Jeg leste Sanna Sarromaas kronikk om at norske foreldre har for lave krav til kvalitet i skolen. Blant annet at mange synder mot og/å- regelen. Jeg leste setningen under her, og skjønte at enten er jeg en av disse sløvikkforeldrene, eller så har Sanna selv skrevet feil i setningen hvor hun beklager seg over at en slik feil oppstod allerede i første ukeplan.
Skal det ikke være "å artsbestemme insekter" da?
"Det gikk riktignok helt til september før ukeplanens første og/å-feil dukket opp da elevene hadde tilbrakt en dag i skogen med og artsbestemme insekter."
Det er nesten ingen som behersker den distinksjonen der lenger. :skuffet: Daglig leser jeg artikler i lokalavisa hvor journalisten har store problemer med og ( :knegg: ) få dette riktig. Det var for øvrig et par språklige glipper i Sannas tekst også, men langt færre enn i den jevne ukeplan - og damen er tross alt finsk. :humre:
Det er pinlig mye skrivefeil i ungenes ukeplaner. Det hender vel jeg tenker at det er underlig at den som har skrevet dem skal lære ungene mine norsk rettskriving. Men de gjør så mye annet fantastisk, så jeg skal klare å lære ungene mine og/å, da/når, særskrivng og, min kjepphest, forskjellen på kj og skj selv (sistnevnte synes ikke på ukeplanen, men jeg gremmes på foreldremøtene).
Jeg er jo utdannet lærer og har aldri blitt godvenner med kommareglene, så jeg regner med at det er noen kommafeil i det jeg skriver. Og en og annen skrivefeil er det sikkert også. Min kjepphest er noe helt annet. Skriv brev og annen informasjon slik at den jevne forelder faktisk skjønner budskapet. Det er ikke like enkelt og jeg gremmes over noe av skrivene vi sender ut. Dette gjelder først og fremst skriv/maler vi får fra sentralt hold, samt en del av det en av mine lederkollegaer klarer å skrive. Det er alltid så tungt språk.
Hvordan skal lærerne kunne rette på ungene når de ikke kan skrive selv?
Vi fikk nettopp en lapp hjem der overskriften var "Sykkling til skolen", det er orddeling over en lav sko, og det kan synes som en regel at sammensatte ord skal deles. Og/å er bare to ulike måter å skrive lyden "å" på og i løpet av det siste halvåret har jeg sett "verre" bli stavet både værre og hverre.
Ja og jo. Jeg syns hun har noen poeng. men som den nordmannen jeg er, syns jeg hun er ganske skrekkelig i sin fremtoning så jeg greier ikke ofte å lese henne med vennlig sinn.
Jeg, og veldig mange jeg kjenner, ville sagt i fra om både de/dem og hvis ukas ord var "politelig". Lærerne på vår skole er heldigvis temmelig språkmektige, virker det som.
Ja, det tenkte jeg også på. Jeg har også tidligere lest kronikker der hun har harselert med at nordmenn er så pratsomme, overdrevent blide, positive og høflige. Det kan vel kun komme fra en finne, resten av verden tror jeg ser oss litt mer slik:
Jeg leste den og tenkte at alle andre steder i verden oppfattes vi som heller uhøflige fordi vi har for lite høflighetsfraser og småpludring gående til en hver tid. Hun kan ikke være særlig verdensvant. Mer ro i skolen applauderes dog. Det er slitsomt å skulle lære noe når det er konstant uro og småprat og tull.
Rettskriving er viktig! Jeg er enig med henne i det og vi har fått hjem noen skrekkelig eksempler fra skolen av og til, men etter mer enn 12 år med unger i skolen tror jeg vi kan telle på to hender de gangene det har rykket i rødpennhanda, så det er ikke så ille i grunnen. Det var verre med barnehagen ... Å, du hellige jul! Derfra kom det mye rart.
Når jeg bruker uttrykket, mener jeg "å, du hellige jul!", og ikke "å du, hellige jul!" :knegg:
Er ikke helt på nett med Sanna, og syns ofte hun skyter på sida av skiva og er umorsom. Det er dessverre endel lærer-skrivefeil, noe jeg synes er uakseptabelt når vi snakker barneskole-enkelt. Men så lenge det ikke er norsklæreren, orker jeg ikke gjøre noe med det. Jeg synes uansett det er et problem. Fordi grunnleggende ferdigheter skal gå igjen i alle fag. Om man ikke er så superflink, burde det gå an å ta en spellcheck, lese korrektur eller rett og slett få hjelp.
