Her satte du fingeren på noe som engasjerer meg! Jeg bryr meg fint lite om hva folk måtte mene om høye/lave sko, hijab, sminke eller barbering av uønsket kroppshår. Men å ta mannens etternavn! Det skjønner jeg ingenting av! Koselig å avkall på en del av sin egen historie og personlighet? Hvor mange har vel ikke angret på det den dagen man skilles?
Mine barn har mitt etternavn. Kun det. Og der føler jeg virkelig at vi er familien mot strømmen. Jeg kan ikke bare si at det er jeg som er kjerringa mot strømmen. Er stolt av mannens reflekterte valg om å droppe hans etternavn.
Og jeg er rivende uenig. For oss var det viktig å hete det samme. Kanskje fordi vi begge har skilte foreldre som er gift på nytt og det er etternavn i alle retninger.
Forskjellen hos oss er at vi alle har tatt mitt etternavn.
Jeg ga fra meg etternavnet med et lettelsens sukk. Om det betyr at jeg har gitt avkall på egen historie, så takker og bukker jeg for det. Hans etternavn hadde også den fordelen at det var lettere å stave, og hadde lokal tilknytning. Jeg bærer det med glede og stolthet. I tillegg er jeg pragmatisk og lat, så jeg ønsket uansett at vi alle i familien hadde ett felles. etternavn.
Jeg er også strålende fornøyd med at jeg har tatt mannen min sitt etternavn. Det var viktig for meg at alle i familien skal ha samme etternavn. Og mitt pikenavn var virkelig ikke noe spesielt navn.
Dette med etternavn blir litt sånn fordeling av svangerskapspermisjon mellom mor og far. One size doesn't fit all, og jeg synes oppriktig at alle skal få lov til å ta de valgene de selv synes er best. Alt utifra egen situasjon og magefølelse. Bare i de 4-5 siste innleggene her, kommer det jo flere ulike grunner til å velge slik eller sånn, og hvem kan si at noen av dem er FEIL? Det er mange grunner til at vi velger slik vi gjør, og jeg synes faktisk at det å kunne VELGE å ta mannens etternavn (fordi det er kult, sjelden...eller noe helt annet) også er en verdi. En frihet om dere vil.
Jeg blir litt matt av å bli fortalt av andre damer hva som er riktig kvinnekamp, og hva mitt bidrag BØR være. Hvem sitter egentlig på fasiten til hva som funker eller hva som får menn med et nedlatende kvinnesyn til å snu? Hvordan hjelper det at vi snakker hverandre ned hele tiden, og henger ut kvinner som ikke går mot strømmen eller som er opptatt av å følge trendene? Etter såpass mange år her inne er det vel ikke noe tvil om at hvordan man fremstår er særdeles viktig for de aller fleste, og selv om man har akseptert egne feil og mangler, betyr jo ikke det at jeg ikke kan jobbe med det jeg har og dempe det jeg ikke er SÅ glad i?
Jeg synes oppriktig talt, at om vi kvinner ønsker å pynte brura med lebestift og shellac eller holdintruse og barberte armhuler, så er det helt underordnet det å oppfordre hverandre til utdanning, fulltidsjobb og å si ja til ansvar og lederjobber. Ikke la det at man er MOR stoppe seg noe mer enn om man er FAR. La nå meg stavre rundt i powerheels og silkebluser på møter, hvis det gjør at JEG føler meg bra og derfor samtidig gjør en bedre jobb. Jeg er ikke sikker på at nøkkelen til suksess og annerkjennelse å være likere menn i alle sammenhenger - bortsett fra, selvsagt kunnskap og kompetanse.
Man blir vel ikke likere menn selv om man ikke pynter seg? Selv sminker jeg meg ikke til daglig. Man kan fint ha en kontorjobb og ha det slik. Men mange synes jeg er skikkelig modig. Fordi jeg går uten sminke. Det synes jeg er rart.
