Jeg er usikker på om jeg har lagt denne i riktig underforum, admins kan gjerne flytte til mer riktig om øsnkelig.
Dagen etter fotballtrening, kommer sønnen min på 7 år bort og spør om han skal ta med søppelposen ut i søppelbøtta siden han hadde ryddet litt, og hadde litt og kaste selv.
At han tilbyr seg å gå ut med søppelet, er så skjelden at jeg lurer på hva han skal kaste. Nei, han hadde ryddet litt i ting han ikke ville ha lengre.
Jeg ser oppi posen han har tenkt til å gå ut med, og sammen med litt ødelagte leker og vanlig søppel, ligger fotballskoene hans.
Ikke bare fotballskoene heller når jeg ser litt nærmere etter - leggskinn, fotballstrømper, og fotballdrakta for laget hans, den røde drakten med nr 3 på ryggen.
Drakten han var så stolt over å få for noen måneder siden - han hadde fått samme draktnummer som Pappa'n sin hadde hatt når han spilte fotball!
Drakten jeg ikke fikk han til å ta av seg de første dagene - han sov i fotballdrakten.
Jeg spør han da selvfølgelig om hvorfor han skal kaste fotballutstyret sitt?
"Jeg har ikke bruk for det lengre - jeg skal aldri på fotballen igjen!"
Her må jeg trå litt forsiktig merker jeg, vi har hatt samtaler med treneren om innsatsvilje og hans personlige utvikling, og den korte versjonen er at treneren ikke har sagt det direkte, men langt mer enn antydet at sønnen min ikke er veldig god til å spille fotball, og konsentrasjonen, vel, den varierer.
Vi har vært inne på å ta en pause, men når vi har snakket med sønnen vår om dette, så har han argumentert, så godt som en 7-åring kan, at han liker å spille fotball, og harikke noe ønske om å slutte.
"Skjedde det noe på treningen i går siden du ikke vil på fotballen mer?" spør jeg forsiktig. Jeg hadde jo vært der selv i går, og ikke sett noe spesiellt som skulle tilsi dette. Litt ablegøyer, ikke full innsats - men ikke noe mer eller mindre tull enn de andre på laget, eller man kan forvente av en 7 åring. Treneren hadde tatt han litt til side på slutten og snakket litt med han,
men dette skjer ofte, med de fleste på laget. Det kan være alt fra skryt om at det gikk veldig bra på trening i dag til litt småkritikk av innsats eller liknende.
"xxx (en av de andre guttene på laget, i parallellklassen på skolen) sa til meg på skolen i dag at jeg var så dårlig at ingen ville ha meg på laget!"
Ok, dette høres jo litt ut som en overreaksjon, storm i vannglass om du vil. Men vår jobb som foreldre er jo blant annet å rydde opp i slike situasjoner, så jeg setter meg ned på sengekanten, ber han komme bort og prøver å roe kaoset litt.
Vi har knapt nok rukket å sette oss ned, før han fortsetter, og jeg ser også tårene begynner å komme.
"Og på treningen i går så sa treneren at neste kamp så,så...jeg får nesten ikke spille!"
Oi. Dette stikker litt dypere enn en medspiller på samme alder som har sagt noe sårende.
Sønnen min bekrefter at han egentlig har lyst til å dra på trening og, men han er jo så dårlig at det ikke er noe vits.
Jeg forteller han at jeg skal snakke litt med treneren for å finne ut av dette. Han godtar dette, og vi blir enige om at søppelposen med fotballutstyret ikke skal kastes..enda.
Jeg ringer treneren, og han bekrefter at han har snakket med sønnen min om neste kamp. Han sier at "de ble enige"... om at sønnen min skal få spille litt, men han må regne med at de andre nok får spille mer i neste kamp, og uten å si det direkte, så er grunnen nivået sønnen min har, eller ikke har. Han sier det også rett ut at han er usikker på om sønnen min bør fortsette, "men det er en avgjørelse ikke han kan ta" ...." men av hensyn til de andre barna..."
Jeg tror knapt det jeg hører.
Dette er barneidrett! Ikke proffsatsing, ungene er 6-7 år og må få lov til å være barn. Ikke alle barna som deltar på forskjellige treninger trenger være gode, eller kanskje engang vil bli gode. De vil
spille fotball, danse, svømme fordi de synes det er gøy, og være sammen med kameratene sine.
Hvis kun talentene skal få lov til å fortsette allerede så tidlig, så går vi mot et samfunn jeg er ikke harlyst til å være en del av.
