Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg følger litt med på et par såkalte ´kvinneforum´på FB. Der har det de siste dagene vært mange diskusjoner om såkalt ´juridisk abort´. Det er et uttrykk jeg ikke hadde hørt før, men det går i korthet ut på at et barns biologiske far skal kunne si fra seg alle rettigheter, privilegier og ansvar inkludert økonomisk støtte i en periode før barnet blir født.
Sjokkerende nok, for meg ihvertfall, er det en del unge jenter som synes at dette er et glimrende forslag.
Jeg er jo klar over at FP ikke akkurat er representativt for den generelle befolkningen her til lands og jeg ser jo også at de jeg omgås til daglig (venner og kollegaer), nok ikke heller representerer et gjennomsnitt.
Så er dette virkelig noe dagens unge kvinner støtter? Er det et skritt i retning av et mer likestilt samfunn, eller er det et stort tilbakesteg mtp barn og kvinners rettigheter?
Jeg syns det absolutt hadde vært et tilbakesteg og jeg tviler på at det er noe som flertallet ville støttet. Det ville jo medført at ganske mange flere hadde trengt økonomiske støtteordninger fra staten, så konsekvensen ville jo vært at man hadde brukt skattepenger for å gi bidrag som fedrene ikke ønsket å gi. For det er jo det det egentlig handler om, om menn som ikke ønsker å betale barnebidrag eller gi barna sine arverett. Om en mann ikke ønsker kontakt med barna sine har han jo allerede mulighet til å unngå dette.
Jeg tenker at det først og fremst er noe som vil gå ut over barna. Dårligere økonomi i oppveksten og ikke rett til å arve far. Mens det fra forkjemperne sin side virker som å være et ønske om å straffe kvinner som bærer frem barn som ikke er ønsket av far. Det er jo også noe med det psykologiske at din far ikke en gang var villig til å være din far på papiret.
Det er jo en gang sånn at det er biologiske forskjeller og en av disse forskjellene er at det er kvinner som kan bære frem barn. Og det medfører at kvinner har mulighet til å ta abort. Og det er en stor forskjell på abort og juridisk abort, nemlig at barnet faktisk blir født og vokser opp.
Jeg har ikke tro på at det er massevis av kvinner som tukler med prevensjon og lurer menn til å gjøre dem gravide. Begge to må ha ansvar for å sikre seg selv mot uønsket graviditet.
Hva ville man gjort i en situasjon der f.eks. en kvinne i et fast forhold med felles barn ble gravid og mannen ikke ønsket det siste barnet. Skulle han da kunne ha samværsrett og bidragsplikt overfor helsøsken til det siste barnet som ikke fikk kalle ham sin far?
Dette er essensen for meg. Juridisk abort går først og fremst ut over barnet, og når jeg leser diskusjoner om emnet virker det som om barnets beste er fullstendig irrelevant. Det er muligheten for total ansvarsfraskrivelse som er viktig. Det er nå en gang slik at bare kvinner kan bli gravide og derfor alene kan avgjøre om det blir født eller ikke, men et barn er likevel begge foreldrenes ansvar.
Tja - jeg vet sannelig ikke om det er likestilling mellom kjønnene når kun den ene parten kan avgjøre et kommende foreldreskap. Uavhengig av hva som gjorde at det ble sånn. Uhell kan skje på begge sider, og selv om biologien avgjør at mor bærer frem - er det alene nok til at hun skal få avgjøre at en annen skal bli far? Kan en vordende far nekte at en abort gjennomføres? Kvinnen bestemmer - er DET likhet mellom kjønnene? Biologien er jo ellers en faktor vi helst vi overser i kampen for likestilte kjønn. Hvorfor er den da viktig her (for de som mener dette med "å bære frem" er avgjørende).
Når pappa blir en lommebok, kun, vet jeg nesten ikke om det er bedre at et barn får slippe å oppleve at far stiller opp fordi han blir tvunget til det. Å kunne si at et barn ikke er noe man ønsker, og at man derfor frasier seg alle rettigheter og forpliktelser i forkant av en fødsel, er kanskje mer forutsigbart og mindre sårende, tross alt.
