Først, jeg skulle ønske at jeg var en super debattant og skriver slik som mange av dere er slik at dette innlegget kunne ha vært fult av linker, relevante faktaopplysninger m.m, men dere får bære over meg.
Det jeg er litt interessert å høre er deres tanker om den frivillige redningstjenesten i Norge og den gode (men til dels utdøende) dugnadsånden.
Har dere noen gang tenkt på hvordan Norge hadde vært uten frivilligheten, gjerne ikke bare redningstjenesten en gang, men også de som gjør en frivillig innsats samme hva det er?
Har dere tenkt på at det rundt i vårt flotte land er en mengde med vanlige mennesker som har sekken pakket, alltid klær i bilen og alltid ser på været når de står opp for å være mest mulig forberedt når alarmen evnt. går?
Har dere tenkt at unge herr Olsen i naboleiligheten kan være en sånn, at den forsvunne mannen du leste om i avisen i går ble funnet på havets bunn av unge herr Olsen, som til daglig har sitt virke som rørlegger?
Eller fotballtreneren, korpslederen, fritidsklubben og alle andre ting som blir drevet på dugnad, som legger ned time etter time for at deres barn skal ha en fritid med mening, som ofrer tid med sin egen familie for å gjøre andre godt, som i tillegg ofte blir kjeftet på for feil lagutak, for få treninger etc.
La oss ikke ta knekken på denne typen mennesker, se dem, ros dem og vis at vi som nasjon trenger denne typen mennesker.
Jeg har skjønt at din familie, og kanskje særlig mannen din, legger ned vanvittige mengder med tid i redningstjenesten. Det står det enorm respekt av, men jeg kjenner på at jeg kanskje ikke hadde vært superhæppi om min egen mann hadde ofret så mye familietid på det samme.
Vi bidrar definitivt også. Hver eneste dag bruker både jeg og mannen min betydelig tid på oppgaver for den lokale fotballklubben. Mannen min trener lagene til begge ungene, og jeg er lagleder for snuppas fotballag og med i en del grupperinger i klubben på jentesiden (i tillegg til å være hjelpetrener/assistent på minstemanns håndballtrening). Men dette kommer jo våre egne unger til gode og gir oss kvalitetstid sammen med dem.
Men det er mye jobb. Veldig mye jobb. Og det hender jeg blir både sår og lei av foreldregruppa som bare forventer at alt fikses og tilrettelegges uten at de selv skal trenge å bidra noe som helst. (Og så priser jeg meg lykkelig over at noen av dem vet å verdsette på jobben vi gjør.)
Heldigvis er det mange som meg. Særlig i fotballklubben føler jeg meg som en del av en gjeng, og har fått mange og nye venner. Og vi kjenner på følelsen av å dra lasset sammen. Det har jo også en verdi. Men hvordan vi skal få med flere til å dra lasset? :vetikke:
Jeg er veldig enig med deg Frøy og skulle ønske at flere satte pris på det store arbeidet som gjøres frivillig.
I likhet med Tjorven har jeg brukt mitt frivilligengasjement rundt barn, skole og fotballen. Nå etter hvert, når jeg har fått større barn og det er mindre ønske om innsats der så har jeg gått inn i Røde Kors og gir noe av det jeg har av tid til frivillighet der.
Mange setter stor pris på det arbeidet som gjøres frivillig, og jeg mener også at jeg har fått masse igjen for det ved å kjenne mange i nærmiljøet og kjenne mine barns venner på en annen måte.
Mitt inntrykk, skapt av venner og familie, er at dugnadsånden lever i beste velgående. Selv gjør jeg ikke så mye annet enn å bidra i Utmarkslaget der jeg har hytte, noe som frigjør tid for de andre i styret, samt medlemmene, til å drive med det de kan best. Jeg har gjort mye før, men nå tillater ikke helsen meg å gjøre så mye utenom jobben. Gjør jeg for mye, går jeg på en smell og blir sykemeldt igjen. Det er drit kjedelig og ikke til nytte for noen.
Mannen min bruker mye tid både politisk, i den lokale jegerforeningen og i viltnemda. Det går i redding av rådyrbukker som setter seg fast i nett rundt fotballbaner, stirydding, sikkerhetskurs for jegere osv. Mange av mine venner og slektninger gjør frivillig arbeid på fritiden.
De som gjør ingenting og som stadig kommer med stikk av typer "Hvorfor gidder du bruke fritid på dette?" og "Det er helt meningsløst å gi noe uten å får noe penger igjen" er, hold deg, fast kristenkonservative FrPere, og et par kollegaer med synspunkter veldig lik alt-right-bevegelsen i USA. Jeg vet at det ikke er symptomatisk for den gruppen, men jeg "tenker mitt".
