Sitter og hører på "Sånn er du" (faktisk på grunn av tips herifra. Takk! :blomster: ). Og det er så morsomt å høre hvor forskjellige folk er!
Og så hører jeg på dette med hvordan man tar inn over seg andre folk sine følelser, og da ble jeg nysgjerrig. Jeg blir straks ambivalent når folk har det ille og det er selvforskyldt. Jeg synes synd i de! Men jeg blir også irritert! Og forbløffet! Hvorfor i alle dager ønsker folk å sette seg i situasjoner hvor de har det ille?
Eksempel: Du har en venninne. Hun er forelsket i en drittsekk. Du forteller henne det, og alt bare preller av. Hun er sammen med ham, og det ender selvfølgelig opp med at han ligger rundt med alt som rører seg (eller kunne kommet til å rørt seg). Hva føler du da når hun oppdager det og ringer til deg og gråter?
(Selv hadde sikkert min første tanke vært: "Hæ? Vet hun det ikke?" Overraskelse hadde sikkert vært første følelse, men neppe den siste)
Kommer alt an på hva det dreier seg om. I det eksempelet du nevner, så ville jeg vel ikke tenkt på stort annet enn å trøste henne. Ja, hun var advart, men jeg tør nesten påstå at de aller aller fleste ikke hører på slike advarsler når de er forelsket. Man blir naive og blinde, og tror at alt blir så mye bedre når han er sammen med meg.
I forhold til venninnen og drittsekken hadde jeg vært medfølende. Har jo vært sammen med en drittsekk selv, og mekanikken bak sånne forhold er vanskelig å sette seg inn altså. Før jeg ble sammen med drittsekken hadde jeg nok blitt frustrert/oppgitt, men vist medfølelse.
Jeg er nok ganske medfølende og empatisk tror jeg, men det er veldig situasjonsavhengig også. :nikker: Jeg har i situasjoner vært ganske direkte og tydelig også, der det var nødvendig. Og klart, noen ganger kan jeg sikkert sukke litt inni meg, men alle kan gjøre feil.
Ja, jeg tenkte egentlig generelt (var bare første eksemplet jeg kom på i farten, ganske allment og gjenkjennbart vil jeg tro).
Jeg tenker jo at de fleste mennesker som velger å gjøre noe annet enn det de har blitt fortalt er lurt på ett eller annet nivå er forført av følelser. Vaksine er jo et typisk eksempel, jeg er ingen medisiner, men jeg skjønner jo rent rasjonelt at hvis folk har brukt først 6 år på å ta en grunnutdanning, så 4 år på spesialisering og 10 år på forskning, så kan de i alle fall litt mer enn meg. Jeg har null utdanning innenfor medisin, og har til og med litt problemer med å alltid vite om ting er bakterier eller virus. Hørte nylig om noen som ble syk fordi de hadde et syndrom og det skjønner jeg rett og slett ikke, men jeg antar jo at det er sant selv om jeg ikke skjønner det.
Det er vanskelig uansett, eksempel er røyking og lungekreft. Man syns jo synd på dem som får lungekreft men det er litt blanda følelser på at man burde vite bedre, når man er storrøyker. :( tror den som gjør ting som er selvforskyldt ikke nødvendigvis alltid er så stolt av sine valg.
Jeg hadde i det nevnte eksemplet vært medfølende. Forelskelse er jo midlertidig sinnsykdom som ikke bør brukes mot folk på et senere tidspunkt. :knegg:
Ellers kommer nok hvor dypt medfølelsen stikker an på hvorvidt det er første gang venninnen er kommet i situasjonen. Jeg må innrømme at jeg har ganske lav toleranse for folk med kombinasjonen flat læringskurve og stor hang til å sutre. Men alle gjør vi vel feil som vi kan trenge trøst for, selv om det er egen dumskap som er årsaken.
