Jeg blir stadig forundret over at noen klarer å se klare skiller mellom "sterke" og "svake" barn i skolesammenheng. For jeg synes det er vanskelig, jeg. Jeg synes det sjelden er noen som er bare sterke eller bare svake. Jeg synes det ofte varierer fra fag til fag, fra egenskap til egenskap og så videre. Jeg synes jeg oftere ser at noen er sterke i et fag og svake i et annet. Eller er supergode på en ting og sliter med noe annet. Eller har en god sosial egenskap, men kan ha en mindre ok uvane i tillegg.
Og så lurer jeg litt på hvordan denne fordelingen foregår. Er det noen egenskaper og fag som vektes mer enn andre? Veier samfunnsfag tyngre enn gym, for eksempel? Er elever som nærmer seg genistatus i noen fag, men er nesten helt udugelige i andre sterke eller svake? Eller er det om å gjøre å være jevnt over middels? At styrken ligger i at man mestrer middels eller litt over middels i alt?
Til slutt må jeg innrømme at jeg lurer litt på hva slags elevsyn det er å dele inn elever i "sterk" og "svak"-kategorien. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg mener om det, men jeg stusser litt over det unyanserte ved det.
Jeg ble veldig positivt overrasket da jeg leste en politikerblogg der ordførerkandidaten beskrev de litt mer krevende elevene som en ressurs som også kom andre elever til gode.
Det er nesten litt synd at man skvetter til når barn med funksjonsnedsettelse omtales som en ressurs. Det sier så altfor mye om hvilket syn som vanligvis dominerer.
Jeg jobber som lærer og innrømmer at disse uttrykkene brukes mye. Jeg prøver stadig å finne erstatninger som ikke høres så stigmatiserende ut og som egner seg til muntlig bruk, men det blir mye av typen "god" og "ikke-så-god" i faget det gjelder.
Min erfaring er også at det er sjelden elever klarer seg dårlig i alle fag, og at det i såfall er snakk om svikt i motivasjonen og ikke i evnene. Jeg ser at kollegaene mine er veldig flinke til å fremheve elevenes sterke sider i fag de sliter med, de som er dårlige til å formulere seg i norsk skriftlig kan f.eks. være kjempeflinke i muntlige framføringer.
I disse tider med nivådeling og differensiert undervisning er det en utfordring å ikke stemple de elevgruppene som trenger spesiell tilrettelegging, verken på den ene eller den andre måten.
Jeg har forøvrig inntrykk av at det i stor grad er resultatene realfagene som legges til grunn for om elever er "sterke" eller "svake". For å sette det litt på spissen, så er "smartere" om man har 6 i fysikk enn i engelsk. Mange av mine elever velger dermed å satse på realfagene og prioritere bort språkfagene.
Jeg er mamma til en som sikkert blir sett på som "svak" i skolesammenheng, jeg er mamma til en gutt med skrivevansker.
(som etter mye om og me har fått pc som arbeidsverktøy)
Dette med skrivingen har hemmet han og han startet på ungdomskolen denne høsten. Han har ikke blitt utredet tidlig nok, da han hele tiden har lest for godt. Så på mange måter er han svak i flere fag, pga dette.
Men jeg ser jo at han på mange andre måter hevder seg, også på felt som ikke er direkte skolerelatert og det betyr MYE for han.
For jeg får jo ta med at jeg har en gutt som har prestasjonsangs i tillegg (har hatt det siden han var bitteliten)
Heldigvis er selvtillitten på plass sier jeg bare.
Dette innlegget var det kanskje ikke mest mening i...............
Nå er jeg bare mamma og ikke faglært pedagog, men jeg synes ihvertfall at jeg tidlig kunne se at sønnen min var sterk på skolen. Til grunn for den uttalelsen legger jeg hans evne til å ta til seg nye ting og arbeidet med skolefagene. Vi har ikke sittet mye med ham for å hjelpe, men jeg har av og til observert hans måte å jobbe på slik at jeg har overblikk over situasjonen.
Nå er han 10 år og går i 5.klasse, han er forsatt det jeg vil kalle sterk i alle fag.
Jeg har jo også snakket med andre mødre hvor situasjonen er motsatt, hvor alt arbeid tar lang tid fordi eleven sliter med å ta til seg det han/hun skal lære. Nå tror jeg også at hvis man sliter litt fra begynnelsen av er de lettere å miste motivasjonen og slite mer.
Siden jeg er en av de som har talt de sterke elvenes sak i nevnte tråd, kan jeg sikkert si noe her også.
Jeg er ikke i stand til å se at dette skal handle om å kategorisere barn som "sterke" eller "svake". For meg handler det om manglende vilje til oppfølging av faglig sterke elever. Det er naturligvis ikke klare skiller mellom elevene. Elevenes evner er, antar jeg, nær normalfordelt nesten uansett hvilken ferdighet du måler (dette kan sikkert noen her korrigere om det er feil). Og vi må jo, på en eller annen måte, måle ferdighetene til elevene på de områdene skolen opererer på. Jeg får riktignok intrykk av at mange i denne debatten helst ikke vil måle ferdigheter i det hele tatt; fra Oslo SV heter det: "Evaluering skal brukes til forbedring, ikke rangering.", hvilket jeg ikke kan se at kan brukes som grunnlag for: "Hver enkelt må få tilpasset opplæring." Hvis man skal undervise, eller veilede, innen et fagfelt på forskjellige tilpassede nivåer, må det jo faktisk klargjøres hvilket nivå de forskjellige elevene ligger på. Dette er rangering, samme hva man velger å kalle det. Jeg innbiller meg heller ikke at det er lett, men det betyr ikke at man ikke bør prøve.
Og det er klart at elever ikke vil ha samme ferdighetesnivå, eller rangering, på alle områder, og at opplæring ideelt sett bør tilpasses for hvert enkelt fagfelt. Min anekdotiske erfaring, fra den gangen jeg gikk på skolen, er imidlertid at det i teoretiske fag i stor grad var de samme elevene som var sterke. Og det virker hverken spesielt merkelig eller skremmende på meg. Språkferdigheter eller ferdigheter innen matematikk og logikk, evt. i kombinasjon, ligger til grunn for de teoretiske fagene, har man sterke ferdigheter i en eller begge, vil man gjøre det godt i disse. For mer praktiske fag; musikk, formgivningsfag og gymnastikk er det vel gjerne andre ferdigheter som ligger til grunn. Jeg vet ikke hvor sterk korrelasjonen er mellom ferdigheter i teoretiske og praktiske fag, men – igjen anekdotisk basert – jeg antar at den er betydelig.