Kjære deg, dette er helt uakseptabelt! :eek: Jeg har to barn (9 og 11) som er veldig ivrige fotballspillere sjøl, og en mann som er trener, så jeg er godt inne i fotballmiljøet, og har aldri hørt om noe liknende som dette. Både det at treneren antyder at han bør slutte og truslene om å ikke få spille - jeg er målløs! Det er på tvers av alle reglene for barnefotball i Norge. Alle skal ha like mye spilletid! Dette tror jeg at jeg ville tatt opp på høyere nivå i klubben. Får så vondt av gutten din (og deg) når jeg leser dette. 7-åringer er fortsatt små - det er helt naturlig at ikke konsentrasjonen er på topp hele tida, og ferdigheter kan utvikle seg i rivende fart i disse årene.
Er der flere lag på kullet, slik at det kan være aktuelt å bytte lag?
Dette er ikke greit. Du tar kontakt med ledelsen i klubben og rapporterer inn dette. De ønsker heller ikke at det skal være sånn og så må de ta en alvorsprat med treneren om hvordan barneidrett i Norge fungerer.
Dette er jo hinsides.
Du bør gå direkte til klubbledelsen. Hvis det er en seriøs klubb så blir dette tatt tak i. Og hvis det ikke blir tatt tak i, så finn en annen klubb.
Dette bør du ta videre. Jeg har også en 7-åring som spiller fotball og en mann som er med som trener, og det er selvsagt ikke lov å favorisere og dele inn på nivå!
Dette henger ikke på greip i det hele tatt!
Barneidrett skal være gøy og oppførselen fra treneren i dette tilfellet er rett og slett sjokkerende.
Jeg blir forbanna og lei meg av sånt.
Ta det opp med styret i det aktuelle idrettslaget, får du ikke gehør der så gå rett til kretsen, dette er IKKE greit.
Hvilke holdninger er det denne treneren signaliserer til resten av ungene?
Av hensyn til ungene burde vel treneren byttes ut.
En annen ting, helt på siden av hvilke idiotiske holdninger dette reflekterer, er at hvor god man er til å spille fotball når man er syv forteller fryktelig lite om hvor god man kan bli i fotball.
Tom Lund, kanskje Norges beste spiller noensinne, var en elendig spiller til godt opp i tenårene...
Tror både hans samtidige spillere og fansen syntes det var helt greit at han fortsatte, allikevel.
Uff, det er utrolig leit at det blir sånn.
Det er akkurat sånn en trener på minsten sitt kull er også.
Nå har min gutt sluttet på fotball for godt da. Sluttet til jul Da orket han ikke mer. Nettopp fordi den ene treneren har vært sånn oppigjennom alle år. Treneren her er kjent for å være "tøff i kjeften" og mannen min har snakket skikkelig med han en gang, da var de kun 5 år. Gutten min ble kjempeskremt og sluttet. Startet igjen i 2.klasse. Samme opplevelse.
Så prøvde han igjen nå og holdt ut i 2,5 sesong. Da hadde denne treneren fått beskjed om å slutte men han fikk dessverre starte opp igjen av en eller annen grunn.
Nest siste året ba vi spesielt om at denne treneren ikke måtte være lagleder på hans lag. Men siste sesong fikk han selvfølgelig han som lagleder og det var vanskelig å få han til å møte.
Vi har i etterkant hørt at foreldre begynte å bli med på treninger for å observere treneren så det skjedde nok mye rart med andre også.
Jeg blir utrolig lei meg av sånn oppførsel for jeg tenker på guttene til denne treneren og hvordan de kan ha det hjemme. :cool: Jeg har ikke snakket med noen om det men jeg har opplevd litt av hvert selv i egen oppvekst, men min far var "smart da og var en flott mann/far utad. :(:(
Vi burde vel ha rapportert han inn et eller annet sted kanskje...
Unner ingen å ha det sånn.
De andre har sagt det: det er hverken lov eller akseptabelt.
En liten historie til oppbyggelse (som jeg har brukt en del vs min yngste, som lett blir slått ut av den slags kommentarer og får dårlig selvtillit): Da min eldste begynte å spille fotball så skal jeg tilstå at jeg stod på sidelinjen og tenkte "ja, men kjære, lille, skatt, er du sikker på at du vil drive med dette??". Han var rett og slett skikkelig dårlig. Redd taklinger, dårlig kroppskontroll, dårlig ballfølelse, dårlig fart og dårlig kondis. Men han havnet på et lag der de fokuserte på bredde og idrettsglede og lagfølelse, og selv med et par skikkelige "stjerner" på laget, og faren til en av stjernene som trener, så klarte de å holde fokus på like spilletid for alle, å spille hverandre gode, osv. (i den grad at da sønnen til treneren lagde et voldsomt baluba fordi han ville utpå banen og redde laget fra tap, så stengte treneren ham ute fra neste kamp...), og litt etter litt etter litt så har han blitt bedre og bedre og bedre, og er nå en helt sentral spiller på laget sitt og rett og slett en ordentlig habil fotballspiller. Som fortsatt har en veldig glede av spillet og sporten (han er 15).
