Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg blir så fryktelig, fryktelig sint! Det viser seg at det er norske barn der nå som har vært der i årevis, og jeg håper man kan få dem hjem så fort som mulig. Dette er jo et resultat av fullstendig mislykket integrering, og jeg tenker det er så innmari viktig med gratis kjernetid i barnehage, skoler, nærmiljø og barnehager som sørger for at foreldre er med, blir involvert og utdannet.
Jeg leste det nettopp, og det er helt forferdelig. Det går kaldt nedover ryggen min, særlig siden en venn av guttungen min ble igjen hos en slektning i Somalia i fjor, og gikk på skole der i ett år. Regner ikke med at det var en av disse skolene, siden han bare var ni år, uten et skråplan i sikte (verken i norsk eller somalisk målestokk). Og jeg har selvsagt ingen forutsetning for å vite hva som foregikk og hvorfor de valgte det, for alt jeg vet kan han ha bodd hos fine slektninger og hatt det knall på en helt vanlig skole. Men likevel klarer jeg ikke å la være å synes det var guffent at de dro til Somalia med ungen, og lot han bli igjen der i et helt år, og jeg ble veldig glad da jeg hørte at han var tilbake nå i høst.
Integrering er alfa og omega ja, og ikke minst av foreldrene. Hørte på et foredrag av Leo Ajkic, der han også snakket om akkurat dette. Hvordan han selv ble integrert ganske kjapt, da han kom med familien til Norge, men foreldrene ble det aldri. Og det enda de kom fra et europeisk land. Så hvordan får man egentlig disse foreldrene til å forstå at den vestlige kulturen og våre barns påvirkning ikke er farlig? Litt av feilen tror jeg er at alle legger ansvaret på politikerne, og mener at integreringen må løses på høyt politisk nivå, mens vi glemmer det vi som enkeltpersoner kan gjøre i det daglige. Invitere disse barna med hjem, invitere foreldrene inn på kaffe ved henting, gjøre en ekstra innsats for å få dem til å møte opp på sosiale arrangement på skolen, sette oss ved samme bord og slå av en prat. Rett og slett bare vise at de regnes som en av oss. Politikerne kan legge til rette, bevilge penger til tiltak og bestemme rammene, men det er vi som er lokalmiljøet, og som til syvende og sist må sørge for integrering der.
Hiawata har også venner som har blitt igjen hos slektninger i ulike afrikanske land. Ut i fra et norsk-sentrisk familie- og oppdragerperspektiv så har jeg jo syntes at det er litt rart, men det kan jo også være helt greie utvekslingsår, nærmest. Det har vært betydelig yngre barn også, ikke ungdom.
Det som slår meg, er at endel somaliske foreldre må føle seg utrolig maktesløse i det norske samfunnet, når de føler de har mer kontroll over en koranskole på andre siden av verden enn de har i lokalmiljøet. Også legg på muslimske svovelpredikanter, analfabetisme, traumer og hva har du for en skikkelig uheldig miks.
Noe av problemet ligger nok også i at vi snakker om integrering samtidig som vi stenger dem ute, f.eks. ved å stadig vekk diskutere om vi skal tillate hijab eller ikke. Faten Mahdi Al-Hussaini intervjuet Siv Jensen ifm."Faten tar valget" og kunne ikke engang få et skikkelig svar på om man kan være norsk og samtidig bruke hijab. Jeg jobber i voksenopplæringen hvor alle elevene våre er voksne innvandrere, og Oslo Kommune har bestemt at vi ikke får lov å ha bønnerom på skolen, eller lov til å la elevene våre i be i klasserommene. Det argumenteres med at det er et tiltak mot sosial kontroll, men det oppleves nok også lett som et signal om at man ikke kan ha den troen man har. Det er også et stort problem at lærere, skoleeiere og andre som er involvert i undervisning av både barn og voksne har et negativt syn på flerspråklighet (med unntak av når de andre språkene er språk med høy status) og andre kulturer. Man kunne brukt dette som ressurser i klasserommene, men realiteten er stikk motsatt. Vi snakker veldig pent om integrering, men i realiteten mener vi assimilering, og det er ekstremt vanskelig å bli "god nok". Da er det ikke rart at man tviholder på egen kultur og tradisjon.
Også er det selvfølgelig mye i det Lille*My sier da.
Jeg skjønner jo også at kulturen vår kan virke litt ... eh ... spesiell, når russ er så fyllesjuke at de ikke greier å møte på skolen, og tekstene i russesangene er "harmløs humor", også er det bønn i skoletida det slås ned på.
Det var også interessant å se hvordan Siv Jensen vred seg unna spørsmålet om sosial kontroll kan gå begge veier (innforstått som at også nordmenn utsetter andre for sosial kontroll). Klippet kan sees her.
Jeg hørt om dette på nyhetene i går, og det ble sagt at den norske ambassaden som håndtererer disse sakene i Somalia, hittil i år hadde fått
45 henvendelser. 45 barn!
Og så håper jeg at denne saken i det minste, tar utgangpunkt i at ansvaret legges der det hører hjemme. Hos foreldrene. Jeg mener faktisk det er helt avgjørende å IKKE unnskylde eller bortforklare her, rett og slett fordi fokuset MÅ ligge på å få foreldrene til å forstå hva de gjør mot barna sine. Vi må nesten anta at voksne mennesker vet hva de gjør, når de forlater 14-åringen sin på en skole som reklamerer (på YouTube!) med bruk av kjetting og balltre. Såpass mener jeg vi må tillegge normalt oppegående foreldre, uavhengig av religion og kulturell bakgrunn.
Ja, absolutt. :nemlig: Men jeg vil gjerne forstå hvordan man havnet der. At man syns dette var et bedre alternativ, hvor man følte man hadde mer kontroll. Hvem i det norsk-somaliske miljøet er det som selger inn dette som et godt og nødvendig alternativ? Hvem tjener på dette? Hvem sørger for at foreldrene ikke innser at dette er helt fryktelig, når barna holdes der i årevis? [CENTER]Save[/CENTER]
Helt enig, og DET håper jeg jo at man bruker tid og krefter på å finne ut av. Det er allikevel viktig å plassere ansvaret først, slik at man forstår, og tydelig ser, hvor ressursene for endring og løsning skal settes inn.
Det er vel noen gråsoner her, sikkert. Jeg håper bare at dette blir sett på med like alvorlige briller som om det hadde vært etnisk norske og barn og ungdommer som hadde gjennomgått det samme helvetet.
Det går selvfølgelig ikke an å være uenig i dette, men samtidig MÅ vi gjøre et forsøk på å forstå hva det er som får foreldre til å bli desperate nok til at de går til sånne skritt. Hva er det de opplever som får dette til å fremstå som det minst ille alternativet?
Med tanke på at en somalisk jevnaldring med min eldste nå er savnet fra vårt nærområde, så smalt denne ekstra hardt. :trist:
Det somaliske miljøet er vel i en virkelig særstilling når det gjelder integrasjon. En ting er arbeidsinnvandrere (som de fra Pakistan), som trodde de skulle være her noen år, tjene nok penger til å skaffe seg et godt liv i hjemlandet, men som så ender opp med å bli her av familiære og komplekse årsaker - barn med røtter her, mulighet til å skaffe deler av storfamilien en bedre liv gjennom ekteskap med barna her, osv - og som ofte sørger dypt over livet de forlot, blandet med takknemlighet over livet de kan gi barna her. Der har man ofte fått til ganske god integrasjon i de videre generasjonene, og de som kom først har vært mest fokusert på jobb og jobb.
