Appelsin sa for 7år siden:

Jeg har tenkt en del på dette den siste uken og lurer på om det finnes andre som meg der ute. :knegg:

Og tror du selvfølelsen din blir påvirket av komplimenter? I så fall hvilke?

frukt sa for 7år siden:

Jeg blir mest glad på komplimenter som går på personlighet og egenskaper, men også de som går på utseendet men på sånne små ting som det krever litt å legge merke til.

Selvfølelsen blir nok litt påvirket, men akkurat det må jeg reflektere litt over før jeg kan si noe mer spesifikt.

Pelle sa for 7år siden:

For et par uker siden kom en eldre kollega inn til meg etter lunsjen. Hun sa at hun visdte ingen som var så positiv og flink til å snu samtaler i lunsjen vekk fra sutring og kmm. Jeg er glad enda for det hun sa.

Divine sa for 7år siden:

Alle komplimenter og all kritikk betyr mye for meg.

Anne C sa for 7år siden:

Jeg tror faktisk at ting som har med jobben jeg gjør som lærer betyr mest for meg.

007 sa for 7år siden:

Det kommer veldig an på hvem det kommer fra.
Om en jeg respekterer og synes er dyktig gir meg komplimenter for jobben jeg gjør, og jeg ser og hører at det ikke bare er fraser, blir jeg glad. Ellers tar jeg til meg veldig, veldig få komplimenter.

IzziCreo sa for 7år siden:

Komplimenter som går på egenskaper og personlighet betyr mye for meg. Det er jo hyggelig å få komplimenter på utseende også, men det betyr ikke på langt nær så mye for meg.

Mer spesifikt så har jeg en ekstrem interesse i en særdeles mannsdominert sport, og når jeg får komplimenter for mine kunnskaper der så lever jeg veldig lenge på det :knegg: Det går mye på det at det i utgangspunktet antas at jeg ikke har peil (fordi jeg er kvinne), men så settes de på plass eller at jeg briljerer med kunnskap - og det er særdeles tilfredsstillende :nemlig:

Billa sa for 7år siden:

Jeg blir veldig glad når jeg får komplimenter på alt, egentlig. Faglig, jobben jeg gjør som leder, innsatsen jeg legger ned i aktiviteter og verv, som mor, kosmetisk... Jeg har blitt utrolig mye bedre på å ta i mot komplementer på en fin måte med årene.

Selvfølelsen min er enormt sterk, og handler ikke egentlig om hvordan andre ser meg, men verdien jeg føler selv at jeg har på ulike områder. Jeg synes nok selv at jeg er veldig verdifull :knegg:

Elise sa for 7år siden:

Jeg blir gladest når det er noe jeg ikke er klar over selv, men som jeg skjønner at stemmer. :jupp:

Syrinx sa for 7år siden:

Komplimenter som jeg skjønner er ærlige.

Erica sa for 7år siden:

Ektefølte komplimenter som går på egenskaper eller kompetanse jeg har setter jeg mest pris på. Utseende spiller egentlig ikke så stor rolle.

tink sa for 7år siden:

Jeg er en sucker for hyggelige tilbakemeldinger av alle slag. :blånn:

Men det er klart det teller mer når det kommer fra noen som vet hva de snakker om, enn når jeg gjennomskuer at det er floskler for å blidgjøre meg, eller folk som skryter av jobben min fordi de tror jeg er student.

Albertine sa for 7år siden:

Alle komplimenter, faktisk, fordi jeg er i ferd med å kunne tro på dem.

Frøydis sa for 7år siden:

Jeg liker komplimenter men det er kun de jeg kjenner er ekte ment som går inn på meg.

My sa for 7år siden:

Komplimenter som går på utseendet har av en eller annen grunn alltid bare gjort meg småirritert. Jeg vet det er godt ment, og jeg takker pent, men liker det ikke. Til og med da jeg strevde for å gå ned i vekt likte jeg ikke at folk kommenterte at jeg hadde blitt slankere, jeg ville helst ikke at noen skulle legge merke til det. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men det er vel noe med å vite at andre har vurdert utseendet mitt og kroppen min som gjør meg utrolig ukomfortabel, enten det er positivt eller negativt. Det er ikke fordi jeg har dårlig selvbilde heller, eller anstrengt forhold til mitt eget utseende, for det har jeg ikke. Men jeg har alltid vært slik. Da jeg var barn hatet jeg oppmerksomhet, og ønsket ikke at noen skulle se på meg.

Komplimenter for klær jeg har på meg blir noe annet. Det går på at folk anerkjenner min smak som god, og det gjør meg glad. Jeg blir aller mest glad for komplimenter som går på egenskaper. Særlig det som går på barna, og jobben jeg gjør med dem, for resultater på jobb, og for personlige egenskaper og ferdigheter generelt. Det får jeg visst ikke nok av, :flau: og det styrker selvfølelsen min.

Katta sa for 7år siden:

Alt som er ekte betyr noe. Det som betyr mest for meg er hvis noen gir uttrykk for at jeg er ok å være sammen med.

Candy Darling sa for 7år siden:

Alle som er gitt i edru tilstand? :knegg: Sånne duhæjhævhilfinassblimedpånæsj ti på halv stengetid klinger liksom ikke så veldig.

Magica sa for 7år siden:

Jeg takler dårlig komplimenter på utseende. Ellers liker jeg ros og komplimenter på egenskaper, jobb, hobbyer med mer!

frukt sa for 7år siden:

Jeg har jo vært på Tinder, og har nærmest blitt immun mot komplimenter som går på utseende. :knegg:

ingling sa for 7år siden:

Jeg blir glad for det aller meste av komplimenter, jeg. Men selvsagt, hvis jeg merker at de ikke er oppriktige er det ikke fullt så stas. Eller hvis de er gitt fordi personen ønsker å oppnå noe. Men oppriktige, hyggelige komplimenter? :vilha: Utseende, jobb, you name it. :humre: Mer seriøst, det jeg kanskje blir mest glad for er når noen sier noe positivt om meg som forelder for jentene mine. Det teller mer enn mye annet.