Ikke synd på folk som tar dårlige valg, hvis de burde visst bedre og er opplyst om mulig konsekvens eller risiko. Men synd på folk som har dårlig dømmekraft, lav selvtillit, er naive eller hva det måtte være som gjør de tar dårlige valg. Akkurat hvorfor kan være vanskelig for andre å forstå.
Jeg tåler ikke sutring, men å planlegge endring går fint.
Bestevenninnen min på hjemstedet var en slik fra ung alder, naiv og godtroende. I en alder av 47 år har hun levd et rikt og hardt liv. Med store oppturer og nedturer. Er snart mormor til to. Foreldrene hennes var rike, konservative og ganske oppgitt over yngste som tok helt andre veier enn resten av familien.
Jeg har stor medfølelse og trøstende skuldre overfor folk som tar dårlige valg - sikkert fordi jeg gjør så mye dumt selv. Men jeg har liten tålmodighet for selvmedlidenhet og/eller sutring, eller lav selvinnsikt for selvpåførte plager.
Sagt på en annen måte, jeg hadde spandert champisfylla og fuckyouparty på en god venninne som bannet over hvor dust hun hadde vært, men kanskje hatt litt mer trøbbel med å trøste venninnen som sa opp tredje jobben på rad pga at alle andre var så vanskelige å samarbeide med, og ikke skjønte hvorfor hun var så uheldig og hadde helt ufortjent problemer med å få seg ny jobb.
Jeg sliter litt med medfølelse for de som feks drar på reise til utlandet uten forsikring, kjøper hus/leilighet uten forsikring osv. Og så hyler og roper i etterkant. :nemlig: Når noe oppstår på reisen, eller huset brenner.
Jeg sleit litt med medfølelsen for de to som gikk til vg og klaget på parkeringsbot på Gardermoen fordi de sto 7 sekunder over tillatt tid. Regler er regler, og velger man å ikke rette seg etter dem, så må mam tåle konsekvensene uten sutring.
Når det gjelder gode venner, klarer jeg å overse det aller meste, og trøster og viser ektefølt empati i lange baner. Når det gjelder mer perifere mennesker, er jeg ikke like flink, for å si det mildt (kynisk).
Det kjem helt an på situasjonen. Folk som blir i dårlige relasjoner tross at venner seier i frå, synest eg synd på. Det er mange faktorar i ein relasjon med skeiv maktfordeling som kompliserer eksempelet i HI. Og desse faktorane de ikkje alltid like lette å sjå utanfor. Eksempelet til Timar med parkeringsbota synest eg er mykje enklare. Der er det vanskeligare å grave fram medkjensle. Eg merker likevel ofte at graden av sympati heng saman med kor mykje ansvar det er rimelig å forvente i ein situasjon.
Jeg vil jo anta at alle som tar dårlige valg som får negative konsekvenser for dem skyldes "noe". Om dette er fordi de er forelsket, høy på seg selv, godtroende eller blir regelrett lurt. Kan ikke tenke meg at folk gjør dette mot seg selv fordi de liker resultatet ... :gruble:
Får vel tenkte lenge og hardt på et ordtak jeg leste: "De som ikke lærer av egne feil er idioter, de som lærer av andres feil er genier"
Det parkeringseksempelet er typisk sånne eksempler der jeg ikke synes synd i folk, og der jeg i grunn tenker at journalisten burde latt være å lage oppslaget. Parkeringssystemet er automatisert, deal with it. Hadde det vært snakk om en levende parkeringsvakt med stoppeklokke hadde det stilt seg litt annerledes, for meg i alle fall.
Ellers så er grunnene til at folk tar dårlige valg ofte sammensatte. Jeg har stor medlidenhet med opptil flere som jeg ser gjør livet sitt vanskelig for seg selv, men som ikke evner å bryte ut av mønsteret.
