Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Det er en ting jeg opplever stadig oftere, etterhvert som jeg får mer kunnskap, og det er hvor mye feil det står i mediene. Enten regelrette kunnskapsfeil, eller – og det er kanskje verre – utrolig ensidig vinkling, som gir et helt skjevt bilde.
Jeg merker det selvsagt først og fremst på min egen bransje, som mediene elsker å hate. Jeg har også en kompis som jobber innen telecom, som sier akkurat det samme om sin bransje. Og da blir jeg litt engstelig. Hva med alle de områden jeg ikke kan noe om? Hva med alt jeg tar for god fisk, fordi det står i Aftenposten?
Hva har skjedd med den kritiske, uavhengige pressen? Er det virkelig bare salgstall, sensasjoner og scoopes som teller, også her hjemme? :alvorlig bekymret:
Jeg har opplevd ved to anledninger at bedriften jeg jobber for har blitt godt og grundig angrepet av Dagens Næringsliv. Og begge gangene har det vært fryktelig ensidig og sensasjonspreget, og selv de mest selvfølgelige ting kan høres forferdelige ut bare man vinkler det riktig. Og i tillegg så var det fullt av faktafeil, og det fikk meg jo ikke akkurat til å stole mer på dem. I den siste saken var det også skremmende hvordan de brukte kildene sine, de hadde nemlig fått tak i en person internt i selskapet, som lekket informasjon i hytt og vær. Det var ikke morsomt å sitte og lese mail som ble sendt og og informasjon som ble lagt ut på intranettsidene og vite at dette kom til å komme i avisen neste dag.
Det har lært meg at man skal ta det journalistene skriver med en stor klype salt, uansett hvilken avis det er de skriver for. Av og til virker det som om de bestemmer seg for å ta noen, og så skriver de historien deretter, og det skremmer meg litt.
Jeg merker at jeg leser aviser på en helt annen måte nå enn før jeg jobbet med dem.
En ting er Dagbladet og VG, de vet vi er tabloide, men jeg syns Aftenposten også har utviklet seg i en skikkelig negativ retning. Særlig på nett syns jeg stadig vekk de legger ut litt sånn sensasjonslystne saker, veldig ensidig vinklet. Jeg merker at jeg vender meg mer og mer til andre og ofte utenlandske medier for å oppdatere meg på nyhetsbildet.
Men jeg ønsker jo ikke bli en sånn skikkelig paranoid raring som tror alt i avisene er en konspirasjon heller, men det går med adskillig mer salt enn før.
Det irriterer meg grenseløst hvordan de dekker katastrofer også, og de har enorm innflytelse på menneskers reaksjonsmønster. Ta tsunamien f. eks. Nesten all dekning var av hvite mennesker som led på en eller annen måte, svært lite om lokalbefolkningen. Noe som førte til masse støtte. Jordskjelvet i Pakistan har nesten ikke blitt dekket i sammenlikning. Selv om ekstremt mange nordmenn hadde familie og venner som ble rammet. Men det var ikke hvite nordmenn.
Jeg syns avisene tar lite ansvar, men sensasjonslysten er jo egentlig ikke noe nytt. Jeg fikk fortalt hvordan avisene holdt på når Livingstone var "forsvunnet" i Afrika, og den egentlige grunnen til at Stanley la ut for å finne han. :knegg: Avisene på den tiden gikk både VG og Se&Hør en høy gang.
Jeg er også spesielt var for Aftenposten, sammen med DN. Dagsavisen har jeg avskrevet.
Jeg er helt enig med deg, Glitter, i eksempelet ditt. Det er ekstra ille når medier som skal avgi et skinn av seriøsitet egentlig ikke er et hår bedre. Som når NRK lager helt forrykte Brennpunkt. Jeg mener, jeg forventer det liksom av TV2, men NRK? Trauste, trygge NRK?
Da Sleipner gikk ned for syv år siden fikk lokalsamfunnet der jeg kommer fra et lite innblikk i hvordan enkelte av avisene arbeider, og da ikke bare de mest tabloide. De tok bilder av mennesker som nettopp var blitt reddet og bildene ble publisert uten noe som helst samtykke fra de det gjaldt. De trampet (bokstavlig talt) over overlevende for å få tatt de beste bildene. I dagene etterpå ringte de rundt til omtrent alle som kjente noen som var ombord, for å få en god historie. Og de godtok ikke et nei heller.
Riktignok var det en stor sak og forferdelig tragisk, og jeg forstår at folk hadde ønske om å få vite mest mulig, men det bør være grenser for hva som er greit å skrive og hva som ikke er greit. Og folk som er i sjokk tenker ikke alltid like klart, og det bør journalister vite og ta hensyn til.