Det første jeg tenkte da jeg så at hun hadde en ny kronikk var; "huff da, er det lenge siden sist hun fikk medieoppmerksomhet". Jeg leste den likevel, og jada, hun har et poeng når det kommer til rettskrivning, men greia med høflighetsfraser er jeg ikke enig i. Litt høflighet funker som oljet i maskineriet i sosiale sammenhenger.
Jeg lurer på om det er uhøflig å påpeke særskrivingsfeil og så dårlige setninger at de nesten mister mening til en kollega? (Ikke en lærer, men en pedagog). Jeg vet h*n har dysleksi. Jeg har ikke helt perfekt språk selv alltid, men har likevel lyst til å få lese over før skriv sendes til foreldrene. Er det frekt?
Jeg språkvasker ukeplan/månedsplan fra AKS før jeg legger ut på nett. Nå sender jeg også rettet versjon tilbake til vedkommende som skriver dem. Dog regner jeg med at de er levert ut i utrettet form. Det synes jeg er dumt.
Men jeg er ikke denne personens leder. Jeg skriver referater, men h*n skriver månedsplaner, månedsbrev og annen kommunikasjon, fordi det er personens jobb, ikke min. Jeg er "bare" spespeden som er innom avdelingen.
Jeg er enig, den godeste Sanna er veldig umusikalsk i sin fremtoning ganske ofte. Det blir for brått, for hardt og for lite fingerspitzgefühl, rett og slett. Hun kan kanskje rettskrivingsregler, men den norske væremåten og kulturen som ligger nedfelt i hvordan vi bruker språket og hvordan vi sier det vi mener uten å virke bryske, det kan hun ikke.
Jeg har hatt både ansatte og kolleger fra utlandet, og selv om noen av dem kommer fra superhøflige land som feks USA, så er ikke oversettelsen av det som er høflig i USA like høflig i Norge. Feks kan man fint skrive i en mail til en amerikaner at "We expect your answer within 10 days. Thank you! etc", mens man kan IKKE skrive "Vi forventer svaret ditt innen 10 dager. Takk!".
Takk! er ekstremt bydende, nærmest frekt, og enhver nordmann ville heller skrevet "med vennlig hilsen" eller noe annet.
Det norske språket er egentlig ganske dempet, det er pepret med små fyllord, spesielt muntlig, som er ment å myke opp og gjøre budskapet mykt og ubehagelig for både avsender og mottaker, og de som ikke behersker dette blir sett på som en elefant i glassmagasinet, rent sosialt. Det er jo utrolig forskjell på å si "Hent kaffe" og "Det ville vært superfint om du kunne hentet kaffe", og hvis du ikke enmgang har tonefall eller gester helt på plass, så høres "hent kaffe" ut som den reneste stridskommando. På den annen side kan irettesettelser eller "dette er faktisk en veldig tydelig beskjed" miforstås på tvers av kulturer, det kan oppleves som man har et val dersom sjefen høflig og vennlig spør om vedkommende kunne tenke seg å kanskje titte litt på kvartalsrapporten, mens man mener at den kvartalsrapporten må være gjennomgått, kommentert og ligge ferdig på pulten dagen etter. :knegg: Jeg har definitivt måtte stramme opp omtrentlighetene mine.
Ja, jeg ble litt forvirret i starten på feltopphold i et asiatisk land, når jeg rett som det var ble ønsket til bords med kommandoen: "Come! Sit! Eat!" :knegg: Skjønte etterhvert at det verken kom av manglende engelsk ordforråd eller manglende takt og tone, men at det bare var direkte oversatt fra deres språk, der småord og fraser tydeligvis er overflødige.
Å ønske noen til bords her med Kom! Sitt! Spis! ville jo vært ganske uhørt, kanskje med mindre man snakker til sitt eget barn, som etter gjentatte beskjeder fortsatt bare tuller og nekter å komme til middagsbordet. Selv da ville man kanskje heller sagt "nå kommer du her med en gang, og setter deg ved bordet og spiser maten din".
