Jeg var skilsmissebarn og trolig av de første barna som testet ut 50/50-samvær helt tidlig på 80-tallet. Jeg virkelig hatet det, men jeg tror egentlig at det jeg hatet aller mest var at det var så forskjellige regler hos mamma og pappa. Og det løser man jo ikke ved en slik boløsning. Men det var meg?
Det er jo en del her inne som ikke bor sammen med den andre foreldren til barna sine. Kunne dere tenkt dere å bo sånn?
Jeg syns det er morsomt at de prøver ut nye boformer, inkludert kollektivløsninger og felles funksjoner, og jeg er sikker på at for enkelte så er dette helt topp, men sikkert ikke for flertallet. Det trenger det jo ikke, de bygger vel bare en håndfull stykker i første omgang.
Finansavisen gjør et poeng ut av at Fars leilighet i eksemplet er større og finere enn mors. :knegg:
Jeg vet om et skilt par som har beholdt huset sitt, kjøpt en leilighet til og flytter ut og inn annen hver uke. Barna bor i huset.
De ofrer stort sett alt for at barna skal ha det bra, de får jo ikke hatt noe forhold og jeg tror ikke noen av de har det, selv 4-5 år etter at forholdet er over. Men barna har det jo flott.
Egentlig er det jo sånn det burde være. Foreldrene tar hele støyten, ene og alene.
"De som er ferdige med å krangle" var vel introen til dette tror jeg. Jeg synes konseptet er spennende. Vi så innslaget på nyhetene i går sammen med mine sønner, og de var fascinert over muligheten. "Vi har jo en LANDEGRENSE mellom hjemmene våre!"
I "lykkelige" skilsmisser tenker jeg at dette kan være en god løsning.
Jeg er enig i at ideelt sett så skal man gjøre den lettest mulig for barna. Men å undergrave seg selv på veien tror jeg ikke gjør folk flest til gode foreldre.
Jeg tror at jeg og barnas far kunne klart dette fint hvis vi hadde gått fra hverandre. Vi er begge pragmatiske og løsningaoriernertet. Sammen med eksen min (som jeg heldigvis ikke har barn med, haha ) hadde dette endt i katastrofe.
Nei, men man har jo sjelden noen garantier for noe som helst egentlig. :knegg: Jeg ser for meg at denne måten å bo på kan fjerne en del gnisninger. Sikkert legge til en del også, da, men skilsmisse er jo sjelden en ultimat løsning uansett.
Dette gjorde farmoren og farfaren til ungene mine på 80-tallet. For dem var det verdt det, og det fungerte.
Noen andre i familien min er i ferd med å lage seg sin egen skillsmisseleilighet omtrent etter modellen i artikkelen - de har kjøpt leiligheten vegg i vegg med den familien bodde i, og lager to innganger til det ene barnesoverommet, fra begge leilighetene. Det andre barnet har da rom i begge leilighetene. Det er for nytt til at det går an å vurdere om det fungerer.
Jeg kunne lett bodd så nært eksen, men jeg hadde synes det var helt grusomt at barnet mitt var så nært uten at jeg kunne være sammen med ham. Jeg hadde nok også synes det var veldig tøft å treffe ham i gangen hver morgen og hver ettermiddag, og hadde nok endt opp med å bruke mye energi på å planlegge slik at jeg ikke kom og gikk samtidig med dem.
Jeg tror også sønnen min hadde synes det var ganske fælt, han føler seg utenfor når jeg har besøk, er på kino eller spiser sjokolade mens han er hos faren, og om vi bodde så tett at han kunne hørt det og hadde sett meg når jeg gikk hjemmefra f.eks. ville han blitt endre mer bevisst på det. Han hadde tenkt mye på om jeg var hjemme eller borte, grublet på hvor jeg var når han hørte at jeg ikke var hjemme og lurt på hvem som var der når jeg har besøk.
