Her inne har vi flere gode advokater for holdninger/egenskaper man er ment å strekke seg etter; miljøbevissthet, matlaging fra bunnen, forbrukerbevissthet, akademisk utdannelse, interesse for litteratur og rettskrivning.
Jeg synes dette er flott ( vel og merke så lenge det tar form av å dele eget engasjement, og ikke nedvurdere andre), og det er definitivt positivt å spre gode holdninger og bevissthet rundt temaer som er til det beste for mennesker, deres nærmeste og samfunnet generelt.
På den annen side, er det nok mange som uten skrupler serverer Toro (Satans Verk) og stort sett holder seg til kiosklitteratur som innehar andre dyder. Andre holdninger og egenskaper som beriker deres eget liv, deres families liv - og samfunnet generelt.
Kryp ut av skapet og fortell oss andre FPere hva DU er god på, og skinn litt i lyset av nettopp dine gode holdninger/egenskaper!
Jeg starter med å trekke fram noe jeg har fokus på og som jeg synes er viktigere enn veldig mye annet:
Barneoppdragelse. Eller rettere sagt, fravær av barneoppdragelse, og heller fokus på et godt, varmt , nært, ekte og respektfullt samvær med barna.
Jeg har øvd meg på samvær med barn i mange år før jeg fikk egne (lærer), og hadde gjort meg opp mange tanker rundt det å være sammen med barn.
Mine nyter godt av denne bevisstheten.
Det betyr slett ikke at jeg er en perfekt mamma.
Men det betyr at jeg har høye krav til meg selv i forhold til å ta ansvaret for hvordan mine barn utvikler seg og for hvor godt vårt forhold er.
Jeg tar mål av meg å unngå snarveier og lettvintløsninger. Om ett av barna mine er "vanskelig", så er jeg bevisst på at det ikke er hans skyld. Da er det noe i hans liv som ikke fungerer godt nok, og det er min oppgave å finne ut av dette. Og det bruker jeg tid på. Og hittil er min erfaring at den lange veien til en løsning er langt å foretrekke framfor den korte veien (gjennom kjefting, straff, kommandering, time-outs).
Jeg ble veldig glad da jeg leste "Ditt kompetente barn" av J. Juul for første gang. Den fanget mitt syn på barn og samværet i en familie 100%. Og den gir meg støtte på å holde på mitt, når venner og bekjente foretrekker å kommandere (Spis opp maten din! Si "tusen takk"!,Gå på rommet ditt!, Da blir det ikke kveldsmat! - og med alt dette ydmyker barnet og glatt overhører det de prøver å si, og hvordan de egentlig har det).
Standaren jeg gjør mitt beste for å leve etter er:
-Ikke kjefte/heve stemmen.
-Ikke kommandere, når man ved bruk av noen sekunder eksta kan uttrykke seg på en respektfull og ok måte.
-Lar barna velge selv fra middagsbordet, og har vi en rett de overhodet ikke liker, får de en brødskive.
-Fremmer empati gjennom å selv oppføre meg empatisk, og satser på at de overflatiske høflighetsfrasene som "takk" og "vær så snill" kommer av seg selv (noe de har gjort).
er skjerpet på tegn fra barna om at de føler seg krenket, og ber om unnskyldning når jeg har vært skyld i krenkelsen ( høy stemme, kommandering, annen ydmykelse).
Dette er JEG opptatt av.
Nå gleder jeg meg veldig til å høre hva andre setter høyt i livet.
Jeg har også lyst til å si at det er viktig å ha en ydmykhet i forhold til at selv om andre ikke er like flink som en selv til å lese mye god kvalitetslitteratur eller hakke opp ferske urter til en "fra bunnen av" middag, så har de garantert andre gode kvaliteter - både som menneske, forelder og medlem av samfunnet.
Har lyst til å legge til litt på det du skriver om empati. Empati er ikke å være hyggelig og si "takk" mm. Empati er å virkelig kunne sette seg inn i andres situasjon.
Eks: Når noen er syk, tenke på at man sikkert gjerne vil ha litt vann, brus, frisk frukt eller lignende. Eller når noen blir ertet, tenke over at dette er sikkert ikke hyggelig, og dermed gjøre noe med det - ikke bare se på.
Hvordan "lærer" man barna empati? Jeg tror det dreier seg om å bevisstgjøre barna på det. Empati er en evne de har - noen veldig synlig, andre mer skjult - men man må "trene" på det. Hos oss betyr det at jeg tar initiativ til at ungene skriver kort til familie og venner, samt at de skal telefon til en syk venninne eller lignende. (Litt kjapt forklart, men håper poenget kommer gjennom...)
