Jeg har lest mye om «Utøya 22. juli» de siste dagene, både anmeldelser og andre artikler om filmen. Den har fått mange gode omtaler i norske medier, f.eks. NRK Filmpolitiet, og det virker som om Erik Poppe har gjort noen «riktige» grep når han først ville lage film om en så ekstrem hendelse.
Selv tror jeg dette er en film jeg ikke vil eller trenger se. Jeg klarer ikke helt forklare hvorfor, men følelsene etter 22. juli er fortsatt så sterke for meg at jeg tenker vil det ikke tilføre noe «meningsfylt» eller viktig å se filmen.
Hva tenker andre? Har dere sett eller skal dere se filmen? Hva tenker dere om den og de andre filmene/seriene som kommer framover?
Nei det har jeg ikke noe behov for. Jeg kjenner ingen som var på Utøya men min beste venninne kunne ha dødd i regjeringskvartalet hvis hun hadde vært på kontoret sitt akkurat når det skjedde. Heldigvis var hun på et annet kontor i bygget. Jeg kunne eventuelt ha blitt med henne for å se den hvis hun bad meg om det.
Jeg tror ikke det. Nyhetssendingene fra den gangen sitter fortsatt i, det gjorde så sterkt inntrykk. De desperate skrikene til ungdom som bryter sammen idet de kommer i sikkerhet. Glemmer det aldri. Jeg satt som fjetret og slukte alt av nyhetssendinger, selv om jeg egentlig ikke ville se. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skulle se det rekonstruert.
Det samme gjelder f.eks podcasten om Åsta-ulykken. Jeg hørte ting om den ulykka som ga meg mareritt i lang tid etterpå, og orker ikke å høre mer om det. Det gjelder enkelte andre hendelser også, som jeg husker fra da de skjedde, som gjorde sterkt inntrykk, med enkelte detaljer jeg ikke blir kvitt. Bilder av folk som hoppet ut fra tvillingtårnene... Slike ting. Jeg orker ikke å få dem gjennomgått eller rekonstruert på nytt og på nytt, fra ulike synsvinkler. Det holder med den første gangen.
Jeg hadde tenkt å lage en tråd om dette. Jeg har en (straks) fjortenåring som ønsker å se denne. Han er svært moden, klok og uvanlig samfunnsengasjert, men likevel bare et barn på snart fjorten. Hva tenker dere om dette? (I tilfelle det blir noe av, blir det selvsagt ikke uten en voksen. Filmen har også 15-årsgrense.)
Eg skal sjå den på kino. Vurderer å ta med 13-åringen, men er litt usikker.
Filmen har 15-års aldersgrense og då er det i følge reglane ok sålenge ho er i følge med ein voksen. Ho er heller ikkje av den enstelige typen, så trur eigentlig at ho vil takle det fint. Men eg er altså likevel litt i tvil.
Jeg kommer ikke til å gå på kino og se den, men kanskje om den en gang kommer på tv.
Jeg har ingen harde meninger om at denne filmen kommer nå, og at den i det hele tatt er laget. Slik er verden...det lages filmer ut av det meste, og jeg synes ikke denne er verre enn mange andre filmer laget på grunnlag av tragiske hendelser.
Ja, akkurat sånn har jeg det også. Inntrykkene etter noen hendelser er så sterke at jeg ikke klarer å se dokumentarer eller filmer om dem. Å lese om dem er noe annet.
Om en 14-15 åring gjerne ville se den, ville jeg nok snakke en del om hvorfor. Hva vil man ha med seg ut av kinosalen eller etter å ha sett filmen hjemme? Er det en innsikt man forventer å få?
En ting en anmelder skrev festet seg hos meg. Hen (husker ikke hvem og hvor) satt på et tidspunkt med en følelse av «skjer det ikke noe snart» på et sted i filmen der det var rolig. Det var bare et kort sekund før det slo inn over hen at dette var ingen vanlig actionfilm. Rolig var bra på Utøya 22. juli - og uutholdelig redsel for at rolig skulle snu til skyting og terror igjen.
