Min hypotese er at det er flere introverte her enn ellers i samfunnet. Ikke det at jeg aner om det er 50/50 fordelt på befolkningen ellers da. :knegg: Noen som vet?
Se forøvrig diskusjon i skravleforumet, eller hva det nå heter.
For meg er det "satt". Jeg har alltid hentet energi fra egentid og kunne si nei til å være med å leke da jeg var barn, fordi jeg hadde egenlek inne på rommet mitt med døren igjen.
Har ikke stemt. Var tidligere 50/50 på alle tester. Har byttet jobb og er nå definitivt introvert. Er så mange mennesker å forholde meg til på jobb at jeg "bruker opp" dette med å forholde meg til andre.
Ja det gjorde jeg også, men jeg har beveget meg langs den aksen i hver retning i løpet av livet. Behov for egentid og indre fokus har alltid vært der, men i varierende grad og kombinasjon med ytre fokus.
Jeg liker å være alene og har behov for det. Likevel: de "uhøytidelige" testene jeg har tatt viser helt klar og tydelig ekstroversjon. Og jeg skjønner det jo også, for selv om jeg liker å være alene, så er det nok fordi jeg er det i så små porsjoner. En dag med sykdom og innedag, så er det behovet dekket, liksom og jeg søker utover.
Ref. kjønnsdiskusjonen, jeg føler meg egentlig ikke som noen av delene, og syns det blir for trangt å definere meg som det ene eller det andre. Jeg trenger begge deler. Jeg trenger ro og alenetid for å hente meg inn, men jeg syns også fest, moro og slikt er gøy. Jeg er ganske god på small talk, og jobber i et yrke hvor man må være ganske glad i folk.
Jeg er soleklar introvert, men en pratsom og tidvis ganske høylytt en. Med en ganske stor sirkushest også. Jeg trenger masse tid inni mitt eget hode likevel.
Tester? Noen passe seriøse og tilgjengelige som kan anbefales?
Jeg aner ikke om jeg er introvert eller ekstrovert, hvilken betydning har det for mitt liv?
Okey, jeg trives godt med egentid og kan bli ganske guffen å være sammen med hvis jeg ikke får litt av det. Slik har jeg vært hele livet og i økende grad etter slaget, siden jeg mentalt blir fortere sliten nå enn tidligere. Jeg har ingenting i mot hele uker alene hjemme eller på hytta og lengter liksom ikke til famile og kjæreste. Regnes jeg som introvert da?
På den annen side så trives jeg godt i åpent landskap og merker egentlig ikke så godt kollegaene rundt meg. Har jeg cellekontor for lenge om gangen har jeg lett for å føle meg isolert. Er jeg ekstrovert på det området da?
Jeg trenger mye alenetid, men kan også hente energi i sosiale settinger. Det kommer an på settingen. Men det er nok typisk at jeg etter å ha vært ute på noe sosialt, trenger å være for meg selv. Og jeg blir fullstendig gal av mennesker som "invaderer" huset mitt og bare blir der, for da har jeg ingen steder å gjemme meg.
Jeg svarte midt på treet. Tester ender som regel med det. Dette fordi jeg kan ha mer lyst til å dra og treffe venner en fredags kveld enn å være hjemme mutters alene. Det betyr dog ikke at jeg ikke er superhappy over å få være hjemme alene, jeg trenger påfyll fra venner også.Jeg syns også det er hyggelig å småprate med folk ved henting i barnehagen og syns åpent landskap er en god ide.
Jeg er en ekstremekstrovert - også en ganske høylytt en - men jeg kan også fremstå som stille og forsiktig en sjelden gang i blant. Jeg synes mitt eget hode er innmari kjedelig.
Litt både og egentlig. Jeg kan godt få energi av sosiale-opplegg som jeg liker og som ikke varer for lenge, men blir sliten av å være lenge i litt store folkemengder. Og så liker jeg helst sosiale opplegg der jeg har noe til felles med de som er der og ikke må bruke masse tid på trivielt småprat. Samtidig liker jeg godt å være alene og liker at mannen min også er sånn at vi kan gjøre hver vår ting i stua på kvelden uten at det føles som man overser hverandre.
Jeg var tidligere ekstremekstrovert og ville ha folk rundt meg hele tiden. The more, the merrier. Skjønte virkelig ikke konseptet alenetid, og har vel blitt sett på som en plage av mange, vil jeg tro.
