Leste nettopp i en tråd her at hvis folk snakker negativt om andre blir man skeptisk (i alle fall mente personen som skrev i tråden det - her gjelder det å ikke dra alle over en kam! :humre: )
Jeg har det akkurat slik selv, hvis jeg omgås med folk som alltid har noe negativt å komme med, så tenker jeg at de helt sikkert snakker slik om meg også. MEN jeg er veldig glad i folk som snakker frem andre (der det er relevant, selvfølgelig). Feks hvis jeg er ute å spiser med noen og de kommenterer at "Ja, jeg spiste hos Bjørn her forleden, veldig morsomt - han og kona er så glade i å lage mat. Det var kjempegodt!" så synes jeg det er veldig hyggelig. (Hvis de spiser hos meg og skryter av maten hos noen andre blir det selvfølgelig veldig merkelig ...)
Men jeg har oppdaget at det er mange som ikke liker det, så da ble jeg nysgjerrig:
Hva tenker du om at man snakker om folk som ikke er der - hvis det som sies er positivt?
Jeg kan nesten ikke skjønne at dette kan være en sak. Er det virkelig mange som ikke liker positiv omtale av folk som ikke er til stede? Veldig merkelig. Det er i alle fall noe jeg aldri har erfart.
Det høres da helt merkelig ut å ikke like at folk sier noe pent om andre? :undrer: Det tror jeg aldri jeg har opplevd selv. Eller jeg har i alle fall ikke opplevd at jeg har fått med meg at noen ikke likte det.
Jeg er helt enig med deg, him, i at det er hyggelig når folk blir fremsnakket. :) Det gir et godt inntrykk av både den som sier det og den som omtales, og jeg blir glad av det.
Det kan jo være at enkelte rett og slett ikke synes man skal snakke om folk som ikke er til stede, enten det nå er positive eller negative kommentarer.
Jeg skjønner heller ikke at det ikke skal være hyggelig. Kan det være at de føler at ved å alltid snakke om hva man har gjort hos andre, så setter man ikke like stor pris på opplevelsen hos dem? :vetikke:
Har ingen problemer med at folk sier noe positivt om andre, men man må selvsagt være bevisst på hva som er privat informasjon og ikke, som man ikke trenger å dele videre, selv om det er positivt. At folk snakker negativt om andre er også greit, i noen settinger. Alle har behov for en utblåsning i blant, og til de nærmeste må det være lov å øse ut sin frustrasjon over folk man ikke kan fordra.
Den personen jeg refererte til i innlegget gjorde meg rett og slett skeptisk og mistenksom på grunn av at han fortalte alt om alle, hadde sterke meninger om alt og alle, både positivt og negativt, riktignok, og delte dette til stadighet. Vi jobbet tett sammen en periode, så jeg fikk vite mye rart om folk, denne personen hadde et enormt nettverk. Hadde selvsagt ikke noe imot at han skamroste folk han opplevde som flinke, smarte og hyggelige, men de negative karakteristikkene, samt det jeg vil kalle reinspikka sladder, kunne jeg greid meg uten. Jeg opplevde aldri denne personen som noe annet enn veldig hyggelig mot meg, og vi samarbeidet godt. Sannsynligvis snakket han ikke negativt om meg til andre, for personen var også ganske direkte, så jeg ville nok merket det ganske fort om han ikke likte meg. Har likevel problemer med å stole på personer som snakker om andre i så stor grad, og er forsiktig med hvor mye jeg deler.
Jeg hadde også en annen arbeidsplass hvor det foregikk veldig mye baksnakking. Her var folk dessverre ikke like flinke til å framsnakke, det var mye tisking og hvisking og mistenkeliggjøring av kolleger, deres grunner til å være hjemme eller sykmeldt, deres motivasjon for avgjørelser o.l. Mens alle var veldig påtatt hyggelige mot hverandre face to face. Der trivdes jeg ikke noe særlig, for å si det slik, og hadde heldigvis bare et kort engasjement.
Jeg elsker fremsnakking, og har gått fra å synes at det er et kleint begrep, til å digge det.
Vi har noen på jobb som er helt suverene på å alltid klare å trekke frem noe positivt hos folk, selv om det til tider krever litt graving, da. Og det gjør virkelig noe med stemningen. Jeg prøver å lære av det, og blir generelt mer positiv til mennesker som omtaler andre positivt på en ekte måte.
Ja, jeg ble litt overrasket selv, og nysgjerrig på om det var vanlig
Jeg gjetter på at det er dette kan skyldes:
De jeg snakker mener dette er noe sladderaktig (selv om det er positivt)
De jeg snakker med ikke bruker å ha andre som tema og rett og slett synes det er uinteressant (samme opplevelse som jeg har til feks biler) eller de blir usikre fordi de ikke vet hvordan de skal respondere
De jeg snakker med opplever at jeg sammenligner (på samme måte som jeg hadde blitt paff hvis noen skrøt av andre i en sammenheng hvor jeg hadde prestert)
Det blir jo veldig rart, for mye av deg jeg opplever opplever jeg jo sammen med andre. Skal jeg da dele av min opplevelse så blir det jo naturlig at de andre nevnes.
Jeg synes det bare er hyggelig om andre nevnes i positive ordelag.
Ja, at andre omtales i nøytrale former ("jeg var på kino med Ulf forrige uke") er det vel umulig å komme utenom.
Selv er jeg fra oppveksten vant til å ikke snakke om andre (hverken negativt eller positivt), så det er i alle fall vanlig i enkelte familier å ikke omtale andre.
Jeg reagerer på folk som alltid bare har negative ting å si om andre. Da hender det jeg spør om hen har tatt det opp med den/de det gjelder. Jeg har også sagt fra at jeg ikke er så interessert i høre visvas om andre. All informasjon fra slike personer blir (forsøkt) tatt i mot med skepsis eller teflonhukommelse. Jeg har det litt tilsvarende med folk som skamroser meg i hytt og pine.
Utover det så synes jeg de fleste jeg omgås har et sunt forhold til hva man sier og når man sier noe om andre til meg i hvert fall. Det er ikke til å unngå at andre personer blir omtalt innimellom. Jeg reagerer ikke noe på det, så lenge det hører med til temaet.
Eksempel 1: En person omtaler stadig et søsken som urimelig og vrang og tar aldri med de spesielle helsemessige forholdene som gjør vedkommende slik. Da tenker jeg at prateren har vanskelig for å sette seg inn i andres situasjon og at det må være slitsom å så ofte oppfatte andres aksjoner som noe negativt rettet mot en selv.
Eksempel 2: En gruppe skal lage en strategi for å få løftet fram en sak, da er det naturlig å snakke om potensielle nøkkelpersoner, alliansepartnere og motstandere og hvordan de er, kan påvirkes og andres reaksjon på dem. Så lenge omtalen av andre ble holdt på et rimelig nivå og knyttet mot saken ville jeg ikke reagert.
Jeg synes absolutt vi kan bli flinkere til å snakke opp andre. Men: I en periode var jeg veldig langt nede, og opplevde å bli dårlig behandlet. I den periode opplevde jeg det som enormt ubehagelig å oppdaget at jeg var snakket om, uansett vinkling. Det hadde selvsagt mest med meg selv å gjøre, men det kan altså oppleves ugreit å være snakket om, selv om det var aldri så hyggelige ting.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