Vi har en lang og kronglete familie med mange navn på hver side, og både jeg og ungene bruker mannens hovednavn med mitt hovednavn som mellomnavn. Praktisk og greit, og det var nærmest loddtrekning om vi skulle velge mitt navn som "hovedetternavn". Vi valgte det mest uvanlige/praktiske. Jeg kjenner at jeg irriterer meg over damer som mener at dette nærmest er for synd å regne når det kommer til likestilling. For noe sprøyt.
Me hadde loddtrekning på kva etternavn som skulle vere sist. Eg tapte. :mumle:
Det var viktig for oss at alle i familien hadde samme etternavn. I seinare tid har eg observert at mannen presenterer seg utan mitt etternavn feks. i telefon. Eg har også irritert meg over at mellomnavnet ofte blir kutta ut på lister, ved opprop hjå tannlege etc.
Derfor har eg vore innom tanken på å kutte ut mannen sitt etternavn, og vil tru at det vil få seriøst fart på lokalsamfunnets ryktebørs. :knegg:
Men trenger det egentlig være så stor forskjell på menn og kvinner lurer nå jeg på. Det skal ikke mye «glam» til hos menn før de får kommentarer heller, og jeg merker det sjøl at jeg la godt merke til en kollega hadde rosa skjorte her en dag.
Fordi det er uvanlig på vår jobb. Mannen min får mye tyn på sin jobb fordi han har en «man-bag» eller håndveske som kollegaene kaller det. Det er faktisk ganske unødvendig for de gir seg ikke å tyne heller.
De fleste andre jeg har vokst opp med har ett etternavn, men jeg har to siden mine foreldre var litt forut for sin tid og ville videreføre begges. Og jeg må si jeg synes det er ganske masete. Jeg bruker mellomnavnet noen ganger, men som oftest ikke. Derfor var det utelukket for oss at ungene skulle ha tre etternavn (mine to pluss hans ene). Det endte derfor opp med kun mitt siste etternavn. Mine barn er i motsatt situasjon som meg. Neste alle deres klassekamerater har to etternavn.
Jeg er spent på hvordan det blir i neste generasjon. Vil de reagere som meg, og kutte ned, eller vil det bare bli enda flere navn som blir vanlig?
Men statistisk så er det fler som velger mannens navn enn motsatt. statistisk så er det fler som velger at mor er hjemme lengst og for at mor jobber deltid.
Jeg tenker at vi har endel tradisjoner og skikker som vi nå synes er hyggelige, men som har sitt opphav i den tiden hvor kvinner var først sin fars og så sin ektemanns eiendom. SOm feks å ta mannens navn - eller å bli fulgt opp kirkegulvet av sin far - som jo hadde sitt opphav i at bruden ble gitt fra far til mann.
Klart vi skal velge det vi synes er riktig for oss. Og vi er så heldige at vi i veldig stor grad faktisk også kan velge. Samtidig så tenker jeg at vi alle gjerne må reflektere litt over hvorfor vi velger som vi gjør noen ganger - fordi vi ikke velger helt fritt - og fordi jeg vil påstå at der ER ulike forventninger til menn og kvinner. g opplever fortsatt at kvinner som er en generasjon yngre enn meg, roser menn for å være flinke med ungene - og undrer seg over at kvinner gjør valg som medfører at de i perioder er borte fra ungene sine, for eksempel.
Jeg synes navnet mitt er en stor del av min identitet, og for meg var det ikke naturlig å endre etternavn til min manns. Barna har begges. Det var viktig for oss begge - og det klinger greit. Mulig jeg hadde tenkt annerledes hvis etternavnet mitt var mer vanlig og mainstream, men navnet sier også noe om MITT opphav og gir signal om den unorske delen av meg.
jeg skiftet til min første manns etternavn - og følte alltid at det var feil - det var ikke meg. Da vi ble skilt, tok jeg navnet mitt tilbake. Det ar jeg fortsatt, og nå er jeg på ektemann nr 3. :knegg: Vi har fire barn, mine, dine og vårt, og ingen heter det samme. Det funker fint, og vi føler oss veldig som en familie, selv med ulike etternavn.