Så er det de politiske flyktningene og flyktninger fra krig, som sørger over det tapte, krummer nakken og jobber for å bygge et nytt liv der de har kommet, om ikke for seg selv, så for barna.
Svært mange fra Somalia kom hit som flyktninger, samtidig som det fantest store, relativt trygge områder i Somalia, og har i mye større grad for alle praktiske forhold vært økonomiske migranter som har kunnet beholde sterke bånd til hjemlandet, sendt barna hjem på skole, hatt lange ferier og opphold hjemme, osv. Det gir et veldig dårlig utgangspunkt for integrering, tror jeg. Og jeg tror man innså for sent at det som har fungert sånn noenlunde for andre grupper, feiler fullstendig for denne.
Man har også kommet altfor sent på banen når det gjelder kontroll med hva statstøttede menigheter har fått lov til å drive med, med imamer helt uten forankring i Norge, og det har nok tatt for lang tid for barnevernet å få tilstrekkelig med kompetanse og kapasitet til å håndtere disse utfordringene.
Nå fikk jeg vondt langt inn i sjela. Den somaliske jenta i klassen til snuppa kom ikke på skolen etter sommerferien. Da snuppa og noen venninner ringte på for å spørre etter henne fikk de beskjed av foreldrene (!) at hun kanskje kom etter høstferien. De har fremdeles ikke sett noe til henne. :sukk:
Jenta er bare 12 år, og har ikke funnet på noe tull .... men allikevel.
Jeg kan ikke forstå at dette fremstår som et bedre alternativ enn «å bli norsk».
Det minner jo litt om det som omtales i boka "To søstre". Den somaliske moren snakker ikke norsk og frykter at døtrene fornorskes og sender dem på koranskole for å lære ordentlig oppførsel. Det store problemet her er jo at mor ikke snakker norsk og vet lite eller ikke noe om hvordan Norge egentlig fungerer for hun har ikke selv noen ordentlige kontakter. Det er vel der problemet ligger, i at noen isolerer seg og ikke (vil) integreres i det hele tatt.
De somalierne jeg kjenner er godt integrert, i jobb, snakker norsk og deltar på norske ting for å kalle det det. Jeg tror det ville være akkurat like fjernt for dem å sende barna sine av gårde til noe slikt som det er for meg. Men hva kom først her? Viljen og ønsket om integrering og dermed blir Norge og det norske ufarliggjort etter som man blir kjent, eller var de positive til det norske og derfor ble de godt integrert?
Dette skjer ikke bare i somaliske miljøer. Vi har hatt tyrkiske elever som er sendt hjem til hjemlandet for at man skal få skikk på dem. Det samme med pakistanske. Som skole melder vi bekymring til BV og melder dem utflyttet til NAV. De fleste av barna som blir sendt til Somalia bor sammen med slektninger, ikke på en koranskole, men det kan være tøft nok det. Jeg kjenner et tilfelle hvor barnet kom tilbake med kraftig PTSD og varige fysiske skader etter mishandling fra familiemedlemmer.
Jeg tenkte også på To søstre, men det jeg reagerte mest på i den boken var at de hele tiden drev og reiste tilbake til landet de hadde flyktet fra. Hva er greia med det? Jeg mener, er landet du kom fra trygt nok til at du kan dra dit, og til og med sende barna dine skole der, hvorfor ikke bo der? :gruble:
Fordi det trolig er lettere (i alle fall i teorien) å etablere et nytt liv med en framtid for barna i et rikt land, enn som internflyktning i eget, fattig land ... ? Eller fordi du har en bakgrunn som går på tvers av regimet som styrer i landet, som gjør at det går an å dra dit på ferie, men aldri, noensinne kunne jobbe der igjen ... ? Kjenner noen fra Irak som er i sistnevnte situasjon.
Helt sikkert, men jeg tror kanskje vi har kommet dit at vi må vurdere om vi skal fortsette å hjelpe alle som kommer til Norge for å få det lettere og for å få en bedre framtid enn de allers ville fått. De aller fleste i verden vil nemlig få det lettere og bedre ved å bo i Norge, vi er et av verdens rikeste land, med en utrolig raus velfersstat. Hjelpe de som er i nød og livsfare? Helt klart. De som får det enklere ved å bo her, men som reiser tilbake på ferie når de har sjansen? :niks:
Vi hjelper definitivt for mange, og det helt uten at jeg er redd for "svenske tilstander" eller noe annet i den gaten. Og: Fordømme debatten, hva snakker du om? Å ha et annet synspunkt enn deg, er ikke det samme som at jeg fordømmer debatten?
Eller mente du fordummer? For jeg gjør ikke det heller.
Slutt å hersketeknikke meg ved å lenke til udir. Jeg vet like godt som deg hvilke regler som finnes for opphold i Norge. Men som på alle andre områder er regler og teori en ting, mens hva som skjer i virkeligheten når skjønn, lyving på alder og identiet og hva_har_du blir blandet inn. Jeg synes det er et betimelig å diskutere hvorfor man velger å bo i Norge når barna kan sendes tilbake til hjemlandet for å gå på skole. At du prøver å kneble meg ved å si at jeg fordummer debatten, er det virkelig dumme og skremmende her. Jeg foreslår at man heretter merker med "SV-debatt" eller "Bare sosialistiske synspunkt ønsket" når man starter en tråd.
:himle: Når du sier at vi må slutte å hjelpe ALLE, syns jeg du fordummer, for det vet både du og jeg at ikke er sant. Å diskutere om man skal gi mennesker som reiser hjem opphold kan vi godt. Jeg syns for øvrig det er en avsporing (som du gjerne må ta), og det hjelper vel ikke akkurat ungene som er rammet her å bli kastet ut av landet sammen med foreldrene sine.
Nå tok du bort resten av setningen min, da, hvorfor det? :skeptisk: Hvis du hadde sitert meg riktig, hadde du fått med jeg skrev at vi må slutte å hjelpe alle som kommer til Norge fordi de får et lettere liv her enn de ville hatt i hjemlandet.
Og ja, integrering, integrering, integrering-klart det er viktig å jobbe med det. Men vi må også tørre å stille krav. Hva med et grunnbeløp når man kommer til Norge. Et litt høyre nivå når man består norskprøven på Nivå A, litt mer når man består B1 og max. når man består B2? Flere enn jeg som tror det hadde fått fart på sakene hos de somalske damene? Jeg har jobbet i skolen i 20 år, og jeg synes det er hårreisende å måtte kontakte tolk for mødre som har født barna sine i Norge. Jeg underviser 16-18-åringer....For mange snakker ikke norsk i det hele tatt, etter nesten en mannsalder i Norge, og jeg mener vi må tørre å stille krav. Vi stiller ikke nok krav. Ikke til nordmenn heller, i mange sammenhenger, men det er en annen diskusjon.
Nå blir jo ikke påstanden din noe riktigere av det.
Jeg er enig i at det er hårreisende at norskfødte vgs-elever har mødre som ikke snakker norsk. Jeg tror det kan være en endring, hvertfall snakker de somaliske mødrene på skolen til min sønn temmelig bra norsk, mange er i jobb og de er temmelig velintegergrerte. Men det er nok store variasjoner, og det er helt klart et miljø som styres av sterke interne krefter. I følge en jeg kjenner som jobber ganske tett på deler av det somaliske miljøet henter de nye info fra somaliere i USA. F.eks kom valsineskepsisen derifra.