Jeg mener naturligvis at alle elever må få tilpasset undervisning, men jeg er altså først og fremst opptatt av de sterke elevene, uansett hvilket, eller hvilke, fag de er sterke i. Dette er dessverre en lite akseptert ting å mene i Norge. Det er liten vilje til å se verdien av ekstra ressurser til elever som er sterke i teoretiske fag – fordi "de greier seg jo selv" – og man blir gjerne beskyldt for å ville frata de svake elevene oppfølging, for å ha et farlig menneskesyn og for å ønske et sorteringssamfunn der faglig svake elever er mindre verdt dersom man argumenterer for det. Det setter ikke jeg særlig pris på.
Det jeg synes er litt merkelig er vel heller hvordan man klarer å se på eleven som sterk eller svak. Ikke sterk i et fag, men bare sterk.
Ofte er det jo kanskje mer slik at man er sterk i et fag og svak eller middels i et annet. Dermed blir det vel mer aktuelt for meg å tenke at man skal huske å utvikle elevenes sterke sider også. Uavhengig av om de er svake, sterke eller middels i andre fag.
Altså knytter jeg vel begrepens sterk og svak mer til emnene enn til selve eleven.
At alle elever har krav på individuelt tilpasset undervisning innebærer selvsagt at også de som er såkalt sterke i et fag skal få utfordringer nok. Men jeg er ikke så sikker på om de som jobber annerledes enn skolemalen nødvendigvis er "svakere". For alt man vet er nettopp deres styrke at de tenker "utenfor boksen". En rangering forutsetter at man avgjør at en måte å tenke på er bedre enn en annen. Men ofte er det slik at det er alternative måter.
Selv var jeg vel av de som ble regnet som "sterk" i skolen. Jeg har også en sønn som automatisk ble regnet som svak siden han ikke var helt A4. Under testingen av ham, derimot, viste det seg at han lå på samme nivå som elever 5 klassetrinn over ham i noen fag. Det var bare den verbale biten som gjorde det vanskelig å kommunisere det.
Jeg skjønner rett og slett ikke hva du mener? Det er vel ingen hemmelighet at noen elever er veldig flinke faglig sett, noen er veldig dårlig faglig sett og den største gruppen er de som er middels flinke? Helt vanlig normalfordeling, altså?
Alle mennesker er selvfølgelig like mye verd, men noen er flinkere enn andre og andre igjen er mindre flinke. Jeg tror ikke man kan komme bort fra dette, hvis man prøver kan man jo bare spørre seg om hva som er poenget med idrettskonkuranser, skrivekonkuranser, tevlinger eller karakterer generelt sett.
Ja, de aller fleste er middels flinke, tror ikke det er noen som benekter det.
Jeg tror det er ekstremt langt mellom elever som er sterke i absolutt alt. Jeg tror det er mer nyansert enn det kan virke når man deler inn elever i "sterk" og "svak".
De aller, aller fleste er flink til noe. De aller, aller fleste har både sterke og svake sider.
Jeg synes det er rart at man da prater om sterke og svake elever med en slik letthet. Med mindre man også rangerer fagene/egenskapene slik at det kun er noe som teller når "styrke" skal beregnes.
Selv har jeg aldri opplevd å treffe på et menneske som kun er sterkt eller svakt. Jeg har aldri opplevd å treffe på noen som ikke er flinke eller har potensiale til å bli flinke til noe som helst.
Så hvem er det som definerer hva som skal til for å komme i kategorien "sterk"? Og er det "den eneste rette sannhet" i så fall?
Jeg skjønner at det er nyanser her, og at de aller fleste er flinke til noe.
Men jeg syns ikke det er så rart å bruke begrepet sterke og svake elever. Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen gikk jeg i en klasse med en god del elever som rett og slett var veldig svake i alle fag. Kan man ikke lese og skrive ordentlig, har jo dette stor innvirkning på det meste man driver med på skolen. Så var det en gruppe elever som gjorde det bra i alle fag. Og selvfølgelig også noen som var flinke i språk og litt dårligere i matte, og noen som var sånn middels i alt. Selvfølgelig er ingen mennesker bare sterke eller bare svake. Men i denne sammenhengen gjelder det jo bare skolefagene, og der tror jeg veldig ofte det kan være litt enten eller.
Det er vel ingen mennesker som er sterke i absolutt alle aspekter av livet. Men skolen er vel heller ikke en arena som er altomfattende?
Ja, det er klart. Men det er alikevel slik at hvis man skal måle prestasjoner vil det være noen som er bedre enn andre. Og de som er sterke faglige sett må jo rett og slett være de som presterer bedre enn andre? Det er mulig vi snakker forbi hverandre og at du feks ønsker inn andre aspekter i skolen. Det jeg snakker om er at i feks matematikk er det ingen problemer å se at noen elever er faglig sterke og andre er faglig svake. Hva man skal gjøre med det er jo derimot et politisk valg.
Det er mye fokus på at de "sterke" elevene ikke får undervisningen tilpasset seg og sine behov.
Men det de fleste nok ikke er like klar over er at det også gjelder de som er "svake". Mye snakk, men lite matnyttig.
Uten en diagnos fra PPT skjer INGENTING.
Og endel lærere har også store terskle de skal over før de henviser.
På skolen jeg har mine barn har de på eget initiativ satt igang lese-og skrivekurs for å ta tak i de som ikke ligger høyt innenfor normalen.
Altså ikke et tilbud bare for de med en diagnose. Men et lite løft for alle som ikke er av de flinkeste.
Uten ekstrahjelp klarer i dag de færreste lærerne å tilrettelegge undervisningen slik at det passer for alle, både sterke og svake. Det sier seg selv.
At det blir skrevet endel om de sterke og mangelen på tilrettelegging for de, og mindre den andre veien, skyldes nok at de færreste ønsker å stå fram og si at barnet mitt er en "skoletaper".
