Har endelig somlet meg til å se på walking-dead og da kom jeg og mannen opp i et tankeekspirment hvor vi er på motsatt side - og da stiger jo spenningen, hva mener FP?
I første sesong ser vi en mann hvor kona er blitt en zombie, og han nøler med å skyte henne. (Jeg har ikke sett lengre, så jeg vet ikke hva resultatet blir). Og da diskuterte jeg og mannen hvordan vi hadde reagert.
Mannen sier at han nok ville hatt problemer med å skutt meg. Mens jeg er rimelig sikker på at jeg glatt hadde skutt ham (herlig start på påskeferien, denne diskusjonen! :D Ta det med ro, det er ikke så seriøst.)
Men for meg er det åpenbart. Jeg hadde vært knust og lei meg fordi han var blitt en zombie. Men når det først hadde skjedd, så hadde han jo ikke vært mannen min - bare en som minnet noe om han i utseende. Så for meg hadde det å skutt ikke vært å skutt på mannen min.
Denne diskusjonen har vi også hatt, men da etter lesing av Sigbjørn Mostues trilogi I morgen er alt mørkt. Jeg hadde også trolig skutt mannen relativt "lett", men hatt større problemer med barna. Mannen skyter ikke meg like lett som jeg skyter han viste det seg. :knegg:
Litt som vampyrene i Buffy/Angeluniverset, det er heller ikke den kjente personen, men en demon i den tidligere personens kropp. Som Buffyholiker har jeg selvsagt tenkt over dette mange ganger de siste 20 årene. :D Avgjørelsen min ville vært å drepe zoombikroppen.
Samtidig blir det klart for meg at jeg har språklige preferanser og heller ville sagt tilintetgjøre enn å drepe, det høres mindre brutalt ut. Jeg synes det er litt pinglete av meg og lurer på hvorfor egentlig jeg tenker slik.
Etter vi har diskutert en del viser mannen tendenser til å få mindre og mindre kvaler med å skyte meg - er usikker på om det skyldes at jeg er overbevisende, irriterende eller en god blanding! :humre:
Haha, morsom problemstilling, den har vi ikke diskutert. Men da er du altså på sesong 1? Tror det er den beste sesongen i noen tv-serie jeg noen gang har sett altså - gled deg!
Vi har sett alle sesongene så langt, men aldri diskutert temaet. Skal ta det opp under middagen i dag.
(Tipper at svaret er at vi begge hadde skutt den andre fort og effektivt.)
Veldig usikker når det gjelder barna mine, den må jeg tenke litt på. Og håper jeg aldri kommer i denne situasjonen.
Jeg tenker som deg, og de er ikke lengre den de var. Naturlig nok så sitter det litt lenger inn når det kommer til barna. Vi er jo skapt slik at vi beskytter de okke som, og sånn må det være, men slik det forespeiles der så er det jo klart at har de allerede blitt turned, så er det jo ikke noen vei tilbake. Og jeg tror jeg hadde hatt større problemer med at mine barn gikk rundt som zombier og ville spise andre overlevende enn å pull the trigger. Et vondt ansvar å ha, men jeg hadde nok stått i det.
Mulig mannen og jeg hadde den diskusjonen den gang da, men husker i så fall ikke utfallet. Må ta den opp igjen - fin påskesamtale :nemlig: :knegg:
