Det måtte vel komme?
Så; hvilken bok har du lest som bare var skikkelig, skikkelig dårlig?
Jeg må gruble litt på denne selv, for som regel fullfører jeg jo ikke slike bøker. Men jeg vet at jeg har lest bøker der jeg har vært irritert etterpå, fordi det kunne vært så mye bedre. :nemlig:
De to bøkene jeg umiddelbart kommer på som jeg leste ferdig enda jeg ikke likte dem er Twilight og 50 Shades. Det er fremdeles ganske lett å putte på en femtiøring for å få meg til å rante om en av dem (jeg gjorde det senest i en lunsj på jobben for et par uker siden). :knegg:
Twilight har jeg ikke lest, ei heller sett.
Fifty shades lærte meg at det at bøkene er på topp-listen til Amazon/Kindle ikke nødvendigvis er et kvalitetstegn. :skratte: Jeg har sluttet å shoppe rett fra 10-på-topp, kan du si ... :hehehe:
I det siste har jeg, litt tilfeldig, lest en haug med bøker med handling knyttet til 1 og 2. verdenskrig. Felles for dem alle har vært at de har begynt bra, og så har forfatterene fått innmari hastverk og så ender det brått og brutalt med en skikkelig dårlig slutt. Jeg er dritsur på redaktørene eller hvem det nå er som har sluppet det igjennom som ferdig produkt. :mumle:
Eksempel er "The Alice Network" - men den er egentlig verdt å lese likevel, og "wives of war" -> denne er utmerket eksempel på bra start, greit tema - stort potensiale og ender i mageplask. :skuffet:
Den første jeg kommer på er Shantaram. Den virket lovende, men jeg orket ikke mer enn snaut halvparten, og selv det var for mye. Siste virkelige skuffelse var Saabye-Christensens Magnet.
Jeg har prøvd meg på Halvbroren to ganger. Selv om jeg liker både den historiske settingen og jeg tror at jeg egentlig liker historien, så har jeg måttet legge den fra meg halvveis inn i boken hver gang. Tror ikke jeg gidder å prøve en tredje gang.
Andre bøker jeg har lagt fra meg underveis har jeg innsett at hovedsaklig har vært engelske bøker oversatt til norsk. De fenger meg av en eller annen grunn dårligere på norsk, spesielt når de inneholder oversettelse av dialekt, som i bl.a. "Engelen på det syvende trinn".
Lars Saabye Christensens Bernhard Hvals forsnakkelser fra 2010. Direkte dårlig er ikke sikkert, men grufull historie og språk, på en nedstemt og trist måte. Jeg hadde den med på en ferie, uten plan B.
Jeg måtte gi opp 50 shades. Jeg skummet og bladde og fant den gudsjammerlig kjedelig, platt, dårlig skrevet og med et budskap som er så insides TEIT at det er umulig å beskrive med ord. Jeg slettet den fra kindlen min, for jeg ble helt dårlig av å se den der. :knegg:
Det handler litt om forventninger for min del, men "Arv og miljø" av Vigdis Hjorth svarte overhodet ikke til forventninger.
Jeg leste en del av første Fifty Shades-boka uten å ha store forventninger. Da jeg skjønte at det egentlig aldri ble noen handling så kuttet jeg ut.
Coelho holdt jeg ut gjennom pilgrimsreisen i håp om at jeg skulle oppdage noe av det fine mange andre fant i den boka. Jeg fant det aldri.
LOTR og HP er også bøker jeg har lest fordi ungene har ønsket, men hvor jeg gjesper meg gjennom. Sjangeren tiltaler meg ikke i det hele tatt. Jeg skjønner jo at det er bra for dem som liker sånt, men det hjelper ikke.
Wassmo prøvde jeg meg også på en gang i tiden og det ble for begredelig, men kan vel ikke si at det ikke svarte til forventningene heller.