Nå blir jeg mer og mer introvert. Jeg trenger fortsatt folk til å løse problemene mine, men også her ser jeg at jeg oftere og oftere liker å finne ut av ting selv. Det er for eksempel mange ting jeg kanskje ville ha delt med FP for ti år siden som jeg aldri, ALDRI kunne tenke meg å snakke om / søke råd om nå.
Takk for lenken. Resultatet (The Architect) var ikke uventet mye av begge deler. Beskrivelsen som fulgte var pinlig presis til tider, men selvsagt også pinlig upresis, som seg hør og bør for noe som liksom skal passe millioner av potensielle testtagere.
Mja, usikker. Jeg blir ganske sliten av å være lenge sammen med andre, og får desperat behov for alenetid etter en stund (type hyttetur en helg sammen med en annen familie), mens noen timer på kafe med venninner gir meg energi. Alt med måte, liksom. :vetikke: Jeg har lett for å komme i prat med andre, og er ikke sjenert, men er absolutt ikke den som må ta ordet om noen andre heller vil. Vil anta at jeg er litt mer introvert enn ekstrovert, men at jeg ikke et utpreget noen av delene.
Soleklart introvert på alle tester. Og enhver sosial omgang sliter meg loddrett ut. Jeg kan likevel være den som får alle til å le på fest. Jeg er ikke nødvendigvis dårlig på å være sammen med andre, jeg bare trenger så mye krefter til det. Og mye tid til å hente meg inn igjen.
Hm, tok en test på "I form.no" og der ble jeg ekstrovert. Syntes mange av spørsmålene gikk mer ut på selvtillit ("må du øve deg før du snakker høyt til noen?") enn på ekstro-/introvert, og tror det var det som gjorde at jeg, noe feilaktig, mener jeg, fikk "diagnosen" ekstrovert.
Det er sånne tester jeg tror forvirrer mer enn de oppklarer. Men for meg, som introvert, så koster det meg langt mindre å stå på scene foran et hav med folk og snakke, enn å sitte i intime smågrupper og smalltalke.
Jeg greier ikke definere meg selv. Ligger midt på og varierer, men jeg varierer nok mest med typen sosial omgang. Jeg liker ikke store mengder og mingling, det blir jeg sliten av. Mens kjente folk gir energi. Så jeg vet sannelig ikke. Alene tappes jeg. Jeg har liten toleranse for å være alene, og det synes jeg er utfordrende på mange plan.
Jeg tenker på om jeg har variert gjennom livet. Jeg tror egentlig ikke det. Jeg har blitt modigere sosialt, men behovet tror jeg er ganske likt. Dvs det svinger rundt en akse som har ligget ganske likt.
Ikke sant? Det er (for mange av oss) det å ha folk "innpå" seg som er slitsomt, ikke nødvendigvis det å snakke selv eller hvor mange som hører - eller leser! - det man sier.
:dulte: jeg er gift med en Introvert. Han drar alene på hytta med et smil om munnen, jeg kunne ikke tenkt tanken en gang - jeg anser det i så fall som straff.
Jeg ELSKER å være alene på hytta og når jeg er på jobbreise, passer jeg på å få masse egentid på hotellrommet og synes det er stas å spise hotellfrokost alene. Jeg liker å observere folk, og å sitte alene på restaurant er en av mine yndligsgreier.
Jeg er ikke akkurat blyg av meg i sosiale sammenhenger - jeg skravler i vei, og synes det er greit å snakke for folk i større forsamlinger også.
Men jeg elsker alenetid. :hjerter: Det har jeg gjort fra jeg var liten - llikte å sitte på rommet og tegne, høre på musikk, tenke og bare være i flytsonen.
Jeg kan like alenetid, men det er veldig få situasjoner hvor jeg ikke heller ville hatt noen sammen med meg om jeg fikk velge. :knegg: Ikke lett å definere synes jeg.
Skravlete introvert, såpass at jeg blir ekstremt glad hvis mannen tar med ungene ut en tur alene. Og føler aldri at jeg får nok alenetid, burde strengt tatt ikke hatt familie 100% tror jeg.
