Normy sa for 7år siden:

Inspirert av donortråden lurer jeg på hvordan folk her stiller seg til å donere kroppen til forskning? Jeg er i tvil selv, må jeg si, selvom vi som samfunn er avhengig av at folk gjør det.

Albertine sa for 7år siden:

Jeg så en dødsannonse i dag der avdøde ønsket nettopp dette, og derfor var det ingen seremoni heller. Når jeg dør vil jeg ikke ha et gravsted, jeg vil kremeres og settes ned under en felles stein et eller annet sted. Eller donere til forskning. Jeg mener, er jeg død så er jeg død.

Syrinx sa for 7år siden:

Oldemoren til ungene donerte kroppen sin til forskning. Det var en utrolig fin (og kul, at en dame på over 100 år har bestemt seg for det) ting å gjøre. I stedet for gravferd så ble det arrangert minnestund.

Jeg har for å være ærlig ikke tenkt på at jo, jeg kan jo donere kroppen min til forskning. Det kan godt være jeg kommer til å gjøre det. Hvorfor ikke? Og med mindre kommunen her finner ut at de skal ta hensyn til innbyggerne sine så er det klin umulig å finne et egnet gravferdslokale, mens minnestund kan man jo ha hvor som helst. (Akkurat det siste det skal ikke være et tungtveiende argument for hva man ønsker skal skje med kroppen sin etter sin død, men det er nå engang en aktuell faktor for de av oss som ikke tar farvel i kirkerommet.)

Inagh sa for 7år siden:

Begge svigerforeldrene mine skal donere kroppene til forskning når den dagen kommer, og jeg håper dette blir respektert av deres næreste pårørende, noe jeg også tror vil bli gjort.

Sjøl syns jeg det er en fin gjerning, men må, noe beskjemmet tilstå, at jeg personlig også syns det er en fremmed tanke å gjøre det samme - så akkurat det er noe jeg jobber med for å kjenne at jeg omfavner. Jeg er helt inneforstått med organdonasjon, så å donere hele kropp burde jo, teknisk sett, være samme greia, men det ligger altså, enn så lenge, lenger inn for meg. Jeg er litt for satt i tanken på behovet for et gravsted. :sparke:

Normy sa for 7år siden:

Jeg tenker det samme som deg.
Hvis mine etterlatte har sterkt behov for et gravsted de kan besøke, så er jo det viktig å ta med i betraktningen. De vil kanskje ha andre behov hvis det skulle skje noe med meg nå, enn om 50 år..?

Det er mulig det er absurd, men jeg føler det også hakket mer privat å donere kroppen til forskning. Derfor litt usikker, rett og slett.

Maverick sa for 7år siden:

Knis, det hadde vært enda en måte å trasse mot familien min på. Det var en god idé. :jupp:

Einhyrningur sa for 7år siden:

Jeg satt faktisk å lese meg opp på dette for en ukes tid siden og dette er noe jeg sterkt vurderer. Kroppen blir da disponibel for studenter o.l i to år før man gravlegges som vanlig.
Jeg vurderer dette da jeg mener at det er viktig at vi har nok kropper tilgjengelig.

Pegasus sa for 7år siden:

Organdonasjon ja, forskning nei. Og jeg vet ærlig talt ikke helt hvorfor. Jeg tror kanskje det bunner i manglende tillit til at kroppen ville blitt behandlet med respekt. Pluss en ide om at jeg ikke får endelig hvile før kroppen er begravd. Fullstendig ulogisk, altså, jeg vet.

Guava sa for 7år siden:

Pr i dag tenker jeg at det er uaktuelt for meg å skrive legemetestamente. Det er ikke av hensyn til meg, men av hensyn til mine etterlatte. Det kan se helt annerledes ut om jeg blir gammel og jeg vet at alle mine etterlatte er komfortable med det. Jeg ville ikke gjort det om noen av dem var i tvil om de syntes det var ok.

Jeg kjenner selv på at det ville vært mer trøblete for meg om en av mine nærmeste hadde testamentert og dødd brått i relativt ung alder enn om det skjedde sent i livet og etter en prosess hvor det var snakket om.

Katta sa for 7år siden:

Jeg synes det er en avgjørelse det er vanskelig å ta på egne vegne. Jeg hadde vært komfortabel med det, men det kommer an på hva barna mine hadde ment.

Frøydis sa for 7år siden:

Jeg skal donere kroppen til forskning.