Jeg reagerer egentlig litt negativt på formuleringen i hovedinnlegget: "Hvorfor i alle dager ønsker folk å sette seg i situasjoner hvor de har det ille?" Det er mulig jeg reagerer såpass negativt på dette fordi jeg er mye rundt mennesker som er i en vanskelig situasjon på grunn av andre - og som i tillegg gjør grep selv som bare gjør det verre.
Både helseskader som kommer som en følge av både røyking og ekstrem overvekt er selvforskyldt, men å si at det er enkeltpenkelt å gjøre noe problemstillingen er ikke riktig. Jeg har aldri røyket, så det skal jeg ikke mene for mye om. Men jeg har vært svært, svært overvektig, og på tross av gjentatte forsøk så klarte jeg ikke å gå ned i vekt OG BLI DER før jeg vektopererte meg. Og jeg mener virkelig ikke at det er løsningen for alle.
Det med kjipe kjærester har jeg også liten peiling på, men innbiller meg at det også ikke er like selvforskyldt som det sikkert kan virke som. Det er nok en del mekanismer som gjør at ting blir som det blir.
Og så tenker jeg at folk i større grad må ta ansvar for seg selv. Det er ikke sånn at det er umulig å snu, men det krever litt mer krefter og vilje enn en del av oss har.
Når det gjelder sånt som destruktive forhold, rus, røyking, alkohol etc så vet jeg at det kan være så mangt som ligger bak, som er en sum av veldig mange faktorer. Så selv om selve avgjørelsen der og da er selvforskyldt så trenger ikke forløpet til situasjonen å være det. Så jeg har ingen problemer med å synes synd på folk som roter seg inn i problematiske og håpløse situasjoner på den måten.
Jeg har litt mer problemer med å ha medfølelse med folk som forulykker på K2. Folk har ingenting der oppe å gjøre. Jeg har medfølelse med familien deres da.
Det med selvinnsikten er viktig for meg. Når folk ikke har evne til å lære av sine feil, ja, da sliter jeg litt, altså.
Som venninna mi som måtte ut med TRE ulike billetter for samme dyre utelandsreise fordi hun gang på gang ikke fikk reist fordi hun ikke sjekket visumregler, flybyttetid og andre viktige forutsetninger. Og da jeg fikk høre at hun reiste uten reiseforsikring fordi "de ble da aldri syke", ja da ble jeg ganske "slem" og ba henne skjerpe seg.
Enig med Candy. Jeg kan vise medfølelse for folk som har det fælt, men dersom jeg blir evig gråtepute for folk som nekter å ta grep på ting de kan gjøre noe med (selv om det også kan være kjipt), så hender det at medfølelsen slukner.
Ja, for meg oppleves problemstillingen i seg selv veldig mystisk. Jeg har forståelse for at feks folk som har opplevd vold i oppveksten rett og slett ikke vet hva som er "riktig", hvis det "relasjonsspråket" de har vokst opp med er vold, så skal det mye til for å lære riktig språk som voksen.
Det jeg tenker på er mer ... hmmm ... vanskelig å formulere det riktig. At noen sier til deg: "Du må gjøre slik og slik" og dette er personer som har erfaring, kompetanse og de ikke har noe motiv for å "lure" en. Hvorfor tar man det ikke til seg?
Som en i "gjør stadig teite ting selv om jeg egentlig vet bedre"-klubben har jeg ikke noe problem med å utvise empati for at verden kan være kjip for folk som har havnet i situasjoner de egentlig hadde hatt mulighet til å unngå.
Men, det er forskjell på å være en gråteskulder og høre på at noe gjør vondt, og å dulle med "det er alle andre sin skyld"-tankegang.
Jeg syns egentlig MER synd på folk som sliter selvforskyldt. Ille nok å bli alvorlig syk, om du ikke skal slå deg i hodet fordi du har skylda selv også, for eksempel.
Så spiller sikkert selvinnsikt, sutring og evne til å lære også inn på sympatien, som flere er inne på.