USA-slekta har flere som bidrar inn i fagforeningsarbeid og frivillig arbeid for svakere stilte, ennå de er ganske svakere stilt selv. De arrangerer møter, holder taler, hjelper syke naboer osv.
Men tilbake til Norge. Nei, jeg har ikke inntrykk av dugnadsånden, som ikke er spesielt norsk, men ganske universiell, er på vei bort og vekk her i landet.
Jeg vet ikke om det stemmer at det går nedover? Men uansett: Jeg syns det er fantastisk med de som bidrar, og tror og håper de fleste gjør det fordi det også gir dem noe personlig. Jeg bidrar der jeg selv har glede av det, i hvert fall (for meg har det vært på barnas skole), og mannen der han har glede av det (fotball). Begge legger ned en god del tid og krefter for de fellesskapene, mens på andre arenaer gjør vi bare minstekravet (de obligatoriske dugnadene).
Og jeg aner også et visst overlapp mellom de som ikke stiller opp og de som holder opp "de norske verdiene, som dugnad" som et ideal. :knegg: (Det kan være basert på fordommer, altså)
Jeg har ikke noe annet enn egen erfaring som tilsier at dugnadsånden er på vei ned, men det er slik at man de fleste steder nå kan betale seg ut av dugnad. Flere og flere fotballklubber ansetter trenere langt ned i systemet osv.
Foreldremøter på skolen blir evigvarende for ingen melder seg som klassekontakter og FAU, 17.mai er ett ork hvert år for det er de samme som må ta oppgavene.
Hos oss er det dugnad i barnehagen, og det kan man ikke kjøpe seg ut av. Det står og i vedtektene og når du godtar plass, godtar du og så dugnad. Dette er privat barnehage.
Når det gjelder idrettslaget her, håndball og fotball for mine er det foreldredrevet inn til enn viss alder 13-14 år først da ansetter enn trenere.
For at ungene skal drive med idrett MÅ foresatte stille opp, ellers blir det ikke noe av. Det er fra styrene i de to gruppene vi har unger.
Men klart det er de samme som stiller opp.
Jeg sitter vi håndballstyre hos oss, litt jobb er det, men ikke så mye.
Jeg beundrer de som er lagledere og trenere for jeg har ikke tålmodighet med ungene eller alle foreldre. :selvinnsikt:
Men vi bidrar stort sett alltid når vi blir spurt.
17.mai blir på skolen arrangert av skolekoret eller korpset annethvert år med sammen med 5.trinn.
Jeg og mannen var aktive i idrettslaget i mange år da eldste drev med håndball. Dugnadsånden til veldig mange var ganske laber for å si set mildt.
Nå har vi ingen verv eller dugnader lengre. Jeg vurderer sterkt å bli med i Norsk folkehjelp, saniteten.
Jeg synes det frivillige arbeidet som blir langt ned rundt om er viktig og har stor betydning for veldig mange, og håper at det ikke er en trend at det blir mindre verdsatt.
Jeg har en holdning til dugnad og frivillighet (og det meste, egentlig) som baserer seg på yte etter evne, motta etter behov. Ikke nødvendigvis ha "lyst" til.
Dvs at vi bidrar og har bidratt mye på mange fronter fordi vi har ressurser og har tatt oss tid til det. Utfordringen er selvsagt, at så altfor mange synes det er tipp topp at andre tar seg av frivillighet og dugnadsarbeid, og det dermed ikke er så lett å finne folk til å overta eller dele på jobben i de tilfellene hverdagen tar oss og vi må prioritere "hodet over vannet".
Dette! Vi stiller på alle dugnader for fotballen (og alt annet ungene deltar på), men kunne aldri vært dem som "dro" der. Vi brenner ikke for det, vi synes egentlig det er for mange treninger og cup-er og overlater dette med god samvittighet til noen andre.
Der vi (jeg) har lagt inn mye mer innsats enn folk flest er skolen. Det er viktig for oss og det har vi prioritert.
Jeg synes vi stiller opp på mye og det er det mange andre som gjør også, men det er så utrolig mange steder man kan stille at man må velge det som passer best og der man synes man har mest å bidra med.
Ja, jeg syns det er gøy og interessant å bidra på skolen, på den måten jeg får gjøre det, og mannen kunne sikkert BODD på den derre hersens fotballbanen (ikke jeg, som dere kanskje skjønner...), så der blir vi nok sett på som sånne som bidrar. På friidrett, karate og de andre ørten tingene de har vært innom så er vi med på det obligatoriske og heller ikke det uten litt sukk og stønn. Så der blir vi sikkert IKKE sett på som sånne som bidrar. Jeg har knapt sett noen av sønnens fotballkamper, og kjenner ingen av foreldrene, de syns sikkert jeg er en unnasluntrer av klasse. :flau:
Det som hadde vært supert, var om vi ikke måtte ta avgjørelsen om å velge bort noe, fordi det rett og slett fantes flere folk som tok i et tak på alle de arenaene hvor ungene ferdes. Min erfaring er de stort sett er de samme folka som ofte går igjen, og det er klart man må prioritere. Jeg gjør det stort sett med glede og vet at det settes pris på. Det jeg dog kunne ønske meg var et sikkerhetsnett de gangene hverdagen tar oss og vi ikke kan stille opp.