Å plutselig bli gravid uten at det var planlagt eller i en sammenheng hvor rammene er stabile, kan skje alle, og jeg synes uansett at økonomi og stabilitet i livet bør være en av faktorene som vordende foreldre vurderer når de velger det ene eller det andre. Det gjelder selvsagt også i de tilfellene hvor den ene tar ansvaret alene og blir avhengig av NAVs til enhver tids gjeldende regler for støtte.
Min oldefar gjorde dette. Oldemor fikk en engangssum, og måtte love å aldri mer kontakte oldefars familie. Bestemor hadde ingen lett oppvekst, og alle hennes barn nærer et intenst hat mot oldefars familie. Vi fikk engang nyss i at det fantes et legat for den familien, og jeg ymtet frampå for min far at jeg vurderte å søke. Reaksjonen var kjapp og tydelig; noe annet har vi ikke fått fra den sida, så det er bare rett og rimelig at de betaler! Dessverre hadde de (sannsynligvis helt bevisst) lagt inn klausuler som gjorde at min del av slekta ikke hadde tilgang på å søke på legatet.
Det er ikke noe likestilling i at en mann skal kunne bestemme over en kvinnes kropp, så vi kan ikke ha lik rett til å bestemme om et svangerskap skal fortsette eller ikke. Jeg skjønner ikke at noen kan mene at det er reell likestilling. :redd:
jeg mener at barnets beste overhodet ikke ivaretas ved en juridisk abort.
Men, ser du ikke da - at nettopp det kan brukes som et argument i denne saken? En vordende far kan ikke mene noe om en graviditet fordi den er å anse som en en del av kvinnekroppen. Frem til barnet blir født, DA kan far komme på banen.
Det må være mulig å diskutere dette på et diskusjonsforum utifra rettighetene til alle involverte og biologiske og juridiske aspekter uten at man blir redd. Dette er er område med mange hensyn å ta, det bør man ha med seg.
Det vil vel også være utfordrende i forhold til tidsfrister og angrerett. Kan en far komme flere år ut i et barns liv og kreve juridisk abort? Eller skal man kreve at far må informeres tidlig i svangerskapet slik at han kan ta valget før det er for sent for mor å ta abort? Skal han kunne angre etter en juridisk abort og ønske kontakt med barnet? Det er jo nok eksempler på unge fedre som har hatt lite kontakt med barna de første årene, men som har tatt mer ansvar når de selv har blitt mer voksne.
Hva om et par egentlig er enige om at de ønsker et barn sammen, men far møter noen andre midt i svangerskapet og syns det er greit å skrive fra seg barnet? Skal man begynne med juridiske kontrakter før man en gang har begynt å prøve for å sikre seg mot at far gjør dette? Kanskje et eget punkt i samboer/ekteskapskontrakt om hva man gjør dersom man blir uplanlagt gravid eller ved samlivsbrudd under graviditet?
Jeg syns juridisk abort høres helt teit ut, og jeg mistenker at det er tenåringer og mennesker totalt uten livserfaring som diskuterer dette på såkalte kvinneforum.
Hva hvis mor ønsker å avslutte et planlagt svangerskap fordi hun har truffet en annen? Er det sånn i dag at det står hun helt fritt til?
Jeg synes ofte diskusjonen rundt slike ting blir veldig tabloid og polarisert i forhold til hvordan menn er vs hvordan kvinner er. Det et noen flere nyanser enm svart hvitt, både når det gjelder lysten på barn, omsorgsevne og evne til monogami.
Jeg tenker at prinsippet må være at mors kropp er det bare mor som bestemmer over. Å endre på dette prinsippet, blir for meg et gufs fra en fortid og en praksis vi har gått bort fra i Norge, en fortid jeg synes det er viktig at vi ikke skal tilbake til. Det er nok av steder i verden hvor kvinner fortsatt ikke har rett til å bestemme over egen kropp. Det er stygt og slemt og barbarisk, synes jeg.
Et annet prinsipp er at barnet etter at det er født, er et eget individ, med egne rettigheter. Alle barn i Norge har rett til å vite hvem som er foreldrene deres, også de som er blitt til ved inseminasjon fra sæddonor.
Det er mye som er problematisk ved juridisk abort. Det er barnets rettigheter man svekker på den måten - og barn har altså selvstendige rettigheter etter at de er født. Jeg er usikker på hvordan dette sakl fungere - skal far kunne frasi seg alle rettigheter og plikter? Skal barn etter juridiske aborter fortsatt ha rett til å vite hvem faren er? Hva gjør det med et barns psyke å få vite at de er en juridisk abort? Skal det være angrefrist?