Toffskij sa for 7år siden:

Først og fremst komplimenter fra folk jeg liker og respekterer. Jeg er rimelig immun for både komplimenter og kritikk fra folk jeg ikke respekterer. :knegg: Jeg liker oppriktige komplimenter av alle slag, men det er jo ekstra stas med sånne som påpeker noe du ikke hadde tenkt over fra før. Jeg liker for øvrig godt konstruktiv kritikk også, og synes godt det kunne vært mer av det i hverdagslivet (får plenty på jobb, da).

Nessie sa for 7år siden:

Har ikke tenkt så nøye på akkurat hvilke komplimenter som betyr mest, sånn egentlig. :gruble: Det er som regel veldig kjekt å høre positive ting vel?

Men, når personer som veldig sjelden strør om seg med komplimenter kommer med det, så er det nok litt ekstra stas. :nikker: Da jeg tok på meg å kjøre lønn et år på jobb, så samarbeidet jeg ganske mye med økonomilederen på jobb. Han er ikke akkurat den som er enklest å samarbeide med, eller er særlig positiv. Så da han skrøt åpenlyst om meg foran hele avdelingen, var det ikke bare jeg som ble overrasket. :knegg:

Og så er det kjekt å få ros når man jobber hardt. :jupp: Det er ikke alltid så synlig, og da er det fint å bli sett.

Men om noen sier jeg har fin kjole, eller fin på håret, så takker jeg for det også jeg. :nemlig: Enkel sånn.

Susse sa for 7år siden:

Alt er hyggelig, om det er ekte.
Det aller beste er når jeg får ros eller komplimenter for jobben min.

Hjertensfryd sa for 7år siden:

Komplimenter og ros som går på arbeidsoppgåver og den type ting og som er ekte, tar eg til meg og setter pris på.

Che sa for 7år siden:

Alle komplimenter - så lenge de er ekte. Mest av typen som gjenspeiler at jeg er et ok menneske med smarte tanker.

Pegasus sa for 7år siden:

Komplimenter er nesten alltid hyggelig. Bare ikke si at jeg er sexy. Da freser jeg innvendig.

frukt sa for 7år siden:

Hva med supersøt? :fnise:

Guava sa for 7år siden:

Gode og konkrete tilbakemeldinger på det jeg gjør og hvem jeg er er jeg glad i.
Verste jeg vet er komplimenter som går på kroppsfasong og vekt. Jeg har virkelig aldri skjønt hvorfor folk må lire av seg kommentarer om vekt.

Jeg synes også at en del overfladiske pøntekommentarer kan bli kleint. Helt ærlige og konkrete kommentarer på klesplagg er greit.

Bluen sa for 7år siden:

På denne fronten er jeg så enkel at jeg synes alt er hyggelig, tror jeg - overflatiske ting eller ikke. (Det er ikke akkurat slik at jeg drukner i dem uansett. :knegg: Slibrige komplimenter kan jeg ikke huske å ha fått.)

Pappalille sa for 7år siden:

Ektefølte komplimenter fra folk jeg liker og/eller respekterer blir jeg alltid glad for. Om det skal gjøre noe med selvfølelsen min må det være spesielt. Det siste som hadde den effekten fikk jeg fra Joika, og hun sa noe om meg som sosialt menneske og det er en rolle jeg alltid har vært usikker på. Da var det et ordentlig løft å få en så flott og konkret (!) tilbakemelding.

I det hele tatt er det å konkretisere en god ting, da blir det lettere å godta at det virkelig er ekte.

Pepper Lemon sa for 7år siden:

Der er jeg enkel, gitt. :knegg: Det meste funker. Men en sjelden gang går det skikkelig innpå meg, og jeg kan gå rundt og tenke på det etterpå. Da av typen "det var fint å ha med deg på dette, for du er sånn og slik, og da klarte vi ditt og datt". Det er kanskje mer ros enn kompliment, da. Anyways. Jeg er vel kanskje mest glad i komplimenter rettet mot jobben.

him sa for 7år siden:

At de er ekte, jeg vemmes over komplimenter som blir gitt for at noe skal oppnåes (type: Full fyr på byen som overøser en med godord for at du skal bli med hjem. Kollega som skryter av deg i alles påhør for å få deg til å ta hans/hennes arbeidsoppgaver. Kjenner jeg blir sur bare av å skrive det. :humre: ) Komplimenter som man ikke kan vite om er ekte eller falske er jeg ikke så glad i å få - synes det går mest tid med til å være mistenksom ...

Appelsin sa for 7år siden:

Jeg pleier jo å takke for komplimenter jeg får, nesten uansett hvordan de er.
Men noen blir jeg faktisk litt lei meg av, på grunn av settingen eller hvordan jeg oppfatter humøret til den som gir komplimenter.

Feks om jeg inviterer en venn med barn på lekebesøk og boller, og hun sier flere ting av typen "du har det alltid så ryddig og fint", "du er flink som klarer å bake boller så tidlig på dagen, det hadde jeg aldri klart", "selvfølgelig skal du brodere bunad, du er helt utrolig altså", ledsaget av en viss dårlig stemning, og jeg vet ikke om man egentlig sier takk til sånt eller begynner å trøste den andre som angivelig ikke får ting noe som helst (som selvfølgelig ikke er sant).
Så kan jeg angre på hele besøket, for det var jo ikke slik at jeg baker boller eller inviterer venner eller broderer bunad for å få skryt. Og endte opp med å få noen jeg er glad i til å føle seg ubrukelig.

Noen komplimenter kan få meg til å sveve av lykke. Jeg har tenkt gjennom hva det er med disse komplimentene som har gjort meg så glad. De kommer sjelden, men jeg kommer til å huske dem resten av livet.
I forrige uke gikk det opp for meg at de har en ting til felles, noe jeg ikke har tenkt på før.