Jeg har opplevd elever som er sendt tilbake til land som de har flyktet fra og tenker som rine - hvis det er trygt nok til å sende ungene dit på egen hånd, kan resten av familien sendes etter. Da tenker jeg det blir slutt på å sende ungene tilbake ganske kjapt.
Realiteten er at dette allerede er en mulighet. Hvis de dømmes for frihetsberøvelse, kan de faktisk utvises, forutsatt at de ikke har norsk statsborgerskap.
når det gjelder å legge sanksjoner på folk som ikke består tester, så har mange som forsker på denslags argumenter svært godt for hvorfor det er faglig sett idiotisk. Her er f.eks. fra diskusjonen rundt "statsborgertester" for noen år siden. pahoyden.no/2015/01/seier-nei-til-statsborgartest
Disse damene trenger ikke bare å lære norsk. De trenger å lære å lære i en skolesetting, de trenger å lære å ta tester, og de trenger å ha en såpass grei situasjon rundt artar de har plass i hodet til å konsentrere seg om å ta inn nye ting. Alt det der tar tid. Men det får de ikke. Det skjæres ned og strammes inn på norskopplæringen. Sist jeg var borti den slags opplæring, så hadde man feks maks fire år på å få noen gjennom grunnskolepensum, med litt tillegg hvis de var helt analfabeter. Og vi kan ikke sammenligne med oss selv. Jeg skulle fint klart å karre meg gjennom arabisk skole på noen år. Men tenk heller på de folka dere har møtt i løpet av grunnskolen som knapt lærte titallssystemet i løpet av ungdomsskolen. De skoleflinke klarer seg. Men en del av de som kommer tilsvarer "2er-elevene" i norsk skole.
Jeg er helt med på å kreve oppmøte og aktiv deltakelse, kreve at de leverer etter beste evne på alle lekser, etc. Men det må være lov å ha lærevansker selv om man er innvandrer.
Det er klart det er utfordrende å skulle lære norsk, når man selv har et språk som ikke inneholder vokaler. OG man må gå via engelsk (som man heller ikke behersker særlig godt) for å lære det. Eller kommer fra et folkeslag hvor man ikke tegner eller bruker bokstaver i det hele tatt. Hvor selv det å tegne en sirkel er en utfordring.
Det betyr allikevel ikke, at det ikke bør være en FORSTÅELSE hos den enkelte, for at det er viktig å lære seg en eller annen form for kommunikasjon med menneskene du har valgt å leve sammen med. I landet du skal oppdra barna dine. Hva med en viss kunnskap om kultur og skikk og bruk? Hvis du har valgt å søke om å få bosette deg et sted. Er det ikke da naturlig at man samtidig ønsker å LÆRE seg noe om dette (bedre) stedet?
Kjære vene, det er vel ingen som har sagt at her skal folk komme rett fra bombehelvetet til skolebenken for å ta norsktest? Jeg er for å gi folk tid, hjelp til å bearbeide traumer hvis de trenger det. Men hvis du ikke snakker et ord norsk etter 15 år i Norge, handler det om langt mer enn lærevansker (ja, innvandrere har også lov til å ha lærevansker, har noen sagt noe annet?) det handler om at man ikke ønsker å forholde seg til naboer, skole, norsk TV, vise interesser for språket egne barn snakker daglig etc.
Jeg synes man skal vise interesse og gjøre en innsats for å lære om språk og kultur i det landet man ønsker å bo i, og som man ønsker at skal forsørge en. Jeg tror ikke du skal ta for gitt at alle somalske damer som ikke har lært seg norsk etter tiår i landet har lærevansker.
Eller kanskje etter hva de deltar på og viser interesse for, i det minste? Selv om livet og hverdagen i seg selv tydeligvis ikke er motivasjon NOK til å lære seg de enkleste fraser, kan jo tenkes at økonomiske incentiver vil være det?
Jeg er helt med på å stramme inn for de som ikke deltar. Men det er fundamentalt annerledes enn å måle etter hvor godt folk lykkes. Jeg har møtt folk som gjør sitt ytterste for å få til norsken og komme ut i arbeidslivet, men ikke eier hverken språkøre eller konsentrasjonsevne, og jeg har møtt noen j. idioter som har holdninger som ikke ligner grisen, men som har hode og andre forutsetninger som gjør at de scorer bra på testene som er nevnt over.
Vi justerer jo ikke arbeidsledighetstrygden etter hvor bra karakterer nordmenn hadde på grunnskolen heller.
Jeg tror du vet lite om hvordan norskinnlæring fungerer, Gaia. Det er ikke slik at det kreves enorme kunnskaper for å bestå A-nivåene i norsk, mye kan man lære bare ved å bo i Norge en stund rett og slett, bevege seg ute i samfunnet og se litt på TV. Noen timer norskundervisning skader heller ikke. Hvis man ikke snakker norsk etter 10 år i Norge når man har barn som snakker norsk, har man nesten gått inn for å ikke lære det.
Ja det er sikkert det som er problemet. Jeg har jo bare undervist på diverse norskopplæringer i 6-7 år (grunnleggende norsk for ulike grupper i ulike livssituasjoner, grunnskoleopplæring for voksne, vgs-opplæring, norsk for arbeidsinnvandrere, etc). Pluss hatt et par år i vanlige grunnskole med blant annet 1-1 og gruppeundervisning med ungdommer som går i vanlig klasse selv om de ikke kan språket. I tillegg har jeg prøvd å holde meg oppdatert ved å lese artikler fra de som forsker på norskopplæring, og å snakke med folk som lærer opp lærerne.
Men jeg veit jo overhodet ikke alt om temaet, så siden du tydeligvis sitter på kompetansen på området, så lytter jeg gjerne.
Nei, det gjør vi ikke. Og det kan vi jo heller ikke. Ytelser fra det offentlige har ikke størrelse etter resultat, men noen har jo krav til innsats. Jeg tenker, at hvis du gjennomfører tilpasset undervisning i norsk språk og kultur, så MÅ du jo få med deg NOE? Om du ikke lærer deg å lese eller skrive, så hvert fall få med deg LITT om norsk kultur og styresett? Rettigheter og plikter? Barnas plass i samfunnet?
Grunnen til at jeg ikke trodde du jobbet med norskopplæring, Gaiamor, er at du argumenterer for at det faktisk er mulig å ikke lære seg noe i løpet av flere år i et nytt land. Jeg mener, og har sett, at alle som møter på kurs og engasjerer seg, lærer. Noen lærer imponerende fort, noen er kanskje analfabeter fra hjemlandet og bruker lang tid, andre bruker lengre tid fordi de har traumer eller lærevansker. Men- med jevnlig undervisning i ett år, skal det være mulig for de aller, aller fleste å ha lært nok norsk til å forstå og å gjøre seg forstått. Nå når jeg har tenkt meg litt om (:knegg:) tenker jeg at det er bedre med krav til oppmøte enn krav til resultat. Men jeg er jo også vill og gal nok til å mene at man skal ha oppmøteplikt for å motta enkelte ytelser fra NAV, og at man ikke har krav på karakter i fag dersom man er for mye borte i faget (det funker fortsatt, btw) så ikke ta alt jeg sier for god fisk.
Ja, og mange av dem kan holde gode og reflekterte samtaler om temaet etter ei lita stund. Men det er noe helt annet enn å vise hva man kan på en test. Vi nordmenn er så vant med skjemaer og testing, helt fra vi er småunger, at vi ikke skjønner hvor mye kompetanse vi egentlig har på det. Og hvor vanskelig det er når man ikke er oppflaska på det.