Jeg kan utdype mitt utsagn om at det IKKE er likestilling at far skal kunne bestemme over et svangerskap på linje med mor, ved at det er uomtvistelig at det er mor som bærer frem barn. Uten mors kropp, intet svangerskap. Jeg synes ikke at noen skal kunne bestemme over noen andres kropp. Mors livmor, mors endelige valg. Ja, det betyr at en mann er avhengig av en kvinne for å bli far - eller for ikke å bli far, hvis han har befruktet noen uten å ha noe ønske om å bli far. Men sånn må det være.
En jeg kjenner, ble gravid i et forhold. Begge fortalte villig i begynnelsen av svangerskapet om gleden de følte og hvor ønsket barnet var. Så treffer far en ny 5 mndr ut i svangeskapet. Overfor ny kjæreste, heter det plutselig at han var blitt lurt og ikke ønsket barnet men at mor nektet å ta abort - han ble far mot sin vilje. Det var en stygg historie, og han er nå - 15 år etter - en ivrig forkjemper for juridisk abort. Barnet er 15 år, og synes faren er en dritt. Hun har det ikke veldig bra.
Det er nettopp dette som er mitt inntrykk også :nemlig:
Men jeg spør meg allikevel om dette er en vanlig oppfatning blant unge jenter? Hadde ikke blitt overrasket om det kom opp på Mannegruppa Ottar eller hva den nå heter, men unge jenter??
Veldig enig med Pøblis her. Så lenge det er kvinnen som bærer frem og føder barnet må den endelige beslutning om å bære frem barnet eller ikke ligge hos henne, samtidig som faren (i det minste) må påta seg det økonomiske ansvaret. Så får vi heller leve med de kjipe tilfellene der en mann blir ´lurt´- personlig tror jeg ikke det er så mange av dem. Mistenker at det er flere fedre som trekker seg underveis. En slik lov vil jo legitimere dette:(
Jeg tenker også at det å bli forelder til et barn man ikke hadde planlagt er en av risikoene man tar ved å ha sex. Synes man det er for mye å risikere, så får man la være.
Pøblis sier det jeg tenker. Det er ingen fornuftige alternativer til selvbestemt abort, mors kropp kan kun mor bestemme over. Barnets rettigheter umuliggjør juridisk abort.
Abort er og blir en nødløsning som kun kan forsvares gjennom det å bestemme over egen kropp. Å velge å ikke være forelder til et barn man har fått er virkelig noe helt annet. Valget om man vil (risikere) å bli forelder eller ikke skjer på et tidligere tidspunkt enn når kvinnen er gravid.
Skal man diskutere menns rettigheter må man også ta med om mannen skal ha rett til å beholde barnet om kvinnen ikke ønsker det. Da ser man tydelig hvor urimelig det blir å argumentere med noe annet enn kvinnens kropp.
Hvis man først skal dra «urettferdig!»-kortet, så kan man like gjerne si at det er urettferdig at kvinnen er den som setter liv og helse på spill ved å gå gravid og føde. Man får ikke gjort noe med det heller. Ellers syns jeg Katta og Pøblis har sagt det som kan sies om dette.
Siden dette tydeligvis er et tema i noen sammenhenger, er det jo faktisk et poeng å belyse utfordringene. Det dummeste jeg tror noen kan gjøre, er å himle og påstå at INGEN kan mene noe annet enn en selv. Det skaper hvertfall grobunn for bevegelser som drar i motsatt retning av det man ønsker. Det er nok av eksempler på at både kvinner og menn har opplevd vanskelige situasjoner rundt dette, og jeg synes det er viktig å ta med seg at det kanskje ikke finnes noen ideell løsning som ivaretar alle på best mulig måte.
På en måte er jeg i tvil om hva jeg mener her, samtidig som jeg ikke er det, da en juridisk abort vil ramme barnet.