Som hos Gremli så brukar også vi ein del omgrep som (fagleg)"gode" og "ikkje fullt så gode" elevar. Mi erfaring er at mange elevar har ein del eigenskapar som gjer dei fagleg flinke i dei fleste fag. Pågangsmot, tolmodigheit, sjølvtillit og ansvarskjensle er gjerne typiske døme på slike eigenskapar.
Eg har møtt mange elevar som har sterke kreative evner og god fantasi, og heldigvis underviser eg i fag der vi kan karaktersetje også slike kvalitetar (som eg personleg set veldig høgt). Likevel er det slik at nokre elevar "knekker kodene" for kva læreplanen i ulike fag (og dermed lærarane) krev av dei, medan andre igjen aldri knekker desse kodene.
Eg synes også det er verdt å kommentere at skulen har langt større ansvar og omfang enn det faglege, og eg er heilt einig med deg i at det fins sterke og svake sider ved alle elevar. I den generelle delen av læreplanen- og som følge av Kunnskapsløftet ligg det mange føringar for kva vi som lærarar skal "framelske" i elevane: toleranse, sosiale ferdigheiter, gode verdiar o.l. Det er berre så forbanna at slike eigenskapar til sjuande og sist ikkje vert verdsett på vitnemålet.
Det fins mange døme på at fagleg svake elevar er dei største solstrålane og brobyggarane i eit klassemiljø :nemlig:.
Jeg er også for at alle elever skal få tilpasset undervisning. Problemet ligger selvfølgelig i ressurser. Å undervise 28 elever på deres nivå, er ganske utfordrende. Tenk deg å gå igjennom divisjon for første gang i den klassen hvor noen kan multiplikasjonstabellen på rams, mens noen ikke kan lengre enn 3-gangen, i tillegg har du spekteret i mellom. Det er klart at leseferdigheter har sammenheng med hvor flink en elev blir i andre fag enn norsk. Jo fortere lesingen automatiseres, jo fortere kan eleven konsentrere seg om innhold og ikke avkodingen. Elever som er flinke i et fag er ofte flinke i de andre fagene også. Motoriske ferdigheter og leseferdigheter hører også sammen, mener mange. Nyere forskning mener at sansemotorikk kan bedre konsentrasjonsevnen til noen elever og at det er med på å heve nivået i teoretiske fag. Husker ikke navn på disse forskerne, men de forsker en del på grunnleggende reflekser som ikke har forsvunnet og dermed hemmer konsentrasjonen.
Ja, det er lett å putte elever i båser "sterk" og "svak", men tilpasset undervisning til alle elever gjør at lærere faktisk må kartlegge nivået til alle elever for å undervise dem på deres nivå.
Vil egentlig bare tilføye at dersom jeg skulle velge om barnet mitt skulle være faglig sterk eller ha sterk sosial intelligens (heldigvis ikke noe vi må velge) da ville jeg definitivt at barnet mitt skulle ha god sosial intelligens. Vil bare presisere at det ene ikke utelukker det andre, så forstå meg rett ;)
Hvorfor? Jo, fordi man kommer svært langt med gode sosiale "antenner". Når man søker jobb kan man "falle igjennom" dersom man ikke har de sosiale "antennene".
Jeg kan ikke fordra at faglig styrke alltid, alltid må settes opp mot sosial intelligens. Og i det hele tatt hele "h*n er så flink at det nødvendigvis må være noe annet galt med henne"-hypotesen, som ser ut til å sitte dypt hos mange. (Ja, jeg så setningen din om at det ene ikke utelukker det andre, Jessica, men det er irriterende likevel.)
Jeg har sett ett menneske jeg kjenner som hadde beste karakter i alle fag i høyere utdanning. Veldig pliktoppfyllende og satte store krav til seg selv. Når hun skulle ut på jobbmarkedet fikk hun problemer. De som var mer tilbakelent og lå midt på treet er de som har fått jobb. De har til og med vært på samme jobbintervju som hun med beste karakterer. Arbeidsgiverne var mer opptatt av hvordan personen fungerte sammen med andre.
Det var det jeg prøvde å si. Ikke meningen å støte noen. Som sagt det ene utelukker selvsagt ikke det andre. Jeg sa det på en svart/hvitt måte, men det er selvfølgelig ikke slik.... Men jeg ser at de som har det best og som klarer seg best er ikke alltid enerne.
Kan blant annet se på f.eks. leger. Dyktige i sitt fag, teoretisk, men kan ikke kommunisere med pasienten f.eks.
For min del bruker jeg ordene ganske lettvint og situasjonsbetinget. Hvis jeg f.eks. sier at "det er viktig at skolen har ressurser til å følge opp de sterke elevene", mener jeg naturligvis at det er viktig, i enhver faglig sammenheng, å følge opp de elevene som er faglig sterke i akkurat denne sammenhengen. Om dette i praksis er de samme elevene i matematikk som i engelsk eller ikke, er sånn sett irrelevant. Og det samme gjelder "svake".
Javisst finnes det slike tilfeller. Og jeg gikk i samme NTH-klasse som en student som fikk det beste resultatet i NTHs historie, såvidt jeg hørte, og han var en veldig hyggelig fyr som senere fikk en veldig bra stilling.Det var vel en fin mot-anekdote? :D
Visst finnes det folk som er veldig flinke faglig sett, men mindre flinke på andre områder. Jeg tror ingen vil nekte på det. (Og jeg antar jo at det siste avsnittet ditt ikke var ment som at du mener dette gjelder alle leger, men slik du har skrevet det, så er det i grunnen det som står.)
Mitt inntrykk er at betegnelsen "sterk elev" brukes om en elev som er over gjennomsnittet faglig i de fleste fag, i tillegg til å inneha gode sosiale egenskaper.
Ja, det er slik at noen er flinkere enn andre på skolen, det er ikke det samme som at de flinke er mer usosiale. Det irriterer meg voldsomt at folk tor alle skoleflinke er sosialt utilpass. Jeg har studert på en av de mest nerdete plassene på Blindern og jeg må si at jeg ble positivt overrasket over hvor godt det sosiale miljøet var der.
