Jeg hører flere beskrive det å høre på lydbøker som "å lese" og ble litt forundret over bruken av begrepet. Jeg tolker "å lese" som å sette sammen bokstaver til ord med øyene eller fingrene, og ville sagt at jeg hadde "hørt på en bok" ikke "lest en bok" om jeg hadde hørt på lydbøker.
Har det kommer endringer i hvordan begrepet brukes, jeg tenker f.eks. mtp dysleksi?
Det har jeg stusset på i alle år, siden lydbøker begynte å bli en greie. Jeg synes det er rart, for jeg leser jo bøker for minsten, og det betyr jo virkelig ikke at han kan påstå at han har lest dem selv? Å høre på lydbøker for meg er virkelig en helt annen opplevelse enn å lese selv.
Jeg tenker også som deg at å lese handler om den konkrete øvelsen det er å lese.
Men, når det gjelder lydbøker og lesing så kan jeg nok av og til blande litt. I alle fall for min del så leser jeg og lytter litt om enannen. Jeg kan lytte litt og lese digitalt litt i samme bok. Nylig lyttet jeg og leste gjennom pensum også.
Som oppsummering der sier jeg nok at jeg har "lest bøkene". Poenget mitt da er at jeg har tilegnet meg innholdet. Det blir mer en beskrivelse av å ha kommet gjennom dem enn konkrete metoder for å ha kommet gjennom.
I notatboka mi har jeg en liste over "Bøker lest i 2017". På den lista står også bøker jeg har lyttet meg gjennom.
Jeg er enig. Samtidig kan jeg godt si ja hvis noen spør "har du lest den boka?" selv om jeg har hørt den på lydbok hvis jeg oppfatter spørsmålet mer som et spørsmål om jeg har vært igjennom innholdet i boka enn om jeg har lest den. Jeg kunne også sagt "jeg har hørt den som lydbok" hvis jeg mente det var relevant. Mange bøker jeg har lest eller hørt husker jeg ikke om jeg har lest eller hørt.
Men om man for eks har vært gjennom Jo Nesbøs "Harry Hole"-serie både ved å lese og å lytte. Er det da helt feil å si at man har lest serien? Er det noe poeng å presisere at noe er lyttet til?
Jeg tenker at i den sammenhengen er poenget at man har vært gjennom innholdet på et vis, ikke presisering av måten man har tilegnet seg innholdet.
Jeg holder nå på å lytte meg gjennom en annen krimserie og da sier jeg "lyttet meg gjennom". Det virker mest naturlig, men jeg ser nok ikke alltid hensikt i å spesifisere om det er lytting eller lesing når begge deler er gjort.
Ja nettopp.
"Nei jeg har ikke lest den, men jeg har lyttet gjennom den" er et sånt svar som jeg ville tenke var veldig flisespikk om spørsmålsstiller var ute etter om jeg kjente innholdet i boka.
For meg er det kontekstavhengig. I utgangspunktet seier eg at eg høyrer på lydbok. Men eg kan likevel godt seie «Den har eg lese», dersom det er snakk om ei bok eg har høyrd. Eg teller og lydbøker på Goodreads, dersom eg teller kor mange bøker eg har lese på eit år.
Det er vel noe med at ein bruker det tekniske begrepet å lese i utvida betydning, som at når ein komme gjennom ein tekst på eit eller anna vis har ein lest han?
Personlig ville jeg nok ikke spesifisert at jeg hadde lyttet på noe og lest noe om det var snakk om hele Harry Hole-serien. Jeg ville nok også nevnt bøker jeg hadde lyttet til i en liste over bøker jeg har "konsumert". Jeg vill ikke sagt "nei, jeg har lyttet til den" om noen spurte om jeg hadde lest en bok.
Men jeg mener å ha hørt at noen sier at de "leser en bok i bilen" f.eks. når de hører på en en lydbok. Eller at de har fått lest masse denne påsken når de har hørt på lydbok. Og det er en begrepsbruk jeg ikke er vant til. Det er ikke noen dissing altså, jeg er bare nysgjerrig på om man kan klassifisere lytting som lesing, f.eks. mtp dyslektikere som bruker lydbøker.
Prøver veldig hardt å ikke oppfatte tråden som dissing.
Jeg har to dyslektikere som begge hører MYE lydbok og med det har fått åpnet bøkenes verden. Med alt det positive det innbærer.
Selv har jeg fått tilbake bok gleden av lydbøker. Som ung slukte jeg 2-4 bøker i uka. Som voksen har den verdnen vært stengt på grunn av mangel på tid. Med lydbøkene har jeg fått igjen den enorme lese gleden jeg hadde.
Men jeg har inntrykk av at enkelte oppfatter det som mindreverdig lesing. Dem om det.
