Vi er invitert i konfirmasjonen til min nevø som jeg forøvrig er fadder for. Jeg er en god tante for denne gutten, men fadderoppgavene mine vet jeg ikke helt om jeg har fulgt opp så veldig bra.
Gudstjenesten starter kl 11 og vi er invitert i selskap kl 13.
Hvor viktig er det å møte opp i gudstjenesten? Er det innafor å bare møte i selskapet?
Jeg hadde nok møtt opp, det har jeg gjort til alle tre fadderungen mine, hvorav den ene er jeg tante til. Jeg har vel heller ikke fulgt opp fadderpliktene så veldig bra, men jeg har så absolutt vært tilstede i livet til dem
Hadde jeg vært fadder, hadde jeg møtt opp i kirken, tror jeg, mest av en form for pliktfølelse, men det er meg, jeg har vel kanskje en litt for overutviklet pliktfølelse til tider. :knegg:
Spørs hva som er grunnene til å møte opp i bare selskapet. Er det "vi gidder ikke gå i kirka/stå opp tidlig på en søndag/etc" så er det ikke innafor, men om det er snakk om å måtte kjøre 4 timer først og dere ikke har mulighet til å dra på lørdag, synes jeg det stiller seg annerledes.
Pokker. Dette burde jeg selvfølgelig tatt med i HI. Det er mer enn at vi ikke bare gidder å starte dagen tidlig. Vi starter dagen i en by to og en halv time unna, og spørsmålet er om snuppa skal få spille første kamp søndag morgen i den håndballturneringer hun er på eller ikke.
Jeg hadde prioritert konfirmasjon og kirke foran håndballkamp. Som fadder tenker jeg at det er greit å vise seg i kirken hvis man kan.
Vi har forøvrig ofte blitt invitert kun til mat/fest, fordi det er plassmangel i kirka. Kun nærmeste familie + faddere har vært i kirka i de tilfellene.
Forøvrig er det bare besteforeldre og faddere som er invitert til å være med på seremonien til eldste. Men det er bare fordi vi ikke får lov å ha med oss fler.
For meg hadde konfirmasjon trumfet håndball, men om det er veldig viktig for dere så ville jeg snakket med foreldrene og konfirmanten og hørt hva de sa.
Konfirmasjon trumfer GLATT en håndballkamp. Syntes jeg. Jeg hadde nok helt ærlig blitt litt snurt om fadderene til poden hadde spurt meg om de kunne droppen sermonien til fordel for en håndballkamp.
Nei, det er ikke innafor. Jeg hadde blitt både overrasket og skuffet om tante/fadder ikke kom i kirken. Håndballkamp er ikke godkjent fravær i min bok.
Eg synest og de bør møte, i alle fall vere representert. Er det mogleg at du og Knerten drar til seremonien og at Snuppa og mannen kjem etter med buss/tog etter håndballkampen?
Jeg synes hele konfirmasjonsgreiene med unntak av festen er relativt meningsløst, og det var nok derfor jeg vurderte å droppe det. (Jeg håper inderlig at egne barn ikke konfirmerer seg og har kunngjort at jeg betaler klekkelig for at de skal la være.)
Å komme etter er ikke et alternativ siden vi bare har én bil. Kollektivtransport er ikke et alternativ.
Det synes jeg er veldig lite relevant, all den tid du uansett har sagt ja til å være fadder en gang i tiden, og har takket ja til å komme i konfirmasjonen. Man trenger jo ikke like alt man har forpliktet seg til.
Jeg synes ikke det er greit å droppe seremonien og bare komme til festen. Det er jo seremonien som er selve konfirmasjonen. Jeg synes også at det hele er rimelig meningsløst og synes spesielt gudstjenester er aldeles grusomt kjedelige, men det hadde aldri ramlet meg inn å ikke stille opp for nevøer og nieser og hadde også stusset om inviterte uteble til våre barns konfirmasjonsseremoni for så å dukke opp på festen (forutsatt at det ikke var plassmangel som var årsaken selvsagt). Jeg synes konfirmasjon (både festen og seremonien) helt åpenbart trumfer kamp.
Som tante og fadder tenker jeg at seremonien absolutt er viktig. Jeg har konfirmant selv i år, og regner med at seremonien blir en flott avslutning på et kursopplegg som så absolutt har hatt dybde og mening. :jupp:
Med mindre man er konfirmant selv er man ikke pliktig til noe som helst, men det sømmer seg vel helst å stille opp da.