Jeg er også lei av å måtte forsvare min sønn på foreldremøter fordi han er flink i alle fag. For 2 år siden ble de flinkeste i klassen satt p gangen for å regne matte, mens de som var dårlige og middels ble undervist i hvert sitt klasserom. Hva slags signaler sender det? Hei, du er flink så derfor må du sitte her på gangen med oppgaver på ark. Den gangen ble vi foreldrene til de barna de gjaldt skikkelig sinte og forlangte endring. Det går virkelig ikke ann.
Jeg ser jo også noen av grunnen til at enkelte ikke blir flinke, for allerede i første klasse opplevde vi at 25% av barna ikke gjorde lekser. Hvor var foreldrene, jo de mente at det var for tidlig å la barna få hjemmelekser. Og deretter forlangte de ekstra undervisning for barna på skolen.
Det er fa.. ikke så svart hvitt dette her. Men jeg er lei av at man skal straffe de flinke.
Jeg er stolt av sønnen min som er pliktoppfyllende, vitebegjærlig og smart. Ikke søren om jeg skal la noen dra han ned fordi han er flink.
Det er jo nettopp det jeg mener. At man godt kan si at noen er sterke i ditt og sterke i datt. Men når man bare snakker om elever som hhv. sterke og svake i seg selv og i alt, så tenker jeg at det enten handler om et mindre ok elevsyn, et låst syn på hva som er "det rette" å være sterk i eller rett og slett at man har gjort en elendig jobb med å kartlegge og gripe fatt i elevens ressurser. Og for den saks skyld så kan det også være variasjoner innen et fag for en og samme elev. Stempelet "sterk" og "svak" tror jeg kan være farlig med tanke på at elevene skal ha tilpasset undervisning.
En annen ting som kanskje ikke snakkes så mye om er at når en elev er det mange kaller "svak", så trenger det slett ikke å være elevens kompetanse som svikter. Jeg synes det blir for lettvint om en lærer bare slenger ut merkelapper "sterk" og "svak" som et svart/hvitt-bilde og uten å tenke at det kanskje ikke er bare elevens kompetanse som svikter når stoffet ikke tas inn. Historien er vel rimelig full av eksempler på senere erklærte genier som ble betraktet som tapere i skolen. Cluet var rett og slett at de lærte, og tenkte på en annen måte enn det som var forventet.
Det er kanskje en bagatell, men for meg er det en stor forskjell når man går så langt som å betegne et barn som "svakt" på alle mulige måter i skolen. Da er det lett å tenke at man ikke kan ha kartlagt godt nok. I tillegg høres det ut som en måte å avskrive et barn på som meget mulig kan ha uante ressurser. Det samme gjelder "sterke elever". Man risikerer å overse noe eleven kan utfordres i forhold til og bli enda bedre i.
Men det er kanskje litt som en annen kjepphest jeg har. Nemlig forskjellen på å betegne barn med diagnosene deres. "Astma-barn", "ADHD-unger" osv. Sykdom er noe man har, ikke noe man er. Det samme gjelder styrker og svakheter.
De fleste såkalt sterke elever har også god sosial intelligens.
Men det er kun igrunnen fordi elever flest har god sosial intelligens.
Det er unntakene som fungerer dårlig sosialt - og etter min erfaring fordeler dette seg ganske jevnt mellom faglig "sterke" og faglig "svake".
Med mindre barna deres har en IQ på geninivå, vil jeg påstå at det ikke er stor fare for at de skal bli understimulert i den norske skolen.
I store deler av tiden på skolen befinner elevene seg i en læringssituasjon hvor de blir gitt oppgaver de kan gjøre mye eller lite ut av.
Skoleflinke elever har stort sett anledning til å pløye dypere og arbeide mer med oppgaver i norsk, samfunnsfag, natur og miljø og matte. Flere bøker er nivådelt, lærere kan plukke og sette sammen mer utfordrende arbeidsoppgaver og innen for prosjektarbeid hvor elever arbeider selvstendig og benytter seg av fritt valgte oppslagsverk og internett, finnes det ingen grenser for hvor avansert sluttproduktet kan bli om eleven er spesielt oppvakt.
Jeg har aldri selv opplevd at det er vanskelig å tilpasse undervisningen slik at sterke elever har noe å bryne seg på. De er selvstendige, har en indre motivasjon, kommuniserer som regel godt med både medelever og lærere.
De har alle gode odds både for skolehverdagen og senere arbeidslivet.
Å sammenligne de "sterke" elevenes "problemer" med de "svake " elevenes utfordringer finner jeg provoserende.
Elever som sliter på skolen, sliter etterhvert også sosialt og selvtillitsmessig som en følge av dette. De lærer ikke godt nok kun ved å få tildelt arbeidsoppgaver som passer - de er ofte avhengig av en stor grad av veiledning og hjelp fra lærer for at læring skal finne sted. Så mye tid har sjelden en lærer i et klasserom - og de vil alltid tape. Nesten hver time, har de et dårligere læringsutbytte enn de middels sterke elevene - og et LANGT mindre læringsutbytte enn de "sterke" elevene.
Man må kanskje jobbe med barn over tid for å virkelig forstå hvilken effekt det har på et barn å ikke strekke til skolefaglig dag etter dag, år etter år på skolen. Hva det gjør med egenverdet og hvilken innvirkning det har på voksenlivet i form av begrensede muligheter på arbeidsmarkedet.
Det handler om livskvalitet.
Å komme elever som sliter skolefaglig i møte på en så god måte man kan klare utifra ressursmessige rammer, er av den største betydning.
Det kan ha avgjørende betyding for framtiden til barn i denne gruppen at de får undervisning på en måte som gir så stort læringsutbytte som mulig.
Slik forholder det seg slett ikke for "sterke" barn.
Det er på ingen måte så mye på spill.
Og som jeg tidligere skrev, er jeg langt i fra sikker på at det sitter så veldig mange understimulerte, flinke elever i klasserommene rundt omkring. Man skal være langt over middels smart for ikke å ha noe å strekke seg etter innenfor undervisningen som tilbys.
