Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Det er så sjokkerende, så grovt og så skummelt, men dette må leses.
De er så vanlige, disse overgriperne. De er familiefedre, de har barn, de har jobb, de går på fjellet, har hund og bruker tid på frivillig arbeid. På kvelds- og nattestid deler de bilder av tortur og sadisme, bestiller overgrep eller fantaserer om våre barn.
Jeg har lest artikkelen, og kjenner at det gjør vondt langt inn i sjela. Og artikkelen viser virkelig at dette er "helt vanlige folk". Jeg har ingen forutsetning for å vite om dette er folk jeg kjenner.
Jeg jobber mye med barn/ungdom på frivillig basis. I neste uke skal jeg på "trygg på trening"-kurs i regi at Redd Barna for å lære og lese signaler fra ungene jeg omgås for å fange opp overgrep og misbruk. Jeg gleder meg ikke, men jeg tror det er viktig.
Så utrolig bra at du gjør det Tjorven. Jeg tror slike kurs er veldig viktig, vi som ikke kjenner dette må orke å stå i det og lære om det, for alle de barna som lever i det hver eneste dag.
Her er artikkelen i Aftenposten, den ligger bak betalingsmur hos BT. Hos Aftenposten også, men hvis man ikke bor i Bergen har man kanskje større sannsynlighet for å ha tilgang til AP
Den er nok hos alle Schibsted-avisene, tipper jeg. Det er et godt stykke arbeid som er verdt å betale for, men jeg håper egentlig at den dukker opp gratis etterhvert likevel. For det er så innmari viktig at folk leser dette og ser hvem disse folkene egentlig er. At det er hvite, norske menn, og kan være hvem som helst i grunnen.
Det er nettopp det som er greia. Vi får ikke vite hvem de er, for de kan være hvem som helst. Kanskje aller mest folk vi ikke hadde trodd at det kunne være. Og artikkelen viser nettopp det.
Jeg har jobbet i Redd Barna og jeg har vært borti overgrep og vold blant familie, nabo og venner. Jeg er enig i at artikkelen bør leses, at den er verdt å betale for, men jeg tror ikke jeg orker.
Det er helt jævlig. Personlig måtte jeg hoppe over avsnittene med beskrivelser, jeg orker ikke detaljene.
Dette er jo aktuelt med Listhaugs "MOONSTRÆÆ"-uttalelser, og hvor skadelig hennes retorikk kan være for barna. Fordi dette er helt vanlige menn, pappaer, naboer og fotballtrenere. Om barnet tror det er monstre som gjør slikt, blir det vanskelig for dem å anmelde og å si i fra. Det hele beviser jo at Listhaug slett ikke bryr seg om barna, hun bryr seg kun om seg selv og populariteten hos brungrumset.
Men jeg tror man skal allikevel. Jeg har jobbet med overgrep mot barn i flere år, og trodde jeg hadde sett det meste av sadisme, men i ren solidaritet med de barna som utsettes for dette akkurat nå i dette sekund, må man lese.
Det er jeg faktisk veldig uenig i. Så lenge man VET hva som foregår er det ingen praktisk grunn til å sette seg inn i detaljene. Man kan faktisk ha både sympati og solidaritet uten å lese detaljerte beskrivelser av overgrep. Det ligger ingen automatikk i at man blir et bedre menneske, eller at ofrene får det bedre av at jeg leser detaljer om overgrep.
Å lese artikkelen er en ting, men man MÅ på ingen måte lese detaljene om overgrepet. Det er allikevel ikke vanskelig å vite hva det går i.
Det som er svært interessant er hvordan nettsamfunnet og fellesskapet disse har skyver på grenser. Vi som henger på forum vet jo hvordan man knytter seg til dem man skriver med, hvordan man påvirkes av forumet. (Bare tenk på FP-parkasen og andre uniformeringer, ting man prøver og gjør fordi andre man liker og stoler på har sagt at det er bra). De har opplevd at de hjelper medforumister (slik vi ofte gjør her inne) når de har delt ting.
Ja, og i tillegg gjør anonymiteten eller at man danner seg en annen persona at grenser blir lettere å skyve på. For man er jo ikke seg i "virkeligheten".