Jeg liker ganske mye forskjellig av litteratur, selv om det kanskje ikke ser sånn ut her. :knegg:
Eat pray love, eller hva den nå heter. Jeg leste en stund, og så la jeg den plutselig fra meg med et høylytt: "nei, nå GIDDER jeg virkelig IKKE lese ÉN ENESTE side til!" :knegg:
Haha veldig gjenkjennbart, bare at jeg holdt ut den også. Det var fremstilt som "den" boken av flere jeg kjenner.
Makan til pretensiøst navlebeskuende vissvass tenkte jeg.
I ettertid har jeg tenkt at det kanskje var greit å ha lest den lell, fordi populariteten må si noe om hva folk liker.
En krimbok av Liza Marklund som jeg fant i papirkurven hos moren min. :knegg: «Hvorfor har du kastet den i stedet for å gi den til meg,» spurte jeg. «Jeg orket ikke tanken på at du ville skjønne noe av den», svarte hun, «for jeg følte meg dum som et brød». Da måtte jeg selvsagt lese, og hatet den omtrent like intenst som henne. :hehehe:
Jeg har også vært veldig irritert over Jan Kjæstads «Tegn til kjærlighet» - og jeg som elsket bøkene om Jonas Wergeland! Tror det var da jeg innså at jeg for alvor hadde funnet mitt voksne, gretne jeg. :sparke:
Jeg kom på en til. "Saman er ein mindre aleine". Det er en av de ytterst få bøkene jeg har måttet legge fra meg. Den fikk så mye skryt og jeg synes den er noe skikkelig møl ... :rødme:
Sofies verden. Husker jeg ble kjempeskuffet, den klarte bare ikke å fenge. Og "alle" likte den, følte jeg😂
I nyere tid må jeg si Arv og miljø. Synes den ble kjedelig, rett og slett.
Forsøk på å være lykkelig.
Jeg liker VIRKELIG ikke navlebeskuende, egoistiske menn som bruker en hel bok på å fortelle nettopp det i en ynkelig "stakkars meg" setting. :sur:
Fikk Null pluss pluss anbefalt av forfatteren (som jeg digger). :gal: ikke helt min greie....
Jeg synes ikke Alkymisten var så ille, men den der pilgrimsgreien tror jeg aldri jeg ble ferdig med. :gruble:
Men jeg ser ikke på Alkymisten som noe annet enn fortelling, da. Har dog innsett for mange år siden at jeg er den eneste på hele FP som ikke synes den er fæl. Men det er greit, jeg står for den. :nemlig:
:knegg:
(Jeg leser veldig lite norsk, fordi jeg ikke har troen i utgangspunktet. Kan hende listen hadde vært annerledes om jeg hadde orket.)
Fifty shades måtte jeg også kapitulere på. Men har lest en annen i samme sjanger, Sylvia Day sine Crossfirebøker. Det har kommet flere nye etter at jeg har lest. Liker også Calendargirl, jeg da. Har kun lest til juni..
Jeg pleier å søke opp bøker og leser litt om de før jeg velger så det er ikke så ofte jeg gir meg egentlig.
Jojo Moyes er det første jeg tenker på, kanskje mest på grunn av lovprisingen rundt omkring. Jeg har dog bare lest "Et helt halvt år". Den var så klisjefylt at jeg fikk utslett.
"Hotellet på hjørnet av bitter og søt" ble jeg også utrolig skuffet over i sin tid.
Nå kom jeg på en forholdsvis populær bok som jeg slett ikke likte: The Lovely Bones av Alice Sebold (den het vel «Alle mine kjære» på norsk). Jeg virkelig mislikte både «afterllfe»-konseptet og selve historien.
Alkymisten og Min kamp, bl.a. Eg høyrde ei bok av Elena Ferrante på lydbok, og den var eg temmelig nær ved å gi opp. Eg vart overraska da eg såg at den var rost opp i skyene av kritikarar. Det er mulig eg skal gi neste bok ein mogleheit, men da ikkje som lydbok. Eg lurer på om eg lot meg irritere for mykje over dama som las. Ho hadde veldig skjærande stemme. Eller nokon sånt. Eg kan faktisk ikkje heilt peike på kva som gjorde at eg ikkje likte opplesinga. Men noko var det.