Jeg har inntrykk av at journalister burde spesialisere seg og jobbe innenfor smale felt. Alt jeg ser fra mitt felt i avisene er fullt av feil og mangler og misforståelser som er så grove at meningen kan bli stikk motsatt av det det skulle ha vært. En ting er journalister i små lokalblekker, der er det jo ikke akkurat mulig å ha et helt korps med spesialister, men at hovedstadspressen heller ikke greier det, det er trist og skremmende. Hvordan skal jeg få god informasjone om andres spesialfelt egentlig?
Dette har jeg diskutert mange ganger og med mange, og de fleste kan fortelle det samme. Hvis det står noe i avisen om en sak de kjenner godt, så er det som står der helt eller delvis uriktig, i beste fall unøyaktig. Av og til er konsekvensene fatale for dem det gjelder, og oftest blir folk altså feilinformert. Jeg syns det vitner om både dårlige journalister, men også ukritisk publikum. Hvor mange av oss stiller egentlig reelle kvalitetskrav til mediene?
Det er jo en kjent og åpenbar sannhet at de fleste medier er ute etter de største overskriftene. For å selge mest selvsagt. Men de siste årene har det kommet til en ny "trend" som jeg syns har blitt veldig åpenlys nå i NOKAS-saken. Og det er at mediene i veldig stor grad fokuserer på person og ikke sak. I to store saker som har rystet Norge de siste årene, Orderud-saken og nevnte NOKAS, så har drapsofrene blitt glemt, mens de kriminelle for all mulig oppmerksomhet. Hvilken rolle spiller det om Toska spiser melkesjokolade og har på lusekofte når han har medvirket til drap på et menneske og traumatisert en rekke andre? For meg blir det fokuset helt absurd når det er en pågående rettsak om en alvorlig og fatal kriminell handling.
Jeg forstår godt at mediene gir folk det de helst vil høre, og at motivasjonen selvsagt er å selge mest, nå ut til flest og få de høyeste publikumstallene. Men det er trist at flere og flere aviser og nyhetsformidlere legger seg på denne linjen, og at budskapet blir mer og mer vannet ut, innholdet blir dårligere og dårligere, og fokuset ligger i overskriften.
Det virker for meg som om massemedia er i ferd med å svikte sin rolle som den tradisjonelle fjerde statsmakt. Folkeopplysningen blir mindre viktig, og når sensajon øker salgstallene så teller det aller mest.
Veldig enig. Når man i tillegg ser på hvordan Tosca & co ble forhåndsdømt så til de grader i media, før noen i det hele tatt hadde snakket med fyren og ingen hadde det minste lille snev av bevis så blir det jo helt absurd. Han ble jo fremstilt som Norges smarteste og slemmeste mann. Og når de andelig får tak i ham så faller de pladask for et veldig godt gjennomtenkt mediatriks fra forsvarernes side, nemlig å presentere fyren som en ordentlig likanes fyr. Litt lubben, i heilnorsk lusekofte, gomlende på det norskeste av det norske, nemlig melkesjokoladen. Minner jo mistenkelig om tidligere norske forbrytehelter og ingenting skal få meg til å tro at det er tilfeldig.
Det er spesielt en episode som har ført til at jeg er veldig skeptisk til aviser spesielt og media generelt. TV har jeg bestandig vært skeptisk til.
Det var en bedrift hvor mannen min jobbet at han fortalte meg at det var en av kollegaene hans som forfattet innleggene i avisen om bedriften deres. :knegg: Kollegaen hadde vært temmelig overrasket selv til å begynne med, over at ingen i avisen skjekket, redigerte eller skrev om infoen han sedte dem. Ja, ja.
Jeg synes det har vært sånn lenge og det kommer også klart frem i lokalavisene. Det virker som om ingen aviser tør å stå for noe lenger. Jeg vet ikke om de redde for å bli saksøkt for injurier eller hva det er, men når jeg som SU-leder eller FAU-representant forsøker å få lokalavisene til å skrive om saker som er viktige, trafikksikring eller hva det nå måtte være som er viktig for skolen eller barnehagen, så vil de ikke skrive om det hvis ikke noen stiller opp på bilder og lar seg intervjue. Jeg lurer jo på om de gjemmer seg bak skjørtene til den som intervjues jeg da. "Jeg har ikke sagt noe galt, jeg bare siterte henne jeg". Da er det intervjuobjektet som står for uttalelsene og avisa behøver ikke ta stilling til noe.
Hvordan skal folk vite hva de vil ha hvis de ikke får flere muligheter å velge mellom? Jeg vil ikke bare ha tabloide overskrifter og gammelt oppgulp, jeg vil ha nyheter presentert så objektivt og nøyaktig som mulig. Er det mulig å finne det i Norge i det hele tatt?
Jeg synes pressen er blitt ensartet og mer og mer lik Se&Hør etter at TV2 startet opp. Nå koker alt ned til et minste felles multiplum som kan selges til flest mulig. Informasjon lages slik at til og med den sløveste kniven i skuffen skal kunne henge med.