Alt vi diskuterer her nå koker i ihvertfall ned til at vi må sørge for at ungene våre kommer på utveksling, studerer, bor, jobber litt i utlandet, slik at de lærer den nødvendige ydmykheten i fht hva de behersker av andre språk og kulturer. Google translate holder ikke helt i mål, bestandig. (Antagelig vil Saaromaas kronikker oversatt til finsk være så vennlige, smarte og vittige, atte...)
Nei, hennes reaksjon på "takk for sist!" på Familievernkontoret handler jo ikke om at man takker for et godt og hyggelig samvær, men at man gir hverandre anerkjennelse for å huske sist man var sammen. Og i den sammenhengen takker man vel like mye for at man dukket opp til timen og at man fikk hjelp.
[CENTER]Save[/CENTER]
Ja, sånn er det hvertfall her. Men det hender vi har fått den "Si i fra om du ikke kan komme", og da blir jeg alltid litt stuss over hva jeg skal gjøre. Så jeg pleier å si i fra uansett, jeg.
Det har slått meg at Sarromaa ofte tolker ting veldig bokstavelig, og ikke helt skjønner nyanser. Det handler sikkert mye om språk og kulturforståelse. Det er vanskelig med humor og de små greiene som definerer alvor, humor, ironi, om det er noe som man egentlig mener som en ordre, men sier på en hyggelig måte, eller om det er noe som bare er en høflighetsfrase.
Det er denne bokstaveligheten som gjør at ting ikke glir. De små høflighetsfrasene må faktisk til for å danne sivilisasjon. Man sier "Hei" når man går på bussen, fordi det er høflig. Man sier "Hyggelig" når man hilser på noen, spesielt når man blir introdusert, ikke fordi man VET eller TROR det blir hyggelig, det er bare en frase, men frasen er sosial smurning, vi indikerer at vi ikke skal gå løs på hverandre ved å legge halen flatt ned mot kroppen, ørene oppover, blotte tennene og si hyggelig med en labb i den andres labb. Vi skal jo ikke SVARE på spørsmålet "How do you do?" heller, vi skal si det samme, smile og gå videre. Husk å smile litt bredere til amerikanere enn engelskmenn. Ikke si at du har hatt en ræva dag, det lugger.
Greit, så måtte jeg lese da. Og jeg synes hun er like uspiselig som jeg vanligvis synes. Hun går liksom inn for å påpeke hvor ille det er i Norge. (Er faren til barna hennes norsk? For hvis ikke så skjønner jeg seriøst ikke hvorfor hun bor her.)
Jeg er jammen ikke sikker på om vi har mange skrivefeil i planene våre på skolen min, jeg tror ikke det. Og jeg henger meg ALDRI opp i skrivefeil på planene til sønnene mine. Kanskje fordi jeg ikke har lagt merke til noen helt skrekkelige eksempler. Orddelingsfeil kan jeg dog stusse litt på nå og da.
"Hyggelig" når man møtes handler jo ikke om at man vet at det blir hyggelig. Men de aller fleste liker jo å møte andre mennesker, og har som oftest en forventning (og/eller håp) om at det skal bli hyggelig.
Til amerikanske kelnere må man for all del bare svare "Fine, thank you!" når de spør "how are you today?" Om man tar den britiske "how do you do?" i retur får man fort hele leksa. :latter:[CENTER]Save
Save[/CENTER]
Jeg er ikke så bereist i England og USA at jeg egentlig vet hva jeg skal svare når de spør om sånt. Jeg bare nikker og ser blid ut. Og mumler noe i skjegget.