Neket sa for 7år siden:

For min del er det greit - det får ungene bestemme når den tid kommer. Da er jeg jo død, så samma for meg.

Mamma har sagt hun gjerne vil doneres. Men vi har truet med å kremere henne og legge asken i en nyttårsrakett i stedet, er visst et sted i Sverige man kan få gjort sånt. Hun hater fyrverkeri. :humre:

Blondie sa for 7år siden:

Sånn egentlig tenker jeg st det ikke har noe å si, død er død. Likevel kommer jeg til å ønske å bli kremert, vi har kjøpt plass på gravstedet til sønnen vår. Til tross for at jeg ikke tror på noe annet enn null puls=helt mørkt, så er det en god og viktig tanke.

Organer må de gjerne ta.

Stompa sa for 7år siden:

Jeg har aldri tenkt tanken, og må innrømme at det første som slo meg da jeg så overskriften var "hvem skulle vært interessert i den?" Har aldri tenkt over at det skulle være behov for kropper. Det er det, altså? :gruble:

Ine sa for 7år siden:

Mest legestudenter som skal lære seg anatomi.

Pelen sa for 7år siden:

Om jeg skulle gjøre det så skulle jeg ønsket at mannen og jeg var enige om det og at det ikke føltes helt feil får våre barn. Jeg vil ikke at han eller jeg skal ligge kremert der alene. Helt ulogisk, men enten begge eller ingen av oss.

Polyanna sa for 7år siden:

En medisinstudent jeg møtte en gang sa at man måtte være innforstått med at det var studenter (på ca 20) som skulle håndtere kroppen, og at det er en ganske uhyrlig opplevelse for dem, som de godt kan finne på å takle med galgenhumor og distansering. Selv om de sikkert er strenge på dette med respekt, så sa han at det var lav terskel på å harselere med diverse "skavanker". Så hvis man ikke er avslappet på det, så bør man vel la være. For meg er det avgjørende for å si nei, faktisk.

Joika sa for 7år siden:

De kan få hodet mitt jaffal og knekke migrenegåten en gang for alle. Jeg tror det er noe gæli med meg.

banana sa for 7år siden:

Pappa donerte kroppen sin til forskning. Vi hadde en fin minnestund for ham uten kiste 2 uker etter at han døde. Fint pyntet katafalk med bilde av ham. Vi opplyste de som kom om hvorfor det manglet kiste i starten av minnestunden. Jeg opplevde det som en høyverdig "begravelse".

Du kan fint ha et gravsted allikevel. Når man er ferdig med å forske på kroppen sendes resten til kremasjon og de etterlatte får en urne sendt tilbake. Det kan ta 1/2 - 2 år. Vi fikk pappas urne tilbake etter et halv år og valgte å sette den på havet etter hans ønske, så vi fikk en urne tilpasset det. Nærmeste familie dro ut i åpent hav og satte urnen på vannet. Jeg hadde urnen hjemme i noen dager, faktisk, før vi dro ut med den. Det føltes fint. Jeg har skrevet om noe av dette i annen tråd her på forumet.

Du må bestemme det selv og fylle ut papirer før du dør. Ingen andre kan ta avgjørelsen for deg. Så din mor kan ikke "true" med å gjøre det hvis ikke hun har fikset papirene.

Wix sa for 7år siden:

Jeg har selv vært med på å dissekere en ekte hjerne, som en del av studiet. Jeg vil si at i allefall vi gjorde dette med aller største respekt altså, så stor respekt det er mulig å fremvise når man deler opp deler av lik i småbiter. Det var altså ikke mye tull og fjas og hjerner veggimellom liksom. Jeg husker også at det i en stor boks på anatomisalen var det flere halvveis dissekerte armer og bein. Det er rimelig makabert altså, men legestudenter trenger det jo. Selv er jeg usikker på hva jeg vil gjøre. Organer må de gjerne ta, de kan jo også være av umiddelbar nytte for andre. Men selve kroppen føles liksom litt for "privat", jeg vet ikke.

Bergensis sa for 7år siden:

Som fysioterapeutstudent var eg med opp på det som heitte preklinisk avdeling på Haukeland. Det var ingen tulling og fjasing. Det vart likevel gitt beskjed om at preparata skulle behandlast med absolutt verdighet og respekt. Me dissekerte ingenting, men såg på musklar og ligament på armar og bein

Sjølv har eg tenkt tanken på å donere kropp til forskning, men ikkje gjort noko med det enda. Å donere vekk organ er sjølvsagt for min del. Berre å forsyne seg, ta alt som kan brukast.