Det jeg er tvil på, det er det faktum at far er helt uten medbestemmelserett når et uønsket svangerskap oppstår. Det er opp til kvinnen å bestemme, noe jeg selvfølgelig er helt enig i, da det tross alt er hun som skal bære frem barnet og føde det. Men jeg har ofte tenkt på far i abortspørsmålet...Det å få et barn er rimelig drastisk, og han har null han skulel sagt. Og det både om han ikke ønsker det, mens mor vil, og motsatt når han gjerne vil bli pappa, mens mor velger abort. En rimelig hjelpesløs situasjon for en mann, uansett retning. Og joda...man kan selvfølgelig avstå fra å ha sex, om man intenst ikke ønsker et barn, men de fleste vet vel at det ikke er slik det fungerer når driftene tar overhånd.
Ei jeg kjenner ble uplanlagt gravid, med en mann som var gift. Hun var veldig klar over at det var helt og holdent hennes valg om hun skulle beholde eller ei, og hun så den kjipe situasjonen han plutselig satt i. HUn valgte å beholde, og fortalte han om dette, samtidig som hun ga han beskjed om at det var opp til han om han ville være der. Økonomisk klarte hun seg fint, så hun ville ikke ha penger fra han.
Jeg beundret henne i dette. HUn var klar for å ta rollen alene og klare seg selv, og når tiden var moden for det så skulle hun forklare barnet at faren ikke var moden for et barn, men at hun var det.
Enden på visa her ble nå at mannen skilte seg fra in kone, og gikk 110% inn for henne og babyen. Men jeg likte prinsippet.
Jo, et barn har krav på å vite sitt opphav, men i noen tilfeller så er det ikke mulig, av ulike årsaker. Det er jo feks mange adopterte som ikke aner mer enn hvilket land de kommer fra, og det finnes vel en god del barn hvor mor rett og slett ikke vet hvem far er... ONS ble plutselig til en baby gitt...
Men nei, jeg er nok totalt sett i mot at far kan få en juridisk abort. Mest fordi at det fort kan bli en hvilepute for uinteresserte fedre, pluss at det jo rammer barnet. Samtidig tenker jeg at en ordning hvor far ikke er økonomisk ansvarlig kan være på sin plass i noen tilfeller. Igjen...alle kan holde seg unna sex, men det funker ikke sånn.
Jeg tviler på at det hadde vært gjennomførbart å skulle nekte mor å fortelle barnet hvem faren er. I de fleste tilfellene vil jo dette være noe både familie, venner og bygda vet.
Jeg skjønner veldig godt at det er kjipt å få vite at man skal bli far uten å ha noe man skulle sagt fra eller til. Men jeg tror ikke man finner en løsning der det ikke er noen det går ut over og jeg ser ikke hvordan det er bedre at det går ut over mor og barn. Juridisk abort vil heller ikke være en god samfunnsøkonomisk løsning.
Nei, det er klart, men jeg tenkte mer på situasjoner hvor mor er på byen, finner en partner for natta uten å ane hvem han er, for så å oppdage at natta fikk følger... Er det et kjent forhold så vil jo selvfølgelig ryktebørsen gå etter hvert.
Eh, jo. For det er jo ikke noen reell diskusjon, dette. ALLE må jo forstå hva som er rett? Av de som har skrevet så langt, er det ikke mange innlegg som gjør annet enn å "selvfølge" dagens ordning.
Selv om jeg også er glad for retten kvinner har, så er jeg av og til usikker på nyansene i forhold til far. Menn må avstå fra tilfeldig sex som kan føre til uønsket barn (hvis man vil være helt sikker, som noen skrev her), men kvinner trenger ikke ta det forbeholdet (fordi de kan velge).
Nå var det ikke det jeg svarte på heller, men at ingen påstår at det finnes en ideell løsning for alle. Selvfølgelig skjønner alle at det er kjipt å plutselig få økonomisk ansvar for et barn man i utgangspunktet ikke ønsket. Men jeg ser ikke at det er så mye mer kjipt enn en rekke andre ting som det heller ikke finnes andre løsninger på. Vi kan godt diskutere alternativer, men jeg syns altså ikke juridisk abort er et godt alternativ, ei heler veste enn det vi har og sliter med å se andre alternativer enn slik vi har det dag.
Jeg syns tanken rundt juridisk abort tar utgangspunkt i at reell abort er et lettvint alternativ, og det er det ikke, for de aller fleste. Det er som Katta sier; en nødløsning.
Både menn og kvinner har valg, men disse valgene må gjøres på ulike tidspunkt. Menn kan velge bort å ha sex og de kan velge å sørge for prevensjon selv. De har noen valg FØR en kvinne blir gravid. Etterpå mener jeg det må være en selvfølge st kvinnen får avgjøre, siden det er hennes kropp. Å bli pålagt enten en abort eller å fullføre et svangerskap er i mine øyne et forskrekkelig tilbakesteg.