Som sagt - jeg er helt med på å kreve at folk skal møte, og kreve at de gjør en innsats når de er der. Men vi må samtidig ta inn over oss at en del folk trenger tid. Mer tid enn systemet vårt er lagt opp til. Er det virkelig vettugt å fortelle folk som drømmer om å komme ut i jobb at "nå har du ikke klart å bestå grunnskolepensum innen dine 4 år. Nå skal du avsluttes og søke ufør". Kan vi ikke heller ta oss råd til å la disse bli værende på en tilpasset opplæring i 6-7-8 år, slik at de har kontakt med samfunnet, og sakte med sikkert får språktrening?
Og så tror jeg at vi må være såpass rause at vi hjelper til med å fjerne de små barrierene, de filletingene som ofte er utslagsgivende for at særlig kvinnene blir hjemme. Kanskje er det at noen tar seg tid til å bli med på bussen de første par gangene, kanskje er det å oppsøke folk med mat, smil og/eller informasjon. Klart vi kan fortsette å mene at "såpass bør de da klare selv", men er det verdt det å være firkanta på slikt? Podcasten Hidden Brain har hatt noen fine episoder om adferdsendring i det siste. I "Summer Melt" fra juli tok de opp hva Harvard hadde gjort for å få flere studenter til møte opp til første skoledag. Man skulle jo tro at folk som er kommet inn på en prestisjeskole skulle vært ganske selvdrevne, men de hadde faktisk så mange som 40 % som ikke møtte ved skolestart. Og problemet var hverken gøts eller motivasjon - det var en mengde av små barrierer som var enkle å løse hvis de kom opp i lyset: søknader som hadde datoen på feil linje, bekreftelse på hybelrom som var sendt til feil adresse, foreldre som var sure på avkommet og trengte en liten dytt for å signere på stipendsøknaden, etc.
Vi må gjøre det lett å velge rett. Og samtidig må vi gjøre det slitsomt, kostbart, og generelt ubehagelig å ta de dumme valgene.
Nei. Jeg sier at det er fullt mulig å være fryktelig lenge i et land uten at du har fått nok testkompetanse til å vise hva du har lært gjennom normerte prøver.
Da er vi uenige. Her er vurderingskriterier for nivå A1-A2. Jeg vil påstå at de aller, aller fleste vil være i stand til å nå dette nivået etter bare ett år i landet. Forutsatt at man beveger seg utendørs og at man ikke har generelle lærevansker eller psykisk utviklingshemming.
FORMIDLING
Oppgave 1, Skrive melding: Kandidaten svarer på oppgaven og skriver ved hjelp av enkle setninger og fraser en
kort og enkel e-post om hva han/hun skal gjøre i helgen.
Oppgave 2, Beskrive bilde: Kandidaten beskriver bildet ved hjelp av helt enkle setninger.
Oppgave 3, Fortelle om et kjent tema: Kandidaten forteller veldig kort om huset han/hun bor i ved hjelp av
enkeltord og enkle setninger.
Vi vurderer kandidaten til A1 i formidling.
(Tekstoppbygging: Vurderes ikke på dette nivået. Se vurderingsskjemaet.) Rettskriving og tegnsetting: Kandidaten skriver noen vanlige ord slik at de stort sett er gjenkjennelige. Mange
helt vanlige ord er riktig skrevet, men det er også skrivefeil i helt vanlige ord, som: manen (mannen), moama
(mamma?), tebe (teppet?), met (mat), et bat (et bad). Det er ikke brukt stor bokstav, men noen setninger er markert
med punktum, og det er noe bruk av komma. Det er imidlertid ikke krav til tegnsetting på dette nivået.
Vi vurderer kandidaten til å være på A1 i rettskriving.
Ord og uttrykk: Kandidaten bruker helt vanlige ord for å svare på oppgavene. Det er stort sett mulig å forstå hva
han/hun mener.
Vi vurderer kandidaten til å være på A1 i ord og uttrykk..
Grammatikk: Kandidaten bruker et begrenset antall enkle fraser og setningsmønstre, oftest enkle hovedsetninger:
manen lager mat, hunden spiser met, huset mitt er hvit.
Vi vurderer kandidaten til å være på A1 i grammatikk.
VI VURDERER EKSEMPELTEKST 1 TIL NIVÅ A1 I SKRIFTLIG FRAMSTILLING.
Hvis man presterer å bo i et land i 15 år uten å klare å lære seg språket på et grunnleggende nivå, ja da vil jeg påstå at man enten har helt ekstreme lærevansker, en eller annen diagnose eller rett og slett ingen interesse. Jeg tenker også at det er på tide å begynne å stille krav, ikke nødvendigvis alltid prøve å forstå alt. Hvis man flykter/emigrerer til Norge, eller et hvilket som helst annet land, men synes landet er så ille at man sender barna på en skole i hjemlandet som driver med barnemishandlng på høyt nivå, ja da får man rett og slett ta konsekvensene og flytte hjem igjen (ræva løsning for barna da :().
Vi må stille krav til innsats (ikke nødvendigvis resultater), og krav til en viss grad av integrering (nei, man trenger ikke kaste hijaben og stille i miniskjørt mens man spiser bacon til det tyter ut av ørene..)
Jeg er enig i at man i slike tilfeller kan dra hjem. Men det endrer ikke barns rettsvern og rettighetene man har som norsk statsborger. Eller at staten ikke har oversikt over enhver koranskoles innhold. Jeg er usikker på hvor "enkelt" det er i praksis.
Etter å ha lest To søstre ser jeg ihvertfall at ikke alle vil drive med arbeidstrening. Jeg vet ikke hva man gjør med slike? Jeg møter selv folk i min jobb som bare snakker myndighetene etter munnen, svarer det som er korrekt men der det ikke ligger et gram av vilje til å følge opp i etterkant. Det er vanskelig.
Jeg jobber som sagt i voksenopplæringa, med akkurat dette, og er helt enig med gajamor. Jeg tror først og fremst ikke noen av oss evner hvor vanvittig krevende det er for mange å skulle gå på skole, lære seg et nytt språk, bo et nytt land, bearbeide traumer, ha hovedansvar for barn og hjem (kvinner) osv. I tillegg er det veldig sant det hun sier om at vi er så vant til å forholde oss til testsituaasjoner, skjemaer og skolehverdag at vi ikke klarer å forestille oss hvordan det er å være voksen og ikke ha den bakgrunnen. Jeg har elever jeg må lære bort hvordan man holder en blyant til, og er overrasket over hvor vanskelig det kan være, for selv har jeg jo holdt blyanter siden jeg var 1 år gammel. En annen faktorer at det er virkelig vanskelig å diagnostisere og hjelpe denne elevgruppa med f.eks. dysleksi. Vi har på langt nær gode nok tester for å avdekke det, og i tillegg er det en veldig tidkrevende prosess fordi det skal krangles om hvem som skal betale.
Mange av elevene mine har store traumer fra skolesituasjoner i hjemlandet, og dette er selvfølgelig en ekstra utfordring, som oppleves som nær håpløs for meg å håndtere, og da kan jeg bare tenke meg hvor håpløst det føles for dem.