Nei. Selv om jeg har forståelse for at det finnes de som ønsker å se filmen. For meg blir det fortsatt for nært. Og det tror jeg vel egentlig det alltid kommer til å være. Barna skal ikke se den, hvis det er opp til meg.
Ja, har tenkt å se den med samboeren min. Ikke barna, de er for små synes jeg. Enda.
Jeg gruer meg på en måte, men har lest om den, og tilbakemeldingene den har fått.
Jeg har ikke noe ønske om å se den. Jeg har lest om det som skjedde og hvordan det går med overlevende og etterlatte. Jeg føler ikke jeg trenger mer visualisering av selve hendelsene.
Jeg kommer til å se den, men det kommer til å gjøre steike vondt. De dagene var så intense og jeg har fremdeles behov for å jobbe med det. Jeg leste boka til Åsne Seierstad også.
Jeg planlegger å se filme, ja.
Jeg var på 22. juli museet for halvannet år siden og det føltes så uendelig viktig og sterkt da jeg var der.
Dette er en essensielll del av historien vår, og jeg føler det er veldig viktig for meg å se denne filmen for å sette hendelsen inn i historien vår,
Ja, det tror jeg. Har ingen sterke meninger om hvorvidt jeg skal se den eller ikke. Det var helt horribelt, grusomt det som skjedde. Men jeg har ikke noe nært forhold til det som i at jeg kjente noen eller noen som kjente noen, så det er ikke personlig vondt for meg, annet enn at jeg synes det var helt forferdelig. Så jeg klarer fint å se den selv om jeg kommer til å bruke 5 pakker Kleenex.
I alle fall ikkje på kino. Eg mista ein venn den dagen, og hugser timane og dagane då vi venta på livsteiknet som aldri kom, altfor godt. Så godt at eg har opplevd filmar som Hunger Games og den siste Harry Potter-filmen som for sterke. Eg treng ikkje sjå denne filmen på mange år, ennå. Likevel, eg tenker det er viktig at han blir laga. Det kjem til å bli eit viktig historisk dokument.
Absolutt ikkje. Eg har kollega og venninne som mista sine, det er framleis alt for brutalt. Eg mistar totalt nattesøvnen i lange tider av slike filmar på generelt basis, eg reknar med at dette er endå verre.
Har ikke lyst til å se filmen. Jeg kjente ingen som var på Utøya den dagen, og likevel har hendelsen gjort så sterkt inntrykk på meg og mine barn. Tror aldri jeg kommer til å glemme hvor vi var da saken kom på radionyhetene, og de bildene vi etterhvert så på tv.
Da tenker jeg videre på dem som var der og opplevde grusomhetene, og deres venner og familie. Hvordan har det preget livet deres, når jeg som tilskuer langt unna ble så preget?
Vi er jo forskjellig og reagerer forskjellig, og jeg tror at å se filmen vil gjære inntrykk i lang tid etterpå.
Nei, jeg synes det er litt usmakelig på et vis. Lage underholdning av andres tragedie. Når det har gått et visst antall år, ja, men der er vi ikke enda. Jeg synes det er altfor nært enda til at det skal lages kinounderholdning av.
Jeg kommer ikke til se den på kino, men kanskje hjemme om noen år. Jeg har nær familie som overlevde, og når gutta mine blir eldre kan det kanskje bli aktuellt å se den sammen med dem. Vurderte å ta turen innom 22.juli-museumet i Oslo denne uken, men orket ikke på en trist og mørk vinterdag.
Er en film nødvendigvis underholdning i den forstand at man skal kose seg med den?
Jeg har reagert litt på dette før, og da nå også i forbindelse med denne filmen. Kritikken går på at det lages underholdning av en tragisk hendelse. Men trenger en film være laget for å underholde, og ser man nødvendigvis en film for underholdes? Da gitt at begrepet underholde er positivt og noe man gjør for å ha det moro og trives.
I mitt hode så kan en film være noe helt annet enn underholdning. Den kan være informativ, opplysende, etc, og jeg trenger ikke se en film for å kose meg og ha det moro. Jeg ser vel mer på en film som dette som en dokumentar enn en underholdende film, selv om det ikke er er ordentlig dokumentar.