Jeg tenker ikke at abort handler om retten til å ikke få barn, men om retten til å bestemme over egen kropp. Det er en vanvittig påkjenning å gå gravid og føde, kvinner dør av det, så å dra urettfredig-kortet der, blir helt absurd. Og hva med kvinner som går langt ut i svangerskapet før de finner ut at de er gravide, eller som ombestemmer seg, skulle de også kunnet ta juridisk abort?
Dette handler i bunn og grunn om at barns rettigheter trumfer voksnes rettigheter, og det er heldigvis ferdig snakka.
Jeg tenker det er tre tidspunkt her. Det ene er før kvinnen er gravid. Der har begge alle valgmuligheter. Så har du det tidspunktet hvor kvinnen er gravid, barnet er en realitet, men hun kan velge å ikke bære det frem. Når ungen så er på vei og blir født stiller begge foreldre igjen likt. Ingen av dem kan fraskrive seg ansvaret. Skulle man snakke om likestilling der måtte også mor kunne fraskrive seg ansvaret for et barn som blir født (man kan jo for eksempel se for seg en situasjon hvor det tar lang tid før hun oppdager at hun er gravid).
Det finnes ingen perfekte løsninger rundt et uønsket svangerskap. Med mindre foreldrene forsoner seg med situasjonen og tar imot ungen på en god måte må nødvendigvis noen komme mindre heldig ut om man skal bruke sånne uttrykk. Men jeg synes det er litt skremmende om man ser så lettvint på abort at dette er en mulighet også menn burde ha, å bare velge bort ansvaret for et barn.
Det finnes juridisk abort i dag. Det heter adopsjon.
Jeg må innrømme at den debatten er så tullete at det er vanskelig å ta de som er for, på alvor. Vi snakke om levende, fødte, ekte menneske. Små barn helt uten skyld.
Skal mor ha rett på juridisk abort også da?
Det er en del ting som blir ganske opplagte når man har levd en stund. Juridisk abort er et økonomisk hensyn. Det handler om barnebidrag og om arv. Det handler ikke om noe annet.
Og, nei, jeg syns ikke dagens ordning er perfekt. Men all den tid vi enn så lenge ikke har noe bedre ordning, så er det naturlig å fortsette med det vi har i dag. Hvordan i alle dager skal det å frata en unge økonomiske rettigheter være til det bedre for ungen?
Uten at jeg vet det sikkert, så vil jeg jeg tro at det å fraskrive seg et barn juridisk (for eksempel ved bortadopsjon), kan handle om en hel der mer enn økonomi. For meg ligger det hvert fall betydelig mer i det å ha ansvar for barn enn hva de koster i kroner og øre.
Når jeg mener at dette ikke er en diskusjon, så er det fordi at det ikke var så veldig mange innlegg som sa noe om at løsningen i dag ikke er ideell, men den er det beste vi får til med korta som er delt ut. En diskusjon fordrer jo litt at man kan se ting fra flere sider.
Jeg er helt enig i at dagens ordning er den beste vi får til nå, og jeg ser heller ikke for meg at den endres i uoverskuelig fremtid - uansett hvilke folkebevegelser som måtte komme vedr dette nye begrepet.
Ja ,for oss (som er foreldre) ligger det mye mer enn økonomisk i det. Men for en som er i ferd med å bli ufrivillig far (as if, han var villig til å ha sex) tror jeg det handler om penger. Om å slippe barnebidrag, om å slippe å "gi penger" til hun som han hadde sex med. Så enkelt tror jeg grunnlaget for å ønske juridisk abort er hos disse karene. Legg til litt sinne og bitterhet overfor hun som nektet å føye han i ønsket om abort.
Ansvar er bare et ord i wordfeud for dem. Hvis de spiller det da. Tviler.
Hvis man ønsker juridisk abort, har man vel neppe den samme ansvarsfølelsen for barnet som vi andre har, og dermed handler det om penger og makt. Forslag som dette fremmes av menn som hater kvinner og hater at de er fratatt den makten de hadde for bare få tiår siden.