Jeg vet ikke, hvis boken ikke fenger meg innen 50 sider blir den forlagt. Det er for mange bra bøker til å lese de dårlige. Mulig vi hadde noen bøker vi måtte tvangslese på skolen, men de er fortrengt.
Foruten Twilight, som jeg også blir alvorlig indignert og rantete av, så er bøkene til Hanne Ørstavik virkelig sånn at jeg får lyst til å slå noen. :gal:
Jeg blir generelt ganske irritabel når hovedpersonen er tafatt, usympatisk og/eller selvdestruktiv med vilje, eller når det er noe grunnleggende gærent med verdensbildet. Stillitsen ble jeg også ordentlig irritert på, grunnet usympatisk hovedperson som fikk den ene gode sjansen etter den andre og bare ødela alt sammen for seg selv og de rundt seg. :hehehe:
Lord of the Rings har jeg prøvd meg på, men klarer bare ikke å bli engasjert og orker bare ikke lese den. Skal sies at jeg på ingen måte liker fantasy (med unntak av Terry Pratchett), men jeg føler jeg måtte prøve siden så mange tydeligvis liker den. Sofies Verden er også en bok jeg strevde skikkelig med og gav opp sånn halvveis gjennom boken.
På VGS måtte vi lese Beatles av Lars Saabye-Christensen og det var en lidelse å komme seg gjennom. Jeg likte den virkelig ikke. Det er vel den første jeg kommer på som jeg faktisk har lest ferdig, og da kun fordi jeg måtte.
Ellers unngår jeg jo det jeg tror vil være dårlige bøker og livet er for kort til å tvinge seg gjennom bøker man ikke liker, så dårlige bøker jeg har lest ferdig er det ganske få av. Flere av de som er nevnt her (som Fifty shades, Alkymisten og alt av vampyrbøker) er bøker jeg vet med en gang at jeg ikke hadde likt så jeg har heller aldri prøvd å lese dem.
Rngenes Herre. Kommer ikke på noen andre, faktisk, som jeg ikke har lest ferdig eller likt sånn halvveis i det minste. Men Ringenes Herre var helt grusom. Jeg elsker filmene men boka var ikke noe for meg. Bare en haug med sangtekster.
"Halvbroren" av Lars Saabye Christensen. Det er den verste boka jeg har fullført. Den var jo så kritikerrost at jeg leste og leste og leste og strevde meg gjennom for jeg ventet jo på åpenbaringen, som skulle gjøre at jeg også "så" det. :rolleyes: Makan til makkverk! Ikke én eneste person i hele boka hadde en normal reaksjon på noe som helst. Alle gjorde hele tiden det stikk motsatte av hva jeg ville ha gjort og hele persongalleriet var bare snodige. Ikke spennende og interessante annerledes, men bare snodige og rare på en måte som skapte avstand. Jeg brydde meg rett og slett ikke om en eneste av dem og om alle hadde dødd på siste side, så ville det vært meg revnende likegyldig.
Nest verst er "Ringenes herre" og så jeg som egentlig liker fantasy da! De tre bøkene var drit kjedelige, men jeg fullførte da, for det skulle man jo. Jeg har ikke giddet å kaste bort tid på filmene for å si det sånn.
"Hellemyrsfolket" av Amalie Skram. Kunne man funnet et verre klassesett til ungdomsskoleelever? Herlighet! Det var folk i klassen min som aldri hadde leste en bok, bare tegneserier og ting med mye bilder. De ble tvunget gjennom Hellemyrsfolket og har med all sannsynlighet ikke lest en bok i sitt liv etterpå. Jeg var lesehest og den var kort og bare et slag skjær i sjøen for meg, men for dem som ikke var vant til å lese må den ha vært en rein straff og sikkert for vaksinasjon å regne.