Nemlig - det var akkurat det jeg mente.
Det er fint med høflighetsfraser for det gjør samvær med andre hyggelig.
Men det som virkelig teller, er det som foregår inni et menneske.
Det er ikke sjelden jeg støter på elever som er drillet i høflighetsfraser, men som utestenger andre, ler av andre som ikke har det greit og dytter barn av den forsiktige sorten. Da er "Tusen takk" og "Vær så snill" ikke verdt noenting.
Og når det gjelder dette med å være "flink".
Jeg er ikke så veldig glad i det uttrykket. Jeg synes ofte behovet for å være "flink" kan stå i veien for god menneskelig kontakt og godt og meningsfullt innhold i livet.
Jeg er her mer opptatt av å høre hva folk er opptatt av. Hva de setter høyt i livet og følgelig prioriterer.
Og du er helt sikkert flink til noe. Det er vi alle. : )
( og sånn for sikkerhets skyld - de aller fleste barn er heldigvis utstyrt med en god porson av både fasadehøflighet og empati. Heldigvis.)
Jeg er opptatt av å prøve å være en ressurs for de rundt meg, og ikke en belastning.
Jeg legger mye energi ned i å støtte andre, og å holde andre oppe både i humør og andre ting.
Andre mennesker, alt fra nære til fjerne, interesserer meg veldig.
dyd m1 (da., norr dygð f, besl med duge) 1 (moralsk) verdifull egenskap kardinald- / kristne d-er / d-er og laster / måtehold er en d- / en d- av nødvendighet tvingende nødvendig
Jeg har ikke særlig mange dyder, tror jeg.
Nå er ikke jeg helt enig i at barneoppdragelse, IKKE er en dyd som FPerne ikke er opptatt av. Jeg er helt sikker på de fleste legger like mye sjel i å hjelpe barna sine til å bli flotte voksne, som de gjør når det gjelder å lage økologisk gryterett og å holde seg oppdatert i litteraturens verden.
Det er mange ting jeg skulle ønske jeg var bedre på, og mange ting som helt sikkert kunne stjele enda mer av mitt fokus. I det hele så tror jeg min styrke er at jeg kjenner mine mangler og er klar over at jeg ikke alltid strekker til.
Jeg har også innsett at det er menneskelig å ikke alltid være 100% perfekt, men prøver å være så nær som mulig på områder som handler om relasjoner til mennesker jeg bryr meg om. Jeg prøver å være en god mor, sterk partner, hjelpsom datter, rettferdig sjef, forståelsesfull venninne osv. Jeg tror de rundt meg setter pris på at jeg i det minste prøver.
Dette er også et mantra for meg. Jeg ønsker og være ovenpå for barna mine. Jeg sier svært sjelden at jeg er sliten og prøver som best jeg kan og unngå å vise det på andre måter. (av og til sier jeg jo det, men jeg er så lei av foreldre som øser ut av seg at de er så sliten) Da får det heller være greir og servere litt toro feridgmat innimellom:ja: Dessuten er jeg fornøyd med at jeg og min mann er smastemte, vi samarbeider bra om barna og vi er likeverdige i forhold til dem. Blir helt rystet av å se enkelte mødre hvordan de overkjører barnefaren.
Akkurat nå synes jeg at jeg er et så fantstisk menneske. Min fremste dyd er nok beskjedenhet også, jeg liker ikke å fremheve meg selv. :blafre:
Nei, altså. Det er viktig for meg å stille opp for de rundt meg når de trenger det. Egoisme er en lite flatterende egenskap, og jeg prøver å unngå den så godt som mulig.
Tanken bak denne tråden, er at det er mange som synes det er vanskelig å fortelle om hva de er flinke til og prioriterer.
Men her på FP er det flere som er flinke til å snakke om sine hjertesaker og ikke går av veien for å fortelle andre hva de burde bli flinkere til.
Jeg synes som sagt det er flott å snakke om det man selv brenner for. Men i og med at man slett ikke kan gå utifra at egne hjertesaker og egenskaper nødvndigvis bør være mal for andres prioriteringer, synes jeg det er storartet om andre stemmer med andre egenskaper og prioriteringer også trer litt tydeligere fram.
Det å stille opp for andre, og ikke bare ha nok med seg selv, er en storartet egenskap.