Et annet aspekt er hva som skjer dersom den ene forelderen må/vil flytte, eller i verste fall dør. Den andre leiligheten hadde vel neppe blitt solgt, og vi kunne jo ikke beholdt den heller. Jeg har ikke lyst at vår bosituasjon skal være avhengig av hva eksen ønsker eller om han lever, er frisk nok til å betale lån for leiligheten sin osv.
I tillegg vet man jo ikke alltid hvor ferdige man er med å krangle. Det kan skje ting i livet for den ene eller begge som gjør at vonde følelser blusser opp igjen. F.eks. tror jeg det ville vært vanskelig for meg å skulle bo så tett på min eks-manns nye barn (hypotetisk situasjon) fordi det alltid kommer til å være en sorg hos meg at jeg ikke får mer enn ett barn selv.
Jeg ville ikke flyttet mellom to hjem hver uke heller, men det er det utrolig mange barn som gjør, og de fleste av dem har ikke engang hatt noe med den avgjørelsen å gjøre, det har blitt bestemt over hodet på dem, og de må pent bare godta det. Så spørsmålet er hvem som skal måtte godta noe de egentlig ikke vil, de som har stelt i stand situasjonen, eller den som er uskyldig, men som må leve med konsekvensene likevel.
Synes det er spennende at noen vil teste ut dette. Det viser at det finnes planleggere og arkitekter som prøver å ta utgangspunkt i barnets ståsted, og finne den beste løsningen ut fra dette. Om det fungerer eller ikke i praksis er det vanskelig å si før man har prøvd. Det finnes utrolig mange skilte par med barn, og utrolig mange måter å organisere seg på, avhengig av konfliktnivå og andre ting. Det finnes alltids ett og annet par en slik ordning ville fungert for, og da tror jeg også at det kan være positivt for barnet. Ingen trenger å flytte, verken barn eller voksne, og det er jo den store forskjellen fra en slik ordning som Joika beskriver, der de voksne flytter ut og inn hver uke. Men det krever selvsagt en del av de voksne, og man må tåle å være nærmeste naboer. Men jeg kjenner også til skilte par som har bodd i rekkehus ved siden av hverandre (med nye partnere også), der barna bare har løpt mellom husene nærmest som de har ønsket. Og det blir jo nesten det samme, bortsett fra at det ikke var noen rom med utgang i begge hus.
Jeg tenker skilte par som samarbeider godt nok til å gå inn for en slik løsning er kanskje av den typen som greier å samarbeide om andre ting også, inkludert regler. Men jeg har verken erfaring som skilsmissebarn (mine foreldre skilte seg da jeg gikk på videregående, like før jeg selv flyttet hjemmefra) eller som skilt selv.
Det har jeg ikke sagt. Det er ikke ideelt, men jeg tror at det ville være en enda større belastning for de fleste barn å leve med foreldre som ikke fungerer.
Barn er forskjellige. Vi er tre søsken, for to av oss var det uproblematisk å flytte frem ig tilbake. Ble fort en normal og fine foreldre gjorde sånn at vi ikke følte at vi bodde i bag. For en av oss var det tøft, han følte seg rotløs. For mine foreldre ble det viktigere at han fikk slå rot. Så han bodde fast hos den ene og dro til den andre når han hadde lyst.
Vi kunne bodd sånn i åra etter vi blei skilt. No har familiane vokse seg større på kvar side men dei åra vi var skilt med nye kjærestar kunne vi fint bodd sånn.
Eine av mine barn syns fortsatt det er pyton å ha skilte foreldre, 9 år etter skilsmissen. Logistikken, savnet, reglane, venner i nærheten osv, alt er slitsomt og problematisk. Det barnet hadde elska bo sånn.
Og eg ikkje trur ikkje eg hadde syns det var grufullt å høre krangling eller kos på den andre sida av døra. Akkurat det trur eg kanskje hadde vore meir utfordrande for ungane, dei hadde nok hatt lyst til å besøke/være hos den andre om en ikkje likte middagen, måtte vaske badet osv :knegg:
Forutsetningen må jo være at foreldrene fungerer. Ordningen blir vel på sett og vis forbeholdt disse som får det til. Og det er jeg sikker på finnes, blant alle de hundretusener av skilte parene som eksisterer.