Jeg har sett mange filmer om tragedier som har hendt, skikkelig vonde filmer å se, men de har vekket meg og opplyst meg.
Ut fra anmeldelsene jeg har lest om denne filmen er den en film som skildre hendelsen, og ikke en som er ment som underholdning.
Dette har skjedd, og jeg føler det er viktig at den blir dramatisert og overlevert ettertiden.
Jeg synes ikke den fremstilles som en underholdningsfilm. Film kan være et sterkt og utmerket medie for å fortelle vanskelige historier.
Om jeg skal se den eller ei, tja, jeg vet ikke helt. Jeg er litt sart om dagen merker jeg og fikk vondt i magen av å lese anmeldelsene (spesielt beskrivelse av en spesiell scene), men jeg kjenner også litt på at min lille ubehagelighet ved dette er null og niks og at jeg bør orke, egentlig. Det er noe med å huske hvor viktig det er å ikke bruke mindre energi på å hverdagskjempe mot fanatiseringen.
Jeg skal, men tipper jeg venter til den kan sees hjemme. Ikke for underholdningens del, men for å forstå hvordan det var. Jeg har også faglig interesse av å se den og egebtkkg er det vel nesten en faglig forpliktelse også.
Det er en svært viktig del av Norges historie, det er naturlig at det behandles kulturelt. Det er nok for tidlig for de etterlatte og berørte, men ellers synes jeg det er rart å omtale det som underholdning. Det er mer enn det.
Her skrev du mye klokt syns jeg. Jeg har tenkt i disse baner etter at jeg skrev at jeg ikke skal se filmen. Konklusjonen min nå er at jeg nok kommer til å se den. Hvem jeg skal se den med er er åpent spørsmål.
Film er definitivt ikke bare underholdning. Mediet har heldigvis mange andre funksjoner enn det. Personlig synes jeg ikke det er feil at det har blitt laget film av denne hendelsen. Det lages film av det aller, aller meste - krig, katastrofer, makabre hendelser etc.
For meg handler dette om at jeg ikke har et behov for å se en film om dette, ikke det at jeg er i mot at det skulle lages.
En av de aller beste filmene jeg vet er «La vita è bella». Rammene til den er jo helt forferdelige egentlig, men samtidig skapes det noen helt nydelige, morsomme og rørende øyeblikk gjennom filmen. Utrolig triste også så klart. Så avstand til hendelsene i tid har nok noe å si. Det samme geografisk avstand (22/7 skjedde i Norge, mange av oss ble berørt på ulike måter).
Jeg mener det kan lages filmer og serier også av Utøya og 22/7, men for meg er det ikke noe jeg er klar for å se. Kanskje jeg aldri blir det heller.
I dag har eg sett filmen saman med 13-åringen.
Sterk og god film og eg er glad for at eg valgte å sjå den. Det må har vore heilt grusomt å vere der.
Eg er litt skuffa over reaksjonen til 13-åringen. Det virkar om om ho ikkje syns det var noko big deal. Folk blir drept kvar dag i heile verden og kvifor skal vi i Norge få så masse oppmerksomhet for det, liksom. Det er urettferdig at dei som var på Utøya skal få meir oppmerksomhet enn dei som blir drept av sjølvmordsbombarar i Irak eller Afganistan. Sa ho. Men eg håpar det berre er ein slags forsvarsmekanisme og at ho har ei anna oppfatning når ho får tenkt seg litt om.
Eg er selvfølgelig einig i at folk som lever i krigssoner også fortjener oppmerksomhet. Men det betyr ikkje at det som skjedde på Utøya skal tiast i hel fordi det er andre som også har det ille. Eg tenker også at angrepet på Utøya skiller seg litt ut i forhold til andre terrorangrep fordi det tok såpass lang tid før hjelpa kom og fordi dei som var der var såpass unge.
Eg merka at eg ikkje klarte å diskutere det med ho uten å bli sint, så eg har bestemt meg for å heller vente nokre dagar før eg prøver på nytt.
Det er vel ikke snakk om at noe skal ties i hjel selv om hun ikke helt får den reaksjonen du forventer? Eller mente hun at filmen aldri burde vært laget, og at hendelsen ikke burde snakkes om?