Appelsin sa for 7år siden:

..jeg rekker bare ikke skrive det akkurat nå :knegg:

Inagh sa for 7år siden:

Jeg blir aller mest glad for komplimenter som kommer fra unger i 5-6 års alder, for de er alltid dønn ærlige. :hjerter:

(Favorittkomplimentet mitt noensinne: Åh, Ingagh, du har så deilig og tjukk mage, du! :hjerter: Sagt med sukk i stemmen fra "Mia" 6 år, før hun la seg godt til rette med hodet mot magen min og sovna der hun lå.)

Nextlife sa for 7år siden:

Jeg liker ikke komplimenter som går på utseende, det synes jeg er kleint uansett. Jeg er som jeg er og legger null innsats i det, kropp og klær så det bryr meg nada.
Jeg blir derimot veldig glad, stolt og beæret når noen fremhever et arbeidsstykke jeg har jobbet hardt for, når jeg har hjulpet noen følelsesmessig og det blir anerkjent,- og ikke minst alle komplimenter mine barnebarn kommer med. Det er så ekte :hjerter:

Elise sa for 7år siden:

Jeg blir helt tøysete glad når jeg er skikkelig sliten og synes livet er vanskelig, og mannen min sier at jeg er en god mamma, snill kone eller et eller annet som betyr noe for familien. :hjerter:

Carrera sa for 7år siden:

Jeg tar til meg, og blir glad for, alle komplimenter som jeg vet er ærlige! Jeg har inntil ganske nylig vært flink til å ikke ta til meg slikt, men har jobbet med det, og føler nå at jeg har kommet langt!

Joika sa for 7år siden:

Jeg er ikke såååå opptatt av å bli likt av alle. Litt snålt kanskje, men jeg bryr meg ikke sååå mye om komplimenter på personlighet, selv om jeg selvfølgelig setter pris på dem. Men står ganske støtt i meg selv, så ja.. MEN utseende er jeg langt mer usikker på. Så jeg takker og bukker for alt jeg får der. :knegg: :shallow:

Joika sa for 7år siden:

Jeg ble veldig overrasket over at det du skrev om deg selv var så mange mil fra hvordan jeg oppfattet deg. Er faktisk ikke så ofte jeg sier sånt høyt, men med deg var det så påfallende at jeg syntes du burde vite det. :suss:

frukt sa for 7år siden:

:hjerter:
Ja, komplimenter fra barn er de beste. Derfor gir jeg masse komplimenter til barna mine slik at jeg får masse tilbake. :knegg:

ming sa for 7år siden:

Jeg blir aller mest glad for komplimenter som går på jobb - enten de kommer fra elever, foreldre, kolleger eller andre. Jeg har en veldig sterk identitet som lærer, og det er godt å føle at jeg lykkes.

Komplimenter på vekt hatet jeg dypt og inderlig. Nå har jeg gått ned snart 40 kg i løpet av halvannet år, så jeg får en del kommentarer kan du si. Jeg syns jo selv jeg ser bedre ut nå en for 37 kg siden, men jeg vil helst ikke at andre skal vurdere meg på den måten. Det morsomme er at ikke en eneste elev har kommentert nedgangen. Fra foreldre har jeg fått kleine kommentarer (lurer på om de føler at de må si noe?), og enkelte kolleger kommenterer hele tiden. At de nærmeste, som er informert om prosjektet, spør hvordan det går fra tid til annen er ok, men at noen føler at det er på sin plass å kommenterer kroppen min ukentlig kann jeg ikke skjønne. Det er forsvinnende lite selvfølelse knyttet til kropp for min del.

Andre generelle komplimenter på utseende, typ hår, klær osv, er bare hyggelig, men sjelden noe som fester seg.

Komplimenter fra ungene mine om at jeg er en bra mamma, er det aller beste. Eller som minsten sa en tidlig morgen på badet noen år tilbake «Mamma, du e like fin som ei sæsse!» Det kom fra hjertet.

zinatara sa for 7år siden:

Jeg liker ikke komplimenter om utseendet, men det er noe jeg prøver å jobbe litt med. Fordi jeg tror det handler mer om at mitt eget kroppsbilde ikke passer overens med komplimentene. Og jeg liker det ikke når jeg er helt uforberedt på komplimentet og det blir gjort i plenum.

Det jeg liker best er kompliment som går mer på indre kvaliteter. Som komplimenter om hvordan jeg håndterer morsrollen, jobb, at jeg har hjulpet dem på en eller annen måte eller at jeg er en morsom/interessant person å være sammen med. Jeg syns også det er ok å få komplimenter på matlaging, hobbyprosjekter ol.

Det viktigste er jo at det er ektefølt. For en del år siden hadde jeg en venninne som ga komplimenter i hytt og gevær. Men det føltes ikke ekte ut og til tider opplevde jeg det som nokså manipulerende. Og det er nok også en av grunnene til at vennskapet ikke varte.

Miss Norway sa for 7år siden:

Jeg tar til meg komplimenter på ting jeg har gjort en effort med og som jeg bryr meg om. Alt annet er støy. Har jeg pyntet meg blir jeg skikkelig glad når noen legger merke til akkurat de delene jeg har gjort meg flid med. Sier noen i forbifarten at jeg ser bare flott ut går det inn det ene øret og ut det andre. Samme gjelder ros for at jeg er flink eller smart. Det bryr jeg meg ikke så mye om. Preller av.

Dessverre. :sukk:

OlleVia sa for 7år siden:

Jeg blir glad for alt av komplimenter.

gnuri sa for 7år siden:

Jeg må bare innrømme at jeg er en sånn som trenger bekreftelse. Jeg har lett for selv å tenke at jeg ikke er pen nok, flink nok og hva har du, så jeg blir både glad og forbauset når noen gir meg en kompliment

Drømmedama sa for 7år siden:

Jeg blir glad for alle komplimenter, men det er ekstra fint når de kommer fra mine nærmeste.