Neisj, det tror jeg ikke. De fleste av oss kjenner på behovet for en pustepause, og det er helt sikkert flere enn oss, som synes det må være OK at en av de pårørende (da gjerne den mest interesserte delen) stiller som sjåfør og heiagjeng til en eller annen idrettsgreie.
Å bake en kake (eller tilsvarende) når noen spør, er bidrag godt som gull.
:knegg: Er det sant? Og dette er eldstesønnen med mange år som spiller? Hos oss har det nesten bikket litt over - jeg gleder meg f.eks. til å se jentenes fotballkamp i kveld UTEN Liv på banen. :sparke: (Hun spilte søndag og tirsdag, og jeg var selvsagt ringside der også.) Ellers er det litt som hos dere - mannen er hovedtrener for jentene og bruker masse tid på det, mens jeg slarver med de andre foreldrene (har nærmest blitt en fotballfamilie på begge barnas lag) og følger ivrig med fra sidelinja. Jeg har sittet i FAU en periode og gjør det nok igjen. Ikke utenkelig at jeg blir lagleder en dag heller.
Vi stiller alltid opp på dugnader, men noe annet frivillig arbeid kommer jeg nok neppe til å engasjere meg i.
Hvis vi har gått fra redningstjeneste til fotballdugnader og treninger - jeg tror at hvis det hadde vært mulig å ha unger på et lag som IKKE la opp til hundreogørtifjørti treninger og samlinger og cuper og satsninger og gud vet hva, men bare kjørte REN breddefotball/håndball/hockey/hvahardu for hele den gjengen med unger som liker å spille, men som ikke er så ekstremt opptatt av å satse, så kunne vi foreldre som har et liv ved siden av å følge opp våre unge idrettstalenter satt våre der, og sluppet å bli guilttrippet fordi man ikke selger vafler hver tredje lørdag, går med flyers i sentrum en torsdag ettermiddag, "du må vel jobbe som vanlig du", og så videre.
Men neida. Hver eneste elleveåring er den neste Messi, og idrettslagdugnad er en norsk verdi som står sterkere enn å skape et miljø folk trives i.
Gruff. Ungene mine er over på individuelle sporter.
Jeg har prøvd å se en og annen kamp, men det har blitt lite. Det er så SINNSYKT kjedelig å se på!! Så en i fjor, og da fikk jeg sjokk av å se hvordan min lille, ballredde, taklingsusikre plutt siden sist (et par år før...) hadde blitt en svær, oksesterk og uvurderlig midtstopper som gjerne sklitakler og generelt går inn med full innsats. :sjokk:
Bandy derimot, det er gøy! Der ser jeg noen kamper gjennom vinteren.
Jeg har hatt fotballspillende barn i 10 år og synes fremdeles at det er ganske kjedelig å se på kampene.
Men vi bor i et strøk der mange ikke har mulighet til å kjøre, så de av oss som kan må ta ansvar for ganske mange bortekamper. Og når jeg først er der så ser jeg jo. Det hender til og med at jeg dumper borti en hjemmekamp siden vi bor så nær banen og det er alltid noen hyggelige foreldre å prate med. Men det er alt det sosiale rundt fotballen jeg liker, ikke selve kampene.
Og du er helt sikker på at dette er greit for gutten din?
Det er foreldre vi aldri ser noe til på laget til snuppa også, og jeg har måttet trøste et par av disse jentene mye fordi de føler seg neglisjert. Jeg er jo fryktelig rett på, så når jeg forteller om sammenbruddene til foreldrene så blir det føyset bort som dramaqueen-tendenser. Og joda; jentene er gode på å skape drama, men jeg synes det er et ganske klart signal om at de ønsker å følges opp tettere. :vetikke:
For det er de samme foreldrene som kommer hver kamp. Og etter mange år så har vi blitt godt kjent og det er riktig så trivelig.
Ah, ja, han er helt fornøyd med at faren ser det aller meste. Og at jeg ser en kamp i blant, da. Det bør ikke gå år mellom hver kamp, da, det ble litt lenge og ikke helt tilsiktet. Og så syns han det er stas at jeg har blitt litt bandyhekta, den var det ingen av oss som så komme. :knegg:
Oi. Vi har vært støttende her altså. Vi har begge møtt så ofte vi har kunnet på de fleste fotballkamper og det er helt sikkert at det var en av grunnene til at eldstesønnen holdt på med fotball helt til sist nyttår. Da var han 15.