Mannen og jeg så med undring på dette konseptet på Dagsrevyen i går og var skjønt enige om at vi nok ikke hadde klart dette. Det er nok fasiten når vi selv som gift ser på det som totalt uaktuelt. :knegg:
Det er jo helt topp om det funker for noen, men det er jo også noen som klarer å bo i generasjonsbolig. Jeg får utslett og hjerteflimmer bare ved tanken på å dele bolig med mamma eller svigermor. Jeg liker å ha en romslig privatsfære.
Sånn generelt synes jeg ofte det er alt for lett for foreldre å si "jeg er ikke lykkelig og det er bedre for barnet mitt at jeg er lykkelig enn ulykkelig" og så ta avgjørelser som egentlig ikke er til det beste for barna. Når man er forelder har man ansvar for å få situasjonen til å fungere og kanskje rett og slett skjerpe seg litt. Nå mener jeg ikke at barn blir ulykkelige av å ikke bo veldig nært begge foreldrene, men at dersom jeg synes det var vanskelig å bo sånn, mens barnet mitt synes det var helt topp, hadde det i grunnen vært mindre viktig hva jeg følte. Jeg kan deale med mine egne følelser og opplevelser, og det er min plikt som forelder å gjøre det.
(Nå snakker jeg selvfølgelig ikke om ekstremtilfellene der den ene har utsatt den andre for vold f.eks.)
Sønnen min hadde i hvert fall spist middag der det IKKE ble servert torsk. :knegg:
Etter noen år med diverse matkasser mener han at torsk er djevelens verk, og så kommer det annenhver uke uansett hva han gjør. Snuppa liker heller ikke torsk, men hun ser at broren har det langt verre enn henne, og er så skadefro at hun nå synes torsk er helt greit nå.
Vi flyttet inn og ut det første året etter at vi gikk fra hverandre, mens ungene bodde i huset. Det kunne ha gått lenger dersom vi hadde hatt økonomien til tre boliger, jeg bodde hos venner, foreldre o.l. og sleit meg helt ut. Jeg vet om noen som har hus + hybel sånn at de som ikke bor i huset med ungene bor i hybelen, men det er mye gnisninger om renhold, ryddighet, spor etter besøk av andre osv.
Jeg tenker at denne leilighetsløsningen kan fungere dersom man allerede har etablerte nye partnere og alle kommer greit overens, men det gir lite rom for at den forelderen som ikke har ungene kan ha besøk, og jeg ville ikke satt pris på å møte på eksens one night stand i gangen på vei til barnehagen med ungene. Det krever også enda mer enighet og kommunikasjon om felles regler, så det bør være en eksepsjonelt knirkefri skilsmisse.
Ja, boformen forutsetter vel også at begge parter prioriterer barnets beste framfor muligheten for ONS i tide og utide. At de prioriterer barnets beste framfor en hel del ting egentlig.
Jeg tror en sånn løsning fordrer at man evner som forelder å se en annen vei ganske ofte, når det kommer til hva den andre foreldren foretar seg og ikke på sin egen fritid.
En ONS er liksom ikke noe som er noe krise, det som er krise er nye kjærester som introduserer i hytt og pine. Syntes jeg.
Jeg tenker at dette er løsningen for få, men kan fungere for noen.
Vi bodde noe alla dette i 6-7mnd når jeg gikk siste året på barneskolen. Mamma hadde solgt sitt hus og holdt på å bygge nytt. Pappa sin kjellerleililighet var tom så vi flyttet inn der. Mamma med ny samboer og et ekstra barn, vi på våre rom i pappa sitt hus.
Pappa og mamma kommer ikke overens så hvordan det faktisk gikk er jeg litt overrasket over. Pappa var mye vekke på jobb, mesteparten av tiden egentlig. Når han var hjemme bodde vi mest hos han, når han var vekke var vi ho kun hos mamma. Begge hadde nye partnere. Men dette var en periode hvor pappa sin kone hadde eget hus også.