Appelsin sa for 7år siden:

Når noen har blitt følelsesmessig påvirket av meg/noe jeg har gjort. At det gir mening å være meg, for andre enn meg selv.

Det behøver ikke være så stort. Da jeg studerte medisin og jobbet som sekretær på sykehuset om somrene, var det mange vikarleger der, og på den tiden dikterte de notater og epikriser, som jeg skrev. Iblant var det vanskelig å forstå hva de sa og mente, men jeg hadde vel et fortrinn ettersom jeg studerte medisin. En dag kom en svensk kirurg inn til meg og sa noe sånt som
"Det er så fantastisk når du skriver epikrisene mine, for du skriver dem akkurat sånn som jeg skulle ønske jeg kunne diktert dem".
Den tilbakemeldingen fikk meg til å føle at jeg gjorde ham glad, for arbeidsdagene hans ble litt lettere. Og da ble jeg glad også.

rine sa for 7år siden:

For meg handler det mer om hvor komplimentet kommer fra enn om hva folk sier. Er det folk jeg liker, kjenner, eller på andre måter har et forhold til, tar jeg det til meg. Om det er utseende, jobbferdigheter eller personlige egenskaper spiller ikke så stor rolle. Ukjente menn, og de fleste kjente menn, som tror de gjør meg en tjeneste ved å kommentere rumpa mi eller håret, kan ta seg en bolle.
Har det på samme måte med kritikk: Jeg må føle at den personen som kritiserer meg har noe å fare med om jeg skal ta det til meg. Det er vel derfor jeg overlevde den første tøffe tiden på FP. Å ta meg nær av et ukjent nettvesen kalte meg "nek" eller "kynisk og slem" er et utenkelig scenario for meg. Nå kjenner jeg folk her bedre, men dere har fremdeles mindre injurierende kraft enn folk jeg kjenner RL.

Chanett sa for 7år siden:

Det verste noen kan si til meg er at jeg ser flott ut til å ha født fire barn. Så om jeg bare hadde født to hadde jeg vært dvask og lite pen? Grrrr

I utgangspunktet liker jeg komplimenter av alle slag. Jeg blir mest glad når de kommer fra mennesker som betyr noe for meg.

Blondie sa for 7år siden:

Jeg har måttet tenke lenge på denne. Blir jeg egentlig glad av komplimenter? Det kommer litt an på selvsagt og de ytre er vanskelige. Jeg vet hvertfall med sikkerhet at jeg oftere blir lei meg av komplimenter som går på utseende og ytre rammer, selv om de er positivt ment av avsender. Jeg er vant til å analysere i stykker budskapet, en ikke så veldig sjarmerende egenskap.

Komplimenter som omhandler min personlighet eller mine prestasjoner er annerledes, da blir jeg veldig glad. Kanskje spesielt hvis det indikeres at jeg er betydningsfull for en annen person. (egentlig uavhengig av om vedkommende er viktig for meg. :sparke: ).

Fersken sa for 7år siden:

Jeg blir stort sett glad for alle komplimenter, men det er ikke alle jeg husker like lenge.

Njulaif sa for 7år siden:

Dette egentlig.

Jeg skulle dog ønske at jeg ikke alltid var så "flink" til å ta til meg kritikk, og ikke minst ta inn over meg kritikk. Om dere skjønner forskjellen. Jeg er flink til å la det bygge opp under et generelt dårlig selvbilde, har jeg erkjent for meg selv de siste årene. :nikker:

Jeg blir generelt glad for komplimenter, uansett hva det er. Bare det å bli sett uansett hva jeg blir sett på er fint. Men det er klart at enkelte ting betyr mer enn andre, og noe husker jeg bedre enn andre ting.

Enkelte komplimenter kommer jeg aldri til å glemme. Som da sjefen min på en av mine tidligere jobber (vi snakker sikkert 12 år siden, minst) la en lapp i hylla mi den siste dagen min på jobb. Der stod det "Det er alltid trist når noen slutter, men noen ganger er det ekstra trist. Lykke til i ny jobb." Den lappen har jeg liggende i skuffen enda.

nokon sa for 7år siden:

Eg synest dette er eit vanskeleg område og eg har nok ganske høg terskel for når eg opplever kompliment som ekte og oppriktige. Men noko av det som må til, er ei oppleving av at avsendar veit kva han eller ho snakker om. Kompliment frå folk eg har slippe tett innpå betyr meir enn kompliment frå framande. Kontekst betyr og mykje. Eg innser at eg ikkje svarer på spørsmålet her, men eg merker at det er fleire faktorar enn innhaldet i komplimentet som speler inn.

Ein ting eg kjenner er at kompliment som går på kven eg er, både kan vere sterkare og vanskelegare å ta til seg, enn kompliment som går på kva eg gjer. Og særleg når det gjeld prestasjoner innafor område der eg veit eg er flink. Dersom eg har gjort noko i kategorien "det skulle bare mangle at dette blei bra nok", betyr kompliment mindre enn dersom eg får ei oppriktig tilbakemelding på at eg har betydd noko for eit anna menneske.

Pegasus sa for 7år siden:

Heller det :knegg:

Libra sa for 7år siden:

Jeg blir glad og lettet over at så mange andre reagerer og føler det samme som meg ang kompliment som går på kropp og utseende. Jeg føler stort ubehag ved å føle at jeg blir sett og vurdert. Gikk ned en drøss med kilo og ble veldig klar over hvor mye folk egentlig hadde lagt merke til. Følte meg utakknemlig som ikke greide å sette pris på kommentarene. Og følte at det kanskje er forventet st man burde få med seg mye mer av endringer hos andre enn det jeg får med meg. :flau: Jeg setter pris på at folk bryr seg og forsøker å være hyggelig, men greier ikke helt å omsette det til en god følelse.