Eg ser ikkje noko poeng i å gjere denne debatten til ein kamp om kven som har det verst av sterke og svake elevar :stigmatiserer for enkelheits skuld:
Kvardagserfaringane viser at både sterke og svake elevar slit med mange ulike problem som angår både kropp, sjølvbilde, for stort ansvar heime, for lite ansvar heime, forventningspress, manglande forventningspress, mobbing, angst og trøblete sosiale relasjonar.
Eg forstår ikkje heilt kvifor det er stigmatiserande å erkjenne at det fins ei stor gruppe fagleg gjennomsnittlege elevar, nokre elevar er fagleg sterkare enn denne gruppa, medan andre er fagleg svakare. Slik er realiteten. Det er då ikkje noko lærarar snakkar høgt om framfor elevane, men elevane i ungdomsskulen og på vgs. er meget klar over kvar dei ligg på denne skalaen. Dei måler seg sjølve opp mot dei andre.
Eg stigmatiserer aldri elevar som sterke, gjennomsnitlege eller svake utanom det reint faglege, og det har eg vanskeleg for å tru at normalt oppegåande vaksenpersonar ( som lærarar etter mi meining bør vere) kan finne på å gjere.
Eg har litt lyst til å kommentere denne også, for eg anser det som ei sjølvfølge at elevar med funksjonsnedsetting skal ha tilpassa opplæring i staden for å komme til kort i tradisjonell undervisning. Eg vert trist og lei meg for at mange lærarar endå ikkje har skjønt at det skal vere slik.
Eg finn likevel grunn til å understreke at det er stor skilnad på tilpassa opplæring og tilpassa vurdering. Elevane skal uansett (med mindre dei har gradert måloppnåing) vurderast ut frå dei samme kompetansemåla som andre elevar, men opplæringa skal skje på ein slik måte at elevane kan følgje opplæringa ut frå eigne føresetnader.
Det er fint at du ikke stigmatiserer elever, Alfa. Og jeg tror du har helt rett i at lærere flest heller ikke gjør det.
Men at foreldre til barn som sliter på skolen kan synes det er sårt med betegnelsen "svak" kan jeg veldig godt forstå.
Man kan bli usikker på om hele barnet blir sett.
Dette gjelder også for barn med ADHD og annen problematikk.
Blir barnet bak diagnosen eller betegnelsen "svak" sett?
Høyst betimelig spørsmål, og jeg kan ikke skjønne hvorfor det skulle være en unødvendig diskusjon?
Jeg lurer også på hvorfor du ikke ser poenget i å forklare forskjellen på skoleflinke elever situasjon og hverdagen til faglig svake elever.
Behovene MÅ jo faktisk til en viss grad settes opp mot hverandre, for som lærer må man hele tiden ta et valg på hvem man til enhver tid skal ha fokus på å hjelpe.
Skal det være et ikke-tema? :confused:
Selv synes jeg det er høyst interessant og ikke minst relevant, både for oss som jobber som lærere og for foreldre til skolebarn.
Jeg synes også spørsmålet til Kie var høyst forståelig, og svarte på hvordan jeg mener disse ordene, i den grad jeg har brukt dem i skolediskusjonen. Jeg er enig i at man bør være forsiktig med å "stemple" og båssette elever generelt.
Jeg har absolutt den motsatte erfaringen, de flinkeste i faget er oftest de som er flinkest til å kommunisere det med pasienten fordi de faktisk har skjønt det.
Derimot ser jeg ofte at spesielt eldre pasienter tror at eldre leger som er arrogante nødvendigvis "må" dermed være flink i faget sitt.
At summen av ferdigheter skal være konstant er en påstand fra de som ikke er spesielt flinke i noe.
Mange elevar blir nok desverre stempla som fagleg svake på grunn av slike problem som du her skisserer, og eg har tidlegare i denne debatten også poengtert kor trist det er at ein ikkje har høve til å formalisere vurderinga av andre dugleikar enn dei reint faglege. Likevel er det ikkje alltid likheitsteikn mellom diagnoser og fagleg dyktigheit.
Eg har ingen intensjonar om å legge lokk på debatten. Då uttalte eg meg uklart. Poenget var enkelt og greitt at det ikkje berre er dei fagleg svake elevane som har problem, og som treng tilrettelegging og merksemd. Svært mange skuleflinke (og av dei svært mange jenter) slit med eit forventningspress og flink-pike-syndrom som kveler dei sakte men sikkert. Ikkje berre i høve skulen, men eigne krav til prestasjonar speglar ofte prestasjonskrav som kjem andre stadar ifrå. Difor meiner eg det er feil å sette sterke og svake elevar opp mot kvarandre. Skulen har som ansvar å sjå kvar enkelt elev for det han/ho er.
At vi ikkje har tid til dette er eit stort problem. Som du seier så er vi nøydde til å prioritere både tid og merksemd, og det er ei skam at vi ikkje har sjans til å hjelpe betre. Eg håper (og ønskar å tru) at alle lærarar ønskar meir tid til å sjå kvar enkelt elev - og hjelpe kvart individ til å vere det beste mennesket han/ho kan vere.
Jeg vil vel også påstå at styrker og svakheter er noe man har. Ikke noe man er. Og at når man først snakker om hva et menneske er, så er det sjelden så unyansert at man kan dele inn i svak/sterk.
I tillegg synes jeg at også de som tydeligvis merkes som "sterke" fortjener en mer nyansert vurdering, slik at de også kan videreutvikle seg og de sidene de kan forbedre.
Alle elever har rett til tilpasset opplæring.
Jeg hadde bare lyst til å si at det er en vesensforskjell på problemene mangel på slik tilpasset opplæring vil føre til for en elev som sliter skolefaglig sett i forhold til en elev som er skoleflink.
Jeg tror at foreldre til skoleflinke barn kan spinne et større problem rundt antatt mangel på faglige utfordringer for barnet i hverdagen enn det som er tilfelle.
Da snakker jeg vel og merke kun om det faglige aspektet.
Det du bringer på bane mht, forventningspress og andre emosjonelle problemstillinger, er selvfølgelig noe helt annet. Emosjonelle, psykiske og sosiale problemer rammer alle slags elever, og det er en viktig oppgave å fange opp disse elevene og komme dem i møte på en god måte.