Jeg synes heller ikke håndballkamp går foran konfirmasjon eller andre engangshappeninger.
Eg syns det er meinigsfyllt å sjå ungdommane i kirka, sjå høgtida og at dei blir bedd for. Eg trur eg hadde syns ein bar mitzwa og var meiningsfyllt, sjølv om eg ikkje er jøde. Å få eit innblikk i kva dei har drive med det siste året, høyre helsingar til dei fra prest og kateket og alt det, er noko med å interessere seg for livet til den ein er fadder til, tenkjer eg, sjølv om ein ikkje har eit innenfra-forhold til religionen sjølv.
Jeg er enda sjokkert over den ene tanten som valgte å sove over sermonien som begynte klokka 11 i kirka da eldste ble konfirmert. Og det er to år siden.
I min bok: Ikke innafor i det hele tatt.
Det der er langt utafor i min verden. Jeg innrømmer glatt at jeg ville blitt veldig lei meg hvis nære gjester (som faddere selvsagt er) gjorde en slik prioritering i konfirmasjon til et av våre barn.
Selvsagt dropper dere håndballkampen (med mindre det er snakk om landslag).
Jeg er ingen fan av konfirmasjon, men synes at man skal respektere andres valg, i hvertfall når man allerede har forpliktet seg. Og hvis det strider mot din samvittighet bør du heller forklare at du ikke vil være med av den grunn, ikke skylde på en håndballkamp.
Betale tenåringen for å slippe å avholde konfirmasjon, ja. Det kommer uansett til å koste oss enorme summer. Jeg synes det er en meningsløs rite i dagens samfunn. Og jeg vet at svigerslekta kommer til å skuffe. For ikke å snakke om alt stresset jeg må gjennom. Så å heller gi alle pengene (på en sperret konto øremerket noe fornuftig) om de velger å la være har vi allerede gjort klart for dem at er et alternativ.
Hvis de allikevel ønsker å konfirmere seg, så vil det bli gjennomført konfirmasjon.
Som fadder og tante hadde jeg stilt i kirken. Fadder har jeg aldri vært, og kommer aldri til å være, men når en først har tatt på seg det tenker jeg at konfirmasjonsseremonien er en typisk viktig ting å få med seg. Jeg hadde uansett stilt i kirken som "bare" tante. Håndballkamper er det jo mange av i løpet av en sesong, og de fleste lag har vel nok spillere til at det ikke er krise om en er borte.
Verden så litt annerledes ut da jeg sa ja til å være fadder. Barnets mor og min bror gjorde det slutt før barnet kom til verden, og jeg var svært usikker på om jeg kom til å få ha noen relasjon til ham overhode. Så da sa jeg ja til alt. Men ting har gått riktig så bra. Vi ser mye til gutten; både med og uten faren hans.
Eg synes ein bør stille i kyrkja som fadder. Sjølv om der ikkje er viktig for deg kan det vere viktig for konfirmanten med familie at tante og fadder er der.
Ja, jeg ser alle argumentene for å slippe å arrangere konfirmasjon, men jeg tenker nå at ungdommen bør få bestemme slike livsvalg helt selv, uavhengig av økonomiske intensiver. Men du mener kanskje at dere vil yte samme pengegave til arvingen uavhengig av hva de velger å gjøre? Ikke at "Jeg konfirmerte meg fordi slekta ville det" er noe bedre press enn "Mamma betalte meg for å slippe å styre med å orge konfirmasjon", altså, men jeg syns de bør få ta valget selv.
Jeg er forøvrig spent på hva mine velger. De er døpt, sånn for enkelhetsskyld :humre:, men vi kan vel ikke skryte på oss å følge opp det vi har lovet så veldig. Eller er det kanskje bare fadderne som forplikter seg til religiøs oppfølging? :gruble:
De får ta valget selv. Men det ene alternativet er at de får en ganske stor sum penger (mye større enn de ville fått i gave av oss, og siden jeg kjenner de som skal inviteres, trolig større enn den totale gavesummen også).
Og jeg hadde ikke tenkt over det overhodet. Det var derfor jeg spurte, og jeg innser at stort sett alle tenker annerledes enn meg. Så da møter vi i kirken.
Jeg husker at da snuppa ble døpt så var onkelen min kreftsyk og døende. Han var full av unnskyldninger om hvorfor han bare kom i selskapet og ikke i kirken. Jeg skjønte ikke helt greia. For meg var det helt uviktig om han var i kirken eller ikke. Det var i selskapet jeg ønsket å ha ham, for der kunne vi snakke sammen. Kirken var jo full uansett.