I fjor måtte 05-foreldrene møte på hjemmecupen som vi ikke hadde ansvaret for engang fordi 06-foreldrene var kjent for å ha så dårlig oppmøte. Helt utrolig.
Vi møter på de dugnader vi blir satt til. Men er ikke med på annet frivillig arbeid.
Det er en trade-off. De får lov til å drive med veldig mye og vi har per nå totalt 7 aktiviteter fordelt på 6 idrettslag. Det sier seg selv at da kan vi ikke være overalt, begge to, bestandig.
Vi har også aktive unger, så vi kan ikke være begge tilstede hver gang. Men jeg sitter ikke hjemme for å strikke mens ungene mine spiller kamp eller har fremvisning.
Haha, nei det gjør ikke jeg heller, stort sett. Jeg kjører et annet barn på trening (og trener da ofte selv samtidig), eller står i oppvasken eller er på møte eller legger barn eller hjelper med lekser eller noe annet. Men de kan også ha kamp rett nedpå banen bak huset og jeg prioriterer andre ting foran å se, det er bare ikke min arena. (Mens mannen min som sagt får med seg det meste)
Jeg har i hvert fall lært meg å bli det. De første årene syntes jeg fotballen spiste familien min opp innvendig, men så bestemte jeg meg for at dette skulle jeg engasjere meg i. Nå synes jeg det er utrolig spennende å se kamper. I tillegg til at samholdet på sidelinja gjør det veldig trivelig.
Jeg skulle til å skrive at jeg tror jeg ville blitt genuint interessert i whatever ungene hadde holdt på med, men så husket jeg at eldste gikk på ballett. :knegg: Jeg ser at jeg nok er godt over gjennomsnittet fotballinteressert, også når det gjelder "voksenlagene" i byen, så det skulle bare mangle om jeg ikke var interessert i ungenes kamper også. Det er kjempegøy, rett og slett. Da er det jo ingen sak å stille på kamper.
Jeg synes det er HELT FINT at unger lærer at foreldre ikke kan, eller må, være tilstede på hver eneste kamp eller fremvisning. Og så kan dere som er så privilegert at dere har tid og MULIGHET til å prioritere dette, gjøre det, sette pris på at dere har mulighet til det, og drite i å guilttrippe oss andre som ikke har like mye tid til rådighet ved å berette om hvor trist det er for de barna som har foreldre som ikke står på sidelinjen hele tiden.
Fotball spiser også noe helt sinnsykt med tid i forhold til alle andre ting ungene driver med. Karate, friidrett, klatring, orientering, bandy... Ingenting av det krever at man "bør" være der i opptil mange timer i uka. Gudsjelov, for da hadde familien kollapset fullstendig.
Jeg synes helt klart at man må ha lov til å prioritere det som er mest interessant. Så lenge man viser en viss interesse for det andre også.
Når jentene mine har teaterhelger så kan jeg glatt se hver forestilling (3-4 pr helg), mens fotballkamper ser jeg altså et pent lite utvalg av. Til gjengjeld vet de at jeg bruker ganske mye tid ved datamaskinen på organisering som fører til at de faktisk kan spille fotball og reise på cuper og jeg tror at de forstår den prioriteringen.
Og ja, jeg kan glatt være hjemme i hagen eller sitte hjemme med en bok mens en av jentene spiller fotballkamp. Er det ikke min tur til å kjøre så slapper jeg helt av.
Når det på noen innlegg på rappen kommer først om triste barn som føler at de ikke blir fulgt opp nok av foreldrene som ikke ser kamper, og så "jeg sitter ikke hjemme og strikker mens ungene spiller kamp liksom", så er det, om ikke guilt tripping, så i hvert fall ikke noe som gjør sånne som meg som ikke har tid til å følge opp alle aktiviteter like samvittighetsfullt, spesielt fristet til å la ungene begynne på fotball igjen med det første.
Jeg er enig med Maverick, altså. Hadde ungen min spilt fotball, hadde jeg nok prioritert oppfølgingen veldig lavt. Rett og slett fordi det er skikkelig BORING. Greit at man skal støtte ungene og stille på dugnad når man kan og ikke gjøre det VANSKELIG for dem, men jeg synes ærlig talt det er litt dillete å skulle stille opp på alt av kamper og lignende når man ikke har et snev av interesse av det selv.
Jeg er helt enig med dere begge. Fotball er så usannsynlig kjedelig at det er år siden jeg har sett en kamp. Mannen min ser bortekamper som krever kjøring, men hjemmekamper er det lenge siden vi har sett. Kjære vene! I perioder har de kamper hver uke.