( At ikke alle lærere har like stor fokus på dette, er dessverre også endel av realitetene. )
Jeg tror at de fleste foreldre kan ha en tendens til å oppfatte problemer (eller potensielle problemer) som deres egne barn har som å være større eller viktigere enn de kanskje objektivt sett er. Og jeg synes ikke man som foreldre nødvendigvis skal være forpliktet til å være helt objektiv eller nøytral i forhold til sine barns problemer heller. Det må være lov til å engasjere seg spesielt på ett område uten å ha dårlig samvittighet fordi man ikke engasjerer seg på et annet.
Selv har jeg en sønn som i en alder av 8 år scoret som en 13-åring på typisk problemløsningsoppgaver og som en 3-åring på den verbale delen. Altså ble han jevnt over behandlet som en "svak" elev. Hele ungen var liksom svak og han ble behandlet som om han var på nivå med en 3-åring på alle områder.
Det er vel ganske opplagt at en elev som er knalldyktig på noe men ikke evner å formidle det ikke akkurat blir stimulert av å få stadig nye forenklinger av noe han kan veldig godt.
Da man hevet nivået på oppgavene fra forenkling/slippe å løse dem til å jekke det opp til det nivået han lå på ble det også et mye mindre problem med urolighet og konsentrasjonsvansker.
Dette var jo et ganske ekstremt tilfelle. BUP hadde aldri før sett et sånt sprik på evnetester før. Men jeg er overbevist om at det også i mindre skalaer der det meste er innenfor normalen er viktig å være forsiktig med å tenke svart/hvitt. Jeg tror nemlig at det sjelden er såpass unyansert som det ved første øyekast kan virke.
I tillegg er jeg altså ganske betenkt over at man kan klassifisere barn som sterke eller svake. Jeg vet at mange "ikke mener det sånn" osv, men jeg tror det er viktig å være litt bevisst i forhold til dette. Akkurat som jeg synes det er viktig å være litt obs i forhold til å kalle barn for ADHD-barn, Astma-unger osv. Jeg tror man gjør alle en urett ved å sette i bås. Selv om det bare er i eget hode. Tanker påvirker oss mer enn vi tror.
Finnes sterke og svake mennesker? Eller er det mennesker med styrker og svakheter?
Er de som evt. kalles "svake" mennesker som ikke er ordentlig kartlagt enda? Har de noen talenter som de kan utvikle? Noen sterke sider som enda ikke har kommet til sin rett? Og er det overførbart til skolesammenhengen?
Hvordan ville du som forelder reagert om det var ditt barn som ble kalt "svak"?
Jeg har ingen "svake" barn. Jeg har heller ingen genier. Jeg har barn som er både og. Et av dem har større variasjon, men jeg ser variasjon i hvert barn. Allikevel merker jeg at jeg reagerer på vegne av de barna som defineres som "svake". Både som mor og medmenneske. Det er ikke bare svart/hvitt, det er også en ekstrem undervurdering av barnas iboende muligheter.
Jeg vil våge å påstå at den som kaller et barn "svak" ikke kan ha sett godt nok etter. Det er godt å vite at lærerne forhåpentligvis har et bevisst forhold til bruken av ordet. Allikevel skjønner jeg ikke helt hvorfor et så unøyaktig og rett og slett feil ord skal være nødvendig for å beskrive at f.eks. Per ser ut til å ha problemer med å løse ligninger. Kan man virkelig si at Per er svak? Vet man egentlig det? Hva om Per er knallgod på ligninger når han først knekker sin kode? Sin måte å gjøre det på? Som kanskje ikke er akkurat slik skolen lærer bort? Ligger svakheten hos Per eller hos skolen som ikke evner å fange opp elever som fungerer på en litt annen måte?
Og er det riktig å kalle Per svak. Punktum?
Risikerer man ikke da å gå glipp av utrolig mange ressurser i elevene om man har en såpass snever måte å "se" dem på da?
For å bruke min sønn som eksempel. I matte drev de i en periode med regnestykker med lånetall etc. Han fikset det ikke. Han nektet å regne fra høyre til venstre. Han regnet fra venstre til høyre og tok "låneregningen" i hodet. Læreren ble frustrert og han virket rett og slett totalt uimottakelig for hennes metode. Hun tenkte at hun skulle gi ham noen vanskelige stykker slik at hun kunne vise for ham hvorfor det bare ble feil om man ikke brukte lånetall.
Han ble fort ferdig. Hun måtte finregne gjennom for å se om oppgavene hadde riktig svar og brukte derfor en del lengre tid enn det han hadde gjort.
Gutten hadde alt riktig.
Men er han sterk eller svak da? Motviljen mot å bruke lærerens system var sannsynligvis mest stahet. Allikevel lærte han jo ikke det han skulle og da er ham kanskje svak? Men han løste oppgavene raskere enn læreren og alt ble riktig.
Enden på visa ble forresten at han til slutt begynte å føre opp lånetallene etter at oppgaven var ferdigregnet. Siden læreren absolutt ville se de lånetallene, liksom. :knegg:
Jeg synes det virker som en umulighet å kalle noen sterke eller svake. Jeg skjønner ikke helt hvordan man definerer. Er det konformitet og det å passe inn i malen som regnes som å være sterk? Er det derfor folk som omtrent ikke mestret skolen allikevel kan finne på å lykkes allikevel? Når de måles etter andre målestokker og utvikler sine sterke sider? Bør man ikke da prøve å finne disse sidene ved flere i skolealder og sørge for at flere lykkes fremfor å tenke sterke elever vs. svake elever?
Eg reknar dei elevane som klarer å gjere stoffet til sitt eige, og som reflekterer rundt kva som er kjernen i problemet som dei fagleg sterkaste :stigmatiserer igjen:. Ingenting gledar meg meir enn når elevane forstår faget - og dermed kanskje løyser oppgåver på andre måtar ennn eg ville ha gjort (men likevel ut frå faglege preferanser).
Eg kan ikkje kompetansemåla for matematikkfaget og kan difor ikkje uttale meg så bastant om dette konkrete dømet ditt, men som lærarar er vi forplikta til å drive undervisninga og vurderinga ut frå kompetansemåla. Kanskje står det noko der om at elevane skal lære reknestykke med lånetal. Då har ein som lærar ikkje friheit til å omgå akkurat det. Og det er med nettopp desse føresetnadene at lærarar (seg i mellom) kan bruke ord som fagleg sterk og fagleg svak. Anten vi likar det eller ikkje skal eleven vurderast ut frå kompetansemåla i faget, og det er kor godt eleven dekkjer desse kompetansemåla som avgjer om han/ho er fagleg sterk, gjennomsnittleg eller fagleg svak.