Mener du at konfirmasjon med tilhørende gaver og pengegaver, versus ingenting, er et valg uten økonomiske insentiver? I mitt hode blir valget mer likeverdig dersom man ikke gir avkall på en haug med penger hvis man velger å la være å konfirmere seg.
(Ja, jeg vet at ikke alle får helt sykt mye penger, men veldig, veldig mange gjør det, og de aller fleste håper på det, og for de fleste ungdomsskoleelevene jeg har pratet med om dette, er pengene og gavene mye viktigere enn innholdet i selve konfirmasjonen.)
Jeg synes det er merkelig om det skal være mer ok å si "Du får X antall kroner om du konfirmerer deg!" enn å si "Du får X antall kroner om du ikke konfirmerer deg!" I praksis er det jo det første som sies til de aller, aller fleste. Hvor mange besteforeldre, tanter, onkler, naboer osv. hadde gitt ungdommen gaver om de valgte å ikke konfirmere seg egentlig?
Men for de fleste er det nok ikke konseptet "full kirke" som teller, men at de har sine folk der.
Hadde noen nære slektninger droppet å komme for at 12-åringen skulle spille håndballkamp hadde jeg aldri glemt det, for å være ærlig.
(Når det er sagt, er du sikker på at det er plass til alle i kirka? Det er jo ikke alle kirker som har plass til at alle gjestene til alle konfirmantene kan komme. Om det ikke er plass til dere, så er det jo en annen sak.)
Det er vel like mye gaver involvert i en borgerlig konfirmasjon? Å gi tilsvarende gave om de ikke konfirmerer seg i det hele tatt, er jeg med på. Det var vel i grunnen forsøk på å påvirke ungene til det valget man selv foretrekker ved hjelp av penger, som jeg reagerte på. Men nå har jeg såpass små unger enda at det er mulig jeg må svelge noen kameler her etterhvert. Og ikke har jeg noe forhold til dette pengejaget ved konfirmasjon heller.
Til mine fadderbarn har det faktisk ikke vært plass i kirken, kun til kjernefamilien samt besteforeldre. Men hvis ikke dette har blitt oppgitt av konfirmantens foreldre, så burde det jo være plass, men forhør deg med foreldrene. Håndballkamp hadde vært uaktuelt å ta hensyn til for vår del.
Jeg tror ikke jeg hadde brydd meg som forelder til konfirmanten og jeg brydde meg iallefall ikke når jeg selv var konfirmant. Nå er jo vi ateister og har ikke døpt barna og iallefall storesøster sier hun vil konfirmeres borgerlig(hun må ta det endelige valget om et år, men jeg tviler på at hun kommer til å endre mening). Men for meg er det absolutt viktigst at de møter i selskapet etterpå.
For meg hadde det kommet alt an på forholdet vi, eller konfirmanten, har til fadderne sine.
I datteren vår sin konfirmasjon, så kom det ene fadderparet kun til selskapet. Reagerte overhodet ikke på det. Dette er venner av oss, og forholdet har vært fraværende i mange år nå. Vi er fadder på ene barnet der, og vi ble ikke invitert i konfirmasjonen engang.
Det andre fadderparet, som også er venner av oss, de kom med den største selvfølge, da dette er folk vi jevnlig har kontat med.
I sønnen sin konfirmasjon, så var alle faddere familie, og de kom alle i kirka. Hadde ikke ventet annet, men hadde vel heller ikke reagert om de ikke kunne. Var noen timer mellom kirke og selskap, og vi var forberedt på at flere valgte vekk seremonien pga lang dødtid frem til selskapet.
Selv har vi gått i kirka i de konfirmasjonene hvor vi har vært faddere. Til den nevøen vi er fadder på, så var det satt av plass til foreldre, søsken, besteforeldre og faddere i kirka. Da dro vi selvfølgelig. Til fadderbarn av venner så har vi gått, så lenge det har vært plass for andre enn nærmeste familie.
Hos oss er det kun 20 konfirmanter per gudstjeneste, fordi det ikke skal ta uendelig lang tid og for at det skal være plass i kirken til alle som vil komme. :opplyser:
Sendes det ut invitasjoner med tidspunkt for konfirmasjonsgudstjeneste/annen type seremoni tar jeg for gitt at de som inviterer vil ha meg der og at det er plass.