Jeg setter pris på kompliment som jeg opplever som ekte og som dreier seg om hvem jeg er og hva jeg presterer.

Eneste unntaket når det gjelder utseende, var da jeg en formiddag ble stoppet på gaten av en vilt fremmed (tilsynelatende edru :humre: ) og fikk kommentar på øynene mine. Vet ikke hvorfor det var noe som føltes så godt. Sannsynligvis det fullstendig spontane og kommentar på noe konstant.

Blondie sa for 7år siden:

Jeg takler overhodet ikke kommentarer på kropp, så der er du definitivt ikke alene. Faktisk så mye at jeg kvier meg til å måtte gå ned igjen, det fokuset fra omgivelsene er fælt.

Karamell sa for 7år siden:

Jeg liker stort sett de fleste komplimenter, tror jeg. Jeg føler ikke at jeg overøses av dem, så om det kommer noen blir jeg glad. Sjefen min er ganske flink til å gi meg komplimenter for kompetansen min og det synes jeg er hyggelig. Jeg blir også glad når noen tar kontakt med meg for å være sammen med meg eller vil prate med meg for da kan jeg vel anta at de liker å tilbringe tid sammen med meg.

Pebbles sa for 7år siden:

De komplimentene jeg blir mest glad for, er om noen forteller meg at jeg gjør en forskjell for noen, at jeg bidrar med noe positivt i livene til andre. Det betyr veldig mye når de kommer fra egne barn, annen famile/venner, og ikke minst elever/foreldrene deres.

Det komplimentet som betyr minst for meg, eller snarere påvirker meg negativt, det er når noen med begeistring kan fortelle meg at de synes jeg har blitt tynnere. Da blir jeg bare litt trist over at de i det hele tatt hadde brydd seg med å være opptatt av vekten min i utgangspunktet. Komplimenter om å "se ung ut for alderen" er også :gaah: Skal man først komplimentere noen for utseende synes jeg man skal gjøre det uten forbehold og heftelser.

Katta sa for 7år siden:

Kommentarer på utseende kan jeg synes er ok på ufarlige områder, for eksempel "den genseren var veldig fint til deg" og den typen ting. Kommentarer på vekt er skrekkelig, og det bruker være veldig massivt også. Veldig hvor folk kjenner at de må kommentere akkurat vektnedgang.

Divine sa for 7år siden:

Ja, vektnedgangskomplimenter er ubehagelige. Jeg husker de første par årene etter vektoperasjonen, da var det mye fokus på det. Noen komplimenter var helt ok, men de der hoppe opp og ned og klappe i hendene-utropene om hvor FANTASTISK det var at jeg hadde gått ned i vekt, var skrekkelig vanskelige å forholde seg til.

Jeg er for øvrig spesielt opptatt av komplimenter fra menn. Det har jeg nesten aldri fått, så når jeg er sjelden gang får det, blir jeg helt himmelfallen og svever i ukesvis etterpå. Nesten samme hva komplimentet går ut på.

Pebbles sa for 7år siden:

Veldig interessant poeng. Komplimenter gitt med en undertone av anklage er veldig ubehagelig.

Jeg har mer enn en gang forundret meg over at det stedet i verden (med unntak av i min egen stue) jeg føler meg aller mest avslappet og trygg i meg selv og fri for komplekser er i et klasserom fullt av utseendebevisste tenåringer. :humre: Jeg kan føle meg ukomfortabel i perioder jeg veier mer enn jeg liker i andre settinger, men aldri foran elever. Det er jo fordi jeg både vet og opplever at det er helt andre sider ved meg som er verdifull for elevene enn hvor mye jeg veier. Det er veldig befriende!

Albertine sa for 7år siden:

Der har vi nøyaktig samme opplevelse. Noen ganger går jeg i gamle feller og sier noe ufordelaktig om meg selv, og da får jeg så ørene flagrer av elevene, gitt. De er utrolig flinke til å fokusere på helt andre verdier enn utseende og kropp.

Blondie sa for 7år siden:

Ja, ikke sant? Mitt utseende er ikke relevant i samspillet med elevene, det er befriende deilig. Skikkelig påfyll av mestring som går på helt andre ting.

Nessie sa for 7år siden:

Enig i det å få positive tilbakemeldinger på det å gjøre noe for andre. Brannsjefen kom og sa til meg at jeg er gull verdt for arbeidsmiljøet på jobb :hjerter: Det varmer.

Darth sa for 7år siden:

Jeg skriver under på det dere sier om elever, de er helt fantastiske til å ikke kommentere utseende. I vinter hadde jeg et virkelig dårlig utslett i ansiktet. Jeg har tidvis det, men det har aldri vært så ille før. Det er vanskelig å forestille seg hvor ille det så ut, men det var ikke til å overse eller sminke bort for å si det sånn. Og det fylte hele ansiktet, inkludert øynene som var røde og rant konstant. På arbeidsrommet mitt var det ingen som sa noe, bortsett fra en eldre kollega som ved et par anledninger spurte meg om jeg hadde det bra. :knegg: Ingen(!!) elever sa et ord, og jeg merket ikke at de "kvapp til" da jeg kom inn i rommet etter vinterferien heller, sånn som andre steder jeg viste meg. F.eks. i resepsjonen på jobb hvor en kollega ropte ut: "Men Darth, hva i alle dager er det som har skjedd med deg?"

Jeg blir ellers ganske glad for komplimenter uansett hvem de kommer fra, så sant de ikke kommer fra noen som vil oppnå noe. Hvis noen sier at jeg har et fint smil, så blir jeg faktisk like glad for det som om noen synes at jeg er flink i jobben min. Jeg burde kanskje ikke det, men sånn er det. Når svigerfaren min presenterer meg som sin favorittsvigerdatter (han har bare en svigerdatter), så blir jeg glad for det også. Små ting i hverdagen, det gleder meg mest. De små dryppene her og der.