I testen til rine ble jeg introvert. Jeg bruker aldri det ordet, men jeg er nok veldig usosial. Jeg liker meg best hjemme, og kan få panikk av å skulle dra på en enkel sammenkomst. Jeg gruer meg i flere uker, og når jeg er der så er det bare hyggelig. Jeg har også gått fra steder i det jeg skulle gå inn bare fordi jeg får panikk. Jeg oppfattes nok ikke sånn av andre. Egentlig tror jeg at jeg har snev av sosial angst, som jeg jobber med å holde i sjakk.
Jeg er typisk introvert, men jeg trives jo godt blant greie folk i lange stunder av gangen. :knegg: Jeg må være mer alene/sammen med bare ungene eller kjæresten enn jeg kan være med andre for å føle meg noenlunde i vater.
Jeg ble utrolig lettet da jeg først begynte å lære om introverthet/ekstroverthet. Det var så mye som falt på plass. Jeg var en adoptert, introvert lesehest, i en familie av ekstremekstroverte partyløver. De trodde jo helt seriøst at noe var galt med meg, og følgelig trodde jeg jo også det. Etter en skoledag hadde jeg behov for å kunne sitte på rommet mitt med en bok, mens de andre alltid var samlet i stua, omtrent oppå hverandre. Jeg har mange ganger tenkt "om jeg bare hadde visst", for det hadde jo hjulpet mye om jeg hvertfall forstod meg selv.
Jeg har alltid vært introvert, og henter energi i egentid/alenetid. Samtidig er jeg veldig utadvendt, og virker nok veldig ekstrovert på mennesker som ikke kjenner meg så godt (for eksempel på jobb). Å sitte i landskap er virkelig helt forferdelig for meg, og gjør at jeg er helt tom når jeg kommer hjem fra jobb. I perioder sliter jeg med å få fylt på med energi (sykdommen jeg har forsterker energiløsheten min), og da velger jeg bort sosiale ting. Jeg sliter med å finne en balanse, og har i flere år hentet ut mer energi enn jeg får tilført, og det har ført til at jeg har kjørt meg selv helt i kjelleren.
Absolutt i all hovedsak ekstrovert. Men jeg kan likevel velge å være alene, og synes det er deilig. Men jeg får definitivt mest energi av å være sammen med andre.
Jeg ligger nok ganske midt på skalaen, så det kommer an på dagsform om jeg kommer ut som ekstrovert eller introvert på sånne tester. Mange «feilvurderer» meg som utpreget ekstrovert, siden det ikke gjør meg noe å snakke i forsamlinger, gjerne tar ordet, snakker mye osv, men jeg er en liten einstøing inni meg, henter energi i mitt eget selskap og reiser gjerne en uke på ferie alene.
Sånn kort vil det si at du er introvert, du har fokus på "det store bildet" (altså du ser sammenhenger og ikke nødvendigvis de små detaljene"), Du tar beslutningene dine basert på følelser og du foretrekker å leve et liv uten å ha alt planlagt til minste detalj. Hver bokstavkombinasjon har jo et motto. Mottoet for INFP er " I de høye idealers tjeneste"
(Jeg er selv ESFP - og har mottoet "livet er til for å leves" - det er SÅ rett :knegg: )
Tok testen og jeg er visstnok noe så sjeldent som en "Talsmann" eller INFJ-T.
Det var nå mye i den beskrivelsen som ikke stemte. Men når jeg leste mer stemte det jo veldig bra. Ble nok litt satt ut av å bli sammenlignet med Mor Theresa og Martin Luther King. :knegg:
Ble ESFJ - og mye der passer. Dette var midt i blinken :knegg: På videregående skole deltar ESFJ-er aktivt i russefeiringen, er med i organisasjonsarbeid og setter tonen. De står i rampelyset og leder sine lag frem til seier og anerkjennelse. Senere i livet fortsetter ESFJ-er å støtte sine venner og kjente, arrangere sosiale sammenkomster og gjøre sitt beste for å sørge for at alle har det bra.
Jeg er veldig ekstrovert. Det dummeste jeg gjør når jeg er sliten og ungene er hos eksen er å ikke avtale noe sosialt den helgen/dagene. Jeg lades sammen med andre.
Jeg kan uten problemer være alene en hel helg uten å snakke med et eneste menneske verken på telefon eller SOME. Jeg synes bare det er deilig, og lader batteriene ordentlig. Noe mer enn en helg- og jeg føler meg som Viggo Venneløs og må snakke med noen. Ikke lenge da, jeg må bare snakke med noen en liten stund, deretter kan jeg godt være alene igjen. :knegg:
Jeg fikk på denne testen ISFP-T. Det har jeg aldri fått før. Jeg har variert mellom INTJ og INFJ. Jeg synes lite passet på meg i denne testen. Jeg er ikke en gambler, slik testen påstår. Ei heller fargerik, kunstnerisk og i rampelyset.