Problemet er at vi snakker så mye om detaljene, "jeg er en ekte feminist selv om jeg bruker høye hæler og ingen skal si noe annet!", men det er ikke detaljene, enkelthistoriene, som er poenget. Det er ikke hvorfor DU skiftet etternavn, eller hvorfor DU bruker pushup-BH, eller de få tingene DU gjør som ikke er så farlig i forhold til alt det du IKKE gjør som er saken. Og det er ikke noen uthenging av enkeltpersoner å snakke om hvorfor kvinner generelt er misfornøyd med egen kropp og ønsker å endre på hvordan den ser ut, og hva man kan gjøre for å unngå det, det er ikke uthenging av enkeltpersoner å snakke om hvilke mekanikker som gjør at folk generelt tar mannens etternavn og hvilke signaler det sender, det er ikke uthenging av enkeltpersoner å snakke om problematikken bak normalisering av botox, fillers, skjønnhetsoperasjoner og silikon.
Akkurat den navnediskusjonen blir jo litt kunstig i dag. Vi følte altså at det var viktig å hete det samme. Mannen min valgte altså å ta mitt etternavn, og da er det greit. (?)
Mens hvis jeg hadde tatt hans så skulle det vært et tilbakesteg for likestillingen?
Hele resten av diskusjonen synes jeg er vanskelig. Det er problematisk at kroppene vår må fikses på og ikke er bra nok. Men så er det faktisk kjipt å ha komplekser for ting. Jeg kan jo dømme bh’er med padding nord og ned. Med mine FF-pupper så er padding bare tull, og lett å latterliggjøre. Akkurat som det er lett å latterliggjøre «hold in»-truser når man er tynn som en strek og ikke har flagrende magehud.
Jamen, det er jo ikke snakk om å latterliggjøre noen for de valgene de gjør. Det er snakk om å gjøre rammene for hvordan det er greit å se ut, litt videre. Sånn at man slipper komplekser og å skamme seg for st msn ikke passer inn i den ganske snevre malen. Selv om man har mer eller mindre av rumpe eller pupper eller hår eller øyevipper eller mage eller hvahardu. jeg mener ikke at noen skal skamme seg over at de gjør ting se bra ut. Jeg bare ønsker at det var rom for mer variasjon.
Jeg mener heller ikke at det er et tilbakesteg for likestilling når noen velger mannens navn. Men jeg tror ikke at norske menn gjennomgående har penere eller sjeldnere navn enn norske kvinner. Jeg tror at vi alle velger i den konteksten vi lever i.
Men for egen del så er det noe av variasjonen som er lettere å leve med enn andre deler. Jeg er ikke så flink til å barbere leggene mine, men beveger meg knapt utenfor døra uten hold in.
Komplekser er ikke noe stas, nei, og nettopp derfor opplever jeg at det er på tide at vi jobber litt på vegne av alle kvinner for at ikke komplekser skal forsterkes ved at de bekreftes hver dag ("ja, det er ikke noe særlig å ikke ha pupp nei, så derfor lager vi disse falske du kan kle på deg!") uten motbør.
Jeg uttaler meg ikke om komplekser jeg ikke har, for det høres jo fort ganske hult ut, men som "radmager", nullpuppet, nullrumpet kvinne er det desto viktigere for meg da, å ikke bidra i slike tråder med "siden jeg har så slapp og liten rumpe er det jo greit at JEG bruker sånt", fordi det bare ville vært med på å bekrefte kompleksene til de som ligner meg. Desto viktigere - synes jeg - at vi erklærer et snev stolthet også over de kroppsdelene hos oss selv som en hvilken som helst plastisk kirurg ville ment var "feil".
Og er det en ting som IKKE hjelper på komplekser, så er det å degge med dem.
Og mindre fokus på utseende.
Har jeg fortalt om den gangen jeg da jeg kjørte budbil og fikk høre av en kunde at jeg var alt for pen for en sånn jobb? Han gjentok det neste gang jeg leverte til butikken hans og.