For din datter har jo et poeng. Hver dag er det barn og unge som opplever det samme marerittet som disse ungdommene opplevde. Og for en person som ikke opplevde nyhetssjokket like direkte som vi gjorde, så er det kanskje vanskelig å se den helt store forskjellen. Alle krigs- og terrorhendelser av denne typen er dypt tragiske for de involverte, og når det finnes flere hendelser mye nærmere i tid enn denne, som (i en 13-årings verden) skjedde for lenge siden, så er det vanskelig å reagere sterkere på dette enn f.eks på siste skoleskyting i Florida. Det føyer seg bare inn i rekken av grusomme hendelser der uskyldige blir rammet.
Ja. 16-åringen min vil gjerne se den sammen med meg og pappaen.
Så da ser vi den like godt sammen med datters venninne og hennes mamma/stepappa.
Jeg gleder meg ikke, men jeg husker hun som sa: Dere skylder oss som var igjennom dette å se filmen.
Akkurat dette synes jeg er en veldig spesiell ting å si når det argumenteres mot barn som blir drept i terror i krigsherjede land. Det er vel heller tvert om: disse barna som datteren din mener også bør få oppmerksomhet lever i det samme terrorhelvete i år etter år. De blir født inn i det, de vokser opp i det, og de dør i det, og et bittelite fåtall er så heldige at de kommer seg unna. Det kan på ingen måte sies at det tok lang tid før barna på Utøya fikk hjelp, sammenliknet med hva millioner av barn verden rundt får.
Jeg kommer sannsynligvis ikke til å sed en, hvis ikke en av ungene spesielt ber om å få se den med meg. Det er nok en vond og viktig film, som fortjener å bli sett, jeg klarer bare ikke.
Ho sa faktisk at ho meinte at filmen ikkje skulle ha vore laga. Og ikkje av samme grunn som andre som har vore kritiske til filmen. Meir fordi ho meinte at det ikkje var viktig nok samanlikna med alt det andre grusomme som har skjedd dei siste ti åra.
Men du har rett i at ho ikkje opplevde dette på samme måte som det vi gjorde. Ho var nesten 7 år då det skjedde og vi prøvde jo å beskytte ho mot nyhetsbildet så godt vi kunne. Ho såg Supernytt og vi snakka eindel om det, men likevel blei ho beskytta. Det som skjedde i Manchester i fjor har ho nok opplevd som mykje nærmare fordi ho då fulgte aktivt med i nettavisene og på Twitter sjølv.
Men eg tenker likevel at eg vil ta ein ny prat med ho om eit par dagar og prøve å forklare korleis eg opplevde dette i 2011 og kvifor det gjorde så sterkt inntrykk på meg. Og kvifor eg meiner det er viktig at filmen blei laga. Det er klart det er urettferdig at ikkje andre hendingar får oppmerksomhet. Men det at andre hendingar ikkje har fått ein film betyr ikkje at denne hendinga ikkje skal ha det. På samme måte som at vi ikkje skal droppe å ta i mot flyktningar fordi vi ikkje kan hjelpe alle. Verden er urettferdig og vi får aldri gjort alt riktig, men vi kan gjere litt!
Men for meg er det forskjell på at noe ikke er viktig nok til å fortjene en film, og på at noe "ties i hjel". Det siste innebærer en mer bevisst holdning om at det er noe man ikke bør snakke om, at det på en eller annen måte er tabu, ikke bare at det ikke er viktig nok.
Ja, eg er einig med deg i det. Tie i hel var mine eigne ord, ho sa ikkje det. Eg blei berre litt satt ut over at ho ikkje syns det er viktig. Men det kan som sagt vere ein slags forsvarsmekanisme også for å sleppe å ta det innover seg.
Men viss ho virkelig ikkje meiner at dette fortjener oppmerksomhet og dette er gjengs oppfatning blant dagens 13-åringar meiner eg det understreker at det var viktig å lage denne filmen og også andre filmar om det som skjedde. Eg vil ikkje at dette skal bli sett på som ein liten filleting om 20 år når hennar generasjon styrer landet.