Jeg tenker at dine meninger vdr konfirmasjon er helt uinteressante i denne sammenhengen. Ditt fadderbarn har valgt å konfirmere seg i kirken og da møter du som fadder opp i respekt for konfirmantens valg. Det er bra du har bestemt deg for det.
Eg droppa seremoni då min nevø, som eg ikkje er fadder på, blei konfirmert. Eg hadde 48 timars heimeeksamen og trengte dei timane sidan resten av dagen gjekk til selskapet. Samvittigheita kjenne eg på enda. Så ja, eg syns absolutt du skal stille og det er bra du har bestemt deg for det.
Mens jeg ville hatt full forståelse for dette, så lenge de kom i selskapet. Jeg er muligens preget av at i den grad konfirmasjon forekommer i familien (i hvert fall på min side), er det type humanistisk, der man bare får billetter til de aller nærmeste til seremonien. Seremonien er fin, den (den humanistiske - jeg må innrømme at jeg har kjedet meg kolossalt de gangene jeg har vært i kirkelig konfirmasjon), men det er samværet i selskapet, og talene, som er konfirmasjonen i mine øyne.
Jeg har imidlertid forstått at jeg tenker annerledes enn de fleste her (noe denne tråden også tyder på), så jeg hadde ikke våget å ikke stille i kirken først.
Datteren min skal konfirmere seg humanistisk, og vi har fått billetter til alle gjestene. Jeg hadde reagert akkurat like negativt på frafall fra seremonien som de som sier at de hadde reagert på frafall fra kirken.
Jeg synes vurdering av kjedeligheten i seremoni er ganske merkelig å legge til grunn.
Personlig synes jeg ikke de humanistiske seremoniene jeg har vært på i seg selv er veldig innholdsrike og spennende, men det er veldig underordnet en sånn dag. Har man invitert meg med til seremoni så stiller jeg opp fordi jeg vil være der for konfirmanten.
Konfirmanten selv gir mening nok i massevis.
Så bra at du går, det er nok litt stas å ha sine der.
Det er ganske underordnet for meg hvor man konfirmerer seg, det valget er personlig, jeg stiller for konfirmantens skyld der de vil jeg skal være med. Slike dager er høytid, og et minne for livet for den det gjelder.
Nå er det vel egentlig nok svar her. Men jeg er enig med flertallet. Er jeg invitert i dåp/navnedag, eller konfirmasjonen, så er seremonien en viktig del av det jeg er invitert til. Også om jeg ikke er fadder. Det er fantastisk hyggelig å være invitert til noe slikt og jeg vil være med på alt jeg kan. Jeg har aldri opplevd restriksjoner ved kirkelig konfirmasjon, men ved humanistisk har jeg opplevd at det bare har vært billetter til nær familie og at vi derfor bare har vært invitert til selskapet. Og det er selvsagt greit.
Og jeg ville blitt ordentlig såret om noen hadde latt en kamp gå foran seremonien.
Jupp. Jeg er veldig glad for at Hiawatas oldemor ble med i den humanistiske seremonien på hans navnefest, og var høflig nok til å skryte av seremonien til meg etterpå. Hun klagde til svigermor da, men det er en annen sak. :knegg: Hun var meget gammel, og det er fint å ha henne med på bildene fra rådhuset.
Om det er kirkelig eller humanistisk seremoni har ikke farget mitt svar. I motsetning til Xian tenker jeg at de som er invitert til seremonien er noen familien regner som nære pga begrenset plass, og det derfor er enda viktigere å være til stede.
Når det er sagt; selvsagt finnes det gyldige fraværsgrunner, men jeg syns ikke en håndballkamp er en av dem.[CENTER]Save[/CENTER]
Og i min erfaring så klarer både kirken og humanetisk forbund å lage både veldig fine og veldig kjedelige seremonier. Så det er ingen selvfølge at det er "morsommere" å gå det ene eller det andre stedet. Og enig med Guava, akkurat i denne sammenhengen betyr mitt syn på seremonien veldig mye mindre enn at konfirmanten har gjort et valg. Og at det stort sett er stemningsfullt og fint å se dem stå der og være midtpunkt.
Ja, dette varierer sikkert fra sted til sted. Jeg hadde skilte foreldre med nye partnere (og hel- og halvsøsken), så det var ikke engang plass til besteforeldre under seremonien i min konfirmasjon. Jeg kan ikke huske at jeg syntes det var dumt - det var bare sånn det var. Det var selskapet etterpå som var viktig.