Mem det var nok den perioden av oppveksten som var mest stabile for vår del. Vi hadde jo bare et hus å forholde oss til.
Jeg skrev svaret til Joika basert på utsagnet at det er slik det bør være, at foreldrene skal ta hele støyten. Ikke som et svar på at det fungerer for gitte par.
Jeg tror at jeg og den siste eksen (:knegg: ) kunne gjort dette, ikke den andre.
Vi prøver å gjøre det så bra for ungene som mulig og jeg bor i gangavstand til begge, i samme skolekrets også. Det fungerer greit.
Ja, det er mulig, Tallulah, men det hadde i hvert fall vært drepen for min unge. Men han er jo temmelig liten, kanskje han hadde taklet det bedre når han blir eldre. Jeg tror det hadde vært ganske vanskelig for meg også.
Vi kunne bodd sånn, og det ville vært gull for barna. Jeg tror ikke det ville vært veldig vanskelig å ha en uke på hvert sted heller, egentlig.
Vi voksne gjør valg som barna må ta konsekvensen av, og jeg blir sint og lei meg når jeg ser barn som må bære ansvar for flytting fram og tilbake, at tingene deres blir med fra det ene stedet til det andre, beskjeder osv. De syns ofte det er slitsomt, dessuten, og det syns jeg at vi voksne skal ta inn over oss. Barna har ikke valgt dette livet, vi voksne har valgt det for dem, og jeg tenker at man kan strekke seg så langt man kan under de forutsetningene som ligger til grunn, for å gjøre barnas tilværelse enklest mulig.
Jeg tenker at det kan være like naturlig med delte uker når man bor slik. Hvis det skal være et poeng at barna er omtrent like mye hos begge, det varierer jo fra familie til familie.
Jeg ser for meg at det er dører av typen ytterdører fra barnas ganag og inn til foreldrenes leiligheter. Slik at man kan lukke og være hos den ene forelderen uten å ha lyder og lukter fra den andre.
Det hadde blitt for nært. Husker eksens reaksjon da jeg pekte ut kjøkkenvinduet og sa jeg hadde vært på visning tvers over veien, med vinduer rett mot huset vårt som han skulle beholde da vi skulle skilles. Måtte berolige han med at jeg hadde ikke tenkt å kjøpe der, var bare innom av ren nysgjerrighet.
Den løsninger høres ille ut synes jeg, verre enn å flytte fram og tilbake.
Da lurer jeg på hvor viktig det rommet er? Rom med ytterdører til mamma og pappa og annenhver uke er den ene åpen og den andre låst.
Jeg tror jeg som barn ville foretrukket en fysisk avstand til den forelderen som ikke var tilgjengelig for meg enn å ha den på andre siden av veggen med stengt ytterdør i mellom.
Jeg har lest om en familie som hadde en leilighet som dette. Jeg tror de praktiserte at barna var annen hver uke hos hver forelder. Jeg har barn som liker forutsigbarhet og tydelige rammer. Da hadde det vært ille for dem å ikke vite fra dag til dag hvor de skulle spise middag og hvem som ønsket dem god natt. Skulle jeg bodd slik hadde jeg også hatt behov for rammer som sa når jeg kunne være ute om kvelden og når jeg var hjemme med barna. Nå kunne nok ikke jeg bodd slik uansett, så mulig dette passer for helt andre typer enn meg.
Jeg vet om folk som bor ca sånn, og hvor det fungerer bra for barna. Om det fungerer bra for de voksne kan man sikkert diskutere, de forsaker mye for at det ikke skal gå ut over barna at de ikke lenger er et par. Og jeg tror man må tenke langsiktig for at noe sånt skal være lurt, og da kan det være vanskelig med nyetableringer på hver sin kant blant annet.
En annen ting jeg lurer på er om man kan miste noe oversikt når man ikke vet at man «har» barnet. For jeg regner med at ungen går ganske fritt mellom. Da må man ha veldig tett kommunikasjon for å vite at ungen ikke er på vift noe sted uten at noen av foreldrene er klar over det.