Det var nok ment som et kompliment, men jeg syntes ikke noe om det.
Dette med etternavn synes jeg langt på vei ikke har noe med likestilling å gjøre i dag. Det er jo i dag like greit at hele familien tar hennes som hans, eller at man fortsetter å ha sitt eget navn etter inngått eksteskap. Og at hele familien bærer begges navn.
Vi fikk begge barna før vi giftet oss, og vi valgte å gi dem mannens etternavn. Vi diskuterte det litt, men jeg var fast bestemt på å bytte, eller legge til hans navn om vi giftet oss, så for meg var det helt greit. Vi valgte bort å gi dem begge navnene, da vi begge har etternavn som slutter på -vik. Blir litt hakk i plata og tungt med begge to.
Da vi giftet oss så la jeg til hans navn i tillegg til mitt. Hakk i plata og tungt, men jeg ville ha det med, for det er jo en del av meg. Var godt voksen når vi giftet oss, så jeg kjente litt på dette med identitet, samtidig som det for meg var en selvfølge at vi som familie skal ha samme etternavn. Vi diskuterte også muligheten for at han skulle ta mitt navn, men siden vi begge har like sjeldne etternavn, så ble det litt elle-melle.
Når man snakker om likestilling, navn og kvinnes rolle i forhold til mannen, så kom jeg på noe min mor fortalte en gang. Da jeg ble født i -69, så bodde de på et lite sted på østlandet. Mamma var tvillingmamma og gravid da de kom dit, og pappa jobbet som ingeniør i et større firma. Mamma fikk noen venner i nabolaget, men oppdaget fort at mange av disse tok litt avstand fra henne, og de omtalte henne som Fru ingeniør pappas navn.
Mamma holdt jo på å eksplodere bare av den tituleringen...Joda, hun var fru, men hun hadde da et navn...hun var da ikke en kroppsdel av han liksom. Og da hun en dag spurte en dame om hvorfor folk tok avstand, og svaret var at de andre damene ikke følte at de kunne være venn med henne, fordi de jo bare var "ordinære" folk, mens hun var ingeniørfrue, da sprakk hun...
Her har heldigvis verden gått videre, selv om mange av oss velger å ta mannens navn. Det er nok mer av tradisjon enn av det at vi underkaster oss mannen. Jeg er i hvertfall MEG, og aldels ikke fru oljearbeider, selv om jeg bærer, og bruker hans etternavn.
Men, det å ha komplekser for noe er jo ikke nødvendigvis kjønnsspesifikt?
Jeg er ikke uenig i at diskusjoner rundt likestilling og kvinnekamp fort blir på mikronivå og me me me. Vi er jo oss selv nærmest og flere enn jeg føler vel kanskje et behov for å si noe om hvorfor man kan være opptatt av likestilling, likelønn og jenter opp og frem, SAMTIDIG som jeg barberer leggene eller bruker maskara. Vi kan godt snakke om de store linjene, men jeg vet sannelig ikke om det beste våpenet for kvinnesaken, ikke rett og slett er kvinner selv. Kvinner med eller uten rumpetruser, kjøpefarget hår, blomsterranke-tatovering på fotbladet, spidervipper eller selvbruning. Kvinner som tar utdanning, krever høyere lønn, får ansvar, tar ansvar, velger selv lengde på svangerskapspermisjon og om de skal endre navn når de gifter seg. Kvinner som blir Statsminister, Finansminister og Utenriksminister på tross av kropp og pupper og kjoler med artig trykk.
Jeg ser ikke helt hva annet vi kan gjøre? Jeg har i hvert fall ingen tro på å hoie i gatene den 8.mars og beskrive en hverdag som de fleste ikke egentlig kjenner seg igjen i eller som synes fremmed og rart. Jeg har tro på å lage (og å være) eksempler for egne (og gjerne andres) barn. Sørge for at jeg er MEG før jeg er kvinne, og ta alle mine valg på TROSS AV og ikke FORDI. Jeg synes ikke man skal se bort fra at hvis mange nok gjør bittesmå endringer, så beveger de større massene seg etterhvert.