Det er så fælt. Jeg får vondt langt inn i sjela, og jeg klarer ikke å skjønne, ikke en gang på et teoretisk plan, at noen er i stand til å glede seg over og tenne på tortur av barn.
Jeg er enig med deg. Jeg har det på samme måte når det gjelder besøk til konsentrasjonsleirene i Polen. Jeg klarer det bare ikke. Det gjør meg allikevel helt kapabel til å innse hvilke grusomheter som har skjedd der, og gjøre meg bevisst på hva vi kan gjøre for å forebygge at det skjer igjen.
Forunderlig nok får jeg ikke de samme grusomme tankene i hodet når jeg leser om overgrep av barn. Eller jeg synes det er fælt, men jeg får sove etterpå.
Men det trodde og visste altså jeg. Og jeg har en hjerne som kan bruke år på å legge fra meg slike bilder, og jeg blir på ingen måte mer konstruktiv av å ha det kvernende i hodet. Så det som funker for noen, er ikke nødvendigvis nødvendig eller det beste for alle.
Jeg leste i går før jeg la meg, var alene hjemme, og fikk ikke sove og hadde ingen å snakke om det med. Det var så vondt å lese, og jeg kjenner at jeg blir redd og ikke klarer å rasjonalisere.
Jeg sitter for tiden og snakker med mange ofre for overgrep. Jeg snakker i telefonen og på chat, og disse historiene er så bunnløst triste og grusomme at jeg stadig gråter når jeg vel har gått av vakt. Det er så viktig at vi kan bli kvitt dette bildet som virker å finnes der ute av at dem som gjør dette mot barn ikke er helt som "oss andre" men er "monstre". De er folk, men det betyr jo at din far, bror, mor, tante, treneren på dine barns lag kan være en som gjør slike ting og det orker de fleste ikke tenke på. Det er lettere å gjøre det til noe som er fjernt fra egen virkelighet, og det er det som er det aller skumleste med dette, en valgt blindhet.
Saker som denne er viktige, men jeg er redd mange som kunne trengt å lese velger å ikke gjøre det. Kanskje nettopp fordi det er så beskrivende.
Ja, jeg leste den i dag etter å ha levert barna i barnehagen. Utrolig vondt å lese, men samtidig viktig å vite noe om tenker jeg. Jeg fikk og en bedre forståelse av mekanismene bak, ikke at det unnskylder noe som helst altså.
All ære til politiet og andre som jobber med dette.
Og der gjør SL overgriperne en tjeneste når hun bruker begrepet monstre om ikke bare overgripere og torturister, men også om pedofile generelt, som om alle pedofile mangler styring av sine handlinger. I tillegg til at hun får det til å virke som om legningen i seg selv gjør folk til monstre.
Jeg også tenker at det er veldig viktig at man får justert den "monster" greia som SL kom med. Det at vi distanserer oss så kraftig fra personer som bedriver overgrep mot barn gjør at vi blinder oss selv. Vi greier ikke å se eller tenkte at seksuelle overgrep eksisterer på den måten det reellt gjør. Dessverre tror jeg artikkelen er viktig for mange, men ikke for alle
Men jeg tenker at det er det jeg faktisk klar over. Jeg har i flere diskusjoner på blant annet her på FP argumentert veldig mot at overgripere er monstre. Hvis jeg skulle ha anbefalt lesing om temaet ville jeg heller ha anbefalt denne: Blekkspruten av Gro Dahle.
Kamp, dette er vår lille hemmelighet og det er ikke lov å grine.
Hver eneste gang sa han dette, noe som resultat at jeg har hatt problemer med å grine helt til nå 27 år gammel.
Det er rart hvordan hendelser som skjedde 3-10 års alderen kan ødelegge og skape så mye psykisk skade når man er voksen. Men som barn hører man som oftest på de voksne og derfor skjedde dette.
Viktig å lese, og så tror jeg vi er forskjellige når det gjelder hvor mye vi "trenger" å vite for å skjønne. Det går kanskje på hvor visuelt orientert man er i hodet sitt også. :vetikke:
Og så må jeg si at jeg tenkte litt omvendt fra Tallulah angående monstrene. Jeg er helt enig i det jeg har lest de siste ukene om at hvis man tror overgripere er "monstre" så ser man dem ikke når de ser ut som alle andre trenere og fedre man ser rundt seg. Og at de er folk barna er glade i. Og at noen av dem er ungdom og ofte ofre selv.