Jeg synes sport er gøy jeg, og skulle gjerne hengt med på det som var, men det er altså ikke fysisk mulig, da det ennå ikke har blitt en mulighet å klone seg selv. Men det er jo selvfølgelig snakk om prioriteringer. :knegg:
Prøv to kamper i uka og cuper lørdag + søndag 8 helger på rad. :knegg: Jeg ser at det må være ulike tradisjoner rundt omkring. Har full forståelse for at man ikke alltid har anledning til å stille på kamp, altså, men hos oss er det gjengs at minst en av foreldrene stiller om de kan - ofte begge, og gjerne noen besteforeldre og søsken på toppen. :knegg: Det virker på meg som om folk faktisk liker det også.
(Her spilte jenta kamp søndag, gutten to kamper mandag, jenta kamp tirsdag, og i dag skal jeg altså se den andre halvparten av jentelaget spille kamp. :sparke: Nevnte jeg to cuper førstkommende helg? For oss har det nok blitt en livsstil. Jeg respekterer selvsagt at andre ikke vil ha det sånn.)
Det spiller kanskje også en rolle om fotballspilleren er 7 eller 15. Da 15-åringen var liten var vi med på alt, men jo mer han kunne transportere seg selv på sykkel, jo mindre stiller vi på fotballen i hverdagen.
Jeg syns det er stor forskjell og ikke ha mulighet til å være med å se kamper og følge opp alt, og det p sitte hjemme å strikke fordi man ikke gidder se på ungene sin. Jeg mener allikevel det må være greit innimellom, men ikke på hver eneste kamp. En kamp i ny og ne tror jeg de fleste kanskje klarer selv om man syns det er drepende kjedelig.
Men, når det er sagt så elska jeg å sitte i håndballhallen og se på kamper til unga, mulig det hadde stilt seg annerledes om jeg hadde hata det.
Ja, jeg også er her. Det er klart det er nyanser. Man må jo være noe interessert i barna sine, men det er et langt hopp derifra til at man må være interessert i ALT de driver med. Og så er det selvfølgelig noe med hvor "oppe i det" barna selv er.
Selv sliter jeg litt med yngste - hun er serieinteressert i ting (på samme måte som meg). Feks var hun kjempeinteressert i gresk mytologi, nå er hun interessert i japansk manga. Litt usikker på hvor lenge jeg greier å henge med. Eldste er interessert i kjæresten. :humre: Han er en herlig gutt og jeg synes det er veldig gøy at hun er så forelsket. Hun har egentlig alltid vært slik - mer opptatt av hvem hun gjør ting sammen med enn hva hun gjør. Like glad på konsert som på kino.
Vet du ikke hva ordet betyr? Eller mente du det var malplassert i diskusjonen?
Mine er straks 9 og 11, og kan fint sykle til treninger (og for den saks skyld hjemmekamper) sjøl. Bortekamper en halvtimes biltur unna uten kollektivtransportmuligheter blir verre fram til de får lappen. :humre: For min del handler det om interessen for å være til stede på kampene, ikke om transportbehovet.
Det er du som velger å tolke dette som guilttripping. Jeg spurte Polyanna fordi hun sa at hun skrev at hun så kamper, og jeg spurte da om det var avklart med guttungen (som jo er ganske stor). Det er greit å være klar over at hvis man ALDRI er der, så kan det oppleves som sårt. Det er veldig langt fra å aldri være der til å alltid være tilstede. Sistnevnte er helt klart et valg jeg har tatt for meg selv. Men å være på en kamp innimellom synes jeg man bør være.
Hun hadde allerede skrevet at faren til ungen omtrent bodde på banen, da. Men man bør kanskje være to. Da er jo vi som er skilt allerede ganske føkka. :aiaiai:
Ja, ok. Jeg tenker at det kommer sikkert an på hvilket tonefall man "hører" i hodet sitt når man leser kommentarene. Jeg synes ikke det er vanskelig å lese helt nøytrale nøytrale kommentarer som både det ene og det andre.
Synes som sagt at det er avhengig av både barna sin personlighet, hvor viktig interssen er for dem, hvordan man som foreldre-barn er relatert på andre områder etc hvor viktig slike ting er. Synes det blir veldig bombastisk å legge som føring at man må se kamper - det kommer vel an på. Der som så mye annet i livet.
Jeg prøver så godt jeg kan å ikke la meg styre av andres burde og skulle når det kommer til tidsbruk. Det holder lenge med at jeg har mine egne krav til hva jeg skal følge opp...
Jeg vet dessuten ingenting om hvorfor noen prioriterer bort det ene eller det andre, og så lenge det ikke får noen konsekvenser for gruppa (type ikke dukke opp på dugnad eller til transportoppdrag uten å varsle e.l.) så må det da være opp til hver enkelt om de ønsker å se EGNE barn spille fotball eller løp/kaste/skøyte.