Jeg har vært med Mino i regnskogen og Britt Marie i den støvete ungdomsklubben via lydbøker, pålik linje medom jeg skulle lest fysisk.
Å høre lydbøker er annerkjent som å lese i bibliotektenes Leselyst.
Jeg opplever ikke det å lytte til lydbok som mindreverdig det å lese altså. Jeg lytter mer enn jeg leser for tida og det er en veldig god måte å tilegne seg litteratur på.
Det som blir rart er som Tallullah sier "Å lese bok i bilen" med mindre man er passasjer faktisk leser.
Jeg leser ikke bøker i badekaret, mens jeg kjører og når jeg går tur. Der lytter jeg til bøker.
Da hadde jeg svart ja siden jeg regnet med at det spørsmålstiller var interessert i var om jeg kjente innholdet i boka. Bare dill å spikke der.
Spør noen om jeg leser bok mens jeg kjører bil vil jeg nok presisere at jeg lytter til lydbøker. Det finnes nemlig dem som leser mens de kjører, i alle fall avislesning og det er livsfarlig. Da er det ikke innholdet det spørres etter heller, men hva jeg gjør mens jeg kjører.
Hvorfor er det selvsagt?
Er det fordi det er mindreverdig å lytte?
Jeg har dyslektiker i heimen og jeg tror han ville synes det hørtes absurd ut og kunne misforstått om han fikk beskjed om å lese en lydbok. Da hadde han nok lurt på om det lå et tekstvedlegg ved siden av.
Jeg skjønner at det ligger noe verdiladet i dette som jeg aldri har fått meg meg.
Jeg elsker lydbøker og snakker villig vekk om alt jeg lytter til og den mengden bøker jeg får med meg nå som jeg har app. Jeg har aldri tenkt å gjemme det bak et skamfult "bare".
Jeg kan godt ramse opp bøker jeg har hørt på lydbok hvis jeg fortelller hva jeg har lest i det siste (altså før jeg begynte å høre på podcast i stedet for lydbok når jeg sykler). Det er en helt adekvat måte å tilegne seg innholdet i boken på.
For ungene har jeg ikke regnet med lydbøker med i lesetreningen, siden det for dem da har handlet om å trene ferdigheten «å sette sammen bokstaver til ord og få opp lesehastigheten». Jeg regner likevel lydbøker høyt på kvalitetsting å gjøre, og vi prioriterer det høyt for bil etc (og de kan selvsagt alltid ellers velge om de vil lese eller høre på lydbok).
Hadde de hatt dysleksi eller andre leseutfordringer, hadde jeg mer enn gjerne regnet lydbøker som lesing, tror jeg (sammen med lærer, så klart). Jeg antar man da har andre metoder å utvikle leseferdigheter.
Så svaret er: jeg bruker ikke lydbok som eksempel på leseferdighet, men jeg skiller ikke når det er innholdet som er poenget.
Det er på ingen måte ment som dissing. Jeg er oppriktig interessert i begrepsbruken, ikke en vektlegging av den.
Takk for info. Det er nettopp en slik bruk jeg lurte på om fantes, fordi jeg ser en endring i begrepsbruken fra hva jeg er vant til å oppfatte det som.
Nei, selvfølgelig ikke. Da ønsker man jo et svar på om man har opplevd boken, ikke metode. Og jeg vil på det sterkeste presisere at det er du som legger inn en negativ tolkning her, med "bare". Ikke jeg.
Jeg er her. :nikker: Jeg er enig at verbet lese gjenspeiler på å se på bokstaver, dra de sammen til ord og tolke meningen. Men når jeg snakker om litteratur, så diskuterer jeg som regel sluttresultatet (meningen, handlingen, karakterene, oppbyggingen av plottet) ikke selve lesingen (er det noen som gjør det, da?) og da ville jeg kanskje ha brukt ordet "lesing" i en eller annen form. "Jeg tenkte x, da jeg leste boken, fordi y"
Jeg hører masse på lydbok - både i bilen og når jeg løper og synes på ingen måte at det er 'mindreverdig' å høre på lydbok enn å lese. Ville aldri sagt at jeg leste bok i bilen, når jeg egentlig hørte på lydbok, men om noen hadde spurt om jeg hadde lest den og den boken, hadde jeg selvsagt sagt ja dersom jeg hadde hørt den som lydbok.
Eg tenker at lesing og lytting av/til bøker er likeverdig, men at det krev to ulike former for konsentrasjon. Eg kan ramse opp bøker eg synest fungerer godt som tekst men som ikkje fungerer som lydbok. For eksempel Per Petterson og Karl-Ove Knausgård sine bøker, som går frå svært gode kvardagsskildringer som tekst til altfor detaljerte monologer som lydbok. Bøker som er meir handlingsdrivne, som krim og lettare underholdningsromaner synest eg fungerer betre som lydbok enn som tekst. Begge deler krev mykje av meg, med tanke på oppmerksomhet, konsentrasjon og fokus. Men det er ulike ferdigheter som blir brukt. Likevel tenker eg ikkje på lydbok som «bare».