Jeg mener ikke at man skal droppe å møte opp til seremonien dersom man er invitert - det er jo åpenbart at dette er forventet, og viktig for mange. Så vi møter i kirken når det er konfirmasjon (og dem blir det mange av i årene som kommer).
Jeg ville bare dele mine tanker om temaet, siden bestyrtelsen over at Tjorven vurderte noe annet var såpass stor.
Jeg følger røkla og sier at konfirmasjon trumfer håndballkamp. Til og min (tidligere) håndballspillende og håndballgale datter mener det. Jeg har møtt i kirken eller sermonilokalet når det har vært plass hver gang jeg har vært invitert til konfirmasjon, med mindre sykdom har kommet i veien.
For min vurdering er det ingen forskjell på om seremonien er kirkelig eller humanetisk. Da jeg ble konfirmert, så var det kun 4 billetter pr konfirmant, og aldri har stemoren min, svært uttalt humanetiker, vært så indignert over å ikke få gå i kirken. :knegg:
Ordlyden i invitasjonen var "Det er konfirmasjonsgudstjeneste kl 11 og dere er invitert i selskap kl 13". Så jeg antar at det er plass til alle. Det er en stor kirke, så det vil jeg tro.
Vi hadde humanistisk i fjor og seremonien der var virkelig flott. Absolutt verd å få med seg. Jeg pleier gremme meg og irritere meg i kirken og hadde sikket kunnet finne på det igjen. Jeg synes som regel det nevnes noe fra taler under seremonien i selskapet etterpå, så noe fornuftig sies vel der også. Som alle andre steder er det stor forskjell på hva talere trekker frem og vektlegger.
Jeg og mannen er utmeldt av kirken og ikke faddere til noen, men hadde stilt i kirken på tantebarns konfirmasjon. Min familie er ekstremt avslappa i forhold til slike ting og dåpsinvitasjoner fra min søster har vært litt sånn: Vi skal ha dåp søndag X så om det passer slik kan dere jo komme. :humre: Da mini var liten så tok mannen veldig lett kjøkkenvakt og babyvakt mens dåpseremonien pågikk og det var veldig ok i min familie. Hadde det vært viktig for dem hadde vi stilt alle selvfølgelig. Jeg synes at konfirmasjon er annerledes enn dåp fordi hovedpersonen selv får med seg hvem som er der og ikke. En liten baby bryr seg jo ikke, men jeg tror rett og slett tantebarna mine hadde blitt skuffet (med rette) om vi ikke kom. Om det er humanistisk eller kirkelig spiller ingen rolle. Heller ikke mine personlige meninger om konfirmasjon. Vi kan nok også komme til å foreslå noe annet enn konfirmasjon selv når mine blir gamle nok.
Jeg tar på en måte for gitt at de fleste som er med konfirmanter på seremoni er der den dagen på grunn av konfirmanten. De færreste ville vært der ellers (Joda noen unntak finnes). Altså det er ikke seremonien i seg selv som gjør at kulturhus og kirker har mye folk tilstede disse dagene.
En del steder er man vant til at det er trangt om plassen. Da kan det være lett å tenke at "jeg ikke er viktig fra eller til". Det tenker jeg at man ikke skal ta for gitt.
Det er ikke alltid det er trangt om plass heller hverken i kulturhus eller kirker.
Så sant det ikke opplyses at det ikke er plass (som skjer en del ganger - man får beskjed om at hver konfirmant har et begrenset antall plasser i kirken), kommer man i kirken når man er invitert til konfirmasjon (eller bryllup eller dåp).
Vi laget to ulike innbydelser. En til de som også ble bedt i kirken og en annen for de som kun skulle i selskapet. Det var begrensning på plasser i kirken og det var noen som absolutt ville i kirken fordi det liksom er en del av konfirmasjonsdagen og da ga vi beskjed om dette med plass men de hadde fått plass på hemsen.
Det eg synest er det reale med kirkelig konfirmasjon, er at barna får ein sjanse til å lære meir om det dei er døpt til, og ut fra det kan velge seinere kva dei egentlig ønsker å tru eller ikkje tru. Konfirmasjonstida er ei flott tid for mange, med gode opplevelser som dei kanskje aldri hadde fått ellers. Så kjem jo konfirmasjonsdagen som ein avslutning på alt dette. Mitt inntrykk er at ungdommane liker det høytidelige, det seremonielle, ritene, og så legg dei forskjellig trykk av alvor i det. Men å snakke ned konfirmasjonstida (no seier eg ikkje at nokon har gjort det her) synest eg framstår som umodent. Det er noko med å ha respekt for at dei faktisk vil følge det, enten det nå er kirkelig eller human-etisk.