Dette er heilt vanleg praksis for dei bedrifter og organisasjonar som har ressursane til å drive effektiv kommunikasjon/informasjon. Eg meinar at eit av dei verkeleg store problema i dagens medie-norge er for lite vekt på kjeldegransking og refleksjon rundt språkbruk.
Ein "dyktig" informatør kan få sjølv ein kjernefysisk eksplosjon til å framstå som ein kinaputt ved å bruke dei rette orda og formuleringane. Så lenge journalistar ikkje har kunnskapar og evner til å sjå gjennom dei velformulerte pressemeldingane kan ein ikkje lenger snakke om jounalistikk, men om gjentaking og oppramsing.
Jeg vil altså helst ha det samme som deg, men pressen lager det som selger mest og styres helt tydelig av markedskrefter. Jeg sliter med å finne en seriøs nyhetsaktør som gir meg saklige nyheter. Aviser har jeg langt på vei sluttet å lese, og TV2 ser jeg aldri på. NRK Dagsrevyen er hakket bedre, men de taper seg stadig. Dagsavisen og Klassekampen leser jeg en gang i blant, og der er det iallefall noenlunde langt mellom sensasjonene. Vi er totalt i "Brød og sirkus"-konseptets makt i denne delen av verden. Det er ikke mange nok som ønsker å vite hva som egentlig skjer.
Jeg har lenge vært veldig skeptisk til etterretteligheten i media, ettersom jeg (som mange av dere sier) opplever at dersom det er en sak jeg kan litt om, så er det alltid feil eller misvisende, det som står i avisene. (Og vanligvis virker det som om grunnen er at journalisten ikke vet bedre, mer enn at de prøver å vri saken av politiske grunner.) Den korte tiden jeg jobbet med pressekontakt i Datatilsynet, fikk jeg forverret inntrykket mitt av journalister ytterligere. Det var naturligvis bare noen få jeg snakket med, men disse ringte meg vanligvis for å skrive om en sak, uten å ane hva saken gikk ut på (så hvordan de hadde fått høre om den, var et mysterium for meg), så de ville at jeg skulle forklare veldig enkelt og tabloid hva det hele dreide seg om, og gi dem formuleringene og overskriftene.
Jeg har generelt et dårlig inntrykk av både saksfremstilling/forståelse, vinkling og språk i de fleste norske aviser. Og jeg tror ikke det er noen konspirasjon eller at de prøver bevisst å lure oss som lesere; det hadde nesten på én måte vært å foretrekke. Eller altså, jeg ville syntes det var mer oppløftende om de faktisk mente noe, og prøvde å oppnå noe, fremfor å være inkompetente og uinteresserte.
Blir også sjokkert over hvor mye kjipe bilder som blir vist på de tidlige nyhetene og frokost-TV, totalt uten forvarsel. I et tidsrom hvor svært mange barn har tilgang på fjernkontrollen og foreldrene kanskje ikke er helt tilstede.
Selvsagt er TV-titting foreldres ansvar å kontrollere, men de trenger ikke dytte alt opp i ansiktene våres heller.
:knegg: det krever i allefall en viss intelligens.
Det tviler jeg ikke på. Men tror du det er fordi de er bedre journalister eller fordi de jobber med saker som er i nærmiljøet og de derfor kan mere om? De journalistene jeg har jobbet med i distrikt-NRK har generelt vært mer interessert og hyggeligere også.
Godt sagt/skrive. Eg skal prøve å unngå å kaste stein i glashus, men i altfor mange redaksjonar sit det alt for mange halvarrogante ungdommar som synes det er viktigare å få byline på eit førstesideoppslag enn å gje ei sakleg framstilling av fakta.
Grunnlag nr 1 for å drive god journalistikk er å forstå saka, og kva for faktorar som er viktige innanfor denne. I vårt samfunn er det diverre viktigare å følge rammene for nyheitene (sidetal i avisa, talet på minutt med nyheiter, eigarforhold og salgstal) enn å gje ei god og brei dekning.
Jeg sitter med samme inntrykk som alle dere andre. Jeg finner mange faktafeil innen områder jeg kan noe eller mye om, og da blir jeg veldig skeptisk når jeg leser ting jeg ikke kan noe om på forhånd.
En annen ting som irriterer meg er de tabloide medienes makt over politikerene. Når de først har bestemt seg for å ta én person, så gjør de det så inderlig. Ingenting personen sier eller gjør blir tatt positivt, for alt kan vrenges til det negative. På den måten får de så altfor stor makt over dagsordnen. Og jeg vet ikke om Norge som nasjon tjener på at nesten alle politkerene blir svekket i det offentlige rom. Å diskutere saker er noe helt annet enn å flisespikke enkelt utsagn. Akkurat det å flisespikke er det jo flere av oss som synes er gøy, men det fører kanskje ikke til god politikk.