Å se på skiftene i foreldrenes liv hvis det er bytter mellom uker tror jeg ikke kan være noe særlig?
Jeg har en kollega som har kjøpt tomannsbolig med eksen sin. De hadde planer om å slå ut vegg slik at felles barn skulle ha sanne rom hele tiden. En brannvegg hindret det, men de er nære i allefall. De har dog måttet etablere ganske klare regler på «pappauke og mammauke, for det ble litt slik at barnet dro til motsatt foreldre om middagen var fæl, eller foreldret var streng etc. Jeg tenker at desken er suveren - men nå er ikke jeh skilt da....
Jeg kunne glatt bodd sånn hvis vi var skilt, litt mer usikker på mannen. :humre: Jeg tenker at det kanskje er lettere å få en sånn løsning til å fungere med store barn enn med de som er veldig små? De store kan kanskje lettere forholde seg til "mammauke" og "pappauke" selvom det er er nært.
Jeg ser for meg at konfliktene kommer hvis en vil selge, og den andre ikke vil. Eller hvis en vil selge og de ikke får solgt - det er vel ikke SÅ stort marked for sånne leiligheter, så det kan kanskje ta litt lenger tid å selge enn vanlig?
Rammer og det å kunne gå ut om kvelden og sånn tenker jeg jo må være ok, men strikt inndeling i min uke/din uke som innebærer barnefri og avvisninger tett på tror jeg ikke er bra.
Skal det funke må foreldre (om de er hjemme på andre siden av veggen) kunne respondere på barnets behov på samme måte som de gjør når de bor sammen. Ligger barnet i senga og skriker etter pappa og vet pappa er på andre siden av veggen oppleves avvisningen større enn om pappa er i annen by. Når man bor så tett blir barnet også i større grad vitne til den andre forelderens liv i "friukene". For at det skal bli ok krever det en del av den voksne.
Slik du skisserer blir det nesten som å bo sammen, men med hvert sitt soverom og stue. Hvis barnet er sur på mor og skriker fordi det ikke fikk lese mer på senga så skal far komme inn og løse konflikten? For meg virker dette som oppskriften på forvirring og kilde til konflikt. Folk er vel ulike. De fleste jeg kjenner som ikke bor sammen er fleksible og hjelper hverandre hvis de trenger å bytte dager. Klare avtaler om hvordan man har det og fleksibilitet begge veier ser ut til å være det som gir best resultat hos de jeg kjenner.
Man er ulike, denne måten å bo på vil antagelig bare fungere for de som snakker sammen og har et godt samarbeid.
Det jeg sier er at jeg tror man må være mye mer fleksibel når man bor så tett for å ivareta barnas behov.
Er det en fysisk avstand blir det ikke snakk om avvisning på samme måte som om man er i samme hus og ikke har den fysiske avstanden.
Dette hadde ikke fungert for oss (meg). Da ville jeg heller hatt en løsning hvor barna bodde fast i huset og foreldre byttet på hybel annen hver uke. :nemlig: De som ikke er skilt har absolutt ingen forutsetninger for å mene noe om det heller, mener jeg, da en skilsmisse kan bringe frem det verste i en (selverfart ja). Jeg syns det er himmelsk å ikke se eller høre hva som skjer når mine to er hos far og trenger den avstanden.
Du trenger ikke å låse dørene, men det er en ide å ha ytterdører både på grunn av støydemping og for å kunne forlate (slik at man kan låse individuelt).
Vi har jo litt erfaring, fordi begge barna våre bor på hybelen som vi har tilknyttet huset vårt, så vi har to inngangsdører og må ringe på til dem. Jeg tror at hvis vi var skilt, men hadde et konfliktfritt forhold kunne det ha fungert. MEN i mitt hode er det slik: Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor jeg og mannen skulle ha skilt oss uten at det hadde vært en konflikt på ett eller annet nivå?
Og for oss (gjelder spesifikt oss, da), tror jeg det hadde vært vanskelig å måtte forholde oss økonomisk til hverandre (man har jo et veldig stort økonomisk fellesansvar i en slik løsning). Hvis vi skulle ha hatt barna og økonomien felles, så vet jeg ikke helt hvor "skilt" vi hadde vært?