Poden på snart 15 konfirmeres straks og har valgt borgerlig helt selv, men han forteller at han har venner som fikk beskjed om at de ikke fikk selskap dersom de ikke valgte kirkelig konfirmasjon. Det synes jeg er helt hårreisende i våre dager! Jeg har en venninne som har en 17-år gammel datter og datteren ville ikke konfirmere seg. Det er jo et helt greit valg det også. Da ble det følgelig heller ikke pengegaver.
Jeg ville aldri ha foreslått for mine sønner at de heller kan få pengene enn å konfirmere seg! Da ville ihvertfall eldste kun valgt pengene og gått glipp av all den læringen det er å sitte i en fremmed gruppe og diskutere ulike etiske valg o.l. i 10 uker. Jeg synes det er nyttig læring for en 15-åring! En del av det å vokse opp.
Forøvrig enig med røkla: faddere stiller i kirken med mindre man er syk eller bor så langt unna at man ikke rekker det og ikke har råd til å ta inn på hotell dagen før. Sånn ca. Når det er sagt stiller ikke min bror i seremonien (ikke fadder). Han er sånn. Han påstår at han ikke rekker det (kunne sikkert tatt et fly kl 7, men mulig ikke det går så tidlige fly en lørdag?) og ville ikke betale for to netter på hotell.
Det finnes ungdommer som får valget humanistisk vs ikkeno også. Jeg har bekjente som ikke hadde godtatt konfirmasjon i DNK under noen omstendighet, både religiøse og ateister.
Det med å tilby masse penger for å la være å konfirmeres er heller ikke så veldig uvanlig.
Enkelte kjøper seg på den måten ut av problemstillingen det er å måtte forholde seg til og samarbeide med eksfamilie.
Jeg tenker at det ikke nødvendigvis er feil at foreldre legger seg noe borti sånt.
Korleis held ein styr på kven som er i kyrkja og ikkje? :gruble:
Me som foreldre, og såleis vertskap, har vel ingen moglegheit til å sjå kven som er der og ikkje? Fadrar har me sjølvsagt telling på, og dei skal vel reise seg saman med oss når det er vår konfirmant sin tur. Men gjester ellers når det er ei stor kyrkje?
I vår familie samlar me oss utanfor kyrkja og gratulerer, helsar på kvarandre, tek bilder osv., og me har stort sett ikkje fleire gjestar enn at me greier å leggja merke til kven som er der og ikkje.
I de konfirmasjonene jeg har vært så har slekta sitter mer eller mindre samlet. Og så har vi hatt en fotoseanse med konfirmanten etterpå. Så jeg kan si deg hvem som var der. :knegg:
I de konfirmasjonene vi har vært i har vi samlet oss utenfor kirken først og pratet litt og sitter samlet i kirken også. Etterpå har det vært fotoseanse utenfor. Og så vet man jo uansett hvem man har invitert og hvem som har takket ja.
Da burde du ikke sagt ja til å være fadder... det er jo nærmest en forpliktelse du har sagt ja til for 14-15 år siden å komme i denne konfirmasjonen.
At du ikke synes det er viktig hvem som kommer i kirka er ikke relevant - dette gjelder ikke din konfirmasjon...
Konfirmasjon til en du er tante og på toppen av det hele fadder til trumfer håndballkamp, selvsagt gjør den det.
Som en kompromissløsning; kan ikke far+datter reise på håndballturnering og enten mase seg til plass i noen andres bil eller ta deres bil.
Så kan du og gutten i verste fall ta drosje til konfirmasjonen? Enten håndballturneringen eller konfirmasjonen er vel innenfor drosje-bar avstand, eller?
Konfirmasjonen befinner seg midt mellom Oslo og cupen, og jeg må være på cupen fordi jeg er satt opp på overnattingsvakt med laget fra lørdag til søndag.
Men problemet er løst. Vi står opp tidlig på søndag og rekker konfirmasjon kl 11.
Verden har forandret seg veldig siden den gang jeg sa ja til å være fadder, forresten. I retrospekt skulle jeg sagt nei.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.