Det å be folk (menn/kvinner) omfavne ha flagrende magehud, små pupper, stor rumpe eller hår på ryggen er sprekt, og jeg tenker at for de fleste av oss så handler vel dette med komplekser også litt om dagsformen. De Lillos synger om "av og til", og jeg har det hvert fall veldig sånn. Av og til kan jeg glemme å barbere meg under armene og det gjør ingenting. Av og til kan det være særdeles viktig at skjørtet skjuler knærne.
Jeg er ikke feminist, faktisk er det viktig for meg å ikke identifiseres som. Men ellers synes jeg du skriver noe viktig. Det er fullstendig irrelevant hvor vi setter grensene for hva som er grei modifisering og hva som er utenfor. Poenget er mer at utseende betyr så mye og at ung, tynn, holde seg godt etc ligger der som premisser. Det er dette vi må snakke om mer enn botox og rumpeløft. Hva gjør at det oppleves som velvære å tilstrebe et mer barnslig og glatt utseende? Hvorfor er det et poeng? Jeg tror nemlig ikke vi kan skylde på mannfolka.
Jeg klipte meg kort på forsommeren, etter mange år med langt hår. På sommeravslutningen med klassen til Ullungen, flokket mange av de andre mødrene seg rundt meg, og sa at det var sååå fint, og at det måtte være veldig deilig og praktisk. (Hvilket det er. Jeg hadde langt, tykt hår.) Men - AT du turte! Og - Det hadde jeg aaaldri turt å gjøre svirret også i luften.
Og jeg tenkte i mitt stille sinn, alvorlig talt, her står vi en gjeng med damer i 40-åra og sier at vi ikke tør å klippe håret kort. Come on!
Vel - jeg har aldri hatt skikkelig kort hår, så jeg prøver å manne (:D) meg opp til å gjøre det samme som deg. Det ser litt trist ut når jeg skriver det, men håret er en del av min personlighet. En del av den jeg er. Å skulle klippe det bort blir i alle fall for meg veldig skummelt!
Jeg har også fått høre veldig mye "oh, så MOOODIG!" de gangene jeg klipper meg kort. Jentene i klassen til tenåringen var dødsfascinert og trodde nærmest ikke det gikk an. :hehehe:
(Og så har jeg fått høre "da ble vel mannen din lei seg da", og ærremulig lissom. :gal: )
Vel. Jeg innrømmer gladelig at jeg blir moderat angstfylt av tanken på å ikke kunne gjemme meg bak håret. Jeg hadde ikke kippet det kort for en million.
Knut Nærum har snakket en del om nakenbading i Halden. Om hvordan han opplevde å sitte i en badstu full av veldig forskjellige kropper i forskjellige aldre, og at det var helt greit å ha den kroppen man har.
For et par somre siden tok jeg med jentene på rundtur på Island, og var innom veldig mange svømmehaller i små og store bygder. Den erfaringen har vi brukt til å snakke om dette med kropp og hva som er "normalt" og "fint". Det var kanskje jeg selv som hadde mest nytte av det, for selv om jeg har prøvd å godta egen kropp har jeg ikke helt lykkes med det. Men når man dusjer sammen med fremmede folk hver dag i en måned, så slutter man til slutt å bry seg så mye om sin egen mage.
TLDR: Som samfunn burde vi vært mye mer nakne sammen.
Det med at mannen ønsker langt hår har jeg hørt ganske mange ganger som grunn til å la være å klippe seg.
Jeg er en sånn som ikke tør gjøre så store endringer. For meg handler det om at jeg synes oppmerksomheten som følger med er svært ubehagelig. Nå kunne jeg nok ikke tenke meg å klippe meg helt kort, men det er endel annet jeg kunne tenkt meg som jeg ikke gjør. Og jeg har landet på at det er greit, er ubehaget større enn lysten så får jeg heller la være.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