Engasjement tror jeg nesten er det viktigste utgangspunktet for at journalister skal være gode. Hvis de er virkelig engasjerte, enten i en bestemt sak, eller i samfunnet generelt og å gjøre en forskjell, så vil de ha drivkraft til å gjøre en god jobb i så utrolig mye større grad enn om de bare er opptatt av å sikre sin egen posisjon eller slippe lettvint unna uten for mye jobb.
Og jeg kan godt tenke meg at mange distriktsjournalister brenner for lokalsamfunnet sitt på en helt annen måte enn de fleste andre journalister.
Eg trur at mange av dei er meir idealistar enn opptekne av å få kred. Erfaringsmessig veit eg også at det vert brukt mykje tid der på å diskutere både etikk, korleis framstille enkeltsaker og språkbruk.
Då eg gjekk journalistikk vart vi spurte om kvifor vi ville verte journalistar, og det var forbausande mange som svarte at dei ville oppleve å gå på den "røde løpar" og vere kjendis :angst:
Eg var faktisk på eit seminar for nokre veker sidan, der ein av mine tidlegare forelesar la fram ein interessant studie av journalistar i lys av Bourdieu.
Jeg er helt enig med ang. medier og politikk, Kanne. Som så mye annet så blir det for personifisert, og budskapet forsvinner. Jeg liker ikke den at politikken mer og mer tar retning av å være en rekke enkeltsaker - de fleste av dem ganske ubetydelige i den store sammenhengen. Alt blåst opp i store bokstaver for å selge aviser og nyheter. Massemediene er ikke flinke til å bruke makten sin med omhu.
Jeg er i utgangspunktet til alt jeg leser i en avis, spesiellt nettaviser. Etter at jeg gikk over til å bruke RSS leser så har jeg fått med meg (litt for) mange aviser, og det er ofte veldig morsomt (eller tragisk) å lese samme historie gjengitt i flere aviser. Enten er historien helt lik, dvs oppgulp av NTB-melding eller pressemelding, ellers så er der ikke sjelden tildels grove faktaavvik. Vinklingen er så å si alltid tabloid. Hvis jeg leser en nyhet som interesserer meg så sjekker jeg alltid ut fakta.
Men det som er skremmende er at avisene faktisk tilpasser seg markedet. De leverer det innholdet som leserne ønsker å lese.
Jeg kom for en tid tilbake over en flash presentasjon som tar et kritisk blikk på nettmediene, og utviklingen mot mer sensasjonspreget tabloidstoff, på bekostning av det refleksjonsfremmende innholdet. Denne er en skikkelig tankevekker: EPIC 2014 (EPIC 2015 Oppdatert, men den har ikke jeg sett enda). Husk lyd.
Det er mulig, men ikke hver gang. Det kan ikke være sånn at når et byggefirma tar seg til rette, lager problemer ved bringing og henting på skolen i en lang periode, til og med stenger fortauet slik at alle skolebarna må ut i gata, så er det bare interessant å skrive om det hvis en mor stiller opp og uttrykker sin bekymring. Den saken burde være interessant å skrive om for lokalavisa uansett om enkeltpersoner stilte opp eller ikke. I dette konkrete tilfellet satt jeg igjen med inntrykk av at journalisten ville gjemme seg bak moren for å ikke tråkke entreprenøren på tærne. Det var det jo mor som gjorde.
Politikerenes personlige historie er svært sjelden relevant for å forstå saken. Derimot kan jeg være enig om det du mener er personlige saker som blir dratt frem som eksempler for å sette fokus på større problemstillinger.
100% enig. Problemet er bare at i det mediabilde vi har per i dag blir det alt for ofte en personlig vinkling på sakene.
Jeg ville heller ikke ha ønsket meg et 100% objektivt og saklig mediabilde. Jeg hadde - for å si det rett ut - aldri lest et eneste statsbudsjett om det ikke var (bittelitt?) forenklet. Jeg mener jo det er journalistenes viktigste oppgave. Samle, forenkel og presantere informasjon for "hvermansen". Hvis alle skulle satt seg inn i forskning, politikk, økonomi osv hadde det ikke vært mange som hadde fått med seg noe som helst.
Interessant debatt.
Som tidligere tabloidjournalist sier jeg meg helt enig i at mediene er blitt enda mer ensidig og Se og Hør-preget etter at TV2 kom, dvs de siste 10-15 årene.
NRK har tapt seg fordi de først og fremst tenker seertall, mange små og halvstore aviser er blitt mer som Dagbladet og VG, og tabloidene er blitt verre enn noensinne.
De lever av å selge. Og publikum er ganske enkle sjeler også da, det er bare å se på hvilke oppslag som selger - folk kjøper sensasjoner, enkelt og greit. Hvordan har Se og Hør ellers blitt landets desidert største blad? Og når et sånt blad gjør en slik suksess, er det naturlig at alle andre dilter etter. Det blir bare så dumt når de prøve rå late som de er bedre enn de er.