Den lille historien kan du godt dele med gutten, sammen med andre historier om "late bloomers". Hans tid kommer, så lenge han trener og er interessert og vil. (Og treneren tar en enorm skjerpings!)
Jeg har en helt tilsvarende historie som Polyanna. Da datteren min og venninna hennes begynte på fotball, så tenkte jeg at dette kom til å bli to veldig kortvarige fotballkarrierer. De var rett og slett skikkelig dårlige.
Men de har bare fått oppmuntringer underveis. Nå er de 12 år, og er to solide fotballspillere på et lag som bare har tapt en eneste kamp denne sesongen. Og det var ikke sånn at det laget hadde de aller beste forutsetninger. De har vokst seg gode hele gjengen - sammen. (Og selv nå som 12-åringer så sitter lagets stjernespiller jevnlig på sidelinja. Riktignok litt mindre enn de som startet rett før sommerferien, men alle får spille mye og alle byttes ut.)
Ja, det er mange forskjellige trenere. Vi har en trener hos oss som er i motsatt ende.
Han er rettferdig i alt han gjør, ser hver eneste spiller, snakker med spillerne og gir positiv feedback til hver enkelt så alle føler de har gjort noe bra. Laget vinner mye og det rørende morsomt å se hvor gode de er sammen og hvor godt de jobber sammen.
Jeg håper du kan gå videre med dette, for det er så langt fra gangbar oppførsel for en trener for 7-åringer.
Jeg har selv to 7-åringer som spiller fotball (og håndball) og det er KUN fokus på idrettsglede og innsats. Og er ikke innsatsen til enkelte noe å skryte av, så klarer trenerne å snu hele spillet slik at gnisten igjen blir tent.
SLIK skal gode trenere til barn være, i mine øyne. Og verbal som jeg er når jeg blir engasjert, så hadde jeg ikke NØLT med å gi klar beskjed.
Så ufattelig patetisk oppførsel av en såkalt voksen såkalt mann. Du har fått gode innspill fra mange her, jeg håper du orker ta tak i dette, og at det ordner seg for gutten din.
Det der er jo helt vilt.
Sønnen min spilte halvannet år i 6-7-årsalderen. Siste kampen var en turnering med 50 barn på kullet, og han fremstod som helt hjelpeløs og den av barna som mestret minst av alle på banen. Vi tenkte at det måtte være noe galt med synet hans siden virket så bortkommen, og uansett ville han slutte.
Høsten i 4. klasse ville han plutselig begynne igjen. Han var selvsagt ingen stjernespiller det første året, men nå et par år etter klarer han seg riktig så bra. Det er mange som er bedre enn ham, men han er med i topp tredjedel på kullet målt i innsats og ferdigheter.
Mye om min sønn, men moralen er at det er helt umulig å spå hvordan barna vil utvikle seg som fotballspillere når de er på alder med din sønn. Det burde jo treneren ha fått med seg.
For de fleste klubber er (burde det være) viktig å få med bredden fra start og holde på den så lenge som mulig. Mange kommer til å falle fra underveis, og det skal en viss mengde barn til på kullet for å ha mange nok igjen når de når junioralder.
Ta dette videre.
Ærligtalt hva forventer treneren av en på 7 år ? :( Stakkars gutten. Ikke akseptert at barn sier slikt til hverandre, men en trener burde virkelig holde seg for god til slikt.
Ikke akseptabelt. Ta dette opp med idrettslaget. Mulig noen andre har nevnt det før i tråden, men søk på Fair Play. Alle barn skal behandles likt og få like mye spilletid uavhengig av nivå og deltakelse på treninger. Dette skal kun være lek og Morro i mange år enda. Idrettslaget bør ta dette alvorlig.
Er dessverre ikke sjokkert, er mange råtne egg innenfor trenerstanden i barneidretten.
Dette er selvfølgelig helt uakseptabelt. Dere må ta dette videre til klubben - barnefotballansvarlig og leder for fotballgruppa. Slik kan trenere rett og slett ikke få lov til å holde på!
Varme og støttende tanker til sønnen din og deg/dere - håper dere får ordnet opp, og at gutten din kan fortsette med en flott idrett der han har alle muligheter til å bli god, selv om han kanskje ikke er banens beste som 7-åring - det spiller faktisk INGEN rolle! Stå på!
Takk for alle tilbakemeldinger.
Det er litt godt at flere mener dette er helt feil, og vondt på en god måte å se at det er flere slike tilfeller.
Jeg har vært i kontakt med leder i klubben, hun var forståelsesfull, og vi har avtalt en prat med treneren i starten av neste uke.
Sønnen min har, med litt overtalelse, vært med på 2 av 4 treninger siden hendelsen. Om han fortsetter er nå litt opp til hva som skjer på møtet og hva han vil.
Han har begynt å snakke om kampsport da han fant ut at ninjaer må kunne det etter vi var på Ninjago event i den lokale lekebutikken, så vi får se.
.jpg)