Sist jeg tok en sånn test, ble jeg INFJ tror jeg, eller INTJ. Da jeg tok den det lenkes til over nå ble jeg ESFJ med 62% , så det var litt forskjell. :humre: Men jeg husker at på den forrige var jeg omtrent midt mellom I og E, og det tror jeg stemmer ganske godt med virkeligheten. Jeg oppfattes som og er sosial og har ingen problemer med å snakke i hverken store eller små forsamlinger, og jeg trives med å treffe venner de få gangene jeg faktisk får tid til det. Men jeg blir tappet av for mye sosialisering, og må lade opp aleine eller med de nærmeste. Jeg trenger absolutt aleinetid. Så et sted midt i mellom der er nok riktig, hvis en først skal definere seg. :nemlig:
Ok, jeg ble ESFJ-T. 0 % introvert, faktisk. Jeg er jo glad i folk, men liker også å gjøre ting alene. Ikke alt jeg kjente meg igjen i, som at jeg liksom heller skulle være optatt av utseende og mote enn politikk. Øøøh... utensminkepåjobbhverdag
Jeg er en stabil INTJ som har et stort behov for å være alene. Motsatt opplever jeg sjelden behov for å være sammen med andre mennesker, bortsett fra at jeg setter pris på jevnlig kontakt med familie og nære venner. Jeg er den på jobben som ytterst sjelden blir med på sosiale aktiviteter på fritida, ikke bare er behovet fraværende, jeg har også lett for å kjede meg i slike sammenhenger. Samme med selskap og fest generelt, opplever det som en plage, og kan føle meg nærmest desperat etter å komme meg unna. Sammenkomster med to, tre stykker går greit hvis det ikke blir for ofte.
Svære arrangementer som Tour de France og VM i sykling er uproblematiske. Sammenstimlinger av folk gjør meg ingenting, og jeg kan godt prate med fremmede om emner jeg finner interessante. Det er ikke de nære personene eller vilt fremmede som gjør det vanskelig, det er alle dem i midten som jeg på en eller annen måte må forholde meg til. Jeg reiser gjerne på ferie alene, av og til – som når jeg drar på fjelltur utenlands – møter jeg en gruppe mennesker jeg skal gå sammen med på et fastsatt sted. Ikke noe problem å gå sammen med en slik gruppe i et par uker.
Jeg tror jeg kan oppleves innadvendt av noen, andre ser på meg som utadvent og til og med situasjonsbetinget sosial. Åpenhet er i utgangspunktet ikke noe problem for meg, men jeg er ganske utvelgende når det gjelder mennesker, og med enkelte har jeg et formidlingsbehov som en østers.
Aktiviteter som andre kan finne det moro å gjøre sammen med andre, foretrekker jeg å drive på med alene. Trening/løping, strikking, galleribesøk, delvis også turer og ferier.
Jeg blir stabilt INTJ på sånne tester, og kjenner meg godt igjen i beskrivelsene. På denne ble jeg INTJ-A, altså med en god slump selvsikkerhet/laidbackhet på toppen av resten, noe som sikkert er en god del av grunnen til at jeg er såpass høylytt og tydelig.
Jeg er en klar ekstrovert. Men, i likhet med flere andre her så merker jeg mer behov for alenetid nå enn da jeg var yngre. Jeg har ingen problemer med å trives i eget selskap, men jeg fylller det som oftest med podcaster og bøker og tvserier, det er lite ro til grubling og selskap med egne tanker. Og jeg får masse energi av å snakke med andre. Jeg tilhører den lille rare delen av menneskeheten som liker møter. I hvert fall om de er godt organiserte så vi kan være effektive. Jeg får gjort mye mer i et godt møte enn om jeg skal sitte for meg selv og utveksle eposter med andre.