Lærarar i dag skal dessutan gå tydeleg gjennom kompetansemåla med elevane sine, nettopp for å tilkjennegje kva for krav ein stiller til dei.
Jeg synes det er veldig fint at du skriver faglig sterk og ikke bare sterk. Og at du definerer det per fag. For det er vel nettopp når det blir en generell betegnelse at jeg mener det blir feil. At man definerer hele personen som sterk eller svak i skolesammenheng.
I tillegg så tenker jeg at man kanskje bruker definisjonen på forskjellige måter. Man kan være "svak" i et fag, men mer som en tilstand enn som et håpløst tilfelle. At en som er svak i matte kan bli sterk når både lærer og elev knekker koden.
Når sterk eller svak brukes mer endelig, er det etter mitt syn verre. Da har man på en måte avskrevet elever.
For all del. Å bli avskrevet kan forresten også være motiverende. Jeg fikk høre av en lærer at jeg ikke måtte sikte for høyt og at jeg burde være fornøyd om jeg fikk G i et fag. Resultatet var at jeg fikk S og gikk ut av ungdomsskolen som en av de beste i mitt kull jevnt over. Men det er muligens litt fordi jeg hadde lærerforeldre som hadde stor tro på mitt potensiale. Andre ville kanskje ha blitt demotivert.
Men er det egentlig noen som bruker "sterke og svake elever" i noen annen betydning enn "faglig sterke/svake"? Jeg har ingenting imot flisespikking og presiseringer, for all del, men driver du ikke litt stråmannsargumentasjon her, kie?
Jeg mener vel at ordene vi bruker helst skal gjenspeile de holdningene vi har. At de også kan styrke eller svekke holdninger.
Derfor synes jeg det er rart at man kan snakke om sterke og svake barn når de, som andre, antageligvis har både styrker og svakheter. Også innen det enkelte fag. Og at det såkalte svake barnet muligens rett og slett er et barn der ressursene ikke er funnet og tatt i bruk.
Jeg synes det også kan være en farlig tankegang å uten videre plassere "feilen" hos barnet når læring er et samspill mellom lærer og elev. Det kan hindre at læreren går gjennom og avdekker sine styrker og svakheter i forhold til akkurat dette barnet.
Så selv om man ikke mener det sånn eller slik, synes jeg det er viktig å være litt obs på dette.
Jeg har også inntrykk av at de aller fleste snakker om det faglige når de bruker begrepet svake og sterke elever.
Angående ”sterke” elever og stimulering i skolen – jeg kan godt skjønne foreldre som har barn som kan lese når de begynner på skolen blir frustrerte. Jeg har også mange britiske venner som har barn som allerede snakker engelsk og de blir jo møtt med et sukk om at ”huff ja da blir det kjedelig for han i engelsktimene”. Jeg kjenner to tilfeller der foreldre har tatt barna sine (alle tre gutter faktisk) ut av skolen på 3 trinnet fordi de ble alvorlig bekymret over hvor mye barna kjedet seg på skolen og hvor urolige de ble som et resultat av dette. Det var helt klart at de ikke fikk den stimuleringen de trengte på noen som helst måte. Ja disse guttene er ”flinke” men virkelige ikke til den grad at de er noe spesielle. De flyttet de til en annen skole og hverdagen ble helt annerledes for guttene. (På den nye skolen fikk de utfordringer som var på deres nivå.)
Nok igjen, kanskje dette er et spesifikt problem i visse Oslo skoler? Disse enorme forskjellene i skolen? Det er jo heller ikke et godt utgangspunkt når 75% av 1 klassinger ikke snakker et ord norsk når de begynner på skolen (som faktisk er virkeligheten ved mange skoler i Oslo) – da er det jammen meg nok av utfordringer å ta seg av og kanskje naturlig at de faglig sterke elevene fort blir understimulerte.
Sterke og svake barn er det da i hvert fall ingen som snakker om, det er snakk om elever, en helt skolespesifikk rolle, som impliserer "faglig".
Altså, jeg skjønner godt hva du sier, kie, og ser at det kan føles som en selvoppfyllende profeti å få sitt barn klassifisert som "svak elev". Det betyr likevel ikke at det ikke er en realitet at det er store evne- og forutsetningsforskjeller mellom elevene. Hensikten med å vurdere nivåforskjeller mellom ungene er da vel uansett å se den enkelte så godt som mulig, og få det beste ut av hver enkelts potensiale. Ikke å avskrive dem på den ene eller andre måten ("håpløs" vs. "klarer seg da utmerket selv").
Men er det virkelig barn som i elevrollen er enten det ene eller det andre? Når man ser godt etter?
Og er det riktig å gi en såpass permanent betegnelse på barn/elever som er i utvikling og som man kanskje ikke kjenner fra mer enn hvordan de fungerer i akkurat det faget man underviser, på den måten man underviser og i de oppgavene man har gitt?
Man må jo på en eller annen måte kunne si noe om en elev er flink i og klarer seg godt i et fag, eller om eleven er lite flink og har problemer med faget, og må også kunne snakke om grupper av elever som har mer eller mindre problemer med faget. Som lærer har man da vel behov for å kunne si ting om hvordan man planlegger og tilrettelegger undervisningen ut fra hvor faglig flinke elevene er, uten at dette skal oppfattes som at man setter et permanent stempel på enkeltelevene? :undrer:
Jeg ser ikke helt at "sterk" og "svak" er mer problematisk eller mer permanent enn "flink" og "lite flink" - jeg tror kanskje jeg selv mer eller mindre bevisst bruker "sterk" i stedet for "flink" fordi jeg oppfatter ordet som mindre stigmatiserende - det med "flinkhet" er litt problematisk, føler jeg. Men det er mulig det bare er snakk om at ett ord er erstattet med et annet som i utgangspunktet var mer nøytralt, men som etter hvert blir oppfattet som like problematisk som det gamle?