Det trenger vel ikke være en filleting selv om det ikke blir sett på som mer verdt å huske på enn alle som blir drept i Syria, Irak eller Afghanistan? Den store forskjellen er jo at på Utøya var det en enkelt gjerningsmann, som ble tatt og uskadeliggjort, mens når det gjelder annen terror, som forårsakes av store organisasjoner, så vet vi at folkene som står bak fortsatt finnes, de er der ute, vi vet at de kommer til å slå til igjen. Vi vet bare ikke hvor eller når. Det betyr ikke at Utøya var en filleting, og for meg gjorde det et voldsomt inntrykk, som fortsatt sitter i, i den grad at jeg ikke engang orker å se filmen. Men jeg kan skjønne at en 13-åring ikke føler at det er det som er det viktigste å fokusere på i nåtiden.
Men jeg mener også at det er viktig å huske denne hendelsen, for å sørge for at holdninger som hans ikke får grobunn i samfunnet som kan føre til at det kommer flere og gjør noe lignende. Og fordi det er en viktig hendelse i historien vår, som har påvirket veldig mye av hvordan vi tenker.
Eg har ikkje sett den men 02 var på kino i går og såg den. Han syns den mangla "innpakning" som han kalla det. Han ville ha meir om heilheita, korleis noko slikt kunne skje i Norge og korleis unngå at det skjer igjen. Han kom heim og var skuffa, meinte det var ein dårlig film. Som deg Simone så blei eg litt provosert og har tenkt vente nokre dagar før eg spør han litt meir.
Jeg synes ikke det er rart om de som er unge tenåringer i dag får et annet forhold til denne hendelsen enn hva vi har. De jeg kjenner/kjente som var voksne under 2. verdenskrig hadde et annet forhold til det enn de som var barn. Uten sammenlikning for øvrig.
Det er mange hendelser som jeg ikke har innsett betydningen av før i voksen alder, og jeg kan fortsatt kjenne på at jeg klarer ikke forstå omfanget av tragedier som utspiller seg rundt om i verden i denne stund. Med mindre ungene mine viser seg å være kyniske egoister vil jeg derfor neppe forlange at de skal ta mer inn over seg de hendelsene som har preget meg mest.
Jeg har ingen planer om å se den. Men jeg synes det er interessant at et par av dere ser ut til å bli provosert over at ungene ikke blir like berørt eller synes filmen er like sterk som dere synes. For min del er dette ikke en historie jeg har lyst til å se dramatisert, blant annet fordi mine egne minner om dagen er så sterke. Jeg er likevel ikke fremmed for tanken om å se en film om 22. juli dersom jeg trodde det var en god film som ga meg noe.
Det er jo fullt mulig at filmen faktisk ikke er så veldig god, hvis den ikke greier å engasjere ungdommer som ikke selv har et eget forhold til 22. juli. Og jeg synes ikke det er så merkelig hvis dere som foreldre synes det er vanskelig å diskutere filmen «som film» med ungene, hvis dere har en veldig sterk personlig opplevelse av historien. Det synes jeg også høres vanskelig ut.
Eg har ikkje ei sterk og personleg historie knytta til 22.juli foruten å vere norsk. Likevel blei eg litt satt ut over at sonen min syns dette var en dårlig film. Tenker høyre enda meir med han kvifor den var så dårlig. Det kan jo faktisk vere at han foruten mangel på "innpakning" syns rett og slett det var ein dårlig film. Takk for fine betraktningar forresten!
Det kommer vel an på hva som er formålet med filmen, i forhold til hva som er forventningene. Dette er jo ingen dokumentar, det er, slik jeg har forstått det, mer en ren skildring/iscenesettelse, for at man skal få et lite inntrykk av hvordan det faktisk var å være der. Og da spørs det om den, i en ungdoms øyne, holder samme kvalitet som andre "actionfilmer" som har til hensikt å gi oss en virkelighetsnær skildring av dramatiske og voldsomme situasjoner, sett i et filmteknisk perspektiv. Hvis ikke filmen oppnår dette så kunne den vinne på andre ting, som å belyse saken på en måte som gjør at man forstår bakgrunnen og utviklingen av hendelsesforløpet bedre, når den nå tross alt skildrer en virkelig hendelse. Dersom den heller ikke har dette, så kan det vel, for en kritisk og erfaren filmseer (eventuelt noen som ønsker å framstå som en :knegg: ), bare bli nok en middelmådig actionfilm, mens den kan bli veldig sterk for de som har et nærmere forhold til hendelsen.