Jeg syns ikke den er fæl, men jeg trodde det var en barnebok. Jeg syns rett og slett den gir seg ut for noe den ikke er; dyp, viktig og banebrytende. Det er som du sier, en fortelling, veldig lite provoserende.
Fra ungdommen husker jeg den store skuffelsen da jeg omsider leste ei av "Bøgenæs beste" (Evy Bøgenæs). Alle jentene i klassa var ville etter disse bøkene, og det var alltid lange ventelister på skolebiblioteket. En gedigen skuffelse. Jeg prøvde meg på opptil flere av dem, og de var alle like dårlige og forutsigbare.
Som voksen kan jeg ikke huske at jeg har hatt mange slike opplevelser. Jeg legger jo fra meg boka ganske fort, hvis jeg føler at den er dårlig (livet er for kort, osv). Det vil si jeg har jo trasset meg igjennom diverse billig krim o.l., i mangel på noe bedre å lese, når jeg har vært på reise eller fanget på ei hytte eller noe sånt, men da har jeg heller ikke hatt særlig store forventninger, så de har ikke akkurat skuffet heller. Inntrykket har vært som forventet.
Den eneste jeg kommer på i farta var en jeg leste for ikke lenge siden, som het "De gamles krig" eller noe sånt. Jeg ante ikke hva den handlet om da jeg begynte på den, den lå bare, av en eller annen grunn, på Kindelen. Nysgjerrigheten holdt meg gående til jeg var såpass langt ut i boka at jeg like gjerne kunne lese den ferdig. Den var virkelig hysterisk elendig.
Øya er for så vidt grei nok, jeg liker fortellergrepet med fortid og nåtid og at det møtes. Men så har jo hun der Hislop eller hva hun heter, kopiert det i fjørten eksemplarer.
(I The Alice Network brukes samme grepet, men mer vellykket egentlig. Tror jeg. )
Det kommer jo så klart også litt an på hvorfor man leser; er det utelukkende tidtrøyte og underholdning, eller søker man noe mer. :vetikke:
Jeg har avsluttet halvveis i to bøker i hele mitt liv. Halvbroren og Hun takket Gudene. Makan til ræl.
Fifty Shades har jeg av en eller annen grunn lest alt av, men har ikke vært så indignert over dårlig språk verken før eller senere.
Det finnes mange dårlige bøker, men også mange som selger i bøtter og spann, og mange elsker - uvisst av hvilken grunn. I denne kategorien utpeker Jojo Moyes: Et helt halvt år seg, og Sophie Kinsellas Shopoholiker-bøker (eller den ene jeg forøkte meg på, i det minste).
I tillegg har jeg aldri kommet meg gjennom Ringenes Herre. Hjelpes som jeg har prøvd. Jeg hadde en versjon på 1376 sider, men kom meg ikke lengre enn 742. Det fenget meg bare virkelig ikke.
Hemingway får jeg fnatt av. De korte setningene :gal: Samme rælet fra Jon Fosse.
Jeg tar heller å fordøyer noe særdeles enkelt og lett enn forfattere/regissører/dramatikere som forsøker å være skikkelig fancy og det blir fullstendig mageplask...
Jeg har (stort sett) sluttet å lese ferdig bøker jeg ikke liker. Med unntak av "Drageløperen" og "Øya". "Drageløperen" var utrolig irriterende og "Øya" så sentimental og forutsigbar at jeg vekslet mellom å himle med øynene og le ondskapsfullt inni meg store deler av boken.
Hun takket gudene, ja! Jeg håpet og håpet at den skulle bli bedre, men til slutt ga jeg opp.
Elena Ferrante har jeg heller ikke kommet noen vei med.
Og så har shopaholic-bøkene irritert vettet av meg. Jeg hadde ikke forventninger til språket, akkurat, men hovedpersonen er jo også særdeles irriterende. :knegg:
Tegn til kjærlighet skulle jeg inn for å skrive opp også :jupp: Forferdelig kjedelig bok!