Candy Darling sa for 7år siden:

Jeg tror ikke man skal trekke konklusjonen om at fordi folk kommenterer vektnedgang, så betyr det at man har tenkt sitt om hvordan man så ut før. Vi er programmert til å legge merke til endring. (Det er ikke så rart, evolusjonsmessig sett - har det blitt mindre mat? Er det sykdom i leiren?)

I tillegg så er jo ofte folk glad for å gå ned i vekt, hvis det er et resultat av en villet handling, og ser gjerne mer glad eller komfortabel ut. Jeg kommenterer kun vekt på personer jeg kjenner veldig godt og i utgangspunktet er normalvektige og bare svinger noen kg, i den grad jeg får det med meg, men jeg kan godt kommentere at folk ser bra ut når de gjør det, uten nødvendigvis at jeg har reflektert over om det kommer av ny sveis, sminkekurs, bra kjærlighetsliv eller vektnedgang.

For øvrig har jeg en litt kjip historie andre veien også; en litt fjern bekjent av meg kom på en fest med folk hun ikke hadde sett på en stund, og INGEN kommenterte at hun hadde gått ned sikkert 15 kg - og hun ble skikkelig lei seg for det. Hun følte seg så fin og hadde jobbet så hardt for det, og følte seg fullstendig oversett. Så lett er det ikke.

Albertine sa for 7år siden:

Jeg blånekter å kommentere vektnedgang samma f. Jeg ønsket heller ingen oppmerksomhet rundt min egen vektnedgang, men likte det hvis noen bare sa "så fin du er" uten å slenge på vektkommentar i tillegg.

rine sa for 7år siden:

Kjenner meg veldig igjen i det Pebbles og Albertine skriver; I klasserommet tenker jeg aldri over vekt og utseende. Nå er det ikke noe som preger tankene mine 24-7 utenfor klasserommet heller, men i den grad jeg er selvbevisst når det gjelder f. eks vekt, er det nesten alltid sammen med kolleger og venner. Jeg tror det henger sammen med at a) jeg heldigvis er mer opptatt av undervisningen og elevene enn av meg selv når jeg er på jobb og b) at elevene garantert seg på meg som litt utdatert på en del områder, uavhengig av om jeg bruker størrelse 28 eller 44. :knegg: og c) det er lettere å sammenligne seg selv på godt og vondt med jevnaldrende enn med mennesker som er mye eldre eller yngre enn en selv.
Har forresten aldri kommentert egen eller andres kropp foran elevene, så jeg vet ikke hvordan de hadde reagert om jeg hadde gjort det. Kommer nok aldri til å finne det ut heller, kropp og vekt har heldigvis forsvinnende lite med jobben jeg gjør å gjøre.

007 sa for 7år siden:

Mine elever kommenterer ofte utseende mitt, men alltid positivt. Jeg får stadig vekk høre at jeg har fin kjole, er fint kledd eller at jeg er fin på håret.

rine sa for 7år siden:

Joda, elevene- alltid jentene, forresten- har jo kommentert om jeg f.eks har klipt meg eller fått en ny topp (som ikke er helt lik de andre jeg har :knegg: ) men for meg er ikke klær, hår, vekt, hva_har_du noe jeg er opptatt av i klasserommet.

Libra sa for 7år siden:

Jeg må bare si at jeg ikke blir irritert eller sint eller noe annet når jeg får kommentarer på vektnedgang. Jeg skjønner at det er ment vel. Jeg greier likevel ikke å føle det positivt. :sparke:

Nessie sa for 7år siden:

Dog er det alltid lettere å huske den ene negstive kommentaren, enn de ti positive. For meg :sukk:

Albertine sa for 7år siden:

En dude i Boston kom mot meg og spurte om jeg hadde penger, og jeg sa nei. Han ble litt mer pågående og da måtte jeg gå unna ham og si sorry. Han kalte meg en bitch, og det sitter fortsatt i...

Tjorven sa for 7år siden:

Folk er jammen forskjellige. Jeg tror ikke at jeg noen gang har oppfattet det som ubehagelig å få komplimenter for utseende mitt. Men nå har jeg tross alt vært relativt godt fornøyd selv.

Jeg er vektoperert, og jeg synes egentlig at det var litt snodig hvor utrolig få som har påpekt at jeg har gått ned over 40 kilo. Og hvor stor del av de som har kommentert det gjør det med en unnskyldning. Men, men ... det var ikke så viktig. For det jeg setter stor pris på ved et kompliment, så er det når det kommer på bakgrunn av noe jeg har jobba hardt for.

Chanett sa for 7år siden:

Angående elever; Jeg hadde fortalt ved flere anledninger at man spør aldri en dame om hun er gravid. Det gjør man bare ikke. Så da jeg ble gravid turde ingen i klassen å spørre meg. Selv ikke da magen nådde en anselig størrelse. Jeg fortalte dem at jeg var gravid rundt femte mnd og roste dem for å ikke ha spurt selv om jeg kunne se på dem at de hadde lurt på om jeg var gravid.

Appelsin sa for 7år siden:

Jeg er sikkert miljøskadet, som blir bekymret om noen går merkbart ned i vekt.

Magica sa for 7år siden:

Jeg skjønner godt hva du mener. Jeg har et vanskelig forhold til det med komplimenter rundt utseende og kropp. Det er så vanskelig at jeg ikke greier å forklare det. :knegg: Men det handler om at jeg har store problemer med hvorfor noen skal mene noe om hvordan jeg ser ut. Og det handler ikke om at jeg er fæl eller noe, eller ikke fornøyd med meg selv. Det handler om at jeg jo er den jeg er uansett. Og hvordan jeg ser ut, bør være veldig lite relevant for hvem jeg er.

