Jeg har lyst til å lære et nytt språk. Fra før har jeg mellomfag i tysk + litt til og storfag i engelsk, og hvis jeg vil gjøre det enkelt for meg selv velger jeg f.eks. nederlandsk. Men egentlig har jeg lyst til å lære noe fra en annen språkgruppe, for å utvide språkforståelsen min, og har snust på enten et romansk eller et slavisk språk. Jeg har forsåvidt trinn 1 i russisk, og selve språket virker veldig interessant, men etter å ha lest et intervju med Marit Christensen er jeg ikke så lysten på å skulle snakke med russere... :sparke:
Så, jeg tror jeg har landet på enten italiensk eller spansk. Italiensk er jo musikkspråket og jeg har spilt siden jeg var sju og kan mange ord og uttrykk, og med tanke på all kulturen fra Italia og det vakre landet landet jeg i utgangspunktet på dette språket. Men... hvis jeg stikker fingeren i jorda og ser litt mer nøkternt på det så bør jeg velge spansk. Jeg har tilgang til spanskbøker på jobb, har to spansklærere jeg kan spørre til råds, og velger jeg spansk først kan jeg gå over til italiensk etterpå hvis jeg ønsker det.
Tenker jeg riktig her? Eller kommer Toffskij til å strene inn her og forlange at jeg tar russisk? :knegg:
Nederlandsk anbefaler jeg ikke! Det er et skikkelig kult språk altså, men det er såpass likt tysk at mange skandinaver strever med å skille språkene og ender opp med en skrekkelig "mishmash". Det er mange like ord med forskjellig betydning. Da jeg bodde i Sveits møtte jeg flere som strevde, men de hadde naturligvis lagt seg til med sveitsertysk dialekt i tillegg da. De kunne hverken høytysk eller nederlandsk lenger.
Spansk er sikkert greit det og nyttig og alt det der, men italiensk er så fint! Det står øverst på lista mi over ting jeg skal lære meg når jeg bare får tid.
Jeg prøvde å lære meg fransk som voksen, men fikk det over hodet ikke til. Det føltes som om hodet var fullt (snakker flytende engelsk, norsk, tysk og nederlandsk fra før), skikkelig tungt sml. med å lære et av de andre språkene jeg kan og det til tross for at jeg hadde privatlærer og således alle hjelpemidler tilgjengelig. Meget mulig at dette skyldtes at jeg hadde skikkelig ammetåke den gangen, men det tok fra meg motivasjonen til å lære flere språk. Har forsåvidt lært meg også nederlandsk og tysk i voksen alder, men da bodde jeg i h.h.v. Nederland og Tyskland, så det var noe annet siden det - i tillegg til å bli lært vha kursing/privatlærer også var noe jeg hørte rundt meg hele tiden. Ut fra mine erfaringer, var nederlandsk virkelig lett. Det ligger et sted mellom norsk, engelsk og tysk og har veldig lett grammatikk sml med tysk. Jeg anbefaler deg å gå for noe som du er skikkelig motivert for. I tillegg er det en fordel om du kjenner noen du kan snakke med, evt. tar et opphold i det aktuelle landet. En annen ting - om mulig - kan være å bestemme deg for at du skal fokusere på å lære å snakke språket heller enn å skrive. Selv synes jeg i alle fall at dette er mye mer motiverende.
Jeg hadde italiensk på videregående (C-språk). Og fransk (B-språk). Jeg kan derfor lese en spansk meny også (men der stopper det). :knegg: Jeg skulle gjerne brushet opp språkene mine, men finner ikke energi. Jeg heier på italiensk. Det er penere enn spansk, synes jeg. :knegg:
Jeg heier også på italiensk. Valgte det selv fordi jeg synes det er penere enn spansk. Jeg kunne jo godt fransk fra før, og syntes at grammatikken og ordene var lette å lære. Men jeg strevde mer med uttalen fordi det er litt sånn motsatt fra fransk, og jeg blandet veldig. Men det hjalp veldig å bo i Italia noen uker, da fikk jeg teken på det.
Sånn sett tror jeg det er lettere å lære å uttale italiensk enn fransk, men jeg gikk jo den andre veien. Italiensk uttale er jo mye mer likt skriftspråket. Fransk sluker jo gjerne halve ordet når man uttaler det.
Men når du skal lære et nytt språk i voksen alder, så ville jeg absolutt mest tatt hensyn til lyst og ikke tenke "taktisk", med mindre du vet du vil få mer bruk for et annet språk f.eks i jobben.
Man bør jo lære det som er mest interessant - men jeg innbiller meg at russisk er et litt tricky språk å lære uten å faktisk være der en del, da språket man prater og språket man lærer er ganske forskjellig i forhold til å forkorte og sånn? (Her mener jeg bare å ha hør noe altså - Toffen får svare)
Dere har mange gode poeng, og jeg er fortsatt i tenkeboksen. Det står mellom spansk og italiensk, og jeg vakler mellom det praktiske og det estetiske. Tar jeg spansk gjør jeg det enkelt for meg selv, med god tilgang til samtalepartnere, lærebøker og inspirasjon. Spansk vil også kunne åpne for at jeg får et nytt undervisningsfag, noe som er bra for meg som bare har to. Men, italiensk da... :hjerter:
(Men liefje, jeg er ikke som de som vil lære seg å snakke først og fremst, jeg gleder meg allerede til å lære verbbøying, lizm... :knegg: )
Det er jo definitivt behov for flere spansklærere i skolen, så det er jo en veldig god grunn til å velge spansk siden du allerede er språklærer.
Jeg forstår jo veldig mye spansk når jeg kan italiensk, så til turistbruk, så er det på en måte hipp som happ hvilke språk du lærer deg. Siden spansk kanskje er det språket du da vil trenge grundigst grammatisk kunnskap om, så taler det jo til spansk sin fordel.
Italiensk er enklere å uttale en fransk, ja. Guri så jeg tullet med uttalen da jeg flyttet til Frankrike etter vgs og hadde nylig hatt italiens og ett års opphold med fransk. Lydene til - ch og -cc er jo motsatt. (eller noe sånt, lenge siden 90-tallet kjenner jeg).
Apropos hva som høres pent ut så er spansk et språk jeg synes høres lite pent ut og veldig pent ut avhengig av hvor folk kommer fra. Spansk slik det snakkes enkelte steder i Sør Amerika synes jeg er vakkert. Det synes jeg ikke om en del spansk snakket i Spania.
Hadde jeg bedrevet språk utelukkende for gøy og hatt masse pågangsmot nå hadde jeg valgt arabisk. Det er helt annen måte å tenke språk på og veldig spennende, men krever mye arbeid. Det er også et utrolig flott språk som i tillegg er anvendelig.