Storesøster driver med hest, og de siste årene har vi ikke vært tilstede på hver bidige tidetime. Jeg VET det er foreldre og besteforeldre som alltid henger over gjerdet og løper ut og inn for å rette på saler og stigbøyler, og å sørve de små rytterne, men for oss har dette ikke vært noe vi har prioritert annet enn når Storesøster spesifikt har ønsket det.
Jeg er forøvrig tilbøyelig til å være enig med foreldrene til Tjorvens dramadronninger i at det ER dramafakter å forvente at foreldre skal stå på sidelinjen på noe som tross alt er en veldig hverdagslig aktivitet (det er kamper i bøtter og spann, det er ikke som en årlig oppvisning på balletten), og SE PÅ MEG SE PÅ MEG, men skjønner jo at det lett kan bli sånn dersom klubben har et miljø der fotball ikke er en barneaktivitet men en familieaktivitet. Da blir det som slalåm, som utelukker ganske mange familier, fordi de ikke kan være med hele gjengen på det ene barnets aktivitet hele tiden.
Jeg synes i hvert fall at det er rart å forvente begge foreldrene der. Den perioden mannen var trener for lillesøster så jeg aldri noen kamper. Da var jo han der hele tiden.
På den andre siden: Jeg så jo det da jeg for første gang på lenge så en kamp, at å se en kamp i året eller så gir meg et innblikk i noe som er viktig for ham og det er fint å se med egne øyne hvordan han har utviklet seg på banen - det er jo en viktig bit av hvem han er.
Så 1-2 kamper i året er passe, og sånn ca på nivå med hva man gjør i andre idretter når det gjelder å "vise frem hva man har lært".
Vi stiller opp på det vi blir satt opp på. Jeg har ingen verv, men har hatt. Siden eldste nå er innom to av byens klubber som har A-lag, så har vi jo dugnad på kampene der også. I ishockey så vil det si 2-3 ganger i løpet av en sesong.
Hvis guttene er hos x, så er det ikke sikkert jeg ser på kampene. Men passer det sånn og jeg har ork, så tropper jeg opp.
Pappa er frivillig og jeg vet han irriterer seg litt over at det er så få som stiller opp.
Mannen er aktiv i hjelpekorpset. De sliter med rekruttering og med å få folk til å stille (og når det alltid er de samme som stiller, blir de slitne, og slutter ...).
Både mannen og jeg er involvert i styre og stell i idrettslaget. På håndballen er det litt dugnad ifb med kamper, men de fleste stiller. Det er stort sett de samme som går igjen, både ene og andre veien. Fotballen tipper jeg er det samme.
Jeg er på alle kampene til Knotten, og av og til på Knøtteliten sine. Jeg foretrekker å strikke fremfor å se minihåndball, men det er litt fordi jeg trener et 14-årslag ... Overgangen er mildt sagt stor.
Jeg syns fotball er så kjedelig at jeg ikke orker se så mye av det. Synd, kanskje - men jeg prøver å få med meg en (halv) omgang i ny og ne for å vise litt interesse. Og så spør og graver jeg ellers, og snakker om hvordan det går etc. Jeg greier ikke følge med på kamper, detter av hele tiden.
Det er et eller annet med språkbruken her. :gruble:
Mannen min er trener for jentas fotballag. De har trening to ganger i uka, kamp én gang i uka, hun går for tiden på et "akademi"-opplegg én gang i uka, og så er det ofte cup i helgene. Det er nok i massevis at mannen min følger dette opp. Jeg "gidder ikke se på ungen min" fordi jeg bruker den ledige tiden til å gjøre andre ting, som for eksempel å rydde, vaske klær, lage mat eller rett og slett bare sløve litt for meg selv.
Det er faktisk helt OK. Jeg tror at hvis noen prøver å kritisere meg for dette, så skal jeg fiskedaske vedkommende. Ærlig talt!
Fotballkamper er så syyyyykt boring å se på! Jeg dør nesten inni meg de gangene jeg ser på ungen min spille fotball. Jeg ser på han da, og skjønner at han løper etter ballen. Det er stort sett mannen som tar fotballgreiene her, men jeg er på kamper nå og da. Hvis de er her i bor. Ungen synes ikke det er så stas at jeg ser på heller, fordi jeg ikke skjønner hva spillet går ut på. Han vil helst at pappa skal se på, og pappa ser og ser og ser.
Jeg har ikke spesielt dårlig samvittighet for at jeg ikke synes fotball er morsomt. Jeg har ikke behov for å være sosial med alle de superivrige foreldrene på laget hans. Jeg gruer meg skikkelig til å bruke alle feriepengene vi har til å dra på Danacup neste sommer. Og når foreldregruppa snakker om alt det sosiale fantastiske vi foreldre er med på med andre foreldre så spyr jeg nesten. Jeg vil ikke være sosial.