Jeg tror noen barn er entydig sterke i elevrollen, mens noen andre entydig er svake, ja. Og så er det selvsagt masse mellomting mellom de to ytterpunktene. Jeg har intet ønske om å sementere noen i en slik rolle, og mener skolen må gjøre det beste den kan for å hente ut det beste i alle barn. Jeg tror dog ikke veien å gå er å late som om forskjellene ikke også innebærer forskjeller i evner og forutsetninger, for det gjør de.
Når det gjelder dette så tror jeg foreldrenes følelser er det jeg anser som minst viktig her.
Det er mulig jeg er litt påvirket av min egen utdanning. Hadde jeg beskrevet en pasient jeg kartla som "svak", tror jeg at jeg hadde fått høre det. Og fått spørsmål omkring mitt pasientsyn. Det er i beste fall et upresist begrep.
Men det blir jo også ganske annerledes, siden skolen er et utdanningssted, og det er meningen at elever/studenter skal lære og prestere noe. Det er ikke bare krav til at skolen skal oppfylle deres behov, elevene er også forventet å skulle prestere noe selv - i motsetning til pasienter. Man vurderer elevers faglige kompetanse med karakterer, men det finnes ikke noe tilsvarende for pasienter (og det ville jo også vært fryktelig merkelig).
Pasienter skal i høyeste grad også "prestere" i mange tilfeller. Men jeg skjønner hva du sier. Og jeg sier ikke at man ikke skal vurdere elever. Men jeg synes det blir feil å si at hele eleven er enten eller og mener det ofte kan vitne om en for dårlig kartlegging av eleven.
Må? Ingen må være spesielt flinke til noe - men alle er spesielt flinke til noe.
Ikke "spesielt flinke" som i genierklærte, men som en sterk side.
Har aldri møtt ett eneste menneske som ikke er flink til noe.
At noen tror det finnes slike mennesker, er kun et tegn på ignoranse for et utall av sider og egenskaper et menneske kan ha.
Få kjenner alle egenskapene til ett annet menneske.
Så om man skulle kjenne til en person som tilsynelatende ikke duger til noe, så kan det godt være at nettopp denne personen skriver vakre dikt og putter dem i kommodeskuffen.
Man har selvfølgelig lov til å være ekstra opptatt av de problemstillingene som berører en selv og egen familie.
Men å dukke hodet opp av hullet og realitetsorientere seg med jevne mellomrom, er en veldig god idé.
Det er nyttig både for en selv og egne barn (og ikke minst andre mennesker en forholder seg til) at en har noenlunde peil på hvor på alvorlighetsskalaen problemstillingen ligger.
Da mener vi nok bare forskjellige ting med "spesielt flink". Greit nok. (Jeg tenker på noen som er flinkere enn de fleste andre når jeg sier "spesielt flink", og jeg tror det finnes ganske mange som ikke er flinkere enn de fleste andre til noe som helst, og det er jo helt greit.)
Sant nok. Men jeg mener likevel at det er fullt lov til å fortsette å være spesielt opptatt av sitt eget barns behov og problemer, selv etter at man har realitetsorientert seg og funnet ut at mange har det verre.
Det er mange aspekter med familie og virkelige verdier, det er viktig å kjenne på det. Dette har nemlig noe med toleranse å gjøre, og det er mer meningsfylt synes jeg. Mange prøver ikke å forstå hva andre egentlig mener og jeg forstår jo at det er fristende, men det er mer nyttig å være litt mer åpen og slikt. Tross alt kan man aldri vite om den som ytrer en mening har tatt alle forbehold og hensyn i sin livsutfoldelse og utdanningssystemet vårt kan hjelpe SørAfrika, Irak og mange land i Asia.
Dette er vi helt sikkert enige om.
Det er vår oppgave som foreldre å være opptatt av våre barns behov og problemer.
Jeg og mannen kan ofte sitte å prate om våre barns "problemer" ( for de er heldigvis foreløpig problemer i annførselstegn), og stadig ta oss i at så lenge vi har friske og oppvakte gutte, skal vi ikke bruke for mye tid på problemstillinger som er småtterier sett i det store bildet.
Nå har jeg lest dette hele fire ganger uten å få tak i hva du sier.
Det er mulig hodepinen min har tatt innersvingen på de små grå, men jeg klarer altså ikke å finne ut av det... :o
Jeg vet ikke hva Esme mener. Men jeg mener at man må få lov til å ha sitt subjektive syn på saken og fokusere på hvordan ting oppleves for en selv, selv om andre har det objektivt sett mye verre og et større behov. Hvis jeg sammenligner mine problemer, med problemene i Darfur, har jeg ingen problemer. Jeg vil alikevel tillate meg selv å føle noe for mine - i den store sammenhengen, bittebittesmå - problemer.
Det er ikke snakk om enten-eller.
Man kan godt være opptatt av egne problemer samtidig som man er bevisst på at misnøye over ofte relativt små problemer ikke skal få ta helt over hverdagen.
Etter å ha ruget en stund, er det alltid greit å plassere problemene der de hører hjemme. Om man ikke har en bevissthet på hva som faktisk sorterer inn under store problemer og hva som hører hjemme innunder små, har man ett problem.
Del handler vel om å fokusere nok på egne problemer til å ta ansvar for egne følelser og praktiske løsninger, samtidig som man er ydmyk i forhold til andres lidelse og bevarer takknemligheten når man selv lever et, i verdenssammenheng, veldig godt liv.
(Og om noen flisespikkere fikk intenst lyst til å dele opp denne setningen, så skjønner jeg det veldig godt! ; )
Christian er en såkalt "sterk" elev og mestrer det meste veldig bra. Nicholas ville nok ha slitt mye mere p.g.a. at han hadde DiGeorge syndrom. Vi vet at han ville ha slitt særlig med matte, men språk ville han ha klart seg bra på.
Vi bruker også begrepet "teorisvake" elever, altså elever som er "svake" i teoretiske fag som norsk, engelsk, matte osv, spesielt på yrkesfag. Det er ofte elever som behersker godt det praktiske, men som har problemer med teorien.
Det er en del elever som er "sterke" i språkfag, men "svake" i realfag, og omvendt, og da blir det jo feil å å gi dem slike merkelapper.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