Alle vi som er født og oppvokst i Norge har en gigantisk verktøykasse som hjelper oss når vi skal løse ulike utfordringer. Veldig mange flyktninger mangler helt grunnleggende verktøy for egenomsorg, læring, stressmestring osv. De som kommer som unge voksne nå kan ha vært hele livet sitt på flukt, de skal i tillegg til å lære språk, lære ting som å ta buss, betale for mat på butikken, bruke bankkort, forholde seg til klokkeslett og avtaler, fylle ut skjemaer (på et språk de ikke forstår) osv. Alle disse tingene som for oss er helt selvfølgelig. Det er alt for lett å si at hvis de ikke lærer ditt og datt etter så og så lang tid, handler det om vilje, men uansett hvor mye vi gjentar det, er det neppe realiteten.
Det har du nok rett i Input. En venn av meg sammenliknet en del flyktninger med Utøyaforeldre. Mange av sistnevnte er fremdeles ute av jobb pga psykiske vansker. Mange har sympati med dette. Men de som har rømt og potensielt opplevd død, tortur og tap av familie skal lære nytt språk og vips ut i jobb.
Jeg sier ikke at noe av dette er feil, men det er litt ulik standard.
[quote=Input;4633598]Jeg jobber som sagt i voksenopplæringa, med akkurat dette, og er helt enig med gajamor. Jeg tror først og fremst ikke noen av oss evner hvor vanvittig krevende det er for mange å skulle gå på skole, lære seg et nytt språk, bo et nytt land, bearbeide traumer, ha hovedansvar for barn og hjem (kvinner) osv. I tillegg er det veldig sant det hun sier om at vi er så vant til å forholde oss til testsituaasjoner, skjemaer og skolehverdag at vi ikke klarer å forestille oss hvordan det er å være voksen og ikke ha den bakgrunnen. Jeg har elever jeg må lære bort hvordan man holder en blyant til, og er overrasket over hvor vanskelig det kan være, for selv har jeg jo holdt blyanter siden jeg var 1 år gammel. En annen faktorer at det er virkelig vanskelig å diagnostisere og hjelpe denne elevgruppa med f.eks. dysleksi. Vi har på langt nær gode nok tester for å avdekke det, og i tillegg er det en veldig tidkrevende prosess fordi det skal krangles om hvem som skal betale.
Mange av elevene mine har store traumer fra skolesituasjoner i hjemlandet, og dette er selvfølgelig en ekstra utfordring, som oppleves som nær håpløs for meg å håndtere, og da kan jeg bare tenke meg hvor håpløst det føles for dem.
Igjen: Jeg snakker ikke om hva man får til på ett år, eller to, jeg snakker om hvilke faktorer som gjør at man ikke har lært seg nok norsk til å klare seg i f.eks en renholdsjobb eller til å få med seg hovedpunktene på et foreldremøte etter mange, mange år i Norge. Jeg er klar over alle faktorene du viser til over, men minoritetsspråklige elever med dyskleksi lærer jo norsk så det holder, de? Det er vanskelig for dem å lese og skrive, og det er mange begreper de ikke kan, men de forstår muntlig norsk og de snakker riktig norsk. Hvorfor? Jo, fordi de går på skole og blir eksponert for norsk daglig. Og for å komme dere i forkjøpet, jeg er selvsagt klar over at evnen til å lære språk svekkes med alderen, men selv om man tar høyde for det, vil jeg påstå at dersom man ikke kan noe norsk etter mange år i landet, handler det svært ofte om andre ting enn dyseksi.
Rine: Svært mange av de som kom fra Somalia hadde ikke fått opphold med dagens regler, nettopp fordi store deler av landet er "relativt" trygt. Det er strammet inn nettopp med Somalia som erfaringsbakgrunn, tror jeg. Og det er heller ikke uproblematisk, for når et land først er ustabilt i en ende, så er det ikke akkurat uventet om det sprer seg (ref Afghanistan).
Ellers: Jeg kjenner godt en kvinne med et nesten uvanlig dårlig språkøre og i tillegg med et morsmål svært langt fra norsk. Hun kommer aldri til å bli flytende, tror jeg, langt fra, men har BESTEMT seg for at bor man i Norge så snakker man språket og gjør "norske ting" (som både hun og, ser jeg, Nenne, kaller det. ). Hun har akkurat flyttet tilbake til Oslo nå, og da jeg hjalp henne med flyttelasset så ble jeg så GLAD da jeg så at hun hadde kjøpt seg ski! :knegg: Vi snakker nå bare norsk sammen, ungen hennes har bestemt seg for å bare snakke norsk, så hun snakker norsk med ham også, og hun strever som bare det med å kvalifisere seg for jobb. Så det handler helt klart om en blanding av forutsetninger og vilje. Og du kommer langt med bare det siste.
Men må det handle om uvilje? Etter å ha opplevd krig, fukt osv så vil jeg tro at man kan bli handlingslammet, mange motivasjon o.l av helt andre årsaker en uvilje. Psykisk helse foreksempel, veldig mange sliter nok med depresjoner og PTSD, og en av hovedsymptomene er ofte manglende tiltakslyst.
Selvsagt, det ER mange faktorer som kan ligge bak manglende evne til å gjøre noe som helst. Men, og det er vel dette som er essensen - etter 16 år i Norge, bør du ha fått med deg nok av det norske samfunnet til at du kjenner the basics. Særlig hvis du har ansvar for barn. Når du i utgangspunktet flykter, så er jo det fordi du har motivasjon nok til å ønske å finne noe bedre og sikrere.
Dette er foreldre som sender barna sine til koranskoler etter å ha bodd lenge her i landet. Det virker jo dessuten som om disse foreldrene også fungerer greit innad i det Somaliske miljøet - så helt skjermet for omverdenen har de vel ikke levd. De må jo dessuten ha fanget opp koranskoletilbudene som finnes, i tillegg til å organisere og finansiere opphold og reise også, så jeg kan ikke helt skjønne at dette skal være mennesker som ikke ville hatt ressurser til også å kunne lære seg litt norsk.
Jeg forstår at det er vanskelig, altså, traumatisert eller ikke. For voksne med dårlig språkøre så er det et skikkelig løft etter nakken å skulle gjøre den kolossale innsatsen som kreves for et resultat som gjerne likevel bare blir at du høres ut som en dumskalle uten ordforråd, og som misforstår veldig mye i samtaler.
Men vi kan ikke bygge strukturer som gjør det mulig å leve hele liv helt på siden av samfunnet. Kontantstøtte, engangsstønad og andre stønader gjør det mulig å leve greit på mannens lønn (eller hans ytelser - svært mange somaliske menn er jo også utenfor arbeidslivet), og det kan vi ikke legge opp til! Å knytte ytelser til innsats er rimelig, altså.
Det er klart en verden du ikke forstår i det hele tatt blir skummel observert fra utsiden, da er jo alt man ser fulle russ, gatenarkomane, flatfylla, halvnakne jenter og Skam.
Spørsmålet er hvorfor DISSE foreldrene, som sannsynligvis ikke er handlingslammet eller passivisert, ALLIKEVEL velger å bruke ressurser på å sende barn tilbake til landet de selv flyktet FRA. For så å videre holde barna ulovlig tilbake under fryktelige forhold. Ironien er jo fullkommen, når det nå faktisk viser seg at enkelte av disse BARNA, sliter med PTSD i etterkant...
Jeg får ikke dette ut av hodet siden dette kom så nært.