Selv om Charlie Sheens film "9/11" stort sett har fått elendig kritikk, så ser jeg ikke bort ifra at folk som var berørt av den hendelsen opplever den som sterk og viktig. At filmkritikere slakter den, eller at ungdom ikke liker den, trenger ikke bety at de synes hendelsen er uviktig. Bare at filmen kunne vært laget bedre.
Jeg klarer ikke helt å bli provosert av at noen kritiserer filmen som film, selv om den skildrer noe som gjorde sterkt inntrykk på meg da det skjedde. Og heller ikke at noen synes at andre angrep på uskyldige, i andre deler av verden, fortjener like mye oppmerksomhet.
Ja, ikke fordi jeg har spesielt lyst til å se filmen. Men jeg tror at det er viktig at jeg ser den. Derfor vil jeg gjerne vente til jeg kan se den på tv i stua mi, ikke på kino hvor opplevelsen kanskje blir mer voldsom.
Jeg har ikke noe behov for å se filmen, men vurderer å gå med 13-åringene mine hvis de ønsker. Tror vi skal ta en tur på 22. juli senteret først, i så fall.
Jeg hadde flere elever på Utøya den natta. En av dem sendte tekstmeldinger om hvordan de gjemte seg rundt om på øya, om skyting og døde før tv-sendingene fortalte om det samme. Det var en så vond og uvirkelig natt, og et traume jeg egentlig ikke trenger å gjenoppleve i en kinosal.
Min 15åring så den sammen med et par venninner. Jeg vet det var hennes initiativ, og jeg ble litt overrasket for hun er vanligvis ikke en som utsetter seg unødig for ubehagelige filmer. Hun sa at hun syntes filmen var fæl, at hun følte seg stiv i hele kroppen da hun skulle reise seg fra kinosetet fordi hun var så anspent under hele fimen, men hun angret ikke på at hun hadde valgt å se den.
Jeg har sett den nå nettopp. Sterkest inntrykk gjorde det å få repetert at AUFerne trodde det var politiet som skjøt, hvem skulle de få hjelp fra. Det filmen ikke viste og som jeg savnet var tilleggsredselen mange hadde for at det var statskupp på gang. Mange visste om eksplosjonen i regjeringskvartalet og trakk konklusjoner.
Om det er en bra film? Om jeg vil anbefale andre å se den? Jeg vet ikke.
Får lyst å gå 10 ganger hvis det på noen som helst måte kan irritere Listhaug at filmen blir sett av mange. Sorry, men den dama får meg virkelig rasende. Og redd.
Jeg var ikke personlig berørt på noe vis, kjente ingen som var der. Men allikevel er det alt for vondt og nært til at jeg har lyst til å gå å se den. Men ungene burde kanskje etter hvert. Det er jo noe vi må lære av, utvilsomt.
Jeg så den i går. Det var vondt og fælt, men jeg angrer ikke på at jeg så filmen. På en måte ble det lettere å ta innover seg hvor grusomt det må ha vært for ungdommene som var der, og ikke minst det sviket de må ha følt på; "Hvorfor er det ingen som hjelper oss?"
Vi så halve filmen i går. Den er mer dokumentarpreget enn hva jeg forventet, men det kan være riktig å gjøre det slik både for oss som ser og de etterlatte.
Det var pussig i begynnelsen at filmen var på engelsk, men det gikk seg til.
Vi så den også på Netflix i går, og vi synes den var helt ubeskrivelig dårlig. Det er noe helt fundamentalt viktig som endres når man bytter språk for å beskrive en hendelse som er så viktig for oss som nasjon. I tillegg til at skuespillet var forferdelig dårlig, og det hadde kanskje vært bedre om de fikk snakke morsmål. Dialogene var særdeles kunstige og det var NULL kjemi mellom noen av skuespillerne. Alt var bare platt og påtatt.