I denne delen av media er verden helt svart/hvitt. Det er ikke rom for nyanser. At sanheten ofte ligger et sted midt imellom, passer ikke inn.
Er det rart jeg ble drittlei og sa opp min godt betalte jobb for å gjøre noe helt annet?
Nå trives jeg med å skrive andre typer saker, selv om noen sikkert også synes disse er overflatiske og teite.
Apropos konspirasjon. Har du hørt om Bilderbergergruppen? Det er en klubb/losje som består av fremtredende politikere, mediemoguler, bankdirektører, næringslivsledere etc. Alle er under gjensidig innflytelse av hverandre. Det sitter representanter der fra Washington Post, New York Times, ABC, CBS osv. - alle de største mediekonglomeratene og den såkalte "frie pressen". Forfatteren av boken om Bilderbergergruppen (Daniel Estulin) hevder at mye av det som kommer på trykk i verdens ledende aviser (og nyhetssendingene på de største tv-kanalene) bestemmes av agendaen og visjonene til denne gruppen.
Jeg tror muligens man er litt naiv hvis man ikke tror at noe av det som kommer på trykk er ren og skjær politikk eller propaganda som styres av mennesker som har betydelig mer makt enn en hvilken som helst journalist.
Jeg tror enhver som har prøvd å lede mer enn seg selv ganske snart oppgir tanken om konspirasjonsteorier som omfatter hele verden. Jeg tror ikke det er mulig å få til et opplegg som fungerer på store mengder folk uten at en eller annen oppvilger og avslører hele plottet. Se nå bare på forumverden. Blir vi noensinne enig om noe? :knegg:
Jeg er heller mye mer til LaLuna sin teori som sier at folk kjøper sensasjoner. :)
:humre:
"Plottet" avsløres selvsagt, det er jo en del folk som skriver om dette. Men man kan jo spørre seg hva slike losjer/klubber egentlig har på agendaen? At de har noen visjoner som nok aldri blir en realitet er jo én ting, hva de gjør på veien mot å oppnå disse visjonene er noe annet.
Ja, jeg har ikke lest Trynefaktor, men ut fra det jeg har sett om boken, så går det muligens ut på en del av det samme. At det foregår en viss grad av manipulering av pressen er vel forsåvidt ingen hemmelighet heller.
Eg meinte, som him også påpeika, at i enkelte mediesaker er det viktig å dra inn enkeltskjebner for å belyse problematikken kring vedtak eller lovverk. Det handlar om å gi eit menneskleg ansikt til ord i eit dokument.
Jepp, jeg skjønte etterhvert at det var det du mente. Men da jeg spurte var jeg inne i min egen tankegang om at jeg synes politikerene som privatpersoner blir fokusert på for mye i media. Det var dit jeg tolket Kasias svar også, og da skjønte jeg ikke helt ditt svar til henne. Mange ledd her du. Uansett, ikke viktig.
Jeg er forøvrig enig med deg at enkeltskjebner noen ganger bør trekkes frem. Men jeg synes det kan bli for mye av det. Noen ganger blir enkeltskjebner sannheten, mens det ofte faktisk er enkeltskjebner.
Og jeg gnåler litt videre på at noen saker burde være gode og interessante nok i seg selv uten at enkeltskjebner eller -personer skulle blandes inn. Det blir noe litt fordummende rett og slett over at man må vise fram en som påvirkes i en eller annen grad i stedet for å kunne skrive bredt om temaet. Jeg tror ikke folk er så dumme at de ikke kan tenke og lese litt abstrakt rundt et emne uten eksempler i form av enkeltpersoner.
Enkeltpersoners historie kan ofte hjelpe til å illustrere den generelle artikkelen. Det både myker opp litt og gjør det lettere for en del av leserne å forstå hva dette dreier seg om. Men når enkeltpersoner blir hovedpoenget, eller det eneste poenget, da blir det feil. Og journalistene burde være i stand til å "illustrere" eller forenkle artikkelen på andre måter også.
Helt enig, men altfor ofte blir enkelt personer hovedpoenget.
For ti år siden så ville en reportasje på 2 sider inneholde 1 1/2 side om "saken" og 1/2 side som trakk frem ett eller to eksempler. Nå er det derimot, nesten uten unntak, motsatt. Hvor ofte har ikke Dagbladet eller VG en forside der ansiktet til en eller annen trist person lyser mot deg. Fikk ikke hjelp! Sviktet av staten!Bakerst i køen! osv. Inne i avisen er det langt intervju med denne stakkars personen, mens politiker/ekspert/bakgrunn er viet toppen en spalte eller to. Dette synes jeg er forummende.