Det er rimelig å anta at snuppas klassevenninne også befinner seg på koranskole siden begge foreldrene (og småsøsken) tydeligvis er i Norge på fulltid. Jeg vil anta at en del av disse skolene er av en mer human art. Eller er jeg naiv nå? Særlig for yngre barn som foreløpig ikke har funnet på noe tull og som for oss har fremstått som "gode muslimer" (brukt hijab og bare spist halal ... selv om hun tullet og tøyset like mye som andre 12-åringer).
Jeg tenker det er et ytterst bevisst valg fra foreldrene, og det skremmer meg. Hva er det ved den norske kulturen som er så skremmende at man mener at det er bedre å sende ungene avgårde på den måten?
Jeg har en norskpakistansk venninne på omtrentlig min alder som også er annengenerasjons innvandrer (foreldrene hennes må ha vært av de aller første som kom til Norge). Hun ble også sendt på koranskole i Pakistan da hun var 12-14 år. Hun forteller om det som helvete på jord, og at hun var overlykkelig når hun fikk reise hjem igjen og fortsette på norsk skole. Hun har tatt solid utdanning og er særdeles godt integrert. Så kanskje var dette vanligere blant pakistanere tidligere, men at de har gått bort fra det når de innså at Norge ikke var så skummelt? Og at somalierne også kommer til å komme dit, men at det gjenstår en del år og integrering?
Jeg vil anta at det er litt samme mekanismer som foreldre som selv har blitt mishandlet og utsatt for overgrep og senere gjør det samme mot egne unger. Vi vet jo at dette går i arv, og det handler neppe om ondskap.
Nei, i de tilfellene tror jeg det handler om flere ting som det må jobbes med. Jeg tror dessverre det finnes sterke krefter i de ulike innvandermiljøene som liker å spre frykt og skepsis, og i dette tilfellet er det også noen som tjener penger på dette. Jeg tror det dessverre er lettere å få hjelp av miljøet ditt til å sende bort ungen når han eller hun har havnet på det man mener er skråplanet, enn til å finne ut hva hvordan man kan få hjelp innen norske rammer.
Somalierne har tradisjonelt en kultur som gjør deg veldig avhengig av familie, noe som kommer godt med når du er i et samfunn fullstendig uten infrastruktur, men som kan virke veldig hemmende på deltakelse i det norske samfunnet. Det gir også god grobunn for sosial kontroll. Somailske jenter må ofte ditche alle andre planer om familie kommer på besøk (og det gjør de hele tiden, i timesvis, uten å sjekke på forhånd), og da er det lett å miste kontakt med norske venninner. Jeg tror ikke dette påvirker guttene i like stor grad, som det ikke forventes at stiller opp på samme måte. Det er også vanskelig å avslå invitasjoner og oppfordringer fra mer mektige slektninger, så om den rikere/mer mektige onkelen sier at koranskole i Somalia er veien å gå, krever det mye styrke å stille opp. Jeg mener ikke å unnskylde dette på noe vis, men skal man få bukt med det må man også jobbe med mekanismene, og vi må sørge for at det finnes et sikkerhetsnett også utenfor kontrollerende småsamfunn. Og igjen; selvfølgelig skal disse foreldrene som sender barna til mishandling stilles for retten.
Dette gjelder dessverre også en del nordmenn. Lav utdanning, lavt kunnskapsnivå, dårlig psykisk helse og barn fører ofte til dårlige livsvalg og til at en ramler utenfor. Disse holder ofte sammen med andre med lik bakgrunn (generalisering) og får derav heller ingen friske input. Det økonomiske systemet vi har i Norge tillater dette, og fører til at disse familiene ikke trekker ut og opp.
Lav kunnskap fører vel ofte til frykt, og frykt til dårlige valg. Jeg er ikke overrasket, men det er likevel horribelt. Jeg tror vi må sette mer krav til mennesker, men og mer penger på psykisk helse. Akkurat nå her på mobilen har jeg ikke statistikken foran meg, men det er svært mange innvandrere som opplyser at de har problemer knyttet til helsen, både somatisk og psykisk.
Å ikke ha motivasjon, indre eller ytre, betyr ikke at man er fritatt dårlige valg. Det er så mye lettere å finne en koreanskole en å lære seg et nytt språk, integrere seg og forstå et nytt samfunn (vil jeg tro).
Tråder på FP kan vel egentlig strengt tatt utvikle seg dit man vil, men utgangspunktet var jo disse barna som ble sendt på koranskole, og hvorfor foreldrene velger å gjøre det. Og så ble det snakk om manglende integrering og utenforskap og PTSD osv.
Min påstand var jo da - at dette må være greit ressurssterke folk, som sannsynligvis ikke sitter handlingslammet i en leilighet uten å tørre å gå ut på grunn av fulle russ eller narkomane tiggere.
Tjorven: Det finnes helt sikkert mer "humane" koranskoler, men å sende barna til noe så fremmedartet, og så religiøst ensrettet er likevel temmelig dramatisk. Mange bor nok hos slektninger/klansmedlemmer, ikke på skolene. Man kan trekke parallellen til misjonærbarna som ble sendt på internatskoler langt borte fra foreldrene, og de traumene mange av dem har opplevd.
Nja, det kommer jo helt an på hva du legger i "ressursterk". Det er ikke sikkert de trenger å orge mye selv, det kan jo virke som det er et system for dette, og det er et miljø som hjelper deg å finne en koranskole, bestille billetter, sørge for at noen møter ungdommen etc. Om du mener "ressursterk" som i at de burde skjønne at dette er helt på viddene, så er jeg enig. Om du mener "ressursterk" som i at "greier de å sende vekk ungen greier de å orientere seg i det norske samfunnet og sørge for at de får hjelp til å håndtere en ungdom som har begynt med narkotika" så er jeg ikke nødvendigvis enig.
Det er godt mulige at de er ressurssterke nok i sitt miljø, men ikke helt forstår seg på det norske samfunnet. Og de to barna som omtales i artikkelen har kommet skeivt ut i forhold til de verdiene foreldrene setter høyt (gutten også i forhold til norske verdier siden han faktisk ble dømt for kriminelle handlinger). Som somaliske foreldre tenker jeg at man da søker informasjon i de kanalene man kjenner, og at det da vil være imamer som foreslår at barna må lære seg å forstå sin kultur og foreslår konkrete koranskoler basert på hvor "ute og kjøre" de nevnte barna er. Og så er det veldig få i dette miljøet som protesterer mot slike forslag, slik at det også i omgivelsene fremstår som en lur ting å gjøre.
Jeg tror egentlig ingen i denne tråden har ment at det handler om ondskap. Men, jeg leser at flere mener det handler om noe som ikke nødvendigvis bør eller skal bortforklares med at det er noen ANDRES feil.
Som regel er vi alle mest tjent med at ansvaret legges på rett sted, og at man i stedet for å være opptatt av å finne unnskyldninger andre steder, heller bruker tid og krefter på å finne de reelle årsakene. Ikke nødvendigvis årsakene som er de enkleste å håndtere. Kanskje ender vi opp med at dette er kulturbetinget, eller religiøst betinget? Kanskje er det ikke mangel på integrering eller oppfølging eller tilbud. Eller språkforståelse. Da er det faktisk DET som må jobbes med, tenker jeg, ikke sette inn en hel masse tiltak på feil sted. Ikke i denne saken hvert fall, hvor hovedmålet må være å beskytte barna.
Jeg tror du kan gå ut i fra at det er en mye strengere skole enn den norske, hvor straff brukes aktivt, og de ikke nødvendigvis får god nok undervisning i de "vanlige" skolefagene. Jeg tror grader av vold er svært vanlig, selv om jeg ikke tror alle er slik som i artikkelen jeg lenket til.