I tillegg må jeg ta med Napolikvartetten til Elena Ferrante. Der tror jeg kanskje forventningene til bøkene spilte negativt inn. Jeg synes de er helt fryktelig kjedelige, mens "alle" jeg kjenner snakket dem veldig opp.
Jeg elsker Hellemyrsfolket, og valgte den som særoppgave på videregående. Nå er jeg fra området hun skriver om. Dog fra en annen tidsepokeDet kan jo kanskje gjøre at bøkene er mer interesange?
:knegg: Mens jeg slukte alt med Amalie Skram og Camilla Collett. Jeg skrev særoppgave om Camilla.... og Marilyn Monroe. Ytterpunkt kan man vel si.
Jeg leste vesentlig mer som ung enn hva jeg gjør nå, ihvertfall føles det sånn når jeg tenker tilbake. Mulig det føles mindre ut ettersom jeg har mye på lydbok og lesebrett.
Apropos klassesett... Vi hadde "Hvite Niggere" - også tung materie å pløye igjennom.
Jeg likte Hellemyrsfolket, men jeg tror det var takket være norsklæreren min som har lidenskapelig opptatt av Amalie Skram. Det er få ting jeg husker fra videregående som mer magisk enn akkurat det. Høres kanskje merkelig ut, forfatter og bøker tatt i betraktning, men den læreren var helt spesiell i positiv forstand og elsket Amalie.
Alkymisten er antagelig den som har irritert meg mest, fordi jeg faktisk trodde det var en god bok. :mumle: Ellers har jeg blitt prakket på bøker som jeg visste på forhånd ikke var i min sjanger, og selv om jeg stort sett fikk fordommene mine oppfylt, irriterte de meg ikke på samme måte.
Men jeg kan bare ikke lese bøker av Cecilia Samartin, Jojo Moyes og sånt noe.
Den boka jeg gjerne vil like, men bare ikke klarer mer enn noen få sider av er Middlemarch - det er virkelig det tråeste jeg har vært borti. Har gjort flere forsøk, men nei.
Ikke for 13-14-åringer. Jeg er sikker på at mottakelsen hadde vært annerledes om de var blitt presentert på videregående skole i stedet. Jeg husker ennå ansiktet på ham som hadde hatt ekstraundervisning i alle norsk-, matte- og engelsktimer så langt tilbake noen kunne huske da han strevde seg gjennom tungt språk og gammeldags staving. Det var helt vondt å se på. Snakk om å ta fra noen muligheten til leseglede og mestringsfølelse.
Jeg leste alt av Amalie Skram på slutten av gymnaset, og muligens helt i starten av NTH. Det var helt riktig. Jeg synes hun er en stor norsk forfatter, selv om naturalismen ikke akkurat er min yndlingsperiode. #depressing
Jeg ser at det er fantastisk skrevet og alt det, men jeg har pinadø nok med å gremmes over mine egne ungdomstabber om jeg ikke skal drasses minutt for minutt gjennom andres traurige ungdom også. :gal:
Jeg leste også Skram og Hamsun med stor glede i tenårene, men mener likevel at det var helt riktig av norsklæreren vår å ikke legge opp de bøkene som pensum. Det er nok ganske mange flere i den alderen som ikke vil sette pris på dem, og det er mye lurere å velge noe man tror vil engasjere og ikke irritere altfor mye. Kielland, for eksempel, er mye lettere tilgjengelig og med mye tydeligere humor og satire enn Hamsun.
Det går jo an å gjøre en mellomting. F.eks. bruke utdrag av bøkene, og bare ellers oppfordre til å lese hele? Det er ikke mange kvinnelige forfattere fra den tiden, og jeg synes man bør ha sveipet innom før man er ferdig med videregående, liksom. :trasser:
Ja, jeg synes absolutt man skal lære om disse forfatterne, og gjerne lese utdrag eller kortere tekster, både for å lære om hvordan de skrev, og for å inspirere interesserte elever til å lese mer. Men det å lese en hel roman er en stor jobb for mange skoleelever, og da er det synd om de sitter igjen med bare slit og irritasjon og enda mindre lyst til å lese en bok igjen.