Jeg innser at jeg har et noe forvaklet syn på dette her. Og jeg bryr meg jo litt om hvordan jeg ser ut, men det er for min egen del, ikke for andres del.

Det er litt samme med andre komplimenter, jeg føler jeg jo bare er den jeg er og gjør det jeg gjør fordi jeg trives med det. Ikke for å bevise noe. Være seg om det er på jobb, og noen skryter av at jeg f.eks har vært tydelig i kommunikasjonen om noe, så tenker jeg inni meg - ja, det skulle jo bare mangle, det er jo det som er poenget her: være tydelig og gjøre en god jobb.

My sa for 7år siden:

Jeg har heller aldri hørt ungene snakke om utseende, vektnedgang e.l. på noen lærere de noengang har hatt. Det virker ikke som om de tenker over sånt med lærerne.

Pebbles sa for 7år siden:

Ja, det gjør de stadig vekk - det er høflighet og bekreftelese av relasjon. Men det er ikke viktig for dem hvordan lærere ser ut. Og selv glemmer jeg meg selv helt når jeg underviser.

Tjorven sa for 7år siden:

Det kan jo hende at dette er fordi vi foreløpig har unge barn.

Knerten har informert meg om at læreren hans er veldig høy, men de har hatt om måling i klassen og da målte de læreren også. Og han er unektelig veldig mye lenger enn gjennomsnittet, så for min faktabaserte sønn, så skjønner jeg litt at han reagerte på avviket.

Blondie sa for 7år siden:

Jeg har ikke foreløpig unge barn. Har aldri hørt 18- og snart 16-åringen kommentere utseendet til lærerne sine. Snurrige personlighetstrekk - ja. Utseende - aldri.

Elise sa for 7år siden:

Jeg har en datter som har kommentert sin lærers vekt til andre elever, det ble tatt opp på foreldresamtale, og var ikke særlig kjekt.

My sa for 7år siden:

Elise sa for 7år siden:

Jeg synes de vanskeligste komplimentene er når jeg ikke er fornøyd selv. F.eks så spilte jeg piano på et arrangement her om dagen, mens deltakerne sang. Jeg var ikke fornøyd selv, men får høre etter på at det var "kjempebra". Det var virkelig ikke kjempebra sånn helt objektivt sett, men det kan jo ha vært veldig ålreit at jeg faktisk spilte til tross for lav kvalitet og litt feilklimpring. Men det hjernen min fokuserer mest på, er at det nok var så dårlig at folk føler at de må si det var bra for å trøste meg.

Njulaif sa for 7år siden:

Jeg kjenner meg igjen i det å ha problemer med å ta imot komplimenter for utseendet, men ikke av de grunnene du skisserer her. For meg handler det om å ha så dårlig selvfølelse at jeg ikke tror på folk uansett hvor oppriktig de kan være og tenker for meg selv at de sier det bare for å være hyggelig. Så er jeg glad for at de liker meg såpass at de ønsker å si noe hyggelig til meg. Men jeg klarer altså ikke å respondere adekvat eller "riktig" på komplimenter. Så når jeg får et kompliment er min ryggmargsrefleks å svare med å påpeke alle feil og mangler jeg måtte ha innenfor "området" jeg har fått kompliment for, det være seg hår, klær eller whatever. Blir rimelig oppgitt av meg selv kjenner jeg.

Skulle ønske at man kunne klare å bare ta imot komplimenter uten å måtte analysere det i stykker, ta det som en negativ ting eller måtte umiddelbart påpeke noe negativt "for å veie opp". For jeg tror helt på ordentlig at det er slik at alle som gir komplimenter for noe, inkludert meg selv, gjør det fordi man oppriktig ønsker å si noe pent til vedkommende. Så kan det hende at noen komplimenter blir litt keitete og "feil" av og til, men det er alltid godt ment, og jeg synes giver (som ønsker å si noe fint og positivt) også fortjener å få en positiv respons. Det er bare vanskelig av og til. Og for min del vet jeg veldig godt at det handler om MEG.

Frk_Fryd sa for 7år siden:

Jeg blir i grunn glad for det meste av komplimenter, og er svak for gode tilbakemeldinger. Dessverre er jeg også veldig var for kritikk, og kan lett ta saklig konstruktiv kritikk veldig personlig og tenke på det lenge etterpå. Egentlig en utrolig slitsom egenskap som jeg prøver å plukke av meg.

frukt sa for 7år siden:

Jeg liker ikke kritikk kamuflert som et kompliment. Sånn som han som sa at jeg burde få meg andre briller fordi de skjulte de vakre øynene mine. :snill: Jeg er veldig fornøyd med akkurat de brillene og det sa jeg til ham og, men det forhindret ham ikke fra å gjenta det en annen gang.

My sa for 7år siden:

En jeg kjenner hadde en tendens til å krydre komplimentene sine med å male ut hvor ille det var tidligere.

"Du ble sååå fin på håret da du klippet deg! MYE finere nå, enn da du hadde det lange, tjafstete håret du hadde før, det fikk deg til å se skikkelig nitrist ut".

"Ja, jeg synes absolutt du kan gå med slike bukser. De er kjempefine til deg! MYE finere enn de andre buksene dine, de er skikkelig kjerring".

:gal:

frukt sa for 7år siden:

Sånt blir jeg skikkelig sur av. :sur:

Harriet Vane sa for 7år siden:

Det er avhengig av nivå hvorvidt jeg virkelig bryr meg eller ei. Jeg blir glad for alt av skryt og ros og positive tilbakemeldinger på generelt nivå. Alt bra er gøy. Jeg har ingen issues når det gjelder utseende, så jeg hverken higer etter komplimenter eller bryr meg spesielt mye om dem. Jeg liker å få positive tilbakemeldinger for en ekstra innsats på pynting (og det får jeg ofte, siden jeg liker å være pyntet til hverdags). Jeg tar ikke innover meg eventuelle nyanser av sniping eller misunnelse som muligens kunne ha ligget i "hvordan rekker du alt" osv. Jeg tar alt som reale komplimenter og det gjør verden mye lettere. Jeg blir også veldig fornøyd med komplimenter for noe jeg har gjort en real innsats for, vunnet gjennom en vanskelig sak eller fått til noe som virket umulig , øvd mye og lyktes på konsert osv.