Nei, jeg har virkelig ingen aning om hvordan Høvdingen og jeg hadde fungert som skilt. :hehehe: Det jeg derimot kan mene noe om, er at skilsmisser fungerer veldig ulikt fra par til par, så en skilsmisseerfaring er ikke nødvendigvis malen for alle andre (ikke at jeg tror du mener det altså). Så jeg tenker (generelt, ikke med henvisning til noen av innleggene her) at man ikke kan avskrive en sånn her løsning for alle andre, fordi man ikke ser for seg at det funker for en selv.
Jeg syns det er interessant at boligutviklere faktisk prøver å gjøre slike kreative grep. Ting utvikkler seg jo, da jeg vokste opp var det jo høyst uvanlig at pappaer hadde mer samvær enn annenhver helg, men noen har vært pionerer og vi har fått opp en debatt om hva som kan funke.
Jeg kjenner et par der sønnen bor i leiligheten, og foreldrene flytter inn og ut av en hybel, og det har funka fint i to år nå. Mor har også fått ny kjæreste. Så det er jo ikke slik at selv om dette er en løsning som er vanskelig for mange, så fungerer det ikke i det hele tatt.
Noen familier fortsetter å feire jul og dra på ferie sammen. Andre kan ikke snakke sammen i det hele tatt. Noen tenker at samarbeidet skal gå knirkefritt også går det rett vest. Andre tror det skal bli vanskelig, men så viser det seg å være en lettelse for alle.
Jeg tror ikke en slik skilsmisseleilighet er for alle, men tror heller ikke det er slik at den ikke er for noen. Det finnes jo faktisk skilte par som deler tomannsbolig.
Jeg har ingen forutsetninger for å mene noe om hvordan det ville vært for oss, om vi ble skilt nei, for jeg aner ikke hvordan vi ville håndtert det. Så når jeg har uttalt meg her er det på grunnlag av de jeg kjenner som er skilt. Utrolig hvor forskjellig det kan være. Noen jeg kjenner har hatt tilnærmet en slik løsning (dvs rekkehus "vegg-i-vegg", med hver sin inngang), og feirer alltid jul sammen, inkludert nye partnere, "mine, dine og våre" etc (dvs det er vel bare den ene halvdelen som har fått barn etter skilsmissen da), og det har fungert supert, og de kunne sikkert bodd i en slik leilighet. Mens andre klarer ikke å kommunisere eller bli enige om noen verdens ting, og kunne aldri bodd så nær hverandre at de hadde hatt visuell kontakt med hverandres hus. Noen har nye partnere som ikke tåler noen som helst form for kontakt mellom eksene, ut over det aller mest nødvendige når det gjelder barna, og knapt nok det, og noen tåler ikke at barna snakker med den andre forelderen den uka de har barnet (husker en barndomsvenninne, som fikk skjenn av faren fordi hun gikk bort og sa hei til mor, da de møttes på et idrettsarrangement. Det var fars uke, og da skulle ikke barnet snakke til mor, må vite, selv om de stod rett ved hverandre og så på samme fotballkamp. :himle: ). De fleste er vel et sted midt på treet, og jeg tror ikke dette hadde fungert for veldig mange, men når det finnes så utrolig mange skilte par med felles barn, og alle er ulike, så finnes det helt sikkert noen som dette passer for.
Jeg tenkte ikke låst i fysisk forstand nødvendigvis, men mer det som Avatar og andre beskriver om behovet for "fri" når det ikke er ens uke. Det er et ganske vanlig behov. Ved slike behov tror jeg ikke det er godt å bo så tett. Det er tøffere avvisningsmessig å ha foreldre fysisk tett på uten at de kan/vil blande seg ved barnets behov enn å ha dem fysisk et stykke unna.
