall selvmord og selvmordsforsøk blant unge her i Trondheim, men jeg både ser og hører at det jo er noe som skjer, altfor ofte. På kort tid nå så har jeg fanget to selvmord, og ett forsøk. 2001 modellen vår viste om den ene som nå er død, og kjenner et tilfelle av forsøk.
Det andre dødsfallet sto det dødsannonse på i avisen i dag. Jente født 2001, "valgte selv å avslutte livet". Så ja, det skjer, og det skjer altfor ofte.
Jeg fikk en liten følelse ut fra meldingen vi mottok i går, at dette blir sett på som en trend. Og det skremmer meg. Hvis selvmord blir en trend, så MÅ noe gjøres... Og blir slikt en trend tatt ut fra en serie på tv eller som nevnt her, Netflix, så er det jo helt forferdelig!
For meg er det en vekker om at vi foreldre må følge mer på hva barna gjør og ser på, OG være våkne på om de viser tegn på å slite. Jeg har snakket masse med begge mine om dette å bære på ting som er vanskelig. Først og fremst så må de fortelle, og så må de vite at det aller aller meste av problemer kan løses, at vonde følelser blir mindre vonde etterhvert, og at det å avslutte livet ikke er en god løsning...Det er faktisk slutten på ALT, og alle drømmer og planer de har for fremtiden er ting de aldri vil oppleve.
Jeg synes det er topp av Trondheim kommune at de tar opp dette jeg, og at dette har spredd seg i media over hele landet. Selmord og selvmordstanker er noe man må kunne snakke om med de unge, slik at de skjønner at det er hjelp å få, om de bare tør åpne seg, og vi foreldre må skjønne at barna våre kanskje roper om hjelp, når de kommer til oss med det vi først tror er typisk ungdomsproblemer som vi avfeier fra første sekund...
Vi har ingen å miste!!
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