Jeg sliter med medfølelsen når folk som sliter med langt mindre enn meg har laaaaaaaaangt større problemer enn meg. Vet liksom ikke helt hva jeg skal si annet enn "ta deg sammen?".
Jeg synes det er skrevet mye bra i denne tråden og noe som viser hvor forskjellige vi er. Mekanismer bak dårlige valg og problemet med å endre er sikkert velkjent og det forundrer meg hver dag at jeg fortsatt (igjen) røyker. En venn som trengte trøst etter å ha opplevd følgene av dårlige valg, kunne trygt komme til meg og gråte litt, men jeg ville nok bli møkk lei hvis det samme gjentok seg om igjen og om igjen. Jeg har vært "nødt" til å kutte ut en person som bare klagde og ikke gjorde noe og manglet fullstendig selvinnsikt.
Ja. Og det er vel det jeg trenger hvis det gjelder meg også. Trøst fordi det er kjipt, men jeg vil da ikke ha forståelse for at jeg er noe offer. Kan være kjipt selv om man helt klart er ansvarlig selv.
Nå opplever jeg at du beskriver en annen situasjon enn jeg opprinnelig tenkte på. Jeg vil tro de fleste av oss tar uoptimale valg på ett eller annet tidspunkt, fra de helt bittesmå (eksempel: som at man legger seg alt for sent) til store (eksempel: lar det stå til med ubeskyttet sex). Men det tenker jeg er noe annet, man vet at man tar uoptimale valg, men gjør det alikevel fordi man tar en sjangse eller man klarer ikke å motstå fristelsen.
Det jeg opprinnelig tenkte på er folk som får tilbakemeldinger på at det de gjør ikke er lurt, gjør det alikevel, og blir (oppriktig!) fortvilet når de sitter i klemma.
Aner ikke (vet ikke om det var meg spørsmålet var stillet til, da :p ). Dette er jo nettopp grunnen til at jeg startet diskusjonen at jeg var spent på hva andre tenkte, mente og følte. :)
Jeg var i en begravelse for et år siden hvor mannen til avdøde presiserte i minnetalen at kona hadde fått kreftsykdom men at hun ikke kunne lastes for det fordi hun hadde levd så sunt.
Om en skal synes mindre synd på folk som får sykdommer "selvforskyldt", lager vi livet brutalt. For det første er ikke usunne livsvalg som bunner i selvmedisinering noe det er lett å slutte med selv om en "vet bedre". For det andre er det ikke bare valg som røyking og overspising som fører til sykdom - kronisk stress gjør også det. Møter folk som er i stressede jobber eller livssituasjoner den samme pekefingeren som de som røyker eller overspiser? Sykdom skyldes ofte ubalanser, og ubalansene oppstår gjerne som et resultat av belastninger. Jeg tror oppriktig at folk gjør så godt de kan med livet sitt med de forutsetningene og resursene de har. En skal aldri tro at folk ikke gjør så godt de kan bare fordi de ikke klarer å gjøre så godt som en selv klarer. Noen med alt på stell har levd livet på en myk silkepute og evner ikke å forstå hvilke (usynlige) belastninger andre som gjør "dumme valg" har i baggasjen.
Sutring over bagateller eller naturlige konsekvenser av feilvalg (som i parkeringsbot-eksempelet) har ikke jeg heller noen tålmodighet med. Men folk som har det vanskelig i livet har jeg like mye empati med enten det er såkalt selvforskyldt eller ikke.
Må si at overgangen fra 80-tallets selvhjelpsfilosofi (hvor ALT var mulig) er ganske stor til dagens biologi, sosiologi fokus. Jeg opplever i alle fall et mye sterkere fokus på IQ, arbeidsminne, oppvekst, traumer, dysleksi, ADHD enn på vilje.
Da jeg vokste opp eksisterte ikke ADHD! (Det eksisterte selvfølgelig, men det ble aldri snakket om).