I det samme asiatiske landet som tidligere nevnt var standardhilsenen "where are you going?" når jeg møtte fremmede på veien. Det tok også litt tid før jeg skjønte at de ikke egentlig lurte på hvor jeg skulle. Men det burde jo være et klart hint at de fleste hadde passert meg og gått videre lenge før jeg fikk svart. :knegg:
Jeg bodde en periode i Irland, og da jeg kom dit ble jeg helt satt ut av å bli kalt "Love" overalt. "There you go, Love", sa mannen på puben, damen i butikken og bussjåføren og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det var takk, hei, unnskyld og beklager over hele linjen og jeg må si jeg savnet det da jeg kom hjem til Bergen der alle sa "hrmf" hvis de dultet borti noen eller møtte noen ved årtusenskiftet. Helt ærlig synes jeg folk er blitt betydelig høfligere, spesielt ungdom, de siste 25 årene. Vi drev da aldri og håndhilste da vi var fjortiser, hverken på barn eller voksne, og siden vi var litt ekstra strengt oppdratt på dette feltet ble mine søsken og jeg himlet litt til, som om vi trodde vi var noe, som drev med neiing, bukking og hilsing. Nå hilses det over en lav sko og sist min eldste (15) dro med seg en gjeng hjem, var det presentering, "Hyggelig" og komplimenter til mat og hus over en lav sko.
Eg las dette og oppfatta det heilt klart som eit eksempel. Ho skriv om og/å-feil og siterer materialet frå skulen.
Utover det syntest eg heild kronikken bare var merkelig. Det var eit samansurium av alt. Nå er den finske skulennkjent for åmha ein modell som gir mykje læring, så ho kunne skrive mykje av det same på ein heilt annan måte.
Ja, yngste har ei venninne av afghansk opprinnelse, og når hun er på besøk tar det en evighet før de kommer igang med lek, fordi venninna er så opptatt av å overøse meg med komplimenter for huset, klærne mine, håret mitt etc, og takke for at hun fikk lov til å komme. Jeg blir litt sånn "ja, ja, ja, whatever - gå og lek nå". :knegg:
Men jeg har også merket meg den økte praktiseringen av håndhilsing og "voksne" høflighetsfraser også blant norske barn og ungdommer, sammenlignet med da jeg selv var barn. Klemming også. Døtrene mine og venninnene klemmer hverandre alltid når de går.
Ja, et sammensurium der hun fyrer løs i alle retninger, jeg er enig. Til og med antimobbearbeidet på skolen får hun til å bli merkelig. Og kanskje er det merkelig, hvis man kommer fra et land som kun vektlegger resultater og ikke det sosiale i skolen. Det gjenspeiler seg jo i resultatene, der Finland ligger høyt over de andre nordiske landene, men det sier lite om andre effekter. Det trenger jo ikke ha noen sammenheng med undervisningssystemet og manglende fokus på psykososialt miljø i skolen, men her er i alle fall fakta fra folkehelseinstituttet:
Og da synes jeg det er litt pussig å fremheve den tilsynelatende trivselen og positive væremåten til nordmenn som noe latterlig og negativt.
Jeg skjønner ikke hva hun prøver å få fram. Javel, livet er annerledes i Finland og hun trives åpenbart best med det finske livet, men hvorfor hun henger ut Norge for å være litt hyggeligere og sosialt innstilt, det skjønner jeg ikke.
:skeptisk: Jeg er rimelig sikker på at det store flertallet avnorske lærere kan skrive. Det handler bare om at man legger mer merke til skrivefeil der skolen er avsender, og slik bør det jo også være. Jeg håper og tror at det ikke er norsklæreren som forfatter ukeplanene med feil i, men synes det er kjemperart at det ikke er noen som tar ansvar for korrekturlesning før man trykker "send". Det er trist og rart at for mange norske skoler gjør seg til latter på den måten, for det er jo det som skjer. :sukk:
Jeg tror rett og slett jeg er uenig med deg. Jeg kan stave alle norske ord, det kan ikke alle lærere mine barn har eller har hatt, vi får noen mail i uken og jeg har hatt barn i skolen siden 2008, så jeg vil si jeg har empirisk grunnlag. Jeg forventer at undervisere kan stave alle norske ord. Jeg kan forskjell på sær skriving og særskriving, det kan heller ikke alle lærerne. Jeg forventer at en lærer, uansett om det er en gymlærer eller en norsklærer, kan forskjell på kanon ball og kanonball. På min arbeidsplass og i mitt faglige miljø (UH-sektoren) skriver ikke folk slike feil. Her skiller vi "god" og "dårlig" skriving på hvor fiffig man formulerer seg og hvor presis man kan være. Jeg legger ikke MER merke til det når det kommer fra lærere, jeg forventer rett og slett at det skal være helt feilfritt, slik jeg forventer av mine medarbeidere og kolleger. I mitt fagmiljø er det vanligat alt som skal ut av huset blir sett gjennom av noen, det burde sikkert bli rutine i skolen også.