Jeg tror også dette ville fungert for noen. Med min første eks (vi var ikke gift, men hadde felles barn), kunne det kanskje fungert. Vi dro på ferie og hytteturer sammen og det var sjelden konflikter. Dessuten tror jeg det hadde fungert for barna også. Med min nåværende eksmann hadde det ikke fungert i det hele tatt. Heller ikke våre felles barn. Alle brudd er forskjellig. Jeg strekker meg langt for barna mine, men ikke så langt at det går på bekostning av eget liv og helse.
Vi tenker nok forskjellig her. Jeg ser jo for meg at barna kan være "friere" enn at de skal være "ukesbundet". Selvfølgelig vil det være unntak, men disse unntakene eksisterer jo i helt vanlige samvær også?
Eksempelvis, jeg reiser noe i jobben, da må jo ungene kun henvende seg til faren uten at jeg tror dette oppleves som spesielt dramatisk for dem. Og slik er det jo i flere settinger, at de må forholde seg til en av oss som foreldre (av diverse grunner).
Hvis vi hadde vært skilt og bodd slik og ungene hadde gått fritt mellom og det var min uke, så hadde jeg bare ringt de hvis jeg ville ha de inn til middag, lekselesing, legging etc Jeg ser at det lett kan bli slik at barna feks foretrekker maten til den ene parten (her ville ungene helst ha spist med faren, alle er fan av p-mat :p), men mine barn er så gamle at de ville ha akseptert regler som "Denne uken må dere spise middag hos meg". Skjønner at det blir veldig anderledes for de med veldig små barn.
Tja, dette kommer jo an på hvorfor folk har skilt seg, hvilke barn de har (personlighet), alder på barna, hvor mye støtte barna trenger i hverdaen (kjøring, lekser), hvordan de selv er. Jeg ser som sagt for meg at jeg og mannen min ville hatt større utfordringer rundt det å ha felles økonomi hvis vi hadde vært skilt enn i samarbeidet med barna. Men det er jo oss, og ikke et generelt utsagn.
De fleste har skilt seg fordi de er uenige om en eller flere ting, him. Så jeg tror ikke det er så rosenrødt (i praksis) å bo så tett på hverandre. Da kan man nesten like gjerne fortsette å bo sammen, ihvertfall hvis man har stor bolig fra før av (og har man ikke det så tviler jeg på at man har økonomi til å kjøpe seg inn i denne blokka)
Jeg baserer mitt utsagn her på egne samlivsbrudd som jeg pleier si har forløpt ganske udramatisk og at vi har skiltes som gode venner. Men alt er relativt og jeg ville likevel ikke hatt de så tett innpå meg - og det er gjensidig ref. mitt første innlegg i tråden.
Nei, den var til -ea- :)
Jeg er helt enig med deg. Jeg klarer ikke å se for meg en situasjon hvor jeg og mannen hadde blitt skilt og dette hadde fungert. Og hvis det hadde fungert, kunne vi like gjerne ha vært gift.
MEN, det jeg sier er jo at jeg antar at andre kan oppleve det anderledes - og for å eksemplifisere det så tror jeg som sagt at jeg og mannen hadde samarbeidet helt greit i en "ungene går inn og ut" mellom foreldrene, samtidig som jeg presiserer at vi sikkert ville hatt utfordringer med det økonomiske samarbeidet i en slik setting. Jeg synes ikke det er utenkelig (selv om det er fjernt fra min situasjon) at noen hadde opplevd et slik opplegg som greit.
Jeg tror det kunne ha fungert, men jeg tviler på at jeg hadde hatt lyst til å prøve det. Jeg ser fordelen med å bo nært, men jeg synes det blir for nært. :nikker:
At barnet da skal ha to dører på rommet sitt, og kun velge den ene annenhver uke? For noen barn tror jeg det ville vært tungt, å ha foreldrene så nære, begge, men kun skulle forholde seg til den ene. Jeg tror det ville ha fungert om samværet er såpass åpent at begge kan forholde seg til barnet, selv om de har delt samvær. Feks å si god natt, bistå om den ene forelderen er borte etc.
