Jeg har blitt innkalt som meddommer, og har lest meg opp litt på domstol.no.
Men det hadde vært interessant å høre om andres erfaringer på området. Hvordan håndterte dere det følelsesmessig? Var det langdrygt, så du omtrent sovnet? Hvor stor er forskjellen på alvorlighetsgrad der det er satt av to kontra fire dager? Stilte du spørsmål til tiltalte?
Jeg har bare stillt spørsmål en gang. Da kjørte den tiltalte på at politiet hadde skrevet feil bilmerke i rapporten, og mente han måtte frifinnes. Da spurte jeg om det var uvanlig at politiet gjorde slike feil.
De sakene jeg har vært med i har jeg vært ganske sikker på at jeg har stemt riktig, så jeg har ikke ligget søvnløs.
Det er kjempespennende og absolutt ikke søvndyssende. Å være i en sånn situasjon er alvorstynget og et stort ansvar, det kjente jeg på. Er vant til å være i lignende situasjoner (fylkesnemnd og Tingrett) men da som part i saken. Veldig interessant å oppleve det fra en annen vinkel. Blir alltid berørt av å være i retten, duger ikke til mye på ettermiddag/kveld de dagene det står på.
Jeg har meldt meg som dommer og har blitt innkalt flere ganger, men av forskjellige årsaker så har det aldri blitt noe av. Nå er jeg innkalt igjen, og da er det satt av hele tre uker.
Jeg har bare vært meddommer i tingretten, ganske alvorlig sak. Det var satt av fire dager, men tok bare tre.
Jeg syns det var veldig interessant, spesiellt vitnene fra politiet og Folkehelseinstituttet, som forklarte godt rundt elektroniske spor, DNA-bevis, osv. I den saken jeg var vitne i var skyldspørsmålet ganske enkelt å ta stilling til - hvis det ikke var så tydelig tror jeg det hadde vært vanskeligere.
Dommeren sa forresten at det var lov å snakke om saken med mannen sin. Vet ikke om det er vanlig å si det, men det er jo åpne dører - så i teorien kunne han jo hørt på alt.
Jeg har sittet som meddommer flere ganger og har ikke opplevd det kjedelig. Derimot har jeg innimellom blitt sliten av å fokusere gjennom detaljerte forklaringer og bevisførsel gjennom lange dager.
Jeg har stilt spørsmål, men egentlig skal man vel helst si i fra til hoveddommeren før man gjør det.
Jeg har ikke vært usikker på skyldig/ikke-skyldig, men å skulle vurdere hva som er rett straffenivå er jo ikke rett fram for menigmann.
Nei å være med på straffeutmåling kjente jeg også var utenfor komfortsonen. Fikk god veiledning og forklaring underveis, ingen spørsmål eller innvendinger er dumme.
Det er et viktig samfunnsoppdrag og du lærer mye om både rettsvesen, psykologi og ulike temaer rettssaken handler om. Alle burde egentlig ha minst en periode som meddommer. Jeg tror det ville gjort oss til bedre borgere. #store ord #flåsete #butstill
Joda, absolutt. Og om det er skjerpende eller formildende omstendigheter. Og straffenivå har ikke vært en selvfølge for de proffe dommerne heller, man grubler seg fram til noe man føler er rett nivå.
Eg er meddommar i Lagmannsretten og har veldig gode erfaringar. Både sjølve rettssaka og straffeutmålinga er spennande å delta i. Eg har vore i ulike saker med både drap og overgrep. Det er utmattande, men ikkje sånn at eg blir heilt skjelven. Huskar eg grudde meg veldig til å lese obduksjonsrapport og sjå bilder men det blei så profesjonelt gjennomført at det blei lite følelsar av det.
Det er spennande, langt i frå kjedelig, og eg har lært veldig mykje om både mennesket og rettsvesen.
Nå er jeg både skuffet og lettet på en gang. Ble ikke valgt ut som én av ti jurymedlemmer. Saken virket spennende, så jeg skulle gjerne fulgt den. Men er samtidig glad for at jeg nå får vinterferie likevel.
Det er ulempen med å være meddommer. Man må jo rydde kalenderen for all jobb i hele perioden, og så risikerer man å bli sendt hjem første dag. Jeg har stort sett vært meddommer, og de gangene har vikar-meddommerne møtt første dag, og så blitt sendt hjem. En gang var jeg innkalt til jurytjeneste, da ble jeg faktisk skutt ut av juryen av forsvareren i saken. Jeg grubler stadig på hvorfor det var akkurat meg han ikke ville ha. Er jeg mindre troendes til å være sympatisk stilt overfor utenlandske narkosmuglere enn de andre i juryen, liksom? :gruble:
En annen gang ble aktor eller forsvarer syk, og rettssaken ble avlyst kvelden før den skulle begynne.
Veldig interessant. Men mye sitting og vonde store ærverdige stoler. Hadde lyst å vri meg og stå litt av og til. Jeg har ingen utfordringer med rygg. Men dem som har det bør skygge unna. Hadde nok tatt en ny periode om det ikke var for type jobb jeg har. Blir litt mye skjebner. Klarer fint å ha en distanse. Men greit å ikke ha mer. Kan godt være at jeg blir det igjen dersom jeg endrer innhold i jobben min.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.