Samtidig. Når jeg leser dette så er det vanskelig å IKKE tenke "monstre". Dette er ikke "menneskelig adferd". Det er så totalt uempatisk, helt uten evne til å se hva de bidrar til. Det å bruke monster-ordet tror jeg handler om en markering over hvor totalt bortenfor akseptabel, normal adferd dette er. Så selv om de ER fedre, trenere, vanlige folk på UTSIDEN, så er jeg fristet til å tenke at noen som produserer eller betaler for en film av et lite barn som blir voldtatt, de er noe i en helt annen kategori enn noen annen type kriminelle.
Ellers er det interessant å se hvordan bilder blir en valuta for å få andre bilder, og hvordan dette gjør at veksten i produksjon av bilder blir eksponentiell. At man blir motivert og insentivert til å ta bilder av og utføre handlinger mot egne barn eller barn i nettverket sitt, ikke fordi man i og for seg vil det så veldig, men for å få bilder man kan bytte mot bilder av andre barn. Det blir ekstremt eksplosivt!
Jeg tror selvsagt at man tenker monster, og det er ikke noe galt i det, men når man ser på den Dagsnytt18-sendingen hvor Listhaug sitter og messer MOOONSTRÆÆÆÆ VOOLDTÆÆÆKT BÆSTILLÆÆÆÆ "e hekje behov for å sjekke med andre, dokke gjær overgripære til ooffræ" så er det helt, helt tydelig at det hun er opptatt av, er å skape splid, ikke faktisk beskytte barn. Tenk å si noe sånt til Anine Kjærulf? Med et glis?
Det er virkelig ENORM forskjell på å tenke monster når man leser A-magasinet, og at justisminsiteren innfører det som et begrep i offentlige sammenhenger.
De fleste seksuelle overgrep (i Norge) foregår ikke i denne type settinger. De flest seksuelle overgrep i Norge utføres av personer som står "nær" barnet og som ikke er tilknyttet nettovergripere (litt pussig uttrykk). Ofte er det også barn som er overgripere mot andre barn.
Jeg er selvfølgelig enig i at det å kalle andre "monster" er en instinktiv tankegang. Det er vanskelig å la være. Og det er en distansering. Det er et forsvarsverk. De er ikke som oss.
Første gangen jeg ble klar over noen jeg kjente ble utsatt for overgrep fikk jeg angst. Mannen som utførte overgrepene var en hyggelig mann. (Han var det, han hadde mange gode egeneskaper) Og dette gjorde at jeg ble redd for alle menn, jeg tenkte "kan han, kan godt han også ..." osv. Du tar vekk forsvaret om at bare jeg gjør sånn og slik, ikke haiker, ikke går i korte skjørt, ikke går alene, ikke blir med fremmede etc så er jeg trygg. Det å verge om denne tryggheten er naturlig - og sikkert også derfor at kvinner ofte tror at andre kvinner som er utsatt for overgrep kunne ha forhindret det.
Når jeg så den sendingen tenkte jeg at jeg vet ikke om jeg ORKER å bo i et land hvor hun har en offentlig rolle lenger. Jeg ORKER ikke at hun gjør enhver sak med svake parter til et medieshow om seg selv, med null omtanke for menneskene hun rammer. Og i denne saken syns jeg nesten det er verre enn da hun bare var innvandringsminster, for hun rammer små barn, i et show for å hause opp seg selv som rettferdighetens ridder. Argh, altså. Jeg er så provosert at jeg knapt greier å se klart.
Hun oppfører seg så nedrig når hun sier at de som vil ha et nyansert bilde av overgripere gjør forbryteren til offer. Og hun er omtrent like selvforherligende som Trump og har et like vinnende vesen.
Jeg så artikkelen i dag, og jeg ble faktisk rasende. Hvorfor HVORFOR i helvete trenger vi disse detaljene? "Du vil ikke tro hvor jævlig det er før du får detaljene .. " Jo, faktisk. Når garva politifolk sier "Det er så jævlig at du ikke vil tro det" - vel - så er det vel det. Solidaritet med offerene - my ass. Det er kun kikkermentalitet som blir tilfredsstilt her. Og hva skal jeg lixxom gjøre da, etter å ha lest om utspekulerte torturmetoder som er som tatt ut av Saw IX? "Engasjere meg"? Gå på pedojakt i nabolaget? Mener vi at det ikke prioriteres høyt nok av politiet? Er det noe som prioriteres høyere?