Samtidig synes jeg det er en vanskelig balansegang mellom å stille opp for andre og det å ta egne behov og ønsker på alvor.
Er du flink til den balansegangen, alfaCharlie - eller går hjelpsomheten på bekostning av deg selv noen ganger?
Da har vi nok litt forskjellig definisjon på hva positivitet er for noe. Er man sliten og trøtt så skal man jammen santen få lov til å vise det eller fortelle om det. Men, sutre om det er liksom ikke helt greia mi. ;)
Jeg tenker mer på en positiv tilnærmning til de aktiviteter, oppgaver og utfordringer som kommer vår vei. :)
Jeg tror ikke vi definerer det så forskjellig, for hvordan skal en ellers prøve å stort sett alttdi være positiv til aktiviteter, oppgaver og utfrordringer som måtte komme hvis en hele tiden øser ut av seg hvor sliten en er? Selvfølgelig skal en kunne si det av og til, men noen ganger blir jeg overgitt over enkelte foreldre som sier dette altfor ofte etter min mening.
Selvfølgelig går det på bekostning av meg selv, men samtidig får jeg så mye igjen for det at det egentlig er av pur egoisme jeg stiller opp for andre. :knegg:
Det er akkurat NÅ min venninne trenger hjelp og støtte, det er NÅ morfaren min er gammel og ensom, senere er det jeg som kan trenge hjelp, og da håper jeg at noen gidder å stille opp for meg, selv om det går på bekostning av de selv der og da.
Ja, det er klart at man må strekke seg utover sin egen komforsone for å stille opp for andre.
Om morfar trenger besøk og man egentlig har lyst til å slenge seg foran tvn - så er det hyggelig om morfar alikevel får besøk. Jeg tror også at det man sender ut kommer tilbake. Og jeg er også enig med deg i at når man først strekker seg utover komforsone og faktisk gjør noe for andre - så får man langt større utbytte av at man har gjort nettopp det istedet for å sløve foran tvn
Men jeg tenkte mer på at mennesker som er spesielt flinke til å stille opp for andre kan ha vanskelig for å sette grenser for seg selv.
Det blir først vanskelig om folk en krever mere av en enn det som er rimelig.
Noen mennesker er ikke redde for å be om hjelp, og vurderer ikke en gang om de ber om for mye. Og da ken en hjelpsom person plutselig skjønne at man gir og gir - og får lite tilbake. Så kan man føle seg utnyttet.
For selv om alle er tjent med å være noe for andre, så er ingen tjent med å fullstendig ignorere egne behov.
Av og til kan jeg synes det er vanskelig å finne den grensen.
Jo, sånn HEEEELT hypotetisk kan man si at jeg har en søster som ber og ber om hjelp, og oftest meg. Barnepass og lignende. Da er det pga. situasjoner hun har satt seg i selv hun trenger hjelp, (som uvettig komplisert oppussing når man egentlig ikke har tid) og hvor hun kanskje egentlig ikke trenger hjelp i det hele tatt, men bare vil gjøre det litt mer lettvint for seg selv.
Da er det ikke noe problem for meg å si nei når nok er nok.
Enkelt og greit, hvis man setter seg selv i en litt slitsom situasjon som man burde hatt vett nok til å unngå, er ikke jeg den første som rykker inn. Hvis det derimot er Livet og Skjebnen ( :knegg: ) som gjør ting komplisert, har jeg ingen betenkeligheter med å stille opp.
Engasjement er noe jeg også setter veldig høyt.
Ikke bare er det til nytte for andre som regel - men det gjør ens eget liv mer levende og innholdsrikt også.
(Den "gir meg aldri"-egenskapen var kanskje ikke en udelt glede for foreldrene dine da du var i tenårene? :knegg: )
Jeg var faktisk en veldig grei tenåring så lenge jeg bodde hjemme. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16 år. jeg har stort sett kanalisert "jeg gir meg aldri" over i prestasjoner eller i fht å skape ting/eventer/mobilisere. Ikke i diskusjon med mine nærmeste.
Her sier du mye jeg kjenner meg igjen i. Jeg ønske å være et godt forbilde for barna mine, og lære dem å behandle andre (og seg selv!) med respekt. Jeg vil være der for dem, og viser dem at de kan komme til meg med alt.
Dette er mitt ansvar som forelder, og jeg gjør mitt aller beste.
Og så er jeg ganske god på å hakke urter, og bruker ikke Toro. ;)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