Det jeg opplever som positivt i dag er at all "skyld" ikke ligger på enkeltindividet, mens det som er negativt er man kan bli for fokusert på hva som lager problemet og endringen som er mulig, enn å bare konstatere at "sånn er det".
Ser ikke at det er så forskjellig egentlig. Og så er det nå et poeng at man har alle sine grunner til å gjøre det man gjør, selv om det ikke nødvendigvis er optimalt. Sett utenifra kan det være uforståelig, men når man har alle puslespillbrikkene kan man ha hatt tungtveiende grunner til å ikke dumpe den mannen/ikke ta den jobben/ikke betale den restskatten, uten at det er åpenbart for alle de som kommer med gode råd utenifra. For eksempel.
Jeg blir provosert av sutring over bagateller - slik som at man får bot i et automatisert parkeringsanlegg når man har stått der for lenge - eller når man klager over at fraværsreglene gjør det umulig å skulke uten at det får konsekvenser.
Ellers tror jeg at folk gjør så godt de kan - selv om det virker som om ulike folk har utrolig ulik terskel for å klage. Det er fælt å ha det vanskelig uansett om man kan ha noe skyld i det selv eller ikke - kanskje ekstra vanskelig hvis man må håndtere skyldfølelse i tillegg til andre kriser.
Jeg kan bli litt satt at av folk som oppriktig tror at det ikke har noen valg i livet, men at skjebnen bestemmer alt - slik som en perifer venninne som mente seg selv helt viljeløs da hun ble betatt av en gift mann, og mente at i krig og kjærlighet var alt tillat, så da valgte hun å først flørte med denne mannen, så innlede en affære med ham,, så være i en situasjon i laaang tid hvor hun var nr. 2 og tok imot den kjærligheten han kunne avse for så å sitte ulykkelig igjen da kona oppdaget alt og han ga venninnen på båten for å redde ekteskapet - mens hun håpet på at forsøket på å reparere ekteskapet skulle gå i dass slik at hun kunne få denne mannen for seg selv.
Hun handlet som hun gjorde fordi hun tror eller trodde på en skjebnebestemt stor kjærlighet og derfor ikke syntes det var et handlingsalternativ å IKKE flørte med og innlede et forhold til denne gifte mannen, for tenk om han var den rette? Eller - hun mente altså at hun ikke hadde noe valg og at alt hun gjorde i forholdet til denne mannen, var skjebnebestemt og utenfor hennes vilje å gjøre noe annet med enn det hun gjorde.
Jeg tenker at vi alle gjør valg utfra hva vi tror er rett - men det er veldig ulikt hvor bevisste vi er på at vi GJØR valg. Noen ganger skjønner man jo ikke at man har gjort skjebnetunge valg før lenge etterpå.
Når det gjelder helse, så synes jeg det er dypt problematisk med den ansvarliggjøringen og stigmatiseringen man utsettes for og jeg er IKKE gøad for debatten som dukker opp med jevne mellomrom om noen skal ta ansvar og betale for egne, dårlige helsevalg. Skal hun som røyker betale for behandlingen av sin hjertesykdom? VET vi at hun ikke ville blitt syk hvis hun ikke hadde røkt? Skal råsyklisten som blir skadet betale for sin egen akuttbehanding? Han som skader seg i fylla? Hva med hun som ikke så seg for og ble påkjørt? Eller hun som tok på seg for glatte sko og gled på holka? Alle burde jo visst bedre, egentlig.
Pøblis, jeg tror også det er eb slippery slope hvis vi skal begynne å egenfinansiere selvforskyldt sykdom. Heldigvis er det vel ingen politiske partier som mener man skal det, i fullt alvor. Det er jo ingen direkte kausale effekter på individnivå; det er ingen som kan si at du fikk KOLS fordi du røyker - noe er gener, noe er miljø, noe er uflaks.. Men man kan si at på gruppenivå er røyking en av de viktigste faktorene for utvikling av KOLS, og at det er IDIOTISK å røyke (egentlig uansett), hvis man er i risikosonen eller har tegn på lungeskader.