Jeg kan gjerne opplyses om omfang og metodikk, men det er ingen grunn til å servere groteske detaljer som underholdning. For det er det der er.
Sånn. Nå går jeg og finner A-magasinet og brenner det. Slik at ikke barna finner det. Hvis det sto noe nyttig der jeg kunne hatt nytte av å vite så har altså Aftenposten mislyktes i å formidle det til meg.
Jeg har også gjemt avisa og A-magasinet for åtteåringen. Men jeg leste artikkelen på nett. Og jeg syns faktisk de detaljerte skildringene var viktige i historien. Fordi jeg ikke har forestillingsevne til å komme på noe i nærheten av hva det er snakk om her, og vi trenger å være klar over hva som faktisk foregår.
At garvede politimenn sjokkeres sier ikke meg noe om hva dette handler om, siden jeg ikke kjenner til innholdet i "vanlige" saker.
Jeg har gått rundt meg selv i dag og lurt på hva man kan gjøre. Utover å heie på politiet og samarbeid på tvers av politidistrikt.
Jeg trenger detaljene. Jeg må vite at dette skjer, hva som skjer, hvordan det føles. Bare sånn kan jeg møte barn som har opplevd dette på en måte som gjør at de ikke føler skam. Stille spørsmål eller si ting som gjør at jeg ikke fjerner meg fra dem men lar dem forstå at jeg har hørt det før, de er ikke alene om å ha opplevd det de har gjort. Hvis jeg blir sjokkert tør de ikke fortelle mer. Jeg er ikke herdet, for jeg blir fortsatt fullstendig utmattet av historiene. Likevel må jeg stadig minne meg selv på at det skjer og hva som skjer.
Så kan man si at det ikke betyr at alle trenger å vite alt og høre alt. Det er godt mulig, men alle som har barn og møter barn bør i allefall vite nok til at de tør å se og høre eller lese mellom linjene hvis et barn forsøker å si fra. Barn som har opplevd overgrep forteller det slett ikke alltid rett ut eller tegner en tegning som alle forstår. De viser det på andre måter, og om de tør forsøker de kanskje å sondere terrenget hos noen de stoler på. Det er som oftest ikke en offentlig ansatt med kurs i barnesamtaler og seksuelle overgrep. Det kan være deg. Og jeg synes i iallefall at disse barna fortjener at vi vet nok til at vi ikke lukker porten hvis de har satt den på gløtt.
Å gjøre overgriperne til monstre kan være med på å lukke porten og stenge døra. Overgriper er ikke et monster for barna. Det er en bror, en far, en onkel eller en lærer. Lojaliteten forsvinner ikke selv om barnet vet eller får vite at handlingen er ulovlig. Barn vil ikke at en overgriper de kjenner og bryr seg om skal få straff eller bli omtalt som et monster.
Jeg og et par av kollegaene mine snakket om dette i dag. Enn så lenge klarer jeg ikke å lese om dette. Jeg har lest og hørt mye om slike ting, og jeg har grusomme bilder i hodet mitt om spedbarn som blir ødelagt for livet. Jeg vet ikke om jeg orker å putte mer i den boksen akkurat nå. Det er så jævlig at jeg ikke har ord.
For meg spille det ingen rolle om jeg leser de grusomme detaljene, jeg klarer likevel ikke fatte at det skjer. Ikke med babyer, jeg kan ikke forstå, og distanserer meg.
Det jeg synes er viktig her e at overgripere kan være hvem som helst. De som forgriper seg på barn er ikke gamle griser som laster ned bilder og videoer fra Thailand, dette er vanlig menn en kan omgås i hverdagen. Dette kan være hvermannsen, og barna ens egne.