Denne signerer jeg helhjertet. Dessuten har jeg ganske selektiv hukommelse og er flink til å glemme det jeg ikke liker. Nå skal det sies at jeg i går kveld prøvde å komme på om det var noen spesiell bok som har gjort ekstra dårlig inntrykk på meg, jeg vet jo at jeg ikke har likt alt jeg har lest, men fortrengelsesmekanismen har slått til.
Jeg leste de første femti (?) sidene av Fifty stades - og hjelpes. :runforhills:
Jeg klarte heller ikke Halvbroren. jeg har prøvd to gange men kommer ikke gjennom.
Sophie Kinsella synes jeg er helt døll - og et helt halvt år syntes jeg var lettlest, men ekstremt usannsynlig og ikke spesielt bra.
PS. I love you syntes jeg heller ikke var noe bra - en fyr som kontrollerer kona selv etter at han er død - spooky stuff. :redd:
Sagaen om Isfolket, jeg tvang meg gjennom de første bøkene for å kunne diskutere med en medstudent som mente de var de beste bøkene ever. Det var noen bortkastede timer.
En bok jeg aldri blir ferdig med er Pynt av Torgrim Eggen, den er bra, men jeg ble så sint og sur på hovedpersonen at jeg ikke orket å lese mer om han.
Da jeg var ung og lovende leste jeg Atlas Shrugged av Ayn Rand. Hele fandenskapet.
Jeg lærte noe verdifullt: At jeg ikke trengte å føle meg forpliktet til å lese ferdig en bok bare fordi jeg hadde begynt på den. Dette har spart meg for en god del tid i senere år.
Jeg har lest en del av Unni Lindells bøker om Cato Isaksen og jeg får fnatt av at hver eneste gang hun skriver om Cato, er det "Cato Isaksen reiser seg, Cato Isaksen går til døra" osv.. Guri, så irriterende! :gaah:
Jeg har blitt flinkere til å legge fra meg dårlige bøker med årene.
Jeg har sluttet å lese Lars Saabye Christensen. Jeg likte begynnelsen på Beatles, men deretter har det blitt for langsomt. Og jeg har forsøkt meg på mange av bøkene hans gjennom årene.
Første boka i Sagaen om isfolket var den første jeg ikke gadd å fullføre, og etter det gikk det tiår før jeg var villig til å legge fra meg uferdige bøker igjen. Men den var rett og slett veldig feil for meg.
Mens jeg tagg og ba om at vi kunne lese Victoria av Hamsun med klassen. Men nei da ... vi skulle lese Grisen av Tarjei Vesaas og tolke den setning for setning. Det var nemlig Tarjei Vesaas forfatterskap som hadde vært temaet i hovedfagsutredningen til norsklæreren min. Det vekket ikke akkurat leselysten.
Ëlena Ferrante. Jeg presset meg til å lese hele boka "Mi briljante venninne" og jeg ville så gjerne like den, anmeldelsene har jo vært flotte og mange rundt meg synes den er helt fantastisk, men jeg synes ærlig talt den er dønn kjedelig og irriterende malerisk og svulmende ordrik. Filmatisk absolutt, men som en film som har pøst på med all verdens virkemidler og så holder den ikke det den lover så alt blir bare hult og klisjefyllt.
Melder meg på i klubben som sliter litt med å komme gjennom Saabye Christensen... Jeg har prøvd meg to ganger på Beatles, har kommet ca halvveis begge gangene før jeg mistet interessen. Jeg slet også med Sofies verden. Begge de bøkene står i bokhyllen, jeg er villig til å gi dem ett forsøk til.
Når det gjelder bøker av nyere dato er jeg temmelig skuffet over Helga Hjorts "Fri vilje". Makan til trangsynthet.