I denne testen fikk jeg ESFP - E (Entertainer) og kjenner meg nok en del igjen i det. Særlig nå når en stor del av jobben min nettopp er å stå foran forsamlinger og helst være både faglig og underholdende. :D
Samme her - ordet "selskapssyk" har falt ut av vokabularet mitt for mange, mange år siden. Noen ganger blir jeg nesten litt bekymra for tilstanden. (Og det er ikke det at jeg ikke kjeder meg i mitt eget selskap heller, for det gjør jeg sannelig rett som det er. :knegg: )
Jeg er ESTJ-T og hovedvekt ekstrovert. Men jeg har alltid trengt mye alenetid. Men jeg får energi av positivt samvær med andre og blir passiv av å være mye alene. Har ingen problemer med å dra på tur med folk osv, men i hverdagen må jeg "hvile" mye alene. Jeg fått totalt fnatt av intense folk som aldri vil være alene og misliker sterkt uplanlagte besøk hos oss ( svigers elsker det).
Din introverte motvekt, jeg altså, med ISTJ-T. :fnise:
85 % introvert viste denne, så da svarte jeg "feil" på undersøkelsen. Jeg tror det stemmer at jeg blir mer og mer introvert med tiden. Før har jeg trodd at alenebehovet skyldes at jeg hadde en mer ekstrovert jobb enn jeg egentlig egner meg til, men nå er jeg masse alene i hverdagen, og trenger fortsatt enda mer tid til meg selv..
Hvis jeg først må få besøk av intense folk, så foretrekker jeg faktisk overraskelsesbesøk, for da slipper jeg å bruke masse krefter på å grue meg til besøket i forkant.
Akkurat sånn er det med meg også. Når det er skikkelig travelt så tenker jeg at jeg må få meg litt tid for meg selv, men det gjør meg bare enda mer sliten. Når jeg henger sammen med folk, så blir jeg full av liv innvendig etterpå.
Jeg har tatt personlighetstester i intervjuprosesser, de samme trekkene dukker opp - formulert på ulike måter, men trekkene er der. Enkelte av disse testene tar noen timer. Bokstavene som mange sikter til her er fra linken tidlige i tråden. Svarer man ærlig får man samme utfall uansett hvilken test man tar.
Vi tok denne type test på gamle jobben på teamsamlingopplegg med personlig rapport og oppfølging etterpå. Det ble mye prat kollegaer imellom, så husker godt at jeg fikk samme da. Og at jeg skjønte hvorfor jeg ikke samarbeider så godt/blir fort irritert av kollegaer som er mer følelsesbasert enn meg.
Tok testen på nytt i dag, og typisk nok fikk jeg litt annet resultat.
ENFJ-A endte jeg på i dag, men ligger hele tiden veldig midt på når det kommer til I/E.
Jeg var forresten svært introvert og innadvendt som barn, og har gått mer i retning ekstrovert med tiden. Ingen av mine barn ligner på meg der. Jeg fikk ofte høre at jeg var så stille og forsiktig, mens ingen har noensinne sagt det om mine barn. Jeg ville helst slippe å gå i bursdager, for jeg syntes det var så slitsomt. Jeg ville helst være i fred med bøkene og tegnesakene.
Eldstejenta er den som lettest har blitt overveldet og overstimulert og sliten av for mye folk og for mye som skjer rundt henne, som ikke trives f.eks på konserter med trengsel og høy musikk. Men hun er samtidig veldig utadvendt, sosial og verbalt sterk, og kommuniserer like godt i gruppe som en til en, og har aldri problemer med å ta ordet eller initiativet til noe som helst, så jeg vil nok kalle henne ekstrovert. Ekstrovert, men ganske sensitiv.
Guttungen fungerer rett og slett ikke alene. Da går han helt i spinn. Han må være sammen med andre. Han er om mulig enda mer sosial enn storesøstra, og er også svært utadvent. Jeg har aldri opplevd at han har blitt sliten av mye folk. Han er definitivt ekstrovert.
Yngstejenta er kanskje den av de tre som trives best i eget selskap, og som av og til søker for seg selv for å være litt alene. Men også hun er svært sosial, kommer lett i kontakt med andre barn, tar initiativ og er relativt utadvent, og har aldri blitt oppfattet som en stille og innesluttet type. Men jeg ser at hun fungerer best i settinger med en til en, og er ikke like avslappet og naturlig i større grupper som søsknene er. Og den frenetiske skravlinga kommer like mye av usikkerhet som av behov for å kommunisere. Så hun er nok den som ligner mest på meg av de tre, selv om jeg var stille og hun er skravlete og høylydt.