Jeg vet at du vet det, altså, det var bare generell belæring litt spesielt siktet mot ditt innlegg. :knegg:
Det skjønte jeg. :ja: Jeg lever jo nær mange helsedebatter og synes jeg ser en økende tendens til "finansier din egen dumhet" -med særlig fokus på overvekt - men det er mulig at det er min hang til å henge på KG og ikke i jobbrelaterte debatter jeg har hørt det der. :knegg:
Ja, noen tabloide diskusjoner er det jo, gjerne av folk i glasshus. :knegg: Men heldigvis ingen seriøse, der jeg ferdes.
Der er det bare sånne litt flåsete utsagn fra Madsen om at "alle kardiologer vil at folk skal dø av kreft" - noe som jo tross alt stemmer, men virker nokså tonedøvt å si likevel. :p
Selv om jeg kanskje var i overkant filosofisk/høytflyvende istad så mener jeg det også litt også. Årsakene til dumme avgjørelser ligger på mange nivåer, og ikke alle har vi kontroll over. Den som gjør dumme valg i kjærlighetslivet har kanskje opplevd vonde ting tidligere, som gjør at en er mer sårbar og har større sannsynlighet for å gjøre dumme ting. Den som røyker bor kanskje i et land hvor røyk er billig og lett tilgjengelig (det mest effektive tiltaket mot røyking på samfunnsnivå er ikke å få folk til å øve på selvdisiplin, men å gjøre røyk mindre tilgjengelig). Den som ikke har jobb har kanskje hatt uflaks med genene og fått en kronisk sykdom. Den som ser svart på alt har kanskje ikke så mange gode erfaringer i livet. Det samme gjelder jo motsatt. Den som ser ut til å klare seg gjennom alt er kanskje født under en heldig stjerne og har en robust personlighetsutrustning.
Når det er sagt, noen kan jo ha nytte av å lære seg å ta mer hensiktsmessige valg, og selv ta ansvar for å gjøre det beste ut av den situasjonen man nå en gang er i. Og det er klart man blir sliten av å måtte forholde seg til personer som bare klager og ikke gjør noe med tingene. Men jeg synes ikke det er vanskelig å oppvise empati for folk som tar dumme valg sånn generelt. Har tatt noen sånne selv jeg.
Jeg møter jo mange som sliter med å ta rette valg til stadighet gjennom jobb. Jeg får ofte mer medfølelse med de som konsekvent tar dårlige valg for de klarer ikke snu mekanismene/tankesettet som gjør at det blir slik. Jeg må innrømme at dette var noe av det som overrasket meg da jeg var ny i jobben. "Hvordan er det mulig?!" tenkte jeg mange ganger. Man snakker, veileder og forklarer igjen og igjen, men nei.... Det er ekstremt vanskelig å snu tankegangen dithen at de selv faktisk kan gjøre noe med situasjonen når utgangspunktet er at det alltid er noen andre sin skyld.
Sutring fra folk som jeg tenker absolutt burde visst bedre har jeg mindre tålmodighet med. Som f.eks de med den boten eller folk som drar på reise uten reiseforsikring og så blir sur på staten over at de ikke får den hjelpen de mener de fortjener.
Jeg har nulltoleranse for selvmedlidenhet. Når folk sutrer, mister jeg fullstendig interessen og klarer ikke synes synd på. Jeg blir bare irritert, og det er uavhengig av om det er selvpåført eller ikke. Jeg kan synes synd på folk som havner i ei klemme, men graden av sympati fra meg er nok proposisjonal med evne og vilje til å ta tak i egen situasjon for å endre det som kan endres. Jeg gir råd og hjelper gjerne der jeg kan, men må kjenne at den det gjelder også er med. Å holde på å piske en død hest, gidder jeg ikke.