De eneste som kan gjøre noe med dette er forbrukerne/leserne. Vi må protestere mot denne vinklingen og sosialpornografien. Det er markedet som bestemmer. Jeg sier ikke at ikke journalister og redaktører også har et ansvar, men jeg tror ikke de prioriterer det, så lenge det er nedbemanning og avisene sliter økonomisk. Da handler det om å selge aviser, om de så må ha vekselsvis puppene til Aylar og en trist, utslitt sosialklient på forsiden annenhver dag.
Det har du absolutt rett i. Hvem har en strategi for å få befolkningen med på å etterspørre seriøse nyheter? Det er flere som er interessert i "Se og Hør nyheter" enn som er opptatt av "ordentlige" saker. Det er jo der problemet ligger. Markedskreftene rår der som alle andre steder.
Det kunne jo vært interessant å høre om noen her inne har noen idèer til hvordan vi kan bruke forbrukermakt til å påvirke saker i massemediene. Jeg kjenner iallefall at maktesløsheten siger ned over meg.
Dette forumet og andre lignende forum er jo faktisk en plass for folkeopplysning på sin måte. Jeg har lært veldig mye av diskutere på nett, og veldig mye informasjon henter jeg herfra. Men siden det omtrent utelukkende er lettere nerdete småbarnsforeldre her, så når man jo ikke akkurat ut til de store massene. :knegg:
Det er det som er så vanskelig. Selv har jeg nesten sluttet å kjøpe aviser, og det er sikkert mange andre som også har gjort det samme - derav avisenes økonomiske problemer og derav igjen deres stadig mer spekulative forsideoppslag for å selge mer. Dagbladet prøvde seg med et seriøst alibi, MEMO, som skulle ha mer dyptpløyende reportasjer og gravende journalistikk, det gikk nedenom og hjem etter kort tid.
Sitat redaktør Moody da magasinet var i oppstartsfasen:
"- Det er så mye livsstil, reisemål, dupeditter og personorientering rundt omkring. Det blir feil å definere seg negativt, men vi skal holde sport og livsstil utenfor. Det blir en vekt på aktualitet - økonomi, kultur og politikk, sier Moody." :blabla:
Hva med å overføre noen av disse gode intensjonene til selve avisen Dagbladet?
Man kan jo starte med ikke å kjøpe VG, Dagbladet og Se og Hør, jeg vurderer seriøst å si opp Aftenposten. Jeg har allerede sagt opp Dagsavisen, og hadde gleden av å fortelle de som ringte og spurte om jeg ikke ville fornye abonnementet nøyaktig hvorfor jeg synes det var en drittavis. Flere ganger, faktisk, for de ga seg ikke så lett. :knegg:
VG, Dagbladet og Se&Hør kjøpes ikke nei (bortsett fra til en og annen tog eller flytur). Har som deg vurdert om abbonementet på Aftenposten også bør gå ut.
Ikke jeg, av den enkle grunn at jeg aldri rakk å få noen forhold til det. Og dessuten synes jeg det er tåpelig å starte opp et slikt nyhetsmagasin uten å ha vurdert markedet bedre. Altså, intensjonen er sikkert grei nok, men det virker som et seriøst alibi for en avis som blir stadig mer søplete, så jeg synes i stedet de burde fokusere på en mer seriøs avis. Kanskje det ville blitt en ny trend? Hvem vet. :humre:
Et groteskt eksempel er dagens forside på Dagbladet (på nett):
En sex-artikkel som stiller spørsmålet: Forventer gutter at vi skal suge dem? side om side med en artikkel om at Millioner av barn utsettes for vold og overgrep.
Å starte opp magasinet var en glitrende ide. Det var et utrolig bra journalistisk håndverk de leverte. Gode saker. Grundig journalistikk. Ikke pretensiøse og selvhøytidelige som Ny Tid. Gode innsikter fra resten av verden. Rett og slett veldig, veldig bra.
Det som sviktet FULLSTENDIG var markedsføring og distribusjon. Det var jo knapt å få tak i! Jeg fikk kunn fatt i det på flyplasser. :p
Og mange hadde knapt hørt om det.
Jeg lærte MASSE nytt hver gang jeg kjøpte det, tok dem aldri i feil, og det uten at det ble tungrodd og selvhøytidelig. I mange andre aviser så tror de "dybdejournalistikk" betyr at man ikke trenger å skrive kort og konsist, men bare kan bable i vei, side opp og side ned.
Memo var det beste vi har sett på nyhetsfronten i Norge noen sinne, vil jeg si. Det slår til og med Morgenbladet ned i støvlene. Trist at de ikke hadde baller til å satse mer!
Polyanna; jeg kan ikke vurdere hvorvidt det var kvaliteten som sviktet, siden jeg må innrømme at jeg knapt har bladd i det. Jeg betviler ikke at det hadde journalistiske kvaliteter, selv om det var delte meninger om det også. (Sitat Sigurd Allern: Kanskje vil de tiltrekke seg noen av Kapital eller Finansavisens lesere? Eller frisører? spekulerte Allern, og la til at det er det korte, lett tilgjengelige, som dominerer spaltene, ikke analytisk stoff.)