Men om lesebegrepet er utvidet, altså verbet «å lese» slik at handlingen «å lese bok» både kan bety det man tradisjonelt har kalt å lese, samt det å lytte til lydbøker så trenger vi kanskje et nytt ord? Et ord som beskriver det å lese en tekst fra ark.
Jeg tror at velment blanding av begrep kan gjøre det enda vanskeligere for dem som sliter med lese og skrivevansker.
Hvorfor trenger vi et nytt ord? Jeg har vondt for å tro at vi gjør det noe vanskeligere for noen om vi inkluderer flere ting i et etablert begrep. Med LK06 ble jo begrepet tekst også utvidet til å også gjelde tale/samtale/muntlighet, uten at det gjør det noe verre for noen. Når f.eks. en dialog kan være en muntlig tekst, passer det veldig fint at andre ting enn å kode bokstaver til ord og setninger med mening er inkludert i begrepet lese.
Hvis det er viktig å presisere at man leser tekst fra ark, kan man jo si nettopp det. Jeg vet ikke om jeg kan komme på en eneste situasjon der det er viktig om man har avkodet selv eller fått teksten opplest av andre.
Vi sjekket opp dette da mine ville være med i Sommerles og ble veldig glade da lydbok var likestilt annen lesing. Mine dyslektikere vil aldri lese bøker for leseropplevelsene sin del. De har som mål å lese såpass at de kan meste livet.
Med lydbøker kan de ta del i den fantastiske verden skjønnlitteratur er.
Men vi møter en del rynkede neser, derfor går jeg lett i forsvar. Det finnes jammen mange nok som mener lydbøker er annenrangs lesing.
Lydbøker gir også økt ordforråd og det igjen gir bedre leseforståelse så at det ikke styrker bokstavlesing er heller ikke riktig. Å bli lest for er veldig utviklende.
«Nå skal dere lese side 14-15. Mari og Ole, dere skal /insert nytt ord/ de samme sidene.» Ja, det var en god løsning, mye lettere enn slik som det er nå når de som bruker hjelpemiddel vet at det er slik de leser.
Mulig jeg har misforstått deg, men det du skriver gir ingen mening for meg.
Joda vi kan bruke lange setninger for å presisere masse, men det er et problem at språket vårt er diffust på mange måter og jeg tenker at det slettes ikke er nødvendig å gjøre sånt enda mer diffust bare fordi noen tolker det å lytte til tekst som mindreverdig det som tradisjonelt har blitt kalt lesing.
Vi lever ikke isolert her til lands og vi har et pokker så vanskelig språk definisjonsmessig.
Jeg har vært nødt de siste årene til å presisere masse for mennesker som ikke har norsk som morsmål.
Hva skal det være godt for å kalle lytting «lesing»?
Definisjonsmessig har det norske ordet «lese» vært temmelig likt beslektede språk. Det gjør det enkelt å tilegne seg. Gir vi ord flere nyanser gjør vi det vanskeligere forståelig.
Og nei dyslektikeren her i hus (sterkt rammet) skjønner ikke poenget med å kalle aktiviteten å lytte til lydbok for «lesing». Er det for å kamuflere hva som ikke mestres? Det hjelper lite å fordekke med ord.
Jeg leser bøker og lytter til lydbøker. Det siste krever desidert mest av meg.
Å lese er avkoding og forståelse, å lytte gir akkurat samme gevinsten bortsett fra avkodingen. Å lytte er supert, men det øker ikke lesehastighet eller avkodingsferdigheter. Derfor ulik funksjon, og ulikt verb.
Lydbøker er gull for ordforråd, språkfølelse og opplevelse av skjønn- og faglitteratur. Men det er ikke å lese selv, men å bli lest for.
Ja, det var det jeg mente også. Og jeg ser absolutt ikke på lydbøker som noe mindreverdig. For min egen del liker jeg mye bedre å lese bøkene enn å høre dem, så jeg bruker ikke lydbøker.
Samboeren og jeg leser for hverandre. Det er noe veldig annet enn å høre på lydbok, for det er noe veldig nært med situasjonen som selvfølgelig ikke er der ved lydbokhøring.
Jeg blir ikke lest for når jeg hører på lydbok. Jeg hører på den. Jeg legger ikke voksen/barn nødvendigvis inn i det å bli lest for, mer at det er noe som skjer i sanntid og i samme rom.
Jeg sier aldri at jeg blir lest for når jeg lytter til lydbok. Å bli lest for er en mer rl-situasjon i mine øyne. Jeg tror Lasse Lindtner kan være glad for at han ikke leser bøkene for meg, men at det er en lydbok med anonym avknapp som er greia.