Jeg synes Øigarden gjorde en ikke veldig dårlig jobb, ellers var det slett skuespill, ja. Og så blir det litt merkelig med engelsken, men nå er filmen en gang laget for et utenlandsk publikum som ikke alltid er stor fan av underteksting.
Det er vanlig å bruke skuespillere fra det aktuelle landet, nettopp for å få aksent som skal illustrere hvilket land de liksom kommer fra. Har sett det i mange filmer, særlig med russiske skurker.
Så den nye i går kveld, jeg også. Jeg likte den ikke spesielt godt, er for mange kunstneriske friheter i den, jeg håper ikke denne filmen skaper et nytt narrativ om 22.7. Endel av utsagnene fra «ABB» i filmen, tenker jeg faktisk vil få større gjenklang nå enn for 7 år siden. Dessverre har lignende utsagn blitt normalisert.
Nå har jeg sett Greengrass´ sin film (som heter "22 July". "Utøya 22 juli" er Poppes film), og jeg syns ikke den var så dårlig. Ja, det er litt snålt med norwenglishen, men etter en stund syns jeg det funka tåelig greit. Jeg syns ikke det var påfallende dårlig skuespill, skuespill er jo veldig mye mer enn språk.
Jeg har ikke sett Poppes film, og vet ikke om jeg skal heller. I denne var det absolutt scenene fra Utøya som var verst. Tror det er en blanding av at det er helt jævlig å se barn bli slaktet ned, og at det er den delen av det hele vi har vært minst eksponert for. Regjeringskvartalet går jeg gjennom hver dag (og nå når minnesmerket er satt opp er det fryktelig, men også viktig, å bli minnet om at noen av dem på utøya ble ikke eldre enn min egen sønn er nå hvert øyeblikk), jeg har sett husene fra de var i ruiner, jeg har sett bilder og har det som mitt nærmiljø. Rettsaken ble også dekket ned til minste detalj. Men Utøya har vi naturlig nok ikke sett så mye bilder fra, og jeg har heller aldri vært der.
Visste ikke at det var to filmer engang. Hadde ikke planer om å se de, men så dukket 22 July opp i Netflix og da endte jeg med å se den.
Sitter igjen med det samme som Input egentlig.
Jeg har sett Poppe sin film og synes den var ok som en første film om Utøya. Jeg har ikke sett netflix-filmen ennå, men jeg var så heldig å få være med på en førpremiere på en tredje film, som kommer på kino neste uke: "Reconstructing Utøya". Denne er litt annerledes enn de andre, og tar utgangspunkt i fire ungdommer som var på Utøya som forteller sine historier og iscenesetter opplevelsene sine ved å instruere andre ungdommer (som ikke var på Utøya) til å spille rollen som seg selv, og de de var sammen med den dagen. Denne fokuserer på ungdommenes egne minner om det de opplevde, og viser virkelig fra innsiden hvordan det var. Helt uten blod, gørr, terroristen og alt viraket rundt i etterkant. Jeg ble så imponert over hvordan disse ungdommene torde å gå inn i det forferdelige de har opplevd og gjennomleve det igjen - og hvordan de ungdommene som ikke var der selv gjorde sitt beste for å forstå hvordan det var og spille gjennom hendelsene slik de som opplevde det selv instruerte dem til. Historiene deres har også gode øyeblikk, og det var rørende å se disse ungdommene gjennomleve og vise denne kompleksiteten. Jeg vil faktisk si at om du skal se kun en film om Utøya så se denne.
Den på Netflix er jo ingen dokumentar. Jeg skjønner reaksjonene til de involverte, med tanke på at selve skytingen og det får 10 min av filmen. Men den får frem en del punkter vi burde snakke mer om, også med ungdommer. Synet som ABB, som flere enn vi nok tør tenke på deler. Men jeg er usikker på om vi noen gang får en god diskusjon på det, og jeg tror fortsatt vi er et litt «naivt» land, der mange tenker at dette var en engangshendelse.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