Jeg synes det er vanskelig å forstå at folk så blottet for empati at de underholdes av tortur av barn elles kan oppfattes og fungere som et normalt, hyggelig menneske. Har man de sosiale antennene på når en ikke plukker opp signaler av at noe er galt med et menneske som er medskyldig i tortur? Jeg har ingen tro på at de er menn som er hensynsfulle, ansvarlige og solide folk i sosiale relasjoner og arbeidsliv. At de later som, ja - men noen må kunne oppdage at det ikke er genuint.
Også lurer jeg på når vi kommer til å få politikere som skjønner at vi må pøse ressurser inn i barnevern og andre organisasjoner/institusjoner som tar vare på barn så vi kan hindre at folk ødelegger barn som ødelegger nye barn som ødelegger nye barn. Eller som ødelegger seg selv. Et velfungerende land må ta vare på svake og utsatte grupper. Så kan vi heller droppe å bygge en ny vei eller to.
Og der gjør SL overgriperne en tjeneste når hun bruker begrepet monstre om ikke bare overgripere og torturister, men også om pedofile generelt, som om alle pedofile mangler styring av sine handlinger. I tillegg til at hun får det til å virke som om legningen i seg selv gjør folk til monstre.
Alt dette.
Jeg vet at den første gangen jeg fikk høre detaljene fra en som hadde opplevd det så satte det seg på en måte i meg som det ikke har gjort før. Ikke fordi jeg aldri har brydd meg tidligere, men fordi min evne til å forestille meg hva slike overgrep innebærer rett og slett var svært, svært begrenset i forhold til virkeligheten. Og jeg mangler hverken fantasi eller evne til å forestille meg ting, det er bare det at virkeligheten er så grusom på et nivå jeg rett og slett ikke har noe erfaring med fra noe område i livet mitt.
Det er mange som mangler empati og sosiale antenner men som ikke ville drømme om å forgripe seg på barn. Tvert i mot tenker jeg at en må være ganske sosialt kompetent (og manipulativ) for å oppnå et barns tillitt . De overgriperne jeg har møtt har ingen "likhetstrekk" i så måte. Verken før eller etter overgrepene ble avdekket. De fremstår fremdeles som "vanlige folk". Verken hoggtenner eller horn vokser frem i det verden vet hva de har gjort.
Jeg mener at den beste måten å avdekke (og forebygge nye) overgrep på er åpenhet. De siste ti årene har holdningen til vold endret seg i samfunnet. Fra at det før var tabu og privat er det nå noe som snakkes om. "Alle" barn og foreldre vet i dag om hva vold er og at det "ikke er lov". Det snakkes om i media, i barnehager og på skoler. Det har ført til en enorm økning i antall voldssaker i barnevernstjenesten. Parallelt ser jeg utvikling av mange ulike hjelpetiltak rettet mot voldsutøver og voldsofre, samt mindre skam i forhold til å innrømme og snakke om temaet.
Jeg ønsker meg det samme for seksuelle overgrep og håper vi om ti år har kommet langt i forhold til å kunne snakke om og ta vekk skam og tabuer. Det skjer og det må snakkes om, det er virkeligheten for mange barn, det er ikke barnas skyld, barna må beskyttes og familier må behandles og få hjelp.
Jeg mener altså ikke at man skal kunne «se det på dem.» Jeg mener en skal merke at det et noe som ikke er som det skal, om en kjenner dem godt. Klart de må være sosialt manipulerende, og med det kanskje fremstå som både blide og hyggelige. Men hyggeligheten er ikke genuin om en er et menneske som er i stand til å begå de uhyggeligste handlinger. Jeg har ingen tro på at ingen nært innpå merker dette på andre områder også.
Jeg hadde en gang en kollega som jeg hadde et godt forhold til på jobb. Et par år senere, etter han skiftet jobb, kom det frem at han hadde forgrepet seg på mange barn opp gjennom. En mann jeg hadde spist lunch med over et helt år. Han var for meg en helt vanlig og hyggelig mann, mulig litt "rar" og brå, men hyggelig.
Tenker man slik blir det lett å overse overgripere og overgrep tror jeg. Verden er dessverre ikke så enkel. Etter at overgrep er avdekket vil nok mange kunne føle skyld og lete etter tegn de burde sett. Mange ganger har det ikke vært noen, selv om man har kjent overgriper godt og vært tilstede i samme hus som overgrepene har skjedd. De er jo ikke bare overgripere, de er fortsatt pappa, mamma, bror, onkel, tante, kompis, trener, lærer eller barnehageansatt. Det er det som gjør det så komplisert. At det ikke er sort-hvitt og "noe som ikke stemmer". Det er ikke de som ikke har sett sin skyld. Ikke barnet sin skyld. Ikke alltid noe man kunne gjort annerledes. Desverre.