De jeg kjenner som har sendt vekk barna syns det er for lite disiplin i norsk skole, og de syns det er vanskelig å få aksept for å utøve troen sin. De ønsker en skole der islam er en del av skolehverdagen, og de mener det er en sammenheng mellom hardere/strengere disiplin og en god utdannelse.
Det å håndtere et barn med narkotikaissues, er jo et problem og en utfordring for de fleste etnisk norske foreldre også, så det er ikke det jeg legger i ressurssterk. Jeg legger i det, at man bør ha en viss forståelse for at det å bosette seg i et nytt land og en ny kultur, vil innebære endringer. Og at det å sende barna til religiøs mishandling på andre siden av kloden, ikke er veien å gå for barn med norsk pass (eller noen barn, for den del).
Jeg tenker at dette kan sammenlignes litt med systemet i USA, der man sender "vanskelige" barn på Millitary School for å lære dem å oppføre seg. Dvs. at det handler om fortvilede foreldre som ønsker å få kontroll på viltre tenåringer, og som ikke aner hvordan de skal få det til innenfor rammen av det norske systemet. Og det er der vi må starte. Selvfølgelig har det et kulturelt aspekt - hva vi anser som en vilter tenåring er noe annet enn det Somalske foreldre anser som viltre tenåringer. Men vi må samtidig anerkjenne at det handler om maktesløse foreldre, som ikke aner hvordan de skal nå inn. Og da må man etablere systemer for forståelse av hva det er som skal til for at barna deres blir "folk" innenfor rammene av det norske systemet, og vi må skape gode arenaer for dialog. Det er et ønske om å verne om egen kultur, og egen bakgrunn, som er vanskelig når vår lokale, norske kultur har en del akseptable normer, som strider mot det som er grunnleggende akseptabelt for dem. Og det oppstår en kognitiv dissonans, som jammen ikke er så enkelt å håndtere. For hvordan gjør man noen norske, hvis de mener at våre kulturelle uttrykk er feil, mens deres er de riktige? Spesielt når det er vanskelig å finne kompromisser.
Ingen av oss synes vel det er noen andre enn foreldrenes feil?
Jeg forsøker å forklare hvordan jeg innbiller meg at de endre opp med å ta slike valg, men jeg forsvarer det ikke. På ingen måte. Jeg synes det er helt forferdelig.
Nja, jeg leser hvert fall at det i samme åndedrag som mangelfull integrering nevnes både hijab-debatt og mangel på bønnerom (på norske skoler). Jeg synes fort slike diskusjoner ender opp i et kappløp om å finne ut hvorfor de det gjelder ikke SELV kan stå til ansvar. Som om det å fastslå ut at dette fenomenet med koranskoler f.eks kun er religiøst betinget, er slemt eller lite medmenneskelig.
OK, da leser du det virkelig annerledes enn meg. Men veldig ofte i disse trådene føler jeg at jeg må slenge på en disclaimer i hvert eneste innlegg hvor jeg diskuterer hva som kan ligge til grunn om at jeg selvfølgelig syns det er forferdelig, foreldrenes ansvar og at de må stilles til rette, ellers leses jeg til inntekt for å ikke ønske diskusjon, være for PK, for SV, for apologistisk, for unnskyldende etc. etc. Det er ganske slitsomt.
Jeg tror ikke det å gjøre noen norske er særlig fruktbart, men det å lære nye landsmenn om hvilke regler, begrensninger og rettigheter som gjelder her i landet, tror jeg er helt avgjørende. Det er en stor forskjell på det å forvente at tilflyttere blir lusekoftenorske (hvem er vel det, egentlig?) og det å forvente at tilflyttere har respekt for verdier og rettigheter som er en særdeles viktig og grunnleggende bærebjelke i det norske samfunnet. Barns rettigheter er en av dem. Kvinners rettigheter en annen.
Mens jeg sikkert like ofte føler jeg må slenge på at jeg ikke stemmer FrP, eller er medlem av Nordisk Front eller er fremmedfiendtlig eller bare omgås etnisk hvite nordmenn.
Sånn ER det jo, når man diskuterer med tastaturet. Mimikk og nyanser i det man sier forsvinner, og det er bare ordene som står igjen. Så kan man legge trykket slik eller sånn, og vips så har andre en oppfatning.
Jeg har forøvrig gjentatte ganger skrevet at jeg ønsker og håper sterkt a man kan finne ut av mekanismene bak dette fenomenet. Og at det kan settes inn ressurser for å forhindre at det skjer. Jeg håper samtidig, at man ser på dette med åpent sinn - og ikke på forhånd har bestemt seg for hva som er bakgrunnen.
Jeg vet at det å prøve å forstå er ikke det samme som å prøve/ville akseptere, men jeg synes faktisk det også er vanskelig å forstå en del av mekanismene bak det å sende barna bort på denne måten, fremfor å finne andre, mer lokale løsninger.
Det tror jeg vi alle kan skrive under på. Og nettopp derfor syns jeg det er viktig at man ser på hva de selv mener er årsaken, slik at man kan jobbe med å endre det. Ikke for å unnskylde dem.
Det er jeg helt enig i, og jeg er litt spent på om manglende integrering og kunnskap om Norge, norsk språk og kultur er det som foreldrene SELV oppgir som årsak, eller om det er disse tingene som er enklest å ta tak i. For oss.
Jeg tenker at det vel så gjerne kan være religion ogstoltheten i egen kulturidentitet, og da er det jo kanskje litt mer utfordrende å sette inn tiltak.
Hvorfor sendte norske foreldre sine "problembarn" til Toftes Gave eller Bastøy i sin tid? Det er i det hele tatt veldig vanskelig å forstå hvorfor foreldre tar slike valg, om de er desperate, onde eller uvitende. Det gjelder også hvorfor de sender barna ut av landet for at de skal kjønnslemlestes eller tvangsgiftes. På lang sikt er det lurt å prøve å forstå hvorfor, det er rett og slett nødvendig for å finne ut hvordan man kan forandre holdningene som ligger til grunn for valget.
På kort sikt må man rett og slett bare finne en måte å hindre det på.
Det er akkurat DET, Lille My, det virker som om en del av disse holdningene henger 50-år etter (Ref Bastøy) I en verden hvor f.eks koranskoler reklameres for på YouTube, så har man jo en forventning om at ALLE har kommet noe lenger i 2017.
Nordmenn har en forventning om at vi har kommet lenger. Somaliere har ikke det. Dette er tydeligvis et vanlig reaksjonsmønster for "problembarn".
Og de man kanskje er redd for at skal blir problembarn. Det var ikke noe problematisk med jenta som gikk i klassen til snuppa. I hvert fall ikke det lille jeg klarte å se. Er det forresten noen som vet om det er noe jeg kan gjøre for å "redde" henne?
Jeg tror det er helt avgjørende å klare å internalisere de verdiene vi ønsker skal etterleves, for at det ikke skal jobbes intenst i kulissene for å omgå. Dessverre er det slik at lover og regler bare til en viss grad forebygger handling, den virkelige forebyggingen skjer når enkeltpersonen skjønner , sånn på ordentlig, hvorfor man ikke skal ta livet av datteren sin fordi hun forelsket seg i feil person. Hvorfor det faktisk er en bra ting at menn og kvinner er likestilte både i familien og samfunnet. Hvorfor det er konterproduktivt å oppdra gjennom straff - at positiv forsterkning og tydelige, men vennlige, grenser fungerer så utrolig mye bedre i det lange løp.