Katta sa for 7år siden:

Jeg kjenner ikke igjen bildet av fjas og lite respekt. Besvimelsestendenser og sterke inntrykk ja, men ikke noe tull.

Maverick sa for 7år siden:

Går det an å presisere hvilken vitenskap man donerer til? Eller altså, "hjerne til nevrokirurger" eller noe? Dette er hypotetisk altså, men dagens diskusjon på kontoret. :knegg:

Polyanna sa for 7år siden:

Godt å høre, i grunnen. :)

Dette ble sagt av et par studenter på tidlig nittitall, Oslo. Det kan sikkert variere fra sted til sted (ulike kulturer) og kull til kull.

Blå sa for 7år siden:

Jeg husker fremdeles en medisinstudents skriftlige beskrivelse av hvordan hun hadde opplevd sin første obduksjon, med respekt for den kroppen som noen hadde latt henne bruke til å lære. Hun hadde blant annet med seg en rose, som hun la på kroppen etterpå, som takk. Det var så vakkert og står fremdeles veldig sterkt for meg.

Jeg donerer glatt hva som helst. Null problem. Men jeg var inne nå på Haukeland universitetssykehus og kunne ikke finne noen mulighet til det.

banana sa for 7år siden:

Mulig du må donere til annet sykehus, ta kontakt og spør:

www.med.uio.no/imb/tjenester/publikum/testatorordningen/
www.ntnu.no/mh/legemedonasjon

Strå sa for 7år siden:

Så vidt jeg har forstått utelukker organdonasjon forskningsdonasjon. Jeg finner ikke noe om det nå, men mener å ha lest det for et par-tre år siden*.

*I min alder er et par-tre år = 15-20 år.

Pelle sa for 7år siden:

Jeg observerte medisinstudenter i USA i 1997 mens de lærte om muskler og dissikerte døde kropper. Det var utrolig respektfult, konsentrert og lavmælt. Det hang oppslag om å utvise den aller største respekt mot kroppene. De lå heller ikke nakne, men var tildekket med unntak av den delen de konsentrerte seg om.

Så kan man selvsagt diskutere om det er repsektfult å ta med en ikke-medisinstudent på dette, men det var ihvertfall null tull og fjas. Og alt vi så var en inntullet kropp og en naken underarm/hånd. For øvrig visste vi alder og kjønn og dødsårsak.

Også er jeg veldig stolt av mine foreldre som på 70-tallet donerte min nyfødte 3 dager gamle bror til forskning på den sykdommen han døde av. På den tiden ble slike barn deretter begravet med en voksen i deres kiste, så hvor han ligger gravlagt vet vi ikke. Tenkt for et valg å ta, når du for 3 dager siden trodde du skulle føde et veldkapt barn. En gave til menneskeheten slik jeg ser det. Håper de fant ut noe.

Susse sa for 7år siden:

Jeg har selv vært på anatomisk institutt og lært i sin tid. Rolig, rart og litt høytidelig på et vis. Det lå en mann der, nylig avdød og vi skulle se om vi fant dødsårsaken. Det var svært nyttig og gav en helt annen forståelse enn hva jeg kunne lese meg til i en bok.
Allikevel strever jeg med å donere hele kroppen, i allefall nå som relativt ung. Skulle jeg dø nå tror jeg barna mine ville ha en grav å gå til, med en gang. Dersom jeg blir godt oppi åra ser jeg ikke bort i fra at jeg kan donere hele skroget. Pr. i dag er organdonor, blodgiver og beinmargsdonor mitt bidrag.

-ea- sa for 7år siden:

Jeg kunne fint ha donert meg, og syntes det var greit at andre nærstående gjorde det. Vi har ingen tradisjon med å "gå til graver" i min familie. Tradisjonelt har det vært lang vei til kirkegården og det hele har ligget under en meter snø flere måneder i året, så jeg tror det er noe med det.

Jeg er organdonor, men kanskje jeg skal tenke litt på det der med å donere hele kroppen.

Frøydis sa for 7år siden:

Jeg vet ikke hvor jeg evt skulle gravlegges. Gravlegges jeg her jeg bor nå, har jeg kun ungene som bor i nærheten. Jeg vet heller ikke hvor jeg kommer til å flytte når ungene blir større (jeg blir ikke her for evig).