Jeg tror tvert i mot ofte det er noe en kunne gjort annerledes. Det at vi har så vanskelig for å se for oss at folk vi kjenner kan gjøre sånt, kan få oss til å overse små signalet og ugrei magefølelse.
Ja det er absolutt ting vi kan og bør gjøre annerledes (ref innlegg om åpenhet over her). Jeg svarte deg i forhold til balansen mellom det å tro at en vil kunne kjenne igjen en overgriper til å legge skyld på de som ikke merket noe. Jeg er enig i at vi må klare å se det for oss og tenke tanken samt ta signaler og ugrei magefølelse på alvor. Det er et minimum. Likevel tror jeg ikke det er nok. Som jeg også skrev over er det ikke alltid det er noe å se eller merke verken hos barnet eller overgriper, selv når man vet og overgrepene er tilstått og snakket om.
Det er vanskelig å se for seg at folk man kjenner kan foreta seg slikt. Jeg har faktisk øvd meg på å vurdere både venner, familiemedlemmer, inkludert Broder'n og Helten, som potensielle overgripere. Jeg har øvd meg på å være en man kan si hva som helst av rare ting til Jeg har øvd meg på hva jeg skal gjøre hvis jeg fikk mistanke om at noe var galt. Det var, for meg, ganske tungt å øve på. Samtidig vil jeg helst ikke oppleve å se flere bli ødelagt fordi vi andre ikke ser og ikke er trygge nok havner. Han var jo så hyggelig, morsom og omtenksom. (Ikke meg det gjaldt).
Det er nettopp denne type utsagn som jeg mener er farlige. Du sier rett ut at det er forskjell på folk som er overgripere og andre. Det er en differanse og denne kan merkes "om en kjenner dem godt".
Dette stemmer ikke overhode. Det er heller ikke nødvendigvis likhetstrekk mellom overgripere. Det er forskjell på en 15 år gutt som forgriper seg seksuelt på søsteren sin og en vernepleier som forgriper seg på en psykisk utviklingshemmet pasient. Mange utviklingshemmete er overgripere. Det ikke fordi de er "umennesker", det kan for eksempel være fordi de har sterke seksualdrifter og mangler impulskontroll og innsikt i andre mennesker.
Det er heller ikke slik at overgripere ikke har gode sider. De har det, det er ikke som om de går rundt å spiller skuespill 24/7 og hvis man bare har et godt øye med dem vil de før eller senere "avsløre seg". Mennesker er også konteksavhengige - bare tenk på renheklete rasister som helt oppriktig mener at mørkhudete er anderledes enn hvite. De har ingen problemer med at mørkhudete og lyshudete differensieres mellom. Dette er jo faktisk akkurat det du gjør i din tekst. Overgripere er en annen type mennesker enn de som ikke er det.
Him sier mye klokt her. I min familie har det oppstått et skille etter at jeg fortalte om bestefaren som voldtok meg. De som tror meg, og de som ikke klarer å se at den mannen de forguder var et monster. Han var som en ekstra far for min fetter, samtidig som han tok fra meg det livet jeg kunne ha levd.
Dette er så utrolig viktig. Og skremmende. :sukk:
Skjønner at man i noen tilfeller kan se «tegn», men jeg tror lik så gjerne at der vil være umulig å se/mistenker for mange.
Jeg mener ikke at man skal skjønne et de er overgripere. Jeg mener at mennesker som er i stand til å skade mangler empati (vi har seksualdrifter alle sammen, og ganske mange i befolkningen er til enhver tid seksuelt utilfredsstilt uten at det fører til overgrep) - og at den mangelen på empati selvfølgelig vil gi seg utslag på andre måter også. Jeg tenker at dette er det motsatte av farlig å hevde - jeg mener at en skal være var på signaler fra andre og ikke la seg blinde til å tro at mennesker som utviser mangel på empati på enkelte områder ikke også kan gjøre det på andre.