Men vi stiller opp på alt av dugnader for både den ene og det tredje. Vi stiller alltid opp så fremt vi kan. Det være seg foreldremøter eller å være i FAU. Jeg er nestleder i FAU for fjerde året nå, og har sittet i FAU tidligere og.
Dugnadsånden er dalende rundt her hvertfall, på fotballlaget der poden spiller så er det snakk om 2 dugnader i året, alltid de samme som stiller.
Vi følger alt av treninger, kamper og cuper , noe fordi vi liker fotball og noe fordi vi synes det er viktig å følge opp barnet.
Vi har en fantastisk foreldregruppe på det ene laget han spiller på, det liker jeg.
Jeg gar også vært i fau, både i barnehagen og på skolen.
Jeg er lagleder for juniors fotballag og vi bruker å være på kamper hele familien om vi kan. Jeg synes det er gøy og han synes det er stas at vi er der. Jeg er ellers folkevalgt og bruker mye tid på det. Mannen er klassekontakt. Alle i min familie er aktiv i frivilligheten. Begge brødrene mine er aktive i hjelpekorpset og søstersen innehar også flere verv. Vokst opp i en organisasjonsfamilie så og si.
Betyr det at de foreldrene du forteller dette til likevel ikke kommer selv om du har fortalt dem hvor viktig det er for datteren? Det er jo ganske utrolig.
Å vise interesse og å være lydhør for å stille opp mer om barnet ønsker det, er naturligvis veldig viktig.
Men gud hjelpe - det er fotballkamper i bøtter og spann. Om vi begge skulle stilt opp på alle fotballkamper, ville det tatt seg dårlig ut målt opp mot eldstemanns sport, der det er konkurranser noen få ganger i året.
Jeg ser på en kamp i ny i ne, mannen ser på noen flere, vis tiller ofte opp og kjører, og fyller bilen opp med barn (som da kommer uten foreldrene sine), og av og til sender vi sønnen vår med noen andre og ingen av oss (:sjokk:) ser på kampen.
Vi stilte alltid på fotballkamper, oftest begge to, av og til bare en av oss. Treninger sluttet vi tidlig å se på.....
Nå er det kun hest som gjelder og jeg se ikke på ridetimene - kun en sjelden gang iblandt. Ser at det er foreldre som ser på hver gang. Stevner ser vi selvsagt på.
Jeg er helt ærlig drittlei "tvangsdugnader" iht barnas aktiviteter. Jeg stiller opp når mannen ikke kan. :knegg: Vi tar våre vakter i kiosken og stiller opp når det er vår tur å være voksen på treningen. Jeg er klar for å betale meg utav hva det måtte være.....Nå starter minste på ungdomsskolen og heldigvis er det ikke noe særlig aktiviteter som inkluderer oss voksne. Vi kan betale oss inn på en juleforestilling og det er vel det. Vi er ferdig med 17. mai dugnader, kakebaking, foreldrekvelder osv. Jeg har gruet meg litt, men kjenner det er egentlig bare helt fantastisk. :knegg:
Vi er fortsatt medlem i RødeKors, men mannen har gitt seg som leder i korpset. Han har vært særdeles aktiv de siste 20 årene, men roet seg i det siste, men får jo fortsatt sine aksjoner gjennom jobben.
Nå er det I NAF vi er aktive, er med på stands,skoleopplegg osv., men helt i vår ånd og bruker den tid og krefter vi ønsker.
Jeg hater idrett, men stiller om jeg må. Kan jeg velge gjør jeg heller husarbeid eller jobber når kamper pågår. Snakker vi der i mot teater er jeg gjerne med.
Jeg har årevis bak meg i redningstjenesten, men la det på hylla et par år før jeg fikk barn. Har planer om å bidra igjen når ungene blir større. Jeg har ikke inntrykk fra de miljøene jeg kjenner til om at dugnadsånden er dalende her, men ser at det er lettere å drive f.eks hjelpekorps i byene enn på bygda.
Ellers er jo mine barn knapt nok startet opp i organisasjonslivet enda, så vi har ikke engasjert oss så mye. Jeg kommer nok til å engasjere meg, er medlem av FAU bl.a, men må innrømme jeg stusser over den intense oppfølgingen så og si alle foreldre gir sine barn på fritidsaktiviteter nå. Selv hadde jeg blitt klin sprø om mamma og pappa skulle sett meg på alle mine kamper og treninger, især i tenåra, når skulle jeg da ha hengt med venner og flørta med gutta? Men for all del altså, jeg skjønner det er slik verden er nå....