Beatles var fryktelig kjedelig. Kjæstads Berge klarte jeg såvidt å slepe meg gjennom.
Hypnotisøren ga jeg opp, samme med Läckbergs Fyrvokteren. Og det skal mye til før jeg legger bort en bok.
Men hvorfor er det så mange som prøver å lese 50 Shades? Akkurat med den så er det jo nok å se den på fem meters avstand (ihvertfall for oss langsynte) og lese en halv omtale for å skjønne at det er en skikkelig spekulativ drittbok. :sorry:
Läckberg, ja. Der måtte jeg gi meg, selv om jeg vanligvis kan leve med litt dårlig språk i krimbøker så lenge historien er spennende nok. Men dette var en klisjeopphopning på et helt eget nivå. Og de dialogene hennes? :skremt:
Ulysses av Joyce. Begynt tre ganger, kom meg ikke gjennom. Og så alt innen "Magisk realisme"-sjangeren, eksempelvis "Mengele Zoo". Det siste synes jeg er veldig morsomt fordi jeg elsker fantasy og sci-fi, og det er jo nøyaktig like fjernt, bare på en helt annen måte.
Sikkert bedre enn det jeg gjorde. Bestemte meg da den var populær for å lese klassisk erotikk og leste "Cathrine Ms seksuelle liv". Fantastisk litteratur, grusom bok. Kortfattet anmeldelse: Cathrine M bruker sex på samme måten som anorektikere bruker mat: For å straffe seg selv, eller ha kontroll. Jeg burde ha 50 shades.
Eg har lest mange dårlige bøker men Sofies verden peikar seg heilt klart ut som den eg hugsar best. Antageligvis fordi eg hadde høyrt så mykje bra om den på forhånd, så eg blei skikkelig skuffa! Var vel på videregående eg leste den.
Eg hugsar fremdeles at eg irriterte meg over den minimale variasjonen i språket og at Sofie hadde omtrent dei samme replikkane heile vegen: "Eksempel, takk!". Hugsar eg i rein irritasjon gjekk gjennom heile boka på nytt og talte opp kor mange gangar ho ba om eksempel. Eg hugsar ikkje tallet no, men det var høgt!
Ellers peikar 50 shades seg også ut som ei av dei dårligaste bøkene eg har lest, men der hadde eg heller ingen forventningar på forhånd.
Jeg slet kraftig i prologen til Halvbroren og måtte legge den til side i et halvt år, men elsket boka da det først løsnet. Synes det er rart og nesten litt trist å se at folk ikke liker Beatles heller. :leppe:
Ja, den leste jeg også. Og ble ikke skuffet, for jeg hadde ikke så høye forventninger. Men syns den var grei tidtrøyte. Virkelig ikke stor litteratur, men ikke provoserende fjern slik 50 shades var. :knegg:
Sånn bortsett fra den syns jeg det er vanskelig å si hvilken bok som har gkítt dårligst inntrykk. Det handler jo ofte om at forventningene ikke står i samsvar til hva man får. Så med Cohelo ble jeg ikke så provosert, selv om jeg virkelig har undret meg over dem som mener det er stor litteratur. Dan VInci-koden greide å fenge meg såpass fordi den snakket om kunst og arkitektur, tror jeg, så selv om den på et vis var en gjesp forventet jeg ikke stort. Det gjorde jeg jo heller ikke av 50 shades, altså, men der ble jeg provosert til tross for det.
Jeg likte Beatles og Bly veldig godt, i tillegg til Amatøren, Hermann og noen andre av samme forfatter. Halvbroren ble jeg grepet av, og hadde ingen problemer med å lese den ferdig. Jeg kan ikke si jeg likte boka, siden den gjorde meg direkte uvel, og jeg følte en intens motvilje mot alle personene i boka, hovedpersonen inkludert. Men litt på samme måte som Parfymen, som også gjorde at jeg satt igjen med samme gufne følelse og tenkte at den skal jeg aldri lese igjen, så synes jeg likevel det er en bra bok.