Og kanskje man skal starte med å forklare at grunnen til at vårt samfunn er et sted folk ønsker å flykte til nettopp er fordi en del av disse grunnverdiene er internalisert i de som opplever seg som norske, helt uavhengig av hudfarge eller navn. At for å ha det bra i dette samfunnet, så må man tro på disse verdiene. (For jeg tror faktisk ikke at de etnisk norske, som har en del av de samme holdningene, som mener at kvinner og mørkhudede er annenrangs, og at staten er til for å betale ut stønader, grunnleggende sett har det så veldig godt.)
Og den aller viktigste norske verdien er jeg enig med Abid Raja i - det er evnen til å gi folk en ny sjanse, selv om de går på snørra så det synger, og driter seg ut i alle retninger.
Min mor har jobbet mye med slike problemstillinger og hun har også mye fokus på dette når det gjelder integreringsarbeid med flyktninger. Hennes linje er nok ganske hard, men det hun har vel etter erfaring funnet ut at klare budskap fungerer bedre enn at de skal forstå alt nødvendigvis. Det er mer sånn "dere trenger ikke forstå det, like det eller være enig, men sånn er det nå en gang her. Det som gir dere ære i hjemlandet er ikke nødvendigvis det som gir dere ære her og skal dere klare å lage et godt liv for dere selv og barna deres her så må dere vite. Og slår dere barn så vil dere bli anmeldt og dere kan havne i fengsel. Familie er ikke noe lukket system her på samme måte". Hun lekser opp for selværklærte småkonger i miljøet og gir null slække rett og slett. Mange menn for eksempler mener at de må være med konene inn til legen og at de også må få fri uten å blir trekt i stønad for legetimen. Det kommer ikke på tale. På samme måte er det også fokus på plikt og ikke bare rettigheter. Mange damer sier de er misunnelig på henne at hun er såpass selvstendig og jobber,men synes i samme åndedrag at det er forkastelig at hun ikke passer barnebarn eller gamle foreldre. Det er veldig mye å lære når man skal bo i en helt annen kultur.
Disse foreldrene må jo straffes selvfølgelig. Jeg synes selv at kulturkortet blir trukket litt langt også i barnevern i saker jeg kjenner til og det er dumt. Samme regler for alle.
Det er jo ikke slik at samfunn utvikler seg jevnt fordelt over hele linja. At man er moderne i bruk av internett og ulike kommunikasjonskanaler (det er sett mye på markedsstrategiene til IS, fordi de faktisk var rågode på det), betyr ikke at man har et like "oppdatert" kvinnesyn, skjønner hvordan ulike systemer fungerer etc.
Og etter å ha fulgt en del innfødte nordmenn gjennom endel av de samme systemene man må gjennom for å få familiegjenforening, eller bare å flytte hjem etter mange år i utlandet, så er jeg forundret over at noen i det hele tatt forstår det. Det er dødskomplisert. Og veldig vanskelig å få tak i noen som kan gi deg enkle, gode og forståelige forklaringer.
Det kan være sosial kontroll også Hvis du har et barn som ikke oppfører seg etter normen i ditt miljø. Da kan det være et vist press for å gjøre noe med det og det er ikke sikkert samtale og kontakt med hjelpeapparatet er det som er akseptert i miljøet. Det var vel en blanding av press og maktesløshet som gjorde at barn ble sendt til Bastø. Senest denne uken var FrP ute og snakket for egne verstingklasser i skolen.
Jeg tror det er vanskelig for oss å forstå hvor sterk stammekulturen er i det somaliske samfunnet. Det forgrener seg over hele verden, og er ekstremt handlekraftig. Du slipper ikke unna, samme hvor du er. Det betyr blant annet at det er livsfarlig for somaliske konvertitter, noe mange frustreres over at UNE ikke ser ut til å ta hensyn til - det er ikke bare å returnere konvertitter til et annet område av Somalia. Stammekontrollen og -tilhørigheten er så sterk og så koblet til ære at mange gjør ting som er fullstendig utenfor vår forståelsesramme.
Å snakke om "kommet lengre i 2017" er å bruke et uforståelig språk, mange har verken interesse av å innta Vestens 2017 eller mulighet til å gjøre det. Jeg tror Tallulah har rett, sier onkel at poden skal på koranskole, har man ikke mange muligheter til å nekte. Samme om man fra vårt synspunkt sier at foreldrene har hele ansvaret.
Mine barn har venner som vips ble sendt uten forvarsel til et annet afrikansk land, dog ikke muslimsk. Kom heldigvis tilbake etter et år. Men null opplæring i norsk underveis, null kontakt med venner, ikke en gang beskjed til skolen. Det er jo ikke prima om man alt har barn som sliter mht fag. Samtidig skjønner jeg ønsket om et år i mors hjemland, men ville gjort det på en helt annen måte for å optimalisere tilbakekomst.
Du sier mye av det samme jeg tenker. På den ene siden må det til noen umiddelbare tiltak for å hindre at det skjer, og få barna tilbake. Samtidig må man faktisk prøve å finne ut hvorfor det skjer, hva som gjør at foreldrene mener at dette er det beste for barna.
Dette minner meg forresten litt om saken som var i media for et par år(?) siden, om misjonærbarn som ble sendt på internatskole mens foreldrene var ute og misjonerte - det var ikke akkurat noen lykkelig barndom for mange. Og det er vel en del historier fra kostskolene i England som heller ikke er lystelig lesning. Ikke nødvendigvis sammenlignbare, men jeg tror det er noen likhetstrekk mtp at det er forventninger om hva man gjør for at det "skal bli folk" av barna.
Det lurer jeg også på. Da jeg spurte på skolen, så fortalte de at de rapporterer det inn til NAV slik at barnetrygden i hvert fall stoppes for skolebarn når de har hatt relativt kort fravær. Og akkurat det tiltaket kan faktisk ha effekt.
Veldig mye god integrering foregår i bygde-Norge. Men den bygges nå ned. Bygdefolket i Sunndal gikk i fakkeltog for å få beholde mottaket, og på Smøla er de kjempeskuffa fordi de ikke får bosette noen flyktninger neste år. De har både hus og jobber klare: www.nrk.no/norge/ordforer_-_-uforstaelig-at-vi-ikke-far-flere-flyktninger-1.13766776
Jeg mener vi bør være veldig mye dyktigere til å plassere folk i et miljø hvor de kan lykkes. Hvis du er sauebonde, så bør du ikke plasseres i Oslo. Kommer du fra en millionby, så bør du ikke uten videre bosettes på ei øde øy.
For å oversette det i krav: Bosett flere utenfor storbyene, og nekt dem stønader om de flytter innen de har fast opphold. Hvis de absolutt vil inn til de lukkede miljøene i Oslogryta, så må de selv sørge for både jobb og hus.
Kanskje skulle vi rett og slett lagt ned mottakene og stoppet bosettingen i alle byer over 100 000 i 5 år? Altså fullstendig motsatt av den tankemåten som er beskrevet i artikkelen om Smøla. Det er mye vanskeligere å ha sosial kontroll og lukkede miljøer når nærmeste "kontrollør" bor minst en ferjetur unna.
I tillegg er forslaget fra Polyanna på forrige side viktig: Fjern alle insentiver for å ha hjemmeværende hustruer. Kontantstøtte og skatteklasse 2 er noe forbaska tull som hindrer integrering av religiøse fanatikere av alle typer.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