Mine foreldre så knapt nok en eneste håndballkamp, med mindre det var bortekamp og de kjørte. Det var svært få andre voksne å se på kamper og treninger også. Jeg tenkte aldri over at det var noe problem. Korpskonserter etc tror jeg de fikk med seg en eller to av i året.
Hos oss er ingen foreldre tilstede når eldste trener håndball 2 ganger i uka. Vi er med på de fleste cuper og kamper, men om vi ikke kan er det ingen krise.
Mannen er tilstede på fotballen til mellomste, men de har ikke begynt med serier og vært med i svært få cuper foreløpig. Vi prøver å stille der og, og kan vi ikke innimellom er det også greit.
Jeg synes det til tider tar helt av at foresatte må være med på alt- var ikke det Da jeg har ungdom heller.
Vi hadde som sagt de aller fleste foreldre der, på treningene til poden er vi som regel mellom 6 og 10 foreldre som skravler. Veldig sosialt og koselig.
Vi får ikke lov til å se på fotballtreningen til minsten, så da kommer man heller litt før de slutter og se på siste delen. Vi bor veldig nærme banen han trener på, så vi kombinerer det med å gå tur med hunden, og går hjem sammen. Da ser vi litt på han før treningen er slutt.
Noen fritidsaktiviteter har jeg glede av å følge opp, og henger rundt der jeg kan, andre not so much. Foretrekker veldig å gå på konserter i myke stoler - gjerne med servering, men ingen betingelse - framfor å sitte i gymsaler langt ute i gokk (som i langt og kjøre, null å gjøre) som lukter sure gymsokker hele helga.
Barna mine vet at jeg liker noen ting bedre enn andre. Har meget motstrebende gått med på lagidrett, og det er i avtalen for å kunne gå på den aktiviteten at jeg ikke trenger å se kamper. Jeg kommer sikkert til å være med på en og annen, likevel, men sitter gjerne hjemme og strikker i stedet. Det er faktisk ikke jeg som vil drive med den lagidretten.
Men stiller så klart på det som det bes om av kioskvakter, loppemarkeder og whatnot, og passer på å takke og gi ros til de som alle vet gjør mest som trener/ instruktører/styre osv. Har min porsjon av verv hist og pist på skole og ellers, og tilbyr meg også å hjelpe til av og til uten å bli bedt først. Det synes jeg er viktig.
Det med foreldreoppfølging er helt annerledes enn da jeg vokste opp, vi kom oss rundt selv og det var vel omtrent aldri foreldre som hang rundt uten at det var en oppvisning, avslutning osv. hvor man var spesielt invitert.
Takket være denne tråden så lot jeg bokbindingen ligge litt i går, og ruslet ned på banen (som ligger bak huset...) og så en kamp, etter foreldremøte, før leggetid, i stedet for å trene eller rydde kjøkken. Gud bedre det er kjedelig. :dåne: Men hyggelig, altså, det er ikke det.
Og det er jo fint å se guttungen innimellom, altså. Veldig rart å se min lille plutt være en ganske brutal og veldig fysisk (men ren, altså) midtstopper. :sjokk:
Haha, den følelsen er helt egen, Poly. :knegg: (Var et rimelig intenst slippin' through my fingers-øyeblikk da pjokken plutselig stakk avgårde for å sykle ned slalombakker og hoppe mellom bergknatter. :knegg: Hvor ble det av lille kroppen som lekte med fingermaling vedkjøkkenbordet, lissom?)
Jeg stiller gjerne på dugnad som jeg vet gir "resultater". F.eks. for fotballlagene til ungene der en del timers dugnad på helgeturneringen gir klubben en solid overskudd som brukes fornuftig gjennom året til beste for breddefotballen.
Dugnadshyppighet og -type på korpset synes jeg er helt håpløst. Still opp 2 t sent en fredag kveld og tjen 200 kr. Selg dopapir der 70 % av pengene går til andre enn korpset. Få fire loddbøker du ender med å kjøpe selv. Gå på konsert en ettermiddag og betal for å se eget barn spille i en vanlig korpssal i 30 min. Alt dette for å betale for en overpriset utenlandstur som du egentlig ikke ønsker at barnet skal være med på, men der presset er så stort for å delta at det blir kjipt å være med i korpset hvis du velger å la være.
Vi stiller på dugnadene vi settes opp på. I tillegg er mannen (hoved-)trener for skigruppen til en av ungene, og jeg bruker flere timer enn jeg tør tenke på som frivillig i en organisasjon. Frivilligarbeidet er noe som har gitt meg mange venner, ny og bred kompetanse og uendelig mange gode opplevelser. Og jeg ser at det jeg bidrar med er til glede og nytte for andre. I denne organisasjonen er det stort sett lett å rekruttere og holde på frivillige.
Inntrykket mitt (som jeg tror støttes av forskning), er at dunadsånden er omtrent på samme nivå nå som for 30-40 år siden.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