Jeg tror at det å fraskrive seg et slikt ansvar for menn, eller å ta abort for kvinner, ofte handler om mer enn en lettvint løsning. Det finnes jo faktisk de, som synes selve ansvaret for et barn er for stort i seg selv, også, og har et perspektiv på foreldreskapet utover hvordan det påvirker lommeboka.
I lenken i HI vises det til Wikipedia, og der nevnes det at en av støttespillerne for denne endringen en kvinnelig filosofiprofessor. Det finnes med andre ord andre en gjerrige menn med dårlig ansvarsfølelse som synes det å gi fedre en valgmulighet, ikke er helt hårreisende.
Menn/den uansvalige kan jo i dag fraskrive seg alle former for ansvar utover det økonomiske og det arverettslige.
Skal man snakke om slike løsninge må man jo snakke om en løsning der den ene parten kan adoptere bort sin part i barnet.
Men juridisk abort handler om det økonomiske. Å fraskrive seg alt ansvar for en unge man ikke vil ha, det kan og gjør menn allerede i dag. Det menn vil fraskrive seg ved en juridisk abort, er det økonomiske.
I en diskusjon er det ofte noe man ønsker å "løse". Hva slags problem er det en juridisk abort søker å løse? Jo, det økonomiske rundt det å få en unge man ikke ønsker seg. En juridisk abort løser for eksempel ikke problemer rundt det at enkelte kvinner hindrer menn i å ha kontakt med ungen. En juridisk abort løser ikke problemer rundt fraværende fedre. Det er en økonomisk løsning som kun er til gode for far og eventuelt fars livsarvinger.
Jeg tror de fleste ser at det er problematisk om en mann lures til å måtte betale barnebidrag. Men ettersom man ikke ser noen andre gode alternativer (allerede i innlegg nummer 2 skriver zinatara en god del om hva som er alternativene), så framstår juridisk abort som sutring fra menn som ikke har forstått at har du sex med en kvinne, så kan du bli far.
Jeg kjenner til flotte kvinner, som har søkt om abort. Av helt, HELT andre årsaker enn mangel på ansvarsfølelse og penger eller makt. Tvert i mot, vil jeg si. Skulle deres grunner for å ikke ønske å bli foreldre, være så ganske annerledes enn menns? Jeg klarer ikke helt se hvorfor utgangspunktet for å ikke ønske et foreldreskap skal være så farget av makt og griskhet hos menn, mens hos kvinner antar man at det er ganske andre årsaker som ligger bak et ønske om å avslutte et svangerskap. Jeg tror at følelsen av avmakt, ansvarsfølelse og bekymring for om man strekker kan være ganske jevnt fordelt blandt kjønnene. Og hvis det er sånn, at to som er blitt gravide ikke samarbeider godt, eller til og med samarbeider dårlig, må vi jo nesten anta at dette er en kilde til gjensidig uro, altså også hos far.
Forskjellen ligger jo i resultatet? Det (bør) være ganske innlysende. Når en kvinne tar abort, helt uavhengig av hvor høyverdige grunnene er, finnes det ikke noe barn. Når menn vil taj uridisk abort finnes det et barn. Et høyst levde, tenkende, følende barn.
Fra lenken til HI, jeg leser det som mer enn økonomisk støtte:
Juridisk abort[1] refererer til et forslag om å la et barns biologiske far si fra seg alle rettigheter, privilegier og ansvar inkludert økonomisk støtte i en periode før barnet blir født.[2][3][4] Forslaget gir den biologiske faren muligheten til å avstå fra både rettigheter og plikter ved farskap på samme måte som kvinner kan gjennom abort eller adopsjon.[1][5][6][7]
Jeg mener uansett at det handler om barnet og ikke mannen. Barnets rettigheter overstyrer mannes rettigheter.
Og så har jeg vanskelig for å klare å skille juridisk abort fra resten av kvinnehatet som de gruppene som kjemper for dette, står for. Jeg leste den ene artikkelen - og oppslutningen for å tillate juridisk abort er gitt under følgende forutsetning:
Mere præcist vil 42 procent af befolkning give fædre ret til juridisk abort, altså en frasigelse af både de juridiske og økonomiske forpligtelse over for barnet, hvis moderen har fået ham til at tro, at hun ikke kunne blive gravid under samlejet.
Hvordan skal man bevise at kvinnen har sagt at hun ikke kan bli gravid? Dette er jo helt søkt.