"Nesten halvparten var samboere eller gifte da de ble pågrepet. I tillegg hadde flere kjæreste. Noen av dem ble skilt da partneren ble kjent med hva de var siktet for, men de fleste er fortsatt samboere eller gifte."
Denne biten er den jeg virkelig ikke klarer å begripe.
Alt det andre har jeg sett, og på en måte akseptert at er slik. Eller, akseptert at jeg ikke er i stand til å fullt ut forstå hva som skjer i hodet til samfunnsstøtten Per (42) som er oppmann på fotballaget til datteren på ti samtidig som han utveksler bilder av voldtatte ulands-tiåringer og fantaserer om datteren til nettvennene. Men det at kona i etterkant av avsløringen og sjokket velger å bli, det får jeg ikke hodet rundt. Jeg tenker liksom at henne burde jeg kunne relatere til. Men jeg skjønner ingenting. Selv om jeg har snakket med disse kvinnene og hørt forklaringene på at de velger å bli. Jeg har prøvd å lage forklaringer jeg kan begripe. Kanskje de er utsatte selv? Spesielt sårbare? Ikke kan klare seg alene? I dyp fornektelse? Ekstremt ressurssvake?
Det har vært forklaringen i blant. Men sånn generelt funker det ikke. Jeg forstår ikke.
Jeg kjenner en ressurssterk person som var i en liten meget oppegående og tett vennegjeng i mange år. Så ble den ene fengslet for incest. Den jeg kjenner kan mye om temaet, og kommer ikke over det. Ingen kunne ha visst dette basert på oppførsel. Ig det er det som gjør det så grusomt.
Men det er da vel ikke voksne man skal plutselig gå og ha fokus på? Er det ikke sånn da at det er barn sine signaler vi skal se etter? For de prøver jo å fortelle på sitt vis.
Det er jo faktisk de barna vi skal finne først? Og problemet er jo at barn som det skjer noe med og som man burde ha skjønt og sett fortsatt i alt for stor grad blir oversett.
Om man så møter et barn gjennom omgangskrets eller jobb og det viser symptomer på at det ikke har det bra så skal man jo ikke hive på enda en vurdering: virker far som et monster? For det er det som er problemet. Barnets symptomer blir fortrengt, minimalisert fordi man ikke vil innse at en voksen man liker kan ha gjort det.
Eg har og tenkt at det er dette som ligg bak «Du ser det ikke før du tror det»-slagordet. Altså, at ein må vere i stand til å tru at sjølv fotballtrener, familiefar, lærar, lege og prest er i stand til å utføre slike handlinger, uavhenging av sosial status, engasjement og liknande. Sjå bare på dei siste månaders avsløringer av «samfunnstopp i Tromsø», samfunnsengasjerte ungdomspolitikarar og religiøse leiarar i Tysfjord. Det eg tenker er viktigast i denne saken, er ikkje detaljar om barnets alder og sædavgang (kva forventer folk eigentleg?). Det viktige er kor «normale» dei som utsetter barn for slike ting synest å vere. Overgrep er ikkje forbeholdt white trash og alkoholiserte stefedre med rørleggarsprekk og dårlig hygiene. Og eg tenker at det er viktig å sjå dei barna som blir utsatt for overgrep av voksne som er utanfor «Du trur det»-radaren. For meg er det dette som er viktig. Ikkje detaljane (Som eg er einig i at vi ikkje treng lese om i avisene).
I går var det kurs i regi av Redd Barna i fotballklubben vår. Min og mannens tanke var at dette egentlig burde være obligatorisk for alle foreldre.
I de casene vi ble presentert for ringte det ingen bjeller knyttet til jentene vi er trenere og lagledere for, men derimot en del andre unger vi har møtt opp gjennom årene. Jeg satt igjen med en følelse av utilstrekkelighet.
Og forøvrig er jeg helt enig med Esme. Vår oppgave som voksne og ansvarlige er å se de ungene som trenger hjelp.
En venninne mistenkte at det foregikk noe og ringte en hjelpetelefon. Hun fikk ett klart råd: Hold ekteskapet sammen for enhver pris. Går du kan du ikke beskytte barnet.
Mannen er forøvrig respektert og i et høystatusyrke. Man ville ikke gjettet det, men det viste seg å stemme.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