Mtp dysleksi så tror jeg ikke det har hensikt å tøye språket for å kamuflere utfordringene. Man måler ikke lesehastighet i tempo man spiller av lydbok i. Lytting kan aldri erstatte tekst fullstendig og det er nyttig å ha presist språk.
Eg tenker at det er noko med ferdighetene, som Oslo er inne på her. Særlig for barn som strever med lesing, utan å ha dysleksi, så er ferdigheten avkoding - altså evne til å sette saman bokstavar til ord - noko ein vil trenge mengdetrening i for å øve opp leseferdigheter som igjen vil vere nyttige i vidare skulegang. Så vi kan ikkje la lydbøker bli ei fullverdig erstatning for lesetrening. Dermed tenker eg og at det er to ulike ferdigheter. Det betyr ikkje at eg vurderer det eine som betre eller verre enn det andre. Men då eg jobba i vidaregåande skule såg eg at elevar som ikkje hadde mengdetrening i lesing og høg nok lesehastighet mangla noko som prega dei i samtlige fag. Og det er derfor lesing er ein grunnleggjande ferdighet i læreplanen.
Så nei, eg vurderer ikkje tekst som meir høyverdig enn lydbok. Men eg likestiller deig eller ikkje, nettopp fordi dette med avkoding og hastighet er ein ferdighet ein ikkje får trent opp ved lytting.
Lytting gir likevel trening i andre ferdigheter som konsentrasjon, og dei tings innafor forståelsesaspektet ved lesing som Oslo nevner.
Jeg hører på lydbok og leser bøker. Det vil si, sist jeg hørte på en lydbok må være minst 15 år siden eller mer. Har ikke tålmodighet til det rett og slett, uforbederlig skumleser som jeg er. :flau:
Men som nokon mener jeg ikke at det ene er mer høyverdig enn det andre. Bare to ulike måter å nyte litteratur på.
Jeg tenker at aktiviteten man gjør er lesing vs lytting, og forskjellige. Jeg leser bok i sofaen og hører på lydbok på tur. Den ene er ikke underordnet den andre, det er bare en presisering av metode.
Men jeg "har lest" bøker uavhengig av format/metode. Det høres bedre ut enn "har konsumert". :p
Digresjon: Morgenbladet skriver om Storytel og hvordan det endrer hvordan og hva vi leser, denne utgaven. Jeg har bare skummet det, men de er inne på at man leser andre bøker når man lytter, enn når man leser selv. Det er andre typer historiefortelling som slår an der enn på papir. Skal lese det senere og få litt mer ut av det.
Det er jo ganske interessant med lydbøker, og det er virkelig fantastisk at f.eks. Storytel har åpnet litteraturverdenen for fler. :jupp: Det er noe helt annet å oppleve litteratur på en slik måte at ens egen fantasi må jobbe, enn i filmform for eksempel.
Jeg hørte litt på lydbok da jeg var i permisjon, men jeg har aldri helt kommet inn i det. Dessverre leser jeg mindre enn før også, så det kan hende lydbøker kan få meg inn igjen.
Jeg kan godt se for meg at det er ulike bøker, ja, for jeg sliter med å finne nok jeg har lyst å lese på Storytel til at jeg har funnet det bryet verdt å aktivere gratismåneden. Spesielt siden jeg holder fast på prinsippet om å ikke lytte til engelsk når jeg sykler.
For meg er papirbøker og lydbøker to ulike måter å tilegne meg historier på, men jeg ser ikke på en av dem som noe bedre enn andre. Jeg har oppdaget at jeg husker historien dårligere når jeg hører lydbok, men det kan jo også være fordi jeg gjerne gjør andre ting. Går tur eller kjører bil, for eksempel.
Jeg leser når jeg sitter krøllet opp i godstolen foran peisen, det er min ultimate form for egentid. Hvis noen spør meg om jeg har lest "Stoner" svarer jeg ja, selv om jeg hører den på lydbok. I en slik kontekst oppfatter jeg "lest" som "har du fått med deg historien".
Krim er best egnet for meg, gjerne serier. Det er litt "strevsomt" å komme i gang meinte menneKer. Jeg hører på i bilen og kan ikke vie boka 100% oppmerksomhet. Dermed nåde være litt enkelt. Men helst ikkebanalt.
Det har jeg egentlig ikke tenkt så mye på. Men har knist av en blogger som har på briller uten styrke når hun skal reklamere for storytel. Aldri ellers på bloggen.
Jeg hører ikke mye på lydbøker. Unntaket har vært når jeg skal kjøre lengre strekninger alene. Er såpass mye lyd i huset mitt at jeg sjelden får roen til å lytte så lenge. En bok kan jeg lettere legge fra meg og lese opp igjen de siste setningene. Og så liker jeg ikke de lydbøkene der de forkorter bøkene.