Og så er det et uansett et ganske stort skille mellom faktisk abort og juridisk abort - fordi det i det ene tilfellet ikke fødes noe barn, men i det andre tilfellet faktisk fødes et barn som har selvstendige rettigheter.
Du misforstår. Alle de andre grunnene til å ikke ønske et barn for en mann er allerede mulig å løse for ham. En mann står helt fritt til å ikke ha noe som helst kontakt med barnet sitt og han kan velge å ikke følge det opp i det hele tatt. Det eneste han ikke kan velge bort er økonomisk ansvar for barnet.
På samme måte kan disse tingene løses for en kvinne, innen 12 svangerskapsuke.
Juridisk abort er så utrolig søkt. Jeg har ingen problemer med å forestille meg at det finnes menn som svært gjerne ønsker at kvinnen de har hatt sex med skal ta abort. Men som når ungen likevel blir født, ønsker å være deltagende i ungens liv. For da er ungen født! Da er ungen et levende menneske. Ungen forsvinner ikke selv om faren skulle hatt mulighet til å ta juridisk abort. Den biologiske koblingen er allerede gjort.
Eller faren kan ønske å ikke være deltagende i ungens liv. Det kan faren gjøre som han vil med. En juridisk abort vil kun gjøre at faren ikke har noen økonomiske forpliktelser. KUN det.
Beklager å måtte si det, men Laurie Shrage er fullstendig på bærtur. En fraværende far er fraværende uavhengig av om han har økonomiske forpliktelser for ungen eller ei. Enn så lenge er det fullt mulig for far å si fra seg alt av rettigheter, privilegier og ansvar som ikke har med økonomi å gjøre. Hadde det ikke vært mulig å si fra seg det ansvaret, så ville dette vært en helt annen diskusjon.
Hvis man tar utgangspunkt i at en kvinne lurer en mann. Og at juridisk abort også må foretas før en bestemt dato i svangerskapet. Da forutsetter man at kvinnen forteller mannen. Og det ville hun jo ikke gjort, hvis hun ville lure ham?
En kvinne kan jo heller ikke gjennomføre en adopsjon vekk fra BÅDE mor og far, uten fars samtykke. Faren står jo helt fritt til å ta hele ansvaret for barnet etter det er født, og da vil mor få økonomisk ansvar.
Jeg hadde ikke hørt om denne kvinnelige professoren før jeg leste lenken, ei heller hørt om begrepet. Det er mye mulig hun er crazybanana, men det er altså ikke bare bitre og likestillingsfiendtlige menn som er positive til det som ligger i dette begrepet. Som det ble hevdet.
Jeg kjenner at jeg er så luta lei av at samfunnet nesten alltid godtar urettferdige utfall mot kvinner og barn og blir helt justice warriors når en urettferdighet/ konsekvens kan ramme menn.
En kvinne blir gravid i et land hvor man ikke kan ta abort? Det burde hun ha tenkt på før hun hadde sex.
En kvinne blir gravid og trodde på barnefar om at han skulle støtte henne og så stikker han? Det burde hun tenkt på før hun ble gravid med en dust. Hun burde ha skjønt hvordan han var.
En kvinne blir gravid selv om mannen sier han skal bruke kondom men tar den av halvveis i akten? Hun burde ha tenkt seg om og sikret seg selv.
En mann blir ufrivillig barnefar selv om kvinnen sa hun ikke kunne få barn/gikk på pille? Neimen STAKKAR han! Skal det være sånn at noe han kunne sikret seg mot skal gi han konsekvenser? Han kunne jo ikke vite at hun hadde dårlige ppiller eller løy? Vi må endre lovene her altså. Selv om det går utover et uskyldig barn så kan det da ikke være sånn at noe går mot menn. Ærlig talt. Det er viktige mennesker vi snakker om her.
Jeg husker det gikk en diskusjon om dette for et år eller to siden, etter en artikkel i A-magasinet. Da leste jeg en kronikk som plukket fra hverandre alle argumentene for juridisk abort på en veldig god måte, men nå finner jeg den ikke igjen. :mumle:
Jeg skjønner ikke hva annet enn økonomi du mener det er snakk om? Alt det andre kan løses ved å si fra seg foreldreansvaret. Det er visstnok et relativt enkelt skjema som sendes inn til folkeregisteret.