Jeg avfeier aldri komplimenter, men takker pent eller tøyser litt og sier "I know!". Det er visst ekstremt provoserende, har jeg lest. Man bør visst avfeie, fnise og rødme.

Guava sa for 7år siden:

Men den der tenker jeg at man må tåle om man går ned i vekt. Kroppskommentarer er såpass kleint for mange at det er bedre å droppe enn å forsøke å unngå at folk blir skikkelig lei seg over manglende kommentarer.

Enkelte kan med fordel legge på seg noen kilo og kan jo finne på å bli lei seg over at det ikke blir kommentert. Det er likevel ikke veldig sosialt lurt på generell basis å kommentere at folk har gått opp i vekt.

En annen ting er når folk går så mye ned i vekt at det ser skummelt ut og er på vei inn i noe farlig. Det er visst vanlig å få både heiarop og "ååå så fin du er" langs hele den prosessen. Å si noe helt ærlig er nærmest umulig, selv om det kan ligge mye hjelp og omsorg i at en som er tett på ser hva som egentlig foregår. Kjempevanskelig.

My sa for 7år siden:

Ja, jeg har ei venninne som stadig vekk får kommentarer og komplimenter for hvor flott hun ser ut, etter å ha gått masse ned i vekt på grunn av et veldig vondt og vanskelig år i fjor, som holdt på å ta knekken på henne. Jeg har hørt henne forklare flere ganger til folk at hun ikke har slanket seg med vilje, men har mistet vekt på grunn av andre ting. Har sett at folk blir ille berørt av dette, selv om hun tar brodden av alvoret ved å slenge på en liten munter kommentar om at "aldri så galt at det ikke er godt for noe" e.l.

Jeg tenker at andres kropp og kroppsfasong er noe man ikke trenger å kommentere i det hele tatt. Det er så mange feller å gå i, og det finnes så mye annet ved en person, som det er mye mer interessant å fokusere på.

Joika sa for 7år siden:

Jeg har nok kommentert at jeg syntes noen ser bra ut, uten å påpeke vekttapet deres. Syntes det må være innafor.

Guava sa for 7år siden:

Men hva er det du kommenterer da?
Hva vil det si å se bra ut?

tiddelibom sa for 7år siden:

Jeg fikk "jeg liker den jeg er sammen med deg" fra en jeg liker veldig godt. Det tror jeg er det fineste jeg har hørt noen gang.

A&A sa for 7år siden:

Jeg blir glad for komplimenter. Men de som betyr mest for meg er komplimenter for hvordan jeg er som mor, og hvordan jeg er mot andre mennesker.

Pebbles sa for 7år siden:

Jeg har øvd meg på å bli god til å ta i mot et kompliment ved å smile og takke istedet for å avfeie, og det er så utrolig behagelig! Jeg synes også det er veldig fint å gi komplimenter til andre som synes det er greit å ta i mot komplimentet med en enkelt takk istedet for å begi seg ut på en lang tirade med å gjøre seg selv mindre og å avfeie. Selv når jeg kanskje tenker at komplimentet ikke stemmer (kaka var egentlig ikke så god som jeg hadde planlagt at den skulle bli, f.eks), så biter jeg meg i leppa for å unngå å gå i martyr-husmor-fella og begynne å legge ut om at kringla hevet mindre enn jeg hadde tenkt og er den ikke litt for søt? og sånn. Moren min er på det kjøret, og det er så slitsomt.

Men om en ikke kan ta i mot et kompliment, så handler det vel som oftest om selvverd - eller kanskje en tillært holdning om at en for all del ikke må tenke godt om seg selv? Uansett blir jeg aldri irritert om folk ikke klarer å ta i mot et kompliment - men jeg anbefaler å øve seg på det. En får en god følelse av selvverd og integritet når en er komfortabel med komplimenter.

Svigermor tror at folk blir fullstendig ødelagt av å få ros, så hun deler ut et kompliment hvert tiende år ca. :humre: Selv er jeg oppvokst med en holdning om å være raus med ros, så jeg gir ofte komplimenter til andre. Men om noen strever veldig med å ta i mot, blir jeg er tilbakeholden sånn at de ikke skal føle for mye på ubehag.

Tjorven sa for 7år siden:

Det med å ta imot komplimenter har jeg jobba mye med. Jeg har vært helt fæl på å avfeie og unnskylde, og forsøker meg nå heller på et "tusen takk". Det satt langt inne, altså.

Skilpadda sa for 7år siden:

Jeg liker komplimenter generelt sett, selv om jeg jo setter større pris på det jo viktigere personen som kommer med komplimenten er for meg, og jo større respekt jeg har for vedkommendes vurderingsevne. Det er veldig stas å få konkrete, positive tilbakemeldinger på noe jeg har gjort, særlig hvis det blir knyttet opp til en generell positiv vurdering av noe ved meg selv. ("Det var en veldig fin XXX du gjorde/presenterte/skrev/lagde; jeg synes du er så flink til YYY", liksom.) Jeg har nylig byttet jobb, og da fikk jeg mange fine kommentarer fra kolleger og kunder i den gamle jobben min som jeg satte veldig pris på. Det er ikke alltid enkelt å vite hvordan jeg skal respondere på sånt - "takk" passer ikke alltid - men det er hyggelig likevel!

Jeg synes det er stas med utseendemessige komplimenter også, absolutt, men de er ganske ukompliserte å takke for, og så er de ikke så viktige for meg.