Dessuten fikk de jo en svært uheldig start med den første utgaven, som ble klaget inn for PFU, hvor en enkeltperson var avbildet under overskriften En sosial bombe - frykten for islam.
Selve ideen med et nyhetsmagasin er vel heller ikke så original, slike finnes vel i de aller fleste europeiske land?
Men jeg mener at det må ha vært en grov feilvurdering av markedet, når de tapte rundt 1 millon i uka. Men det hadde kanskje tatt seg opp etterhvert, hvis de hadde hatt økonomisk mulighet til å fortsette. Ikke vet jeg.
Mitt poeng er uansett, fremdeles, at avisen Dagbladet bør satse på mer seriøst stoff og heller rendyrke og videreutvikle avisen, i stedet for å skape et seriøst alibi på siden av avisen.
Da syns jeg Sigurd Allern er en fjott. Eller så har han lest andre numre enn meg.
Det koster skjorta å starte noe nytt! Men skal man gjøre det så må man gjøre det ordentlig. De leverte 100% på selve produktet, men altså ikke på distribusjon og markedsføring.
Men jeg syns jeg merket en regelrett boikott av produktet fra andre medier. Og jeg hadde vel følt meg både dum og truet selv også, av et produkt som til de grader danket ut det jeg selv leverte... I tillegg var de utrolig respektløse i forhold til en del oppleste og vedtatte "sannheter", stilte saker på hodet, brukte andre vinklinger, og var rett og slett et skikkelig friskt pust.
At de har nyhetsmagasiner i de fleste andre land er da snarere et argument FOR enn MOT, vil jeg tro??
Jeg rakk aldri å lese et eneste MEMO. Jeg hørte om det (og vi fikk inn en visstnok glimrende artikkel om diabetes), men jeg så det aldri. Jeg visste ikke engang at det hadde gått inn. :vetikke:
Men selv abonnerer vi på Newsweek, et glimrende nyhetsmagasin. Det er så deilig å få innspill som ikke lukter av navleloet til Akersgata (eller hvor de nå har slått seg ned). Det eneste ankepunktet mitt er at de er EKSTREMT Irak-fokusert - naturlig, siden de er et Bush-kritisk amerikansk magasin. Men det pågår vitterlig andre ting i verden som er minst like viktig å dekke.
Et felles nordisk Newsweek-aktig, ukentlig magasin, rett hjem i postkassen min. Det har jeg lyst på. :nemlig:
De hadde det i hvert fall ikke på Ica, ikke på mindre Narvesen-kiosker, ikke på Rema. Og da var jeg litt stuck, altså.
I tillegg hadde de utrolig dårlig plassering der de faktisk hadde det. Jeg måtte flere ganger lete høyt og lavt for å finne det.
Så jeg tror grunnen til at det ikke fungerte rett og slett var at eierne aldri lot det få en reell sjanse. Folk fikk jo ikke lest det en gang, før det gikk inn!
Det er nesten så man lurer på om ansatte i Dagbladet lobbet mot sine eiree for å bli kvitt det...
Etter litt søk fant jeg ut at MEMO ble distribuert av Interpress (som er tidligere Narvesen). Da brukte de altså ikke sitt vanlige distribusjonsapparat, noe som sikkert er logisk siden de var et magasin/blad, og ikke en avis.
De burde nok definitivt ha blitt distribuert gjennom Bladcentralen (men der er det vel ikke enkelt å komme inn) - det ville sørget for en mye bredere distribusjon. Regner med at konkurrenten NY Tid, som fremdeles er oppe og går, distribueres gjennom Bladcentralen, i og med at de utgis av Damm, som er en av eierene av Bladcentralen. :himle: (Nå er jeg sikkert laaaangt ute i uinteressante detaljer her. :knegg:)
Tror faktisk Polyanna har rett mht distribusjonen. Jeg kan ikke huske å ha sett et eneste Memo i levende live. Men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett det andre, Ny tid(?), plassert midt i fleisen på butikken eller kiosken. Og så har jeg tenkt at jeg skulle kjøpe det der Memo som jeg har lest om, og så kikker jeg meg rundt men kan ikke se det noen steder. Så et par ganger har jeg skuffet kjøpt det andre i stedet.
Ja, det er uhyre viktig. Problemet er å komme inn på Bladcentralen som styres av eiere som igjen er utgivere av blader og bøker (forlag). Men da burde jo f.eks. Cappelen sett sitt snitt til å overta MEMO, i og med at de også har eierandeler i Bladcentralen, og ønsker å konkurrere med Damm. :konspirerer:
Kjempeinteressant diskusjon og gode innlegg fra alle, spesielt deg Claire.
Jeg jobber også innen media, men ikke tabloid. Må si jeg blir litt sur når de slår opp Harald som prøver seg som bodybuider når det er masse viktige saker fra statsbudsjettet å ta av f.eks. Greit nok at Se og Hør gjør det, de er et sladreblad, men de største avisene? Det blir for ille.
Vet også at det er lett å få på trykk saker i egen vinkling i masse media , og jeg ser veldig lett at særlig fagsaker ofte ser veldig ferdigskrevet fra medierådgivere. Siden jeg jobber innen samme område som deg Scarlett, men litt på andre siden av bordet, så er det ikke sjelden at vi opplever at firmaene kommer ut med masse stoff. I og for seg nyttig stoff, og helt greit at de trykker det, men de gidder ikke en gang å forsøke å finne flere kilder til sakene. Selv om de vet at det kommer fra et firma, og andre kilder er kjempelette å få tak i. Det er ekstremt sløvt.
Andre ganger tror de at de har funnet skupet, og blendet av drømmen om SKUP-pris, så går de over lik for å finne kilder for en konklusjon de har allerede før de starter å "grave". Samme hvor mye en argumenterer så har de allerede bestemt seg, og da føler de seg som skikkelig tøffe og undersøkende journalister. Det er til å gråte av noen ganger.
Og hvem er det egentlig de graver om? Iallfall ikke store annonsører eller eiere. Man kan virkelig spørre seg om pressen er uavhengig til tider.
I den båsen tror jeg vi kan putte Heltskog da han laget programmet om MMR vaksinen. Allerede da han lagde programmet var den ene artikkelen som viste sammenheng mellom autisme og MMR motbevist. Det har kommet fram i etterkant at han faktisk også hadde disse artiklene. Snakk om å bestemme seg for konklusjon på forhånd.
Ja, dette er helt typisk. Jeg kan nevne et eksempel, uten å bli for konkret (kanskje VG sniker her inne :paranoid: ). VG har fått "snusen" i en sak de synes er verdt å blåse opp om det nye "vidundermiddelet" vårt (som VG kalte vidundermiddel, altså. For noen måneder siden.). De ringer den i vårt firma som er ansvarlig for kontakt med pressen og ber om kommentar. Han utdyper og forklarer, ber klokelig nok om å få lese gjennom det de skal skrive først – og er rimelig fornøyd. Mener at dette blir balansert og nyansert. Og hva skjer? Ikke ETT ord kommer inn. De har bare kuttet alt, siden det åpenbart ikke ble noe de kunne dra ut som støttet saken deres. Innlegget ble veldig ensidig, selvsagt.
Ellers synes jeg din organisasjon er en av de flinkeste i klassen når det gjelder medieprofilering, LaBanga. De er dyktige til å få oppmerksomhet, og de fremstår som gjennomtenkte og nyanserte. Nå følger jeg sikkert ekstra godt med på feltet, men jeg tror jeg har belegg for det uansett.
Takk Scarlett, det er hyggelig å høre. Særlig fordi jeg egentlig hele tiden har dårlig samvittighet fordi vi ikke har kapasitet til å være så aktive som vi skulle ha ønsket. Tiden strekker rett og slett ikke til. Men vi ser jo at det har lønnet seg å velge ut de aller viktigste sakene, og være konstruktive og ikke bare sutreklubb. Spesielt moro er det når alle sier det vi sa for noen år siden. For 4-5 år siden gikk vi ut og krevde brusautomatene ut av skolene og inn med vannfontener. Nå er brusautomater snart en saga blott, mens vannflaskene har erstattet vannfontenene.
Artig hvor forskjellig oppfatning man kan ha om noe. Jeg syntes MEMO var et helt rævva magasin, dårlig språk, dårlig journalistikk og enkle, sensasjonslystige saker. Og jeg hadde virkelig ikke noe problem med å finne det. De hadde det på Rema 1000, narvesen og de fleste andre butikker rundtom her og skolen. Jeg kan ikke si jeg kommer til å savne det, jeg syns ikke de tilførte medianorge noe som helst.
Claire, dine siste innlegg er akkurat det jeg leser om dagen. Vertikal intergrering, forlag, distribusjonsentralen, hvem som eier hvem, konkurransevridning osv i bokbransjen.
Det er egentlig ganske vanvittig når man ser litt nærmere på hvordan det fungerer. Bukken til havresekken. :nemlig:
LaBanga; dette med såkalt gravende journalistikk og saker der konklusjonen er "forhåndsbestemt", og der prestisjen overskygger budskapet er også ganske skremmende. En del slike "avsløringer" og "dokumentarer" er jo faktisk noe som presenteres for oss seere som "sannheten". Mens det ofte bare er én side av saken. Synes egentlig Brennpunkt av og til havner i samme kategori som Heltskog; det pøses på med dramatisk musikk og slow-motion-bilder og sladding og fordreining av stemmer, og klipping, ikke minst - alt sammen visuelle virkemidler som påvirker seeren i en bestemt retning.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