Enig med deg, Harriet. Jeg tror ikke lærere flest er bedre i rettskriving enn den jevne nordmann. Det nytter ikke alltid å skylde på slurv og tidspress heller - særskrivingsfeil, og/å-forvirring og dobbel konsonant-feil av typen "sykkle" (sic!) er normalt ikke reine slurvefeil. Som språkutdannet pirkehue synes jo jeg at alt som sendes ut fra skolen bør være korrekt, men jeg mistenker at den store majoriteten ikke synes det er så farlig. Jeg tror korrekt språk generelt ikke har særlig høy status blant folk flest. "Man skjønner jo hva som menes" er gjerne gjennomgangstonen.
Flertallet avnorske...? Ja, ingen skal få bekylde meg for å drive med orddeling i tide og utide. :knegg:
Jeg sa ellers ikke at man forventer mer av lærere, jeg sier at, jeg tror, man legger mer merke til skrivefeil i brev fra skolen enn i brev fra rørleggeren. Ellers er jeg selvsagt helt enig med deg i det du skriver, jeg sier jo at man må få andre til å korrekturlese om man ikke ikke er sikker på norsk rettskriving selv. Alle offisielle skriv, det være seg fra utdanningsinstitusjoner (spesielt) sykehus, NAV etc. bør så absolutt være feilfrie.
Jeg gjør også det, men jeg håper og tror -er rimelig sikker på det, faktisk- at det er langt flere lærere enn rørleggere som skriver kom med en m.
Jeg har også sett hårreisende skriv fra skolen, spesielt fra barneskolen, men læreren til 9.klassingen skriver helt korrekt nynorsk, og skrivene som kommer fra videregående-eleven sin skole er også feilfrie.
Hvis dere tolker innleggene mine her som "er det så nøye, da", er det rimelig langt fra mitt ståsted i denne diskusjonen. :knegg: Jeg gremmer meg nok like mye som dere over horrible brev og uke planer som sendes ut til hundrevis av foreldre hver uke. Min kommentar var til HVs utsagn om at "lærere kan ikke skrive". Min påstand er at flertallet av oss kan det, svært mange av oss også bedre enn den jevne nordmann.
Jeg er motsatt. Jeg forventer mer av lærere (og offentlig ansatte generelt) enn av rørleggeren. Men jeg legger like godt merke til det uansett. Jeg greier ikke å ikke legge merke til skrivefeil. Men mitt inntrykk fra den eneste skolen (men tross alt en rekke ulike lærere) jeg har erfaring med, er at lærerne kan rettskriving. Men det er mulig vi bare har vært heldige, eller at akkurat denne skolen fokuserer spesielt på dette.
Skrivene fra barnehagen mine unger gikk i var også ok, muligens på grunn av relativt høy alder på ped.leder, så de gjorde seg ferdig med skolen før det glade nittitall da alt skulle lekes inn, og deretter perioden da retteprogrammet til Word rødstreket alle sammensatte ord.
Men jeg jobbet en periode som vikar i ulike barnehager, så jeg så at det varierte veldig rundt om. Det var mye "tur dag" med "pølse grilling" på en av dem i alle fall.
.. og kanskje enkelte lærere til og med praktiserer en u i midten der. :humre: (Vi snakker jo om en oppvaskkum her.) På den annen side er jo dette en sentral gjenstand i rørleggernes arbeidshverdag.
:knegg: Jeg leste fort, og trodde du reagerte på at han hadde skrevet "komm" (altså preteritum av verbet "å komme") med to m-er. Jeg er selvsagt, selv om jeg er lærer, klar over at en oppvask-kum skrives med u. :forsikrer:
Nja, jeg synes det ble mye stakkars meg der, som om det skal forsvare at hun angriper en masse hun åpenbart ikke forstår. Jeg synes damen trenger en dose ydmykhet. Det kunne være lurt av henne å skifte modus fra «Dette forstår jeg ikke, så da angriper jeg det.» til «Dette forstår jeg ikke, så da bør jeg nok lære meg noe om det.»
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