Med tanke på dette med barn som flytter mellom to hjem regelmessig leste jeg dette fra forskning.no, der essensen er at det er bedre for barna å ha to hverdagsforeldre, dvs ha mye tid med begge foreldre etter et samlivsbrudd, enn å bo hos en mesteparten av tiden. Det virket som om det å bytte hjem var underordnet det å ha jevn tilgang til begge foreldrene, og så mener jeg at foreldrene også måtte fungere for at dette skulle være bra for barna. (Simplifisert konklusjon, les hele for alle fakta.)
Samme her.
Eller, jeg vet fra det mannen har sagt om Xkona si. Det handler like mye om å ikke ha noe ønske om å verken se eller vite noe om henne og alt rundt henne.
Jeg hadde ikke kunnet bo sånn jeg heller. Hadde blitt nervevrak.
Anita Skorgan og Jahn Teigen bodde i en tomannsbolig, mener jeg, da de ble skilt. Alle parter snakker i hvert fall pent om det i ettertid. Og han kan umulig ha vært en easy-peasy eks.
Jeg kunne aldri levd sånn med min eks. Jeg hadde kommet til å blitt innlagt på psykiatrisk etter kort tid.
Teorien er god, men mengden samarbeid og enigheter og ikke minst hverdagslige møter og forventninger hadde blitt alt for tett for to mennesker som ikke klarer å leve sammen.
Min eks hadde kommet til å lempe alt ansvaret over på meg og forventet at jeg skulle ordnet opp i alt mulig han hadde kommet på fra minutt til minutt.
Dette er en løsning som fordrer veldig godt samarbeid og klare avtaler. Hadde jeg vurdert en sånn løsning, tror jeg faktisk jeg hadde spurt meg selv om vi ikke like gjerne kunne bodd sammen i samme leilighet.
Folk er forskjellige, og brudd er forskjellige. Det hadde snødd i helvete før jeg hadde vurdert en sånn løsning med min eks, for å si det sånn. Han besøker ungene i vårt hus ca en gang i måneden, og da syns jeg at jeg er grei (og i tillegg rømmer jeg huset).
Jeg synes det er fint at arkitekter tenker kreativt ift «moderne» familier og synes det er supert om noen får det til å funke, selv om det åpenbart ikke er for alle. Eksen og jeg kunne sikkert klart det om det, men han har en ny kone og to små barn, så hans del måtte vært mye større, og jeg tviler på om hans nye kone hadde vært så spesielt interessert.
Men, da jeg så denne saken, sendte jeg linken til kjæresten min, for for oss hadde det nemlig vært noe! :knegg: Vi er særboere nå, og velger å ikke flytte sammen ennå av hensyn til barna og fordi vi ikke nødvendigvis tror det hadde funket sånn superbra å slå sammen familiene våre med mine og dine barn, i hvert fall ikke ennå. Men med en slik bolig kunne vi voksne hadde soverommet i midten, og så fremdeles hadde «vår egen» familie på hver vår side, og med mulighet til å ha felles middager, hjelpe hverandre med barnepass osv. Jeg tror faktisk det kunne funket strålende.
Jeg tror at det fort blir konflikter dersom man ikke har godt definerte grenser og ansvarsfordeling i en sånn leilighet. Det kan jo ikke være slik at begge foreldrene må ha nok mat i kjøleskapet til å lage middag til et ukjent antall barn hver dag eller at man alltid må spørre exen om det passer at man jobber overtid eller drar på besøk til venner om kvelden. En ting er å noen ganger måtte spørre om å bytte litt på eller hjelpe hverandre, men dersom det krever bortimot daglig kommunikasjon tror jeg det fort blir konflikt.
En ting jeg lurer på (har ikke lest detaljer om dette) er eierforhold. Det blir som om man kjøper en leilighet/hus sammen selv om det her er to-ish boenheter?
Hvis den ene voksne vil flytte vil vel den andre nærmest bli nødt til å flytte også? Joda man kan selvsagt leie ut andre enden eller eie hele, men da må man ha bedre økonomi enn man trenger ved å eie en halvdel.
Å ha to leiligheter ved siden av hverandre eller rekkehus gir ikke samme